SiviWonder

TravelBlog

Og vips, så var jeg i Columbia!

Kommer snart…

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comment (1)

Rio, mitt Rio

Rio, mitt Rio!
Etter nesten et, fryktelig langtekkelig, døgn på buss, ankom jeg omsider terminalen i Rio de Janeiro. Klokken var midt på dagen, solen stekte, og jeg følte på meg at jeg hadde noen fine dager i vente. 
Taxiprutingen gikk ikke like smertefritt som den hadde gjort lenger sør. Det gikk opp for meg at jeg ikke var på langt nær stødig nok i spansk til å greie å forstå særlig portugisisk. Men, med kroppsspråk kommer man langt – og tallene er dessuten relativt lite, så jeg kom meg avgårde til en rimelig penge til slutt. Det krevde imidlertid en lang spasertur vekk fra terminalen, samt et par gebrokne gjennom-vimduet-samtaler, men den som leter finner, og den som ikke gir opp skal belønnes.
posted by siviwonder in Sør-Amerika and have No Comments

Et hyggelig gjensyn, biff, vin og tango, en by som aldri legger seg, marineliv i kalde farvann og verdens vakreste foss

Bussen fra Santiago rullet inn til den argentinske grensestasjonen en eller annen gang midt på natten mellom 21. og 22. september, og det var alt annet enn lystbetont å dra den søvnige kroppen sin ut i kulden for å stå rett opp og ned og vente en halvtime i immigrasjonskø. Jeg gned meg i smale, sviende øynene, mens jeg hutret og frøs og bedyret at det var siste gang jeg krysset en landegrense på natterstid.

Mendoza stod først på agendaen. Jeg var på vei til Buenos Aires, men hadde planlagt to stopp på veien. Det ene var altså Mendoza, og det andre var Córdoba, for å hilse på en argentiner jeg ble kjent med i Laos. José visste at jeg var på vei og hadde invitert meg til å bo hos han og søsteren så lenge jeg måtte ønske. Da jeg hadde reist fra San Pedro og begitt meg på den lange veien sørover, hadde jeg sendt han en melding og sagt at jeg var i bevegelse, men at jeg kom til å hoppe av i Mendoza et par dager underveis. Jeg lovte imidlertid å være på plass i Córdoba til helgen.

Det var ikke vanskelig å overholde løftet om å rekke den planlagte festen i Córdoba på lørdagen. Mendoza er en fin by, men sett bort fra vinproduksjonen og fjellene rundt, er det ikke spesielt mye å ta seg til. Jeg er sikker på at regionen er kjempefin, om man kommer seg ut av byen og inn i naturen. Selve sentrum fant jeg ikke så spesielt spennende. Vingårdene utenfor, derimot, var vakre, og jeg satte stor pris på å lære mer om vinproduksjon og, selvfølgelig, å prøvesmake de mange Malbec-vinene som distriktet er så kjent for. Jeg bodde dessuten  på et veldig hyggelig herberge med mange bra folk, så jeg hadde to fine dager i Mendoza, men jeg følte også at det holdt.

Jeg stod utenfor hovedinngangen til bussterminalen i Córdoba og trippet. Hvor var han? Hadde jeg gitt han feil tidspunkt? Eller var jeg på feil sted? Det viste seg at vi hadde misforstått hverandre. Samtdig som jeg tråkket rastløst frem og tilbake utenfor inngangen i førsteetasje, stod José og speidet utenfor inngangen i annen. Heldigvis hadde én av oss vett nok på å ta en leterunde da det hadde gått over en halvtime etter avtalt møtetidspunkt uten at den andre hadde dukket opp. Jeg fikk øye på han idet han var på vei ned trappene. Hodet gikk fra side til side, det var tydelig at han lette etter meg. ”Nacho!”, skrek jeg, akkurat høyt nok til å kjenne at jeg ble litt flau over oppmerksomheten jeg tiltrakk meg. Han stoppet opp, søkte seg om etter hvor lyden hadde kommet fra, fikk øye på meg og kom småløpende med et stort smil om munnen. ”Bienvenida amiga!”.

Jeg ble i leiligheten til José og Victoria i en uke. Det var helt fantastisk å bo hos noen som kjente byen, som kjente folk og som visste om alle de skjulte skattene man gjerne må lete lenge etter når man er ny på et sted. Vi var ute med venner, vi spiste på restaurant, vi laget middag hjemme, vi grillet med familien, vi var på besøk hos kompiser, hadde piknikk i parken, shoppet, sightset, festet, slappet av og koste oss. Victoria snakket ikke et ord engelsk, så det var fryktelig lærerikt for meg å tilbringe tid med henne alene. De gangene José var til stede, var det så lett å la den dårlige spansken ligge, men de gangene jeg hadde Victoria på tomannshånd, plukket jeg alltid opp masse nytt. Det skulle gjerne ikke så mye til, med tanke på at jeg, kun en måned tidligere, ikke hadde kunnet annet enn å ønske god dag, bestille øl, takke for ølen, spørre etter do og si god natt. Forsåvidt en grei kombinasjon av fraser, men kanskje en smule tynt når det kommer til de noe dypere samtalene.

Jeg traff flere av vennene til Victoria og José, deriblant Emanuel, som vi reiste og besøkte i Tanti allerede dagen etter at jeg hadde kommet. Tanti er et koselig, lite tettsted som ligger nydelig til mellom fjell og daler, bare et par timers kjøring ut av Córdoba by. Vi tilbragte hele dagen i frisk luft og fredelig stillhet, før vi hoppet på ettermiddagsbussen tilbake til trafikkaos og eksos i storbyen. Onkelen til José hadde ringt og invitert oss på grillmiddag hjemme hos dem den kvelden, så vi måtte ta en litt tidligere buss tilbake enn vi i utgangspunktet hadde tenkt. Men vi fikk fortsatt god tid sammen med Emanuel, rakk å lage middag, spise den i ro og mak, og skylle ned med et par glass rødvin.

Middagen hjemme hos onkelen og tanten til José ble mitt første nærmøte med argentinsk familieliv og middagskultur, og jeg elsket det. Det er noe helt eget ved den varme gjestfriheten, den spøkefulle tonen, de høylytte, gestikulerende samtalene, der alle prater ivrig i munnen på hverandre, latteren, den generelt muntre stemningen, de enorme mengdene kjøtt på grillen, og alle vinflaskene på bordet, uavhengig av hva slags dag i uken det er. Jeg elsket at hele familiene var samlet rundt bordet, at de ønsket å være der, at de så frem til å trilbringe denne kvalitetstiden sammen, og at de ble sittende i timesvis. Klokken var nærmere to på natten da vi takket for oss og reiste oss fra bordet for å gå. Barna var fortsatt oppe, selv om det var skoledag neste dag. Det var noe jeg lærte meg tidlig; alle legger seg sent i Argentina. De spiser sent, legger seg sent – og står opp enda senere.

Det var en trist affære å måtte reise fra Córdoba. Jeg kunne blitt hos søskenene Piazza mye, mye lenger, men det var på tide å utforske videre. José, som selv nettopp var kommet hjem etter halvannet år på reise, hadde jobbintervjuer han måtte forberede seg til, og jeg, jeg hadde et helt Argentina å oppleve. Tiden var inne, og jeg var dessuten helt trygg på at jeg kom til å se dem igjen en vakker solskinnsdag. Vi skiltes derfor ikke med et hadet, men med et ”hasta luego”. Kanskje ser jeg både José og kompisen, Emanuel, allerede til sommeren. De prøver nemlig å ordne seg fri og penger til å reise til Sverige, i bryllupet til broren til Emanuel.

Buenos Aires. Hva kan jeg si? Jeg tør vel påstå at alle som har besøkt den argentinske hovedstaden skjønner hva jeg snakker om når jeg sier at Buenos Aires ikke er som noen annen by. Jeg tror jeg har til gode å møte et menneske som ikke har hatt det gøy eller trivdes der. Det er rett og slett ikke mulig ikke å like Buenos Aires, selv om man er naturglad og storbysky aldri så mye. Jeg kan forøvrig si akkurat det samme om Rio de Janeiro, men det kommer vi til i neste innlegg. Først skal det altså dreie seg om Argentina, og om det som skulle bli et par dagers byliv, men som endte med å bli nesten to uker.

Claire og Remi, som hadde kommet fra Argentina da jeg møtte dem i Santiago noen uker tidligere, hadde anbefalt meg et herberge i Palermo. Det het Palermo House, og jeg hadde vært lur nok til å lete opp adressen og rable den ned i boken min. Klokken var rett før seks om morgenen da jeg slang meg selv og sekken inn i et taxibaksete og opplyste sjåføren om at vi skulle til Thames 1754. Han nikket annerkjennende i speilet og satte bilen i gir. De folketomme gatene lå stille og trafikkløse gjennom Palermo. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av dette falske inntrykket av at vi hadde veibanen for oss selv, og en lang natt på jobb, som gjorde at mannen bak rattet presterte å overse en bil i filen ved siden av oss og kjøre rett inn i siden på den da vi skulle ta av til høyre i et lyskryss. Jeg så det akkurat litt for sent og rakk ikke å gi beskjed før hundredelssekundet før det smalt. Det var ikke akkurat en lystig affære å være innelåst i baksetet og vente på at alle skadeskjemaer ble fylt ut og kontaktinformasjon utvekslet mellom de to like sinte mennene. Enda mindre trivelig var det å sitte i  samme bil som en eitrende forbannet taxisjåfør de siste minuttene frem til endestasjonen. Jeg ga han et forsiktig smil idet jeg rakte han pengene og smatt ut av bilen. Jeg ble stående å se en stund etter den, der den hostet seg fremover med en ulyd durende fra under panseret et sted. ”For en start på dagen”, tenkte jeg. ”Stakkars mann”.

Etter å ha sjekket inn på Palermo House, krøp jeg til sengs noen timer og fortsatte dagen uten noen større begivenheter. Jeg ble umiddelbart kjent med José fra Ecuador, Rob fra USA og Camilla fra Colombia. Camilla jobbet i resepsjonen og var den blideste og herligste lille solstrålen jeg hadde møtt på lenge. Det ble starten på et nytt og fint vennskap. Dagene i Buenos Aires løp ellers avsted i rekordfart. Var jeg ikke ute med Palermo-gjengen, som vokste seg større og større for hver kveld, løp jeg byen rundt på tangoshow, markeder, sightseeing og konserter.

Den første helgen ble jeg invitert på fest av en tilfeldig fyr som var innom herberget. Han satte navnet mitt på en liste, ga meg en adresse og bad meg være på plass rett før midnatt på lørdagen. Jeg gjorde som han sa og fant et slitent lokale smekkfullt av punkere, en line-up bestående av tre lokale jenteband og byens billigste halvlitere. Stemningen var fantastisk! Etter at det siste bandet var gått på scenen, oppdaget jeg imidlertid at klokken begynte å bli mye. Jeg hadde nemlig lovet Rob og William, en amerikansk birøkter som også bodde på Palermo  House, at jeg skulle komme og møte dem på en annen fest litt senere på kvelden.

Taxien fant frem etter er par resultatløse runder i det stille nabolaget. Jeg kunne ikke helt fatte at det skulle finnes noen festligheter i nærheten, for det var ikke så mye som en bassvibrasjon i bakken, men jammen tok jeg feil. Inn gjennom en smalgang, ned en trapp, inn gjennom en dør, en gang og enda en dør, bar det, og plutselig befant jeg meg midt på dansegulvet i en diger villa. Electronicaen dundret fra hølytalerne, og alle de feststemte gjestene så ut til å ha tatt indianer-teamet på dødelig alvor. Jeg fant guttene hengende i baren med krigsmaling i ansiktet og hver sin drink i hånden.

Neste dag kom jeg meg, utrolig nok, opp i normal tid og tok turen til San Telmo for det ukentlige søndagsmarkedet. Jeg har et par ting jeg kan anbefale folk å gjøre når de er i Buenos Aires, og la Feria de San Telmo er så definitivt en av dem. Nærmere ti svære kvartaler er sperret av for anledningen, og du kan finne nesten hvaenn du måtte lete etter. Alt fra klær, til gamle klokker, hjemmelagde smykker, kunst og inventar står og ligger utstilt, tett i tett, på hvert eneste fortau i hele bydelen. Innimellom bodene kryr det av gatemusikanter, pantomimekunstnere, tangodansere og alle mulige andre, både tenkelige og utenkelige, former for underholdning. Man kan sose bort en hel dag på å rusle rundt og titte, eller på å sette seg ned på en fortauscafé og bare la verden passere forbi.

På ettermiddagen fant jeg ut at jeg hadde lyst til å gå på fotballkamp. Boca Junior skulle spille mot Tigre, og det var duket for litt av en fotballfest dersom hjemmelaget vant. Jeg tror det er en tilnærmet umulig oppgave å bruke ord til å gjengi den atmosfæren, det trykket og den elleville stemningen som hersket inne på stadion allerede fra avspark. Det var noe jeg tidligere bare hadde sett på TV. Supporterne var rett og slett gale, og jeg befant meg midt oppi hele kaoset. Det var rett og slett magisk! Fotballglede, engasjement, patriotisme, lidenskap og sinne danset intenst hånd i hånd fra begynnelse til aller siste spilleminutt. Alt ble kastet ut på banen. Papir, plastkrus, konfetti, vann og cola fløy i alle himmelretninger. Plutselig steg røyk opp fra noe som brant i et hjørne, deretter rev vaktene ned noen gutter som prøvde å klatre over en pleksiglassvegg i den andre enden av banen, og så var det noen som brukte kjeft på sidemannen, samtidig som to andre føyk i tottene på hverandre. Men mest av alt var det latter, smil og ektefølt glede. Jubelen, allsangen og hallelujastemningen rådde, og da dommeren blåste i fløyten og annonserte Bocas velfortjente seier, gikk tribunen vår simpelthen av skaftet. Klemmene satt løst og ble gladelig delt rundt til alle som var mottakelige (og det var de fleste). Da tingenes tilstand hadde roet seg noen hakk, oppdaget vi, til vår store overraskelse, at alle de andre tribuenen ble tømt, men at vi fortsatt stod stille. Det viste seg at vanlig prosedyre er å låse hjemmesupporterne inne til bortesupporterne er fraktet ut av stadion og trygt plassert på sine respektive busser. Jeg lo og ristet oppgitt på hodet, mens jeg mumlet stille for meg selv at det virkelig ikke burde være nødvendig, samtidig som jeg prøvde å se for meg hvordan det ville gått til på Ullevål.

Da vi omsider ble sluppet ut, var vi en gjeng som tok turen til en lokal pub i Boca. Der krydde det av supportere, og før jeg visste ordet av det, løp jeg rundt i lokalet sammen med en håndfull halvnakne, svette mannfolk som holdt et gigantisk Bocaflagg over hodet. Skal det feires, så skal det feires, og det skal jeg love dere at vi gjorde, helt til solen stod opp over hovedstaden.

En annen ting jeg så absolutt anbefaler alle som har planer om å reise til Buenos Aires, og som har sansen for  musikk, er å legge mandagskvelden til et sted som heter Conex. Gruppen som opptrer kaller seg La Bomba del Tiempo og består av nærmere tjue fantastisk dyktige perkusjonister. Jeg dro med meg Rob og Kathy, en tysk jente jeg hadde blitt kjent med på herberget, og vi endte med å ha en av de aller beste og morsomste kveldene noen av oss hadde hatt på fryktelig lenge. Den musikken og den energien som de musikerne greide å skape seg imellom på den lille utendørsscenen, regelrett tvang det dypt imponerte publikummet til å danse mer hengivent enn noensinne. Det var klin umulig å stå stille til de fengende rytmene, smilene spredte seg som ild i tørt gress, og til slutt stod flere hundre mennesker og hoppet opp og ned av ren skjær musikk- og danseglede. Helt utrolig! Det er ikke noe annet å si.

Andre must sees og must dos er selvfølgelig Recoletta, kirkegården der Eva Peron, kanskje mer kjent som Evita, ligger, Puerto Madero, den gamle havnen, bydelene Boca og San Telmo, Av. 9 de Julio, verdens bredeste gate, kongressbygningen og Casa Rosa, samt mer eller mindre hele området mellom de to. I tillegg finnes det flere fine parker, en rekke museer og utstillinger, gode restauranter, tangosteder og, selvfølgelig, nydelig arkitektur. For uteliv anbefales Palermo, da det har flere ålreite steder på et relativt lite område, er trygt og forholdsvis sentralt (gå ikke glipp av Club69-konseptet til Niceto på onsdager!). Den eneste bakdelen er at det er bittelitt hipt og dyrt, men det kan man alltids leve med for en kveld eller to. Kort oppsummert, kan jeg runde av reklameinnslaget med å si at Buenos Aires har det aller, aller meste, men at man trenger å sette av nok tid for å komme under huden på alt som foregår.

Jeg hadde booket en flybillett til Ushuaia og gledet meg enormt til å besøke verdens sørligste by. Planen var å fly ned til sørspissen av Argentina, for deretter å busse opp gjennom Patagonia, via El Chalten og El Calafate, til Puerto Madryn, og så fly derfra opp til Iguazú. Flybilletten fra Puerto Madryn til Iguazú ble derfor bestilt samtidig, og alt var planlagt og timet perfekt. Allerede da jeg sjekket inn ved skranken til Aerolineas Argentinas på Aeroparque i Buenos Aires, begynte planen å slå sprekker. Jeg fikk beskjed om at flyet mitt var et par timer forsinket på grunn av dårlig vær. Det var forsåvidt ikke verdens undergang, men jeg hadde bestilt det noe dyrere morgenflyet for å kunne komme frem tidlig og rekke å få med meg en båttur eller en formiddagsutflukt den første dagen. Lettere irritert, klarerte jeg sikkerhetskontrollen og gikk og satte meg ved gaten. To ganger til ble flyet annonsert forsinket på skjermen, uten at det fulgte noen informasjon over høytaleranlegget. Da jeg hadde sittet der i nærmere seks timer, forsvant plutselig hele flighten fra avgangslisten, nok en gang uten et ord. Jeg spratt opp fra stolen min og presset meg fremover i folkemengden til jeg fikk øye på en Aerolineas Argentinas-ansatt. Hun kunne fortelle meg at flyet var innstilt, og at jeg måtte henvende meg til kontoret i underetasjen for videre assistanse.

Da jeg endelig fant frem til det knøttlille kontoret, hadde det rukket å danne seg en lang kø utenfor. De ventende passasjerene var ampre og utålmodige, men jeg fikk ikke helt tak i om de var der av samme årsak som meg selv. En kvinnelig ansatt kom gående forbi, og jeg spurte om jeg var på riktig sted. Det var jeg selvfølgelig ikke og fikk greie på at de hadde flyttet alle Ushuaia-ombookingene til en av innsjekkingsskrankene. ”Kjære vene, for et kaos”, husker jeg at jeg tenkte, men jeg tok fortsatt det hele med overraskende ro og fatning.

Først da damen i innsjekkingsskranken hadde gitt meg beskjed om at jeg ikke kunne fly før tre timer senere, og at jeg selv måtte gå til baggasjeutleveringen og plukke opp sekken min, som forøvrig måtte sjekkes inn på nytt, kjente jeg at jeg var på nippet til å miste tålmodigheten. Det var i tillegg begynt å bli usedvanlig fullt på flyplassen, og et raskt blikk opp på avgangsskjermen bekreftet mistankene mine. Ikke ett eneste Aerolineas Argentinas-fly hadde tatt av hele morgenen og formiddagen. Regnet, som tidligere hadde pisket mot vindusrutene og støttet opp under forklaringen om dårlig vær, hadde for lengst gitt seg, vinden hadde løyet, og alle de andre flyselskapene var på vingene. Jeg kjente meg usikker på hva som foregikk, men jeg ante at det ikke  lovet godt.

Jeg hentet baggasjen min, sjekket inn på nytt, klarerte sikkerhetskontrollen for andre gang og slo meg atter en gang ned ved gaten for å vente. Som et hånlig hakk i plata, ble flyvningen utsatt to ganger uten at noe ble informert om på høytaleren. Samtidig ble samtlige andre avganger enten innstilt eller annonsert forsinket på ubestemt tid. Det begynte å gå opp for meg at ingen av oss kom til å komme oss fra Buenos Aires den dagen, og at jo lenger jeg ventet, jo vanskeligere ville det bli å få endret billetten til dagen etter. Jeg durte derfor ned igjen i underetasjen, som i mellomtiden var blitt forvandlet til et ubeskrivelig kaos, og oppsøkte en av skrankene til Aerolineas Argentinas for å be om å bli strøket fra passasjerlisten på det flyet som, til da, hadde blitt utsatt tre ganger, og som jeg, og alle de andre passasjerene, for lengst hadde skjønt at aldri i verden kom til å ta av. Den stressede mannen sa at alt var i orden, og at jeg kunne plukke opp baggasjen min på lost and found-kontoret cirka ti minutter senere. Om jeg ønsket å endre billetten min, måtte jeg derimot snakke med de på billettkontoret. Den skjelvende fingeren som viste vei, pekte rett mot enden av en kø på sikkert femhundrede personer. I den andre enden satt to(!) ansatte og svettet nervøst, mens de forsøkte, fortvilt, å hjelpe og roe ned hissige og, mer eller mindre, desperate passasjerer. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, hele situasjonen var absurd. Og mer absurd skulle den bli, for dette var beklageligvis bare begynnelsen på marerittet.

Det tok ikke lang tid før opptøyene brøt ut. Det startet med roping, klapping og synging. Først forholdsvis harmløst, men snart eskalerte det voldsomt. Aggresjonen var til å ta og føle på, og det latinske temperamentet boblet under huden på folk. Jeg, som vanligvis er en ordentlig utålmodig sjel, klappet meg selv fornøyd på skulderen og konstanterte at jeg hadde minst ti hakk å gå på før jeg nådde igjen de andre. Spenningskurven traff toppunktet da noen ga seg til å knuse vinduer, og en tulling slo ned den forsvarsløse mannen i billettluken. Resultatet var håpløst: De sinte ble bare enda sintere, og alle de Aerolineas Argentinas-ansatte reiste seg fra plassene sine og marsjerte ut av flyplassen i protest. Så da stod vi der da, tusenvis av frustrerte passasjerer og ikke en kjeft til å bistå med en dritt. Etter dette tok det fullstendig av. Som om tilstandene ikke var gale nok fra før, begynte folk å klatre opp på innsjekkingsskrankene og ta til å hoppe og brøle for full hals. Andre hoiet og slo og sparket i vegger og vinduer, noen gråt, mens resten av oss ikke kunne annet enn å le oppgitt og riste trist på hodet. For et texas!

Jeg ville ikke gi opp plassen min i køen, i tilfelle de ansatte skulle finne på å returnere til plassene sine, så jeg spurte mannen foran meg om han kunne være så snill å holde den for meg mens jeg løp og hentet baggasjen min. Han smilte og nikket vennlig. Det var et sant lite helvete å komme seg frem, og situasjonen inne i baggasjeutleveringshallen var ikke noe penere enn den utenfor. Da jeg endelig fikk huket tak i en mann med heftige svetteflekker under armene og gitt han lappen min, kollapset jeg nærmest på gulvet rett innenfor døren. Det tok bemerkelsesverdig lang tid, og jeg begynte å bli bekymret for om de hadde greid å rote bort sekken min oppi alt det andre tullet som pågikk. Tanken var berettiget. Mannen kom ut igjen med en forvirret mine. De kunne ikke finne den og lurte derfor på om den fortsatt kunne befinne seg ombord på flyet. Et par telefoner senere, kunne den svette mannen fortelle meg at sekken var på vei, og at den ville være klar til avhenting om cirka ti minutter. ”Den har jeg hørt før”, tenkte jeg, og hastet tilbake til plassen min i køen.

Det skulle ta to runder til før de endelig greide å hoste opp baggasjen min. Da hadde jeg vært på flyplassen i over tolv timer, og de ansatte var fortsatt sporløst forsvunnet. Folk hadde begynt å gi opp og forlate bygningen, og nå var problemet å få tak i en taxi derifra. Jeg hadde mest lyst til å legge meg rett ned på stedet, men fant fort ut at det ikke ville løse noe som helst. I stedet begynte jeg å gå mot hovedveien, sånn at jeg kunne praie en av taxiene før de rakk å kjøre inn til terminalen.

Da jeg ringte på døren til Palermo House over et halvt døgn etter at jeg hadde sagt hadet til alle og dratt derifra, brøt det ut stor forstandelse i den andre enden av callingen. Det var Camilla som var på jobb, og hun kom faktisk styrtende ned alle etasjene for å slippe meg inn og gi meg en klem, i stedet for å trykke på åpneknappen. Jeg måtte fortelle historien sikkert hundre ganger. En kjapp titt på nettet bekreftet at ingen av flyene hadde tatt av, og problemet skulle vise seg å vedvare i nesten en uke fremover. Det ble derfor ingen tur til verken Ushuaia, El Chalten eller El Calafate på meg. Sett fra den lyse siden, fikk jeg, i det minste, pengene tilbake, en ekstra helg med gode venner i Buenos Aires , samt reisefølge til Puerto Madryn.

En fransk jente som het Anais hadde tenkt seg i samme retning , så vi bestemte oss for å kroke opp og slang oss på bussen sørover en overskyet og kjølig mandag ettermiddag. Jeg husker at jeg syntes det var litt småbittert at jeg ikke fikk med meg La Bomba del Tiempo den kvelden, men på samme tid innså jeg at jeg begynte å få det travelt, med tanke på at jeg hadde en flybillett fra Puerto Madryn til Iguazú kun fire dager senere. Det var på tide å forlate Buenos Aires, enda så godt jeg trivdes. Jeg gledet meg dessuten veldig til en smak av Patagonia, og jeg hadde en lite håp om at vi kanskje var så heldige at vi kom tidsnok til slutten på hvalsesongen.

Klagingen på kaldværet i Buenos Aires ble fort glemt da vi ankom den lille havnebyen sør i Argentina. Det regnet sidelengs, og den iskalde vinden blåste tvers gjennom både ytterjakke, marg og bein. Anais og jeg tittet bort på hverandre, der vi gikk foroverlutet gjennom de folketomme gatene, på jakt etter ly og husrom, og det var tydelig at den samme tanken gjorde seg gjeldende hos oss begge: ”Hvorfor i all verden dro vi hit?”. Men vi skulle tidsnok få svar på spørsmålet, og det tok ikke lange stunden før vi konkluderte med at Puerto Madryn var ganske så fantastisk.

Den første ettermiddagen og kvelden holdt vi oss bare innendørs. Været var fortsatt smådårlig, og vi var slitne etter reisen og mange sene kvelder den siste uken. Det hadde ikke akkurat blitt overflod med søvn på noen av oss i Buenos Aires, så vi var veldig enige om at vi var klare for noen døgn med fine naturopplevelser på dagtid og full utflating på kveldstid.

Anais ble i to dager til. Jeg i tre. Den tiden vi hadde sammen, brukte vi, blant annet, på å besøke et museum som hadde en utstilling de kalte ”el hombre y el mar”. Den var kjempespennende og viste hvordan menneskets forhold til havet hadde utviklet seg fra urgamle naturreligioner og overtro, via en flerkulturell verden i hurtig utvikling, frem til dagens forurensning- og forsøplingsproblematikk. Hvert rom representerte en ny tidsepoke, og det hele strakk seg over tre etasjer, med ulike temaer, som bandt alt sammen til en både lærerik, snedig og vakker historie. Det er sjelden jeg har tatt meg så god tid i et museum, og det sier en del.

Vi dro også på dagsutflukt til Peninsula Valdés og fikk se både pingviner, sjøløver og –elefanter, armadilloer og, sist, men ikke minst, hvaler! Sesongen var ikke over, skjønt den raskt nærmet seg slutten og det kun var de hunnene som hadde født sent som var igjen med de enda litt for unge kalvene sine. For oss var det mer enn godt nok. Vi hadde nesten ikke turt å håpe på å se én engang, og vi endte med å henge over båtripa og observere to fullvoksne hunner og en kalv som lekte i vannet rett ved siden av oss i over en halvtime. Det høres sikkert litt merkelig ut, for hele denne halvtimen var naturligvis helt fantastisk, men, for meg, var allikevel høydepunktet avskjeden. De to første hvalene forsvant uten noe annet forvarsel enn et dypt åndedrag og en vannstråle til himmels, men den største av dem, derimot, sa hadet til oss på en måte som var så mektig, så imponerende og så overveldende, at jeg ble stående som trollbundet i flere minutter etterpå. Som på en scene idet teppet går ned, snudde den seg mot båten og løftet bakenden grasiøst ut av vannet, før den senket hele den enorme kroppen sin langsomt ned mot dypet, centimeter for centimeter. Halefinnen stod rett til værs mot den burgunderrøde kveldshimmelen og forsvant gradvis og forsiktig, som i sakte film, ned i det fløyelsmyke vannet. Deretter ble alt stille, og det eneste som lå igjen på overflaten, var hundrevis av små krusninger og dråperinger som fløt utover og vokste seg større og større.

Da Anias hadde dratt, fant jeg ut at jeg ville ut og dykke. Puerto Madyn er et av få steder i verden hvor du kan dykke med sjøløver, og sjøløvene kommer helt opp til deg. Prislappen sved noe voldsomt, men da jeg satt på bunnen der med et titalls sjøløver svømmende og lekende rundt meg i den kalde vannet, var det som om alle bekynmringer og tanker om penger tilhørte en annen verden. Det angikk ikke meg, det angikk i alle fall ikke mine nye venner, og det virket dessuten som det aller minst viktige i universet akkurat da. Hadde du spurt meg om jeg ville gjort det igjen, hadde jeg svart ”til kontoen var tom”. Etter å ha dykket i noe sånt som tjuefem land og hatt nærmøter med alt fra haier og delfiner, til skilpadder, mantas og hvaler, trodde jeg faktisk at jeg hadde opplevd det meste. Jeg var på ingen måte forberedt på at disse krabatene, som viker så klønete og utilpass på land, ville være så fascinerende elegante og lekne under vann. De var som små hundevalper som gnager nysgjerrig på alt de kommer over. Ikke én gang var det noen av dem som bet meg hardt. Det var kun varsom og prøvende napping, som for å undersøke hva våtdrakten var laget av. Favoritten var hetten min. Den lille tuppen som stakk ut på toppen av hodet mitt, var visst farlig fristende og komplett umulig å holde seg unna. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte tømme masken på grunn av alvorlig latteranfall, som følge av at en overivrig sjøløve prøvde å dra av meg hodeplagget og nektet å slippe taket.

Jeg har allerede skrevet en altfor lang avhandling om Aerolineas Argentinas og flyplasstrøbbel, så jeg skal spare dere en ny. Jeg vil bare, veldig kort, fortelle at flyet mitt til Iguazú var over seks timer forsinket, samt at flyselskapet presterte å  legge igjen baggasjen min i Buenos Aires under en mellomlanding på veien. Jeg fikk den heldigvis tilbake senere samme kveld, men det var først etter å ha ventet på tre innkommende fly i ankomsthallen i Iguazú. I ettertid har jeg fått høre at alle problemene med Aerolineas Argentinas skyldtes interne konflikter i selskapet. De har blant annet seks ulike organisasjoner som representerer ansatte i selskapet, så ikke nok med at organisasjonene ikke blir enige med ledelsen, de blir ikke engang enig med hverandre. Og med så mange ulike forhandlinger på gang parallelt, vil det nesten alltid være noen som streiker eller nekter å gjøre jobben sin.

Iguazú var som en drøm. Som en vakker, vakker drøm jeg ikke ville våkne fra. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg sjelden, til og med kanskje aldri, har sett noe mektigere eller mer imponerende i hele min tid på denne jord. Selve stedet Puerto Iguazu syntes jeg ikke skilte seg så særlig ut, men den frodige naturen rundt, parken og, selvfølgelig, fossene var en hakesleppende opplevelse. Når du står foran de svimlende fallene, er det som om du befinner deg ved inngangsportene til et eventyrrike i en annen sfære. Jeg tilbragte nesten ti timer der inne, og jeg kunne dratt tilbake hver eneste dag i resten av mitt liv uten at jeg hadde blitt lei. Jeg tror ikke det er mulig å få nok av noe så inderlig pent og overveldende, noe som både er så fredelig og så kraftfullt på samme tid. Det dundrende braket fra vannmasser større enn du noensinne kan forestille deg, sollyset som glitrer i evigsvevende vanndråper i den velduftende luften, og en perfekt syvfarget regnbue som strekker seg fra føttene dine og hele veien til verdens ende og kister fulle av gull og edelstener.

Jeg bosatte meg litt utenfor byen, på et sted som het Hostel Inn. Det var egentlig helt tilfeldig, for jeg hadde ikke gjort noe research før jeg landet på flyplassen. Jeg fikk imidlertid god tid til å gjøre nettopp det mens jeg ventet på at sekken min skulle komme med et eller annet fly fra Buenos Aires. Jeg benyttet derfor anledningen til å snakke litt med et par av de ansatte i informasjonsdisken, samt en sjåfør som jobbet med å skysse passasjerer inn til sentrum. Alle fortalte meg at Hostel Inn skulle være veldig bra, om jeg da ikke brydde meg om å bo litt usentralt. Jeg tenkte som så, at jeg var der for å se fossefallene og slappe av, og at dersom dette herberget var så flott som alle skulle ha det til, så måtte det være midt i blinken for meg. Det var det.

Rommene lå i den svale underetasjen og var nye og rene, med fire køyesenger, eget bad og aircondition. Videre hadde overetasjen biljardbord, bordtennisbord, en hel haug med pc’er som alle kunne bruke, restaurant, bar, chillout-område, kjøkken, TV-rom – og en gigantisk uteplass med enda en bar og stort badebasseng. Jeg var i himmelen. For det jeg hadde kommet for, kunne jeg ikke funnet et mer passende sted. Det lå forøvrig nærmere parken også, så jeg sparte både tid og penger på reiseveien. Ikke hadde jeg behov for å gå ut for å spise, da maten i restauranten var kjempegod, og ikke var det nødvendig å dra noen steder for å være sosial, da det krydde av både koselige ansatte og reisende på herberget. Jeg ble spesielt godt kjent med Exequiel, en argentiner fra Buenos Aires. Han hadde kommet til Hostel Inn for å jobbe som kokk noen måneder tidligere og trivdes så godt at han nå gikk med husbyggeplaner. En utrolig fin fyr, som, i tillegg til å lære meg spansk, tok meg med både på byen med kompiser, på besøk til venner og på søndagstur i regnskogen.

Det var en uthvilt og fornøyd Siv Hege som tok fatt på den lange reisen over grensen til Brasil og helt opp til Rio de Janeiro på ettermiddagen 19. oktober. Claire og Remi ventet på et herberge i Botafogo, og jeg gledet meg vilt og hemningsløst til å se dem igjen.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

San Pedro de Atacama og fire dager tur/retur den bolivianske saltørkenen, etterfulgt av en minneverdig nasjonaldagfeiring på ekte, chilensk vis

Jeg har tidligere uttalt at jeg aldri ville valgt å bosette meg et sted langt unna havet.                                 San Pedro de Atacama kunne vært unntaket.

Jeg forelsket meg straks vi kom frem. Eller, det er nok ikke helt sant, jeg tror faktisk det begynte å krible i magen allerede flere kilometer utenfor byen. Claire og jeg småløp foran i bussen og satte oss med nesene og kameralinsene klistret til vindusruten. Det var ørkenlandskap og fjell så langt øyet kunne se; en hel verden badet i nyanser av gult og oransje. Vi lot oss forføre av den mektige naturen og ble sittende å kjenne på en god og forventningsfull følelse som kilte helt ut i tåspissene.

Hostel Cabur, et lite, koselig sted med en sjarmerende bakgård, bestående av et par sittegrupper, noen slitte hengekøyer og en liten bålplass, ble vårt nye hjem, og der trivdes vi upåklagelig godt. Emmanuelle som jobbet der, skal ha mye av æren for det. Hun hjalp oss med alt mellom himmel og jord, stod til tjeneste nårenn vi måtte trenge henne, og ble et nytt og veldig hyggelig tilskudd til gjengen. Det gikk ikke lange stunden fra jeg hadde ankommet, til jeg innså at jeg befant meg i et sort hull. Når du reiser på denne måten, over lengre tid, vil du før eller siden støte på slike, såkalte, sorte hull. Jeg kaller dem det, fordi de har en tendens til å suge deg inn, og du mister fullstendig oversikten over tid og sted. Jeg liker de sorte hullene, men de er farlige, for du vet aldri hvor lenge de greier å holde på deg før de spytter deg ut igjen. San Pedro var nettopp et slikt vakuum. Jeg elsket det, men jeg evnet ikke å unslippe før mye, mye senere enn planlagt.

Dagene gikk stort sett med til sightseeing, grilling, et par bursdagsfester (både Emmanuelle og Remi fylte år mens vi var der) og soving. Jeg syns grillingen fortjener å bli nevnt, først og fremst fordi grillsammenkomstene i Chile, og spesielt i San Pedro, er helt særegne, men også fordi jeg tror vi må ha grillet bortimot hver bidige kveld vi var der. Den første kvelden var vel den eneste gangen vi faktisk valgte å gå ut for å spise, mest sannsynlig fordi vi kom sent frem, og alle var godt slitne etter den lange bussturen. Resten av uken, derimot, var bakgården til Cabur fylt til randen med kjøtt, kylling, rødvin, pisco og fryktelig hyggelig selskap. Herberget var ikke stort, men det hadde nok gjester til at det ble lystig etter solnedgang. Det var dessuten en eksepsjonelt trivelig gjeng som bodde der, så alle ble godt kjent – og værende til langt etter planlagt avreisedato. Cirka halvveis inn i oppholdet meldte, for øvrig, også Pierre at han var på vei. Han hadde stoppet et par flere steder enn meg på turen nordover, men var nå bare et døgn unna. Jeg reserverte en seng til han og skrev tilbake at han var hjertelig velkommen.

Da vi først gikk av bussen på den støvete busstasjonen i sentrum, kom vi i snakk med en chilener som het Fabian. Han fortalte at han drev et sted like i nærheten og inviterte oss med for å se. Vi vurderte lenge å bosette oss der, men da Claire og Sebastian la ut på en liten runde og fant fantastiske Cabur i stedet, slo vi det fra oss, takket for gjestfriheten og tok med oss pikkpakket vårt til den andre siden av byen. Vi endte imidlertid, helt tilfeldig, opp på bålfest hos Fabian senere samme dag. Etter å ha spist middag på en pizzarestaurant Emmnuelle hadde anbefalt oss, sa vi hadet til Oscar som jobbet der, og ga oss til å vandre gatelangs på jakt etter en åpen bar. Overraskene nok, viste det seg at alle stedene stengte rundt midnatt. Det ble derfor enstemmig vedtatt å legge veien innom en ”botelleria”, for deretter å finne et koselig sted under stjernene. Vi hadde ikke kommet lange biten, før vi møtte en annen gjeng som var ute på nøyaktig samme oppdrag. Den eneste forskjellen, var at de visste hvor de var på vei. Ettersom vi ikke hadde peiling, hang vi oss på – og få minutter senere befant vi oss utenfor porten til Fabian.

Hva sightseeingen angikk, fantes det nesten ingen ende på hva vi kunne ta oss til i San Pedro. Vi bestemte oss derfor for å gi full gass og se så mye som mulig da vi først var der og hadde muligheten. Den første utflukten bestod av et par timer i bil, soloppgang ved Geisers del Tatio, bading i varmekilden Puritano, en nydelig kjøretur gjennom ørkenen, og et kort besøk i en liten landsby med kun fem(!) innbyggere og en lama. Det var en super dagsutflukt, og den skulle vise seg å fortsette enda bedre. Etter en liten pause med lunsj og en beskjeden cowboystrekk på herberget, ble vi hentet på ny og sluppet av i Valle del Morte med hvert vårt sandboard. Det var virkelig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Ikke nødvendigvis å stå, men å svinge! Og for ikke å snakke om mangelen på stolheis! Kjære vene, så tungt det er å pese opp en bratt bakke når føttene synker ned i tjue centimeter sand for hver eneste skritt. Om du legger på litt ekstra vekt i form av et sandboard, samt en sol som genererer i overkant av førti varmegrader i tillegg, så har du oppskriften på et sant, lite helvete. Men misforstå meg rett, det var utrolig moro og vel verdt strevet. Kort oppsummert, så jublet jeg hele veien ned og bannet og svertet hele veien opp. Det er godt det er kort vei mellom tårer og latter.

Dagen ble rundet av i vakre Valle de la Luna, hvor vi satte oss ned på en liten høyde for å vente på solnedgangen. Mens Sebastian, guiden vår, fylte opp glassene våre med hjemmelaget Pisco Sour, forvandlet den synkende solen de sandfargede fjellene til massive, rødglødende kullbiter og etterlot et uforglemmelig bilde på netthinnen. Jeg har ikke ord, men heldigvis masser av bilder.

Den neste utflukten vi gjorde, gikk via en saltsjø vi kunne bade i, til Laguna Cejar. Av alt jeg så og opplevde mens jeg var i San Pedro, var det jeg nå skal forsøke å dele med dere det aller, aller mest hakesleppende. Ved bredden av Laguna Cejar bevitnet jeg et av de vakreste synene og fargespillene i hele mitt straks tretti år lange liv. Den ildrøde solen gikk ned i vest, samtidig som fullmånen klatret opp bak de vulkanske fjelltoppene i øst. Innsjøen lå fremfor oss som et blikkstille speil og reflekterte hele herligheten i perfekt symetri. Lyset og fargene forandret seg for hvert mikrosekund; fra knall oransje, til rosa og dyp lilla, før alt, til slutt, gikk over i en stadig mørknende blåtone. En iskald Pisco Sour satte prikken over i’en i idyllisk.

Vi slang oss med på enda en tur jeg føler det er verdt å si litt om. Denne gangen var det kun Claire, Remi, Sebastian, Pierre og jeg som dro, så vi fikk hele bilen for oss selv. Med oss hadde vi San Pedros mest energiske kar. Han regelrett gnistret av engasjement og utadvendthet og ga oss en fenomenal dag vi sent vil glemme. Det som kunne vært en rimelig kjedelig biltur, ble til en skikkelig roadtrip med god musikk, allsang, setedansing, et baksetet fullt av luftgitarer og masse annet tøys og fanteri. Felipe fortjener en stor, stor takk for at han gjorde denne utflukten til det den ble.

Målet for dagen var Lagunas Altiplanicas, men ettersom veien var lang, ble det en del stopping underveis. Vi besøkte, blant annet, en nydelig innsjø med et hundretall flamingoer, samt arrangerte en hysterisk fotoseanse midt ute i ingenmannsland. Jeg tror samtlige av oss hadde vært fornøyde med dagen om vi hadde måttet avsluttet den der. I alle fall da, før vi hadde sett hva vi eventuelt ville gått glipp av. Nå som jeg vet hva jeg snakker om, stiller saken seg selvfølgelig noe annerledes. Lagunas Altiplanicas er nemlig så definitivt et must see. Vi hadde allerede sett flere innsjøer over de siste dagene, men ingen som kunne måle seg med isformasjonene rundt Altiplanicas.

Den siste kvelden, det vil si, det som skulle bli den siste kvelden i San Pedro, fyrte vi nok en gang opp grillen og handlet inn til stormiddag for hele gjengen på herberget. Pierre hadde planlagt å bli et par dager til, men Claire, Remi og Sebastian skulle reise sørover igjen dagen etter, og jeg hadde booket en femdagerstur til saltørkenen i Bolivia. Det var derfor duket for markering av vår siste stjernenatt sammen i vårt magiske ørkenparadis. Og det ble, som vanlig, altfor sent. Alle var på vei i seng, da Felipe, eieren av Cabur, dukket opp sammen med Oscar fra pizzarestauranten og to flasker Pisco. Jeg velger å skylde det som skjedde dagen derpå på dem.

Det ble ingen tur til Bolivia den påfølgende morgenen. Jeg hadde tydeligvis våknet på et tidspunkt, for jeg kan så vidt erindre å ha sagt hadet til fransketrioen da de dro et par timer tidligere, men hva som hendte etter det, er heller uklart. Jeg tipper at jeg skrudde av vekkerklokken, enten da, eller i søvne senere da den ringte, for den vekket meg i alle fall ikke. Jeg rykket til en times tid etter at jeg burde ha vært på vei, oppdaget hva klokken var og vurderte det dithen at det ikke var noe poeng å prøve engang. Det stemte bra. Da jeg tuslet over for å snakke med kontoret et par timer etterpå, kunne damen bak pulten fortelle meg at bussen hadde dratt på slaget. Etter litt diskutering frem og tilbake, samt en uskyldig hvit løgn om noe fordervet kjøtt og en dårlig mage, gikk selskapet med på å la meg dra dagen etter, mot et symbolsk straffegebyr. Jeg takket pent og skyndte meg tilbake til sengen. Det var helt klart at jeg ikke skulle ta meg til noe som helst den kvelden, jeg ville neppe risikere å forsove meg en gang til.

Turen fra San Pedro til Uyuni i Bolivia bød på ubeskrivelige naturopplevelser, en og annen spanskleksjon, masse bildeknipsing og veldig koselig bilselskap. Jeg havnet sammen med to supertrivelige chilenere fra Santiago; Juan Carlos og Patricia. Sjåføren vår het Leonardo og disket opp med hvaenn det måtte være av musikk…så lenge den var produsert på åttitallet. ABBA og Aha var store favoritter.

Den første dagen krysset vi grensen mellom Chile og Bolivia og fortsatte til en innsjø som het Laguna Blanca. Etter å ha sett både Laguna Cejar og Laguna Altiplanicas i San Pedro, trodde jeg at jeg vanskelig ville la meg imponere av en innsjø igjen, i alle fall så kort tid etter. Der tok jeg grundig feil. Laguna Blanca er, utvilsomt, et av de vakreste stedene jeg har besøkt i hele mitt liv. Jeg er klar over at de ordene har blitt ytret mer enn én gang tidligere på denne blog’en, så jeg håper at troverdigheten min ikke svekkes av den grunn. Forhåpentligvis taler bildet for seg selv.

Vi gjorde fire stopp til den dagen: Først slo vi oss ned på en høyde og beundret det grønnturkise vannet i Laguna Verde. Deretter sank vi de vindkalde kroppene våre ned i førti deilige varmegrader i Termas de Chalviri, før vi løp sikksakk mellom Geysers Sol de Mañana, holdt oss for nesen og gapskrattet. Eventyret ble avsluttet med solnedgang over Laguna Colorada, en knallrød innsjø som også er hjem til tusener av flamingoer. De rosa fuglene, mot det røde vannet og den oransje solnedgangen, er et bilde jeg tror vil leve lenge i minnet.

Vi tilbragte natten på cirka 4 900 høydemeter, noe som, for meg, er helt håpløst. Jeg blir ikke dårlig, men jeg får aldri sove særlig høyere enn 4 000 m.o.h. Dette vet jeg fra tidligere turer til både Himalayas og Andes, så jeg gledet meg ikke akkurat til å krype til køys i både kuldegrader og tynn luft. Men man får i det minste hvilt seg litt, selv om hjertet raser og pusten peser. Vi delte en flaske vin for å se om det kanskje kunne hjelpe, men det var ingen av oss som fikk mange minuttene sammenlagt på øyet den natten.

Heldigvis var det ikke annet enn bilkjøring som stod på agendaen den påfølgende dagen, så det spilte ikke så stor rolle om øyelokkene kjentes litt tunge. Det er annerledes når man må opp før solen for å gå i tolv timer. Å sitte i et behagelig baksetet og bare observere nydelig ørkenlandskap på utsiden av vindusruten krever liksom ikke så mye energi. Vi begynte morgenen med å kjøre til Desierto Siloli, kjent for sine mange finurlige steinformasjoner, tusle rundt og ta bilder. Videre gikk ferden til Laguna Honda og Laguna Hiedionda, før vi spiste en nydelig lunsj under formiddagssolen ved Laguna Cañapa. På veien til saltflatene i Salar de Chiguana, stoppet vi på en liten topp, hvorfra vi hadde perfekt utsikt over Volcán Ollagüe, en aktiv vulkan på chilensk side av grensen.

Hele denne magiske andre dagen av reisen, snirklet veien seg gjennom variert landskap; innsjøer, vulkaner, sandørken, steinformasjoner, snø og is danset forbi vinduene våre i nydelig harmoni. Det hele toppet seg da vi rullet ut på en evighet av hvitt. De enorme saltflatene minnet mest om en gigantisk vidde midtvinters. Jeg hadde aldri sett noe lignende og greide ikke slutte å stirre mot horisonten, som latet til å være en halv jordklode unna. Vi rullet ned rutene, stakk hodene ut i nærmest stiv kuling og jublet for full hals.

Vi skulle bare til Chuvica, så det var ikke lenge vi rakk å feire før det var på tide å stoppe for kvelden. Resten av saltverdenen måtte pent vente til morgenen etter,  noe som for så vidt var greit, for vi var godt slitne etter en lang dag og gledet oss til å sove et par tusen meter lavere enn den slitsomme natten i forveien. Hotellet vi sjekket inn på var laget av salt. Det hadde tydeligvis stått i informasjonsskrivet, men gått meg hus forbi, så jeg var ellevill av begeistring over å finne en seng hugget ut i salt.

Den kvelden og natten, da alle generatorer var avslått og husene lå mørklagte, spilte vi biljard i lyset fra to lommelykter, tittet på stjernene til vi fikk neglesprett og lyselilla lepper – og sov bedre enn vi hadde gjort på fryktelig, fryktelig lenge.

Vi begynte neste dags sightseeing med å avlegge Isla Incahuasi et besøk. Midt ute i sandørkenen ligger en øy bestående av steiner/berg og en million kaktuser. Vi klatret rundt i nesten to timer og avsluttet med en øl på deling. Videre bar det tvers over Salar de Uyuni, med et par stopp underveis. Ett midt i det uendelige hvite for å knipse tullebilder, og ett for å spise lunsj ved et lite saltmuseum som plutselig dukket opp fra det hvite intet. Deretter fortsatte vi til Cementerio de Trenes, som er akkurat det det heter. En hel haug gamle, avdankede togvogner og lokomotiver ligger dumpet hulter til bulter på en åpen plass utenfor Uyuni og gir stedet en slags spøkelsesbystemning.

Etter en matbit og liten runde i sentrum, hoppet vi inn i bilen og kjørte et par, tre timer tilbake mot den chilenske grensen, til et sted som het Villa Mar. Vi kunne sovet i Uyuni om vi ville, men valgte å ta litt av tilbakeveien denne kvelden, så det ikke skulle bli så vanvittig mye kjøring dagen etter. Det var vi glade for, for det viste seg å være langt nok som det var. Vi stemplet oss tilbake inn i Chile godt utpå ettermiddagen den fjerde dagen.

Jeg kom tilbake til et dekorert og feststemt San Pedro. Feiringen av nasjonaldagene var i full gang, og på parkeringsplassen ovenfor Cabur var det slått opp svære telt og boder over det hele. Til min store glede og overaskelse, fant jeg Pierre sittende i bakgården på herberget. Han hadde ikke kommet seg av gårde på grunn av fulle busser og ferieavvikling, så San Pedro-oppholdet hans hadde blitt ufrivillig forlenget. Det virket ikke som han hadde så veldig mye imot det.

Det ble feiring tre dager til ende. Den første kvelden ble jeg invitert på fest hjem til Felipe, innehaveren av Cabur, sammen med noen kompiser av han. De hadde rigget til med bålplass, grill, bar, bord og stoler, samt hengt opp både høytalere og lyskastere i trærne.  Vi var ikke overveldende mange, men vi hadde det ufattelig moro. Da all veden var brent opp og flaskene tømt, satte vi kursen for den store plassen ved Cabur og tradisjonell livemusikk. Natten ble rundet av på dansegulvet på ett av byens to utesteder, som hadde fått spesialtillatelse til å holde åpent helt til klokken 0600 i forbindelse med nasjonaldagene.

Neste morgen måtte jeg flytte, da det var fullt på Cabur. Jeg pakket en liten sekk med noen nødvendigheter og lot resten stå igjen. Det var nemlig ledig plass igjen fra neste dag, så det dreide seg bare om én natt. Jeg dro derfor til Fabian og sjekket inn der. Festlighetene tok ikke til før etter at jeg hadde fått meg en liten cowboystrekk. Uten hvile og drikke, duger helten ikke (var det ikke sånn den gikk?). Jeg hadde avtalt å møte gjengen fra Cabur i bakgården der etter middagstid, så jeg svingte innom Botelleriaen og plukket med meg en flaske vin en liten time etter solnedgang. Det utartet seg som det hadde gjort kvelden i forveien; først festplassen, så pub’en.

Jeg hadde i utgangspunktet en bussbillett sørover igjen dagen derpå, men etter å ha snakket med en del lokale, bestemte jeg meg for å endre den. Alle sa at det var det desidert verste tidspunktet å reise på, ettersom hele landets befolkning var fulle dagen lang, og alle kjørte bil enda så sveiseblinde de var. Dessuten ville det ikke vært noe stas å tilbringe den siste nasjonaldagen sittende på en buss hele veien ned til Santiago. Jeg stod derfor opp så tidlig jeg maktet, pakket sakene og svingte innom busstasjonen på veien tilbake til Cabur. Heldigvis var det ikke noe problem å skyve på billetten, så det ble til at jeg planla å dra neste dag i stedet. Den siste dagen ble tilbragt liggende rett ut i en hengekøye, før jeg ble lurt med på en forholdsvis rolig feiring rundt bålet i bakgården litt senere. Det føltes helt riktig å være sosial og ta farvel med folk den siste kvelden, men jeg hadde ikke sjans til å bli med ut på noen festligheter. Man er ikke i begynnelsen av tjueårene lenger, så det er rett og slett ikke fysisk mulig å gjennomføre tre strake lenger. Heldigvis, kan man kanskje si.

Jeg var i fin form, våken og opplagt da jeg slang sekken på ryggen og spaserte mot busstasjonen den neste morgenen. Det eneste som ikke føltes bra, var å reise fra dette herlige stedet midt i ørkenen. Samtidig som jeg hang med nebbet over minnet av alle avskjedene et halvt døgn tidligere, føltes det som en aldri så liten seier endelig å ha greid å løsrive seg. Jeg hadde unsluppet det sorte hullet, og jeg var på vei til Argentina og nye opplevelser.

 

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (3)

Viva Chile!

Vel…vi får si at mangel på innlegg er et tegn på at jeg har det moro, i det minste. Det høres nok utrolig ut for de av dere som er fanget i en hektisk hverdag der hjemme, men det er faktisk ikke alltid så lett å finne roen til å sette seg ned å skrive når det skjer så mye rundt en hele tiden. Når solen skinner, når mulighetene er uendelige, når nye bekjentskaper, en ny by, et nytt fjell eller en ny strand kaller – ja, da sliter den rastløse eventyreren i meg med å takke nei fordi den har en blog å oppdatere. Nå har imidlertid den dårlige samvittigheten hengt over meg såpass lenge, at jeg fant ut at det var på høy tid å ta et etterlengtet skippertak. Så her sitter jeg, på en balkong, under en lav ettermiddagssol, i en liten colombiansk by som heter San Gil. Landslaget har nettopp blitt slått av Argentinas fotballhelter på tv-skjermen, og alle på herberget har gått ut for å drukne sorgene. Det er stille og fredelig – og en god anledning for meg til å forsøke å gjenkalle de to siste måneders begivenheter.

Jeg ankom et Santiago i fullt opprør. Rafaela hadde advart meg på forhånd og bedt med spesifikt om å holde meg unna sentrum, nettopp på grunn av voldsomme demonstrasjoner. Problemet var bare at jeg landet rett før midnatt og ikke hadde verken forhåndsbestilt sted å bo, eller lest meg opp på hvilke områder som tilbød de rimeligste prisene. Jeg hang meg derfor på den japanske jenta jeg satt ved siden av på flyet, samt et par venner av henne, og ble med til et herberge de allerede hadde sett seg ut. Det viste seg selvfølgelig å ligge i Los Heroes – med andre ord; midt i gryta.

Det var ikke mulig å ta seg frem med buss, da demonstrantene hadde overtatt gatene og blokkert alt som var av trafikk, så vi ble nødt til å reise den siste biten med metro. Synet som møtte oss da vi stakk hodene opp fra undergrunnen var ikke til å tro. Et kvartal bortenfor regelrett krydde det av rasende studenter og arbeidere, alle ustyrt med plakater, fakler, megafoner og diverse andre gjenstander som laget bråk og leven. Lyden av knuste bil- og butikkvinduer knitret gjennomtrengende under skosålene våre idet vi smøg oss fremover gjennom den røyktunge natteluften. Fremdeles kunne vi skimte flere bål som ulmet langsmed fortauene. Det virket som om opptøyene  var i ferd med å dø ut, men at slaget som hadde falt hadde vært rimelig kraftig. Vi priset oss lykkelige for at flyet vårt hadde vært forsinket.

Jeg ble i Santiago i en uke. Førsteprioritet var å treffe Rafaela, noe jeg gjorde allerede neste dag. Vi avtalte å møtes på en bar i Bellavista, og Rafaela ordnet overnattingsplass til meg hos en venninne, sånn at jeg skulle slippe å dra tilbake til slagmarkene etter mørkets frembrudd. Tidligere på dagen ble jeg nemlig jaget inn av tåregassangrep begge gangene jeg prøvde å forlate herberget for å gå på butikken og handle, så det var lite fristende å tilbringe mer tid enn nødvendig i bydelen så lenge demontrasjonene stod på. Normalt sett ville jeg bodd hos Rafaela, men hun hadde nettopp kjøpt ny leilighet som, for tiden, var under oppussing, og hadde dermed ikke noen sofa å tilby.

Det ble et gledelig gjensyn i lystig lag. Vi holdt det gående til rimelig sent, og jeg var nokså trøtt og sliten da jeg våknet hjemme hos Loli, barndomsvenninnen til Rafaela, en eller annen gang utpå formiddagen dagen derpå. Jeg spiste en sen frokost sammen med henne og datteren, Loica, før jeg fant en buss tilbake til Los Heroes, som, til min store glede og overraskelse, latet til å være mer eller mindre tilbake til sitt vanlige.

Herberget jeg bodde på var bra, veldig bra! Jeg møtte mange fine folk, men det var ett firkløver som stakk seg ut litt mer enn resten: Claire og Remi, to bestevenner fra Frankrike, var litt over halvveis inne i sin jorden rundt-reise og hadde nettopp fått selskap av Sebastian, Claires nabo hjemmefra. Videre hadde de blitt kjent med Cyril, en annen franskmann, som bodde i Rio, men som midlertidig befant seg i Santiago for å starte opp en spritsjappe sammen med en chilener. Vi fant tonen raskt, og da Remi og Sebastian forsvant til Påskeøya for noen dager, fikk jeg muligheten til å bli enda bedre kjent med Claire og Cyril.

Vi dro ut på lørdagskvelden og havnet helt tilfeldig på en brasiliansk bar med et fantastisk liveband. Stemningen var ubeskrivelig, vi danset og koste oss halve natten. En drøy time før stenging kom jeg i snakk med noen brasilianere som var bosatt i Santiago, og fikk således en håndfull nye venner, som jeg skulle komme til å tilbringe mye tid med de kommende dagene. Kanskje det aller beste, var at ingen av dem snakket et ord engelsk, kun portugisisk og spansk; altså ble jeg tvunget til å forsøke å kommunisere med den lille spansken jeg hadde plukket opp i løpet av den første uken. Det gikk bemerkelsesverdig mye bedre enn jeg hadde fryktet og ga meg, på kjøpet, en flying start på læringsprosessen.

Jeg dro for å møte Rafaela igjen på søndagen. Hun hadde invitert meg på en tradisjonell festival i en liten by som heter Pirque, et par timers kjøring ut av hovedstaden. Eksen hennes er derfra, så hun har forsatt mange venner som bor der, og som hun hadde lyst til å presentere meg for. Et par av kompisene hennes skulle dessuten spille på festivalen, så det lå an til å bli en begivenhetsrik søndag, noe det udiskutabelt ble.

Pirque er en typisk western-landsby, med hester og cowboyhatter og yiiihaaa og mye godt i koppen. Jeg var i utgangspunktet ikke helt klar for mere fest, men hvem kan vel si nei til live musikk, et fullt dansegulv, nydelig chilensk rødvin og knallgod stemning? Ikke jeg i alle fall. Så da ble det nok en dag og påfølgende kveld med fyll og fanteri. Kalaset endte med grillfest hjemme på gården til en venn av Rafaela, langs en sidevei, et sted midt mellom Pirque og Santiago.

Jeg må bare innrømme at jeg var en elendig turist den uken jeg befant meg i Santiago. Jeg var mest klar for å tilbringe tid med Rafaela og de andre menneskene jeg ble kjent med mens jeg var der, ikke for å løpe rundt og se på alt som fantes av severdigheter. Jeg merket dessuten raskt at kropp og hode var overlykkelige over å kunne gire ned tempoet og tillate seg selv litt mere tid på ett og samme sted, uten å ha dårlig samvittighet eller føle at alt måtte rekkes over på rekordtid. Så da ble det til nettopp det – en bedagelig tilværelse med sene morgener, late dager og hyggelig sosialt samvær på kveldene.

Valparaíso ble neste stopp. Byen ligger et par timer nord for Santiago og er spesielt kjent for sin viktige havnevirksomhet og posisjon som Chiles kulturhovedstad. Det sies, beklageligvis, også å være landets mest småkriminelle sted, noe jeg heldigvis slapp å erfare selv. Jeg møtte imidlertid flere som hadde blitt utsatt for ran og overfall på gaten, så jeg tok mine forhåndsregler og var forsiktig – spesielt på kveldstid.

    

Etter å ha ligget i dvale i Santiago en ukes tid, var opplevelsesbatteriene ladet og klare for å utforske. Jeg var både dedikert og motivert og så vel mer eller mindre hele byen på kun et par dagers tid. På kveldene var jeg ute og spiste eller satt oppe på takterassen sammen med de andre som bodde på herberget. Jeg endte faktisk opp på rom med fem andre nordmenn som nettopp hadde ankommet Valparaíso for å studere der, så det ble en del sen natteskravling med dem, i tillegg til at jeg fant ut at Pierre, som jeg ble traff på flyet til Påskeøya, også var i byen. Verden blir så ufattelig liten når man reiser. Og tenke seg til at jeg, i ettertid, oppdaget at en gammel skolevenninne fra Hamar, under tiden, hadde befunnet seg bare noen kilometer unna meg, i nabobyen, Viña del Mar (beklager, Tone, vi får ta det igjen).

Fra Valparaíso fortsatte ferden nordover til et sted som heter Chañaral. Claire, Remi og Sebastian var allerede på vei fra Copiapó og lå an til å ankomme nesten et døgn før meg. Avtalen ble derfor at jeg skulle dukke opp på Hotel La Marina, beleielig beliggende rett ved busstasjonen, så fort jeg var fremme den påfølgende dagen.

Jeg banket på en falmet, hvitmalt utgangsdør tidlig på morgenkvisten, og ble sluppet inn av en trøtt og bustete, men, som alltid, smilende Claire. Guttene våknet snart av stemmene og kom luskende ut fra naborommet for å ønske meg velkommen. Det hadde ikke gått mange dagene siden vi hadde sagt hadet i Santiago, men det var allikevel skikkelig koselig å se dem igjen. Planen var å tilbringe en dag i nasjonalparken, Parque de Azúcar, før vi slo sammen reiseplanene våre og dro videre opp til San Pedro de Atacama, rett ved grensen til Bolivia, i samlet flokk.

Utfordringen var at parken omtrent ikke hadde besøkende utenfor høysesong, ergo gikk det heller ingen busser ut dit. Taxi kom ikke på tale, for det var snakk om nærmere tre mil og ganske mange pesos, så vi stakk de kloke hodene våre sammen og kom frem til at det mest fornuftige måtte være å haike. Sebastian og Remi fant en pappeske, rev den i stykker og hostet opp et par improviserte skilt, med teksten Pan de Azúcar på den ene siden, og Chañaral på den andre. Vi delte oss så opp i to “haikelag”, for å øke sjansene våre, og ble enige om å samle troppene igjen i den lille fiskelandsbyen vi hadde lest skulle ligge et par kilometer innenfor inngangen.

Sebastian og jeg hadde flaks og fikk napp på andre forsøk. Det kunne blitt lenge å vente om ikke, for den langstrakte ørkenveien lå øde og fullstendig forlatt foran oss. Jeg tror det må ha gått minst en halvtime fra den første bilen passerte til den reddende engelen vår, som før øvrig viste seg å være en hyggelig dame på dagsutflukt med sin gamle mor, stoppet og plukket oss opp.

Det skulle ta mer enn halvannen time før Claire og Remi dukket opp. Vi hadde faktisk begynt å gi opp håpet og tenke på tilbakeveien, da vi plutselig oppdaget de to skikkelsene som kom vandrende nedover en skrent et par hundre meter unna. Jammen hadde de klart det, skjønt med noe mindre hell enn oss: Først hadde de fått haik cirka halvveis, deretter måttet gå en seks, syv kilometer – for til slutt å greie å stoppe en tankbil på vei i samme retning. Vi jublet og lo, samtidig som vi ristet på hodene og lurte på hvordan i all verden vi skulle mestre å komme oss tilbake. Var det noe vi hadde lagt merke til på veien, så var det at hele nasjonalparken var folketom, som et spøkelsesland. Det var ikke en sjel å se noen steder, ikke så mye som en eneste turist…

Pan de Azúcar var et sjarmerende, værbitt fiskevær, med kun et titalls hus og innbyggere. Mellom den gråmelerte himmelen og den golde ørkenen, tronet gyllengule fjell i det fjerne. Bølgene slo inn mot land med voldsom kraft og sendte rytmiske refleksbevegelser gjennom de mange hundre pelikankroppene som gikk og lette fiskerester i sanden, mens den lekne vinden rusket forsiktig i luggen og bar med seg fugleskrik fra en holme like i nærheten. Stedet var så fredelig, så fredelig. Vi dro den friske sjøluften langt ned i lungene og ble stående en stund i stillhet å bare nyte.

En lokal fisker sa seg villig til å ta oss med på båttur rundt Isla Pan de Azúcar, en liten øy, kun noen få minutters kjøring fra fastlandet. Vi takket naturligvis ja til tilbudet og forhandlet oss frem til en passende pris som alle kunne leve med. Og det skulle vi ikke komme til å angre på. Vi hadde nemlig kjempeflaks. Normalt sett, kan man se Humboldt-pingviner her, og kanskje noen sjøløver, om man er riktig heldig. Vi fikk øye på begge deler, i tillegg til en hel rekke andre fuglearter, samt to otere som lekte i vannkanten.

Da vi kom tilbake sa vi hadet til båtføreren og hans gode hjelpere, tok en øl i den vindskjeve kaféen på stranden – og stilte oss dernest opp i veikanten med tomlene og skiltene i været. Vi hadde blitt fortalt at det ble avholdt et møte i området denne ettermiddagen, og at det kunne være noen av de som deltok hadde tenkt seg tilbake til byen etterpå. Det var riktignok et møte for de lokale fiskerne, så vi var ikke direkte overbevist om at vi ville finne en bil, i alle fall ikke med plass til fire.

Til tross for Remis forførende haiketeknikk, var det Claire som fikset biffen. Hun stoppet den første bilen som kom kjørende, sjarmerte sjåføren i senk og vinket så på resten av oss. Mannen bak rattet var ute i jobbærend og hadde i utgangspunktet ikke lov til å ta med seg passasjerer, men han kom rett og slett til kort og greide simpelthen ikke å motstå Claires smil og talegave, stakkars.

Det var tidlig i grålysningen da fire søvnige backpackere satte seg på bussen til San Pedro de Atacama den påfølgende morgenen. Ti søvndyssende timer på landeveien ventet. Vi hadde imidlertid ikke så mye mot det denne gangen, for vi visste at det var siste etappe, og at det ville være vel verdt den lange turen når vi omsider kom frem. Alle vi hadde snakket med, hadde skrytt San Pedro og den nordligste delen av Chile opp i skyene, så vi hadde relativt høye forventninger om at det kom til å bli bra. Lite visste vi om at vi veldig snart ville ankomme et ørkenparadis som skulle vise seg å overgå absolutt alt vi hadde forestilt oss.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

Påskeøya – alt jeg drømte om og enda litt til

Da var vi kommet frem ved et av turens absolutte høydepunkt. Påskeøya, også kjent som Isla de Pascua og Rapa Nui, tok meg med storm og klatret umiddelbart til øverste sjikt av opplevelseslisten, som, etter sju måneder på reisefot, var blitt relativt lang. Det er utvilsomt et sted jeg ønsker å dra tilbake til, selv om jeg sannsynligvis så og opplevde det meste i løpet av den uken jeg var der. Det lå noe magisk i luften, noe ubeskrivelig; som om vindene hvisket med mystiske stemmer fra en svunnen tid. Uansett hva det var, så trollbandt det meg fra første sekund, og det slapp ikke taket før lenge etter at jeg var reist derifra.

På flyet havnet jeg ved siden av Pierre fra Sveits. Han var ute på omtrent nøyaktig samme rundtur som meg, så vi fant fort tonen og bestemte oss for å lete bosted sammen. Det viste seg å bli en meget ukomplisert affære. Vi gikk omtrent rett på Påskeøyas kanskje hyggeligste dame, og hun tilbød oss et fint og rimelig rom hjemme hos henne og familien. Hanga Roa, med sine knappe 4 000 innbyggere, er den minste hovedstaden jeg noensinne har besøkt, og sikkert også den mest sjarmerende, nettopp på grunn av den beskjedne størrelsen. I den ene enden ligger flyplassen, og derfra løper hovedgaten, med noen få forgreininger, mer eller mindre hele veien ned til havnen. Huset vårt lå et sted midt i mellom, hvilket betydde at stort sett alt var kun en kort spasertur unna.

Naboene våre var et livlig par fra Santiago og verdens blideste japaner. Det kunne ikke vært en bedre sammensatt gjeng. Hver kveld disket Sandra og ektemannen, Petero, opp med fantastisk grillmat i hagen, rødvin og tradisjonell musikk, men de bad aldri om så mye som en eneste peso. Vi var familie fra dag én og ble behandlet som nettopp det.

Den første kvelden viste seg å være en av to kvelder i uken med live musikk på den lokale puben, så Petero insisterte på at vi måtte bli med. Enda så trøtte og slitne vi var etter flyturen, bestemte vi oss for å høre på vår nye fosterfar og hive oss rundt. Det angret vi på ingen måte på. Stemningen stod i taket, og det virket som om hele øybefolkningen var klemt inn på de samme hundre kvadratmetrene. Det døgnet lærte jeg at Påskeøya legger seg sent…og står opp enda senere.

Neste dag ble tung og lat. Vi gjorde ingen verdens ting, annet enn å slappe av og, selvfølgelig, grille i hagen. Det var en veldig velkommen forandring, etter de siste ukene med masse aktivitet, reising og frem og tilbake. Dessuten ønsket vi å være uthvilte og komme oss avgårde tidlig neste morgen. Noen hadde nemlig fortalt oss at den beste måten å utforske Påskeøyas mange skatter på, var på sykkel. Vi hastet derfor avsted et par timer etter det første dagslyset lørdag morgen, leide hver vår mountainbike og la i vei med kart og solkrem. Det ble en meget vellykket utflukt.

Etter å ha fulgt sørkysten noen timer, kom vi omsider til Rano Raraku, et av de mest kjente stedene på Påskeøya. Vi fikk regelrett hakeslepp da vi fikk øye på de mange gigantiske hodene som latet til å være tilfeldig henslengt rundt på det grønne gresset ved foten av vulkanen. Solen stod relativt lavt på himmelen, og vi visste at vi måtte ta et valg. Enten måtte vi haste gjennom, eller så måtte vi finne oss en annen måte å komme oss tilbake på. Det fantes ikke lys verken på syklene eller langs veiene, så vi var nødt til å være tilbake før mørkets frembrudd om vi ønsket å sykle. Det ble til at vi bestemte oss for å ta oss god tid i Rano Raraku, for deretter å spørre om vi kunne la syklene stå til dagen etter og forsøke å haike tilbake i stedet. Det gikk, utrolig nok, nøyaktig som planlagt, og vi rakk tilbake til Hanga Roa akkurat i tide til å se solen slokne som en rød ildkule i havet bak silhuettene av Tahai-moaiene (statuene). Vi lot oss hypnotisere og satt musestille med hver vår øl, helt til mørket hadde pakket inn alt rundt oss og forvandlet hjemveien til en beksvart labyrint.

Da vi kom tilbake, var kjøttet på grillen og rødvinen allerede sprettet. Det var duket for middag, danseshow – og deretter fest og dans på puben. Vår japanske venn hadde reist, men Ana og Ivan fra Santiago hang fortsatt på lasset. Petero var i storslag og danset rundt hele kvelden, mens Sandra og jeg for det meste satt og lo av han. Det ble altfor sent, med tanke på planene for dagen etter, men sånt bryr man seg jo aldri om når man koser seg i godt selskap.

Vi tok en taxi til Ranu Raraku ikke så altfor tidlig den påfølgende søndagen. Derfra hoppet vi på syklene og fortsatte til Ahu Tongariki og Anakena Beach. Førstenevnte var en samling av femten statuer på linje, mens Anakena Beach kunne by på strand, svaiende palmer og en nydelig park, i tillegg til en noe mindre ahu (rekke med statuer). Vi spiste lunsj der, før vi vendte snutene mot midten av øyen og dagens siste attraksjon; Ahu Akivi.

Den siste biten av tilbakeveien bestod av en eviglang utforbakke. Vi suste nedover i en enorm fart, mens vi tøyset og tullet oss. Jeg syklet foran Pierre og fjernet hendene fra styret noen sekunder. Totalt uvitende om hva som foregikk rett bak meg, sang og jodlet jeg for full hals. Plutselig hørte jeg et kjempebrak, bråbremset, snudde meg og oppdaget at Pierre lå og badet i grøftekanten. Luringen hadde prøvd å ta bilde av meg da jeg syklet med armene i været, men mistet balansen og syklet rett ut i stedet. De første sekundene visste jeg ikke om jeg kunne le eller ikke. Hadde han slått seg? Var kamera skadet? Så fort vi hadde konstantert at alt var i skjønneste orden, knakk jeg sammen i en hysterisk latterkrampe og greide ikke stoppe før vi var hjemme igjen og satt til bords (Petero hadde vært ute og fisket, så han bød på nygrillet sjømat). Heldigvis gapskrattet Pierre selv, så jeg slapp å føle meg som en skadefro drittsekk. Det var bare så utrolig komisk, det var rett og slett ikke mulig å kvele latteren.

Dagen etter reiste Pierre videre til Santiago, mens jeg dro ut og dykket. Bølgene var enorme, og havet latet til å være i opprør. Normalt sett har jeg ikke noe imot å dykke når det er litt sjø, men dette var virkelig voldsomt. Selskapet så seg dessuten nødt til å avlyse ettermiddagsdykket, da det rett og slett ikke var mulig å komme seg ut med båten. Det ble derfor kun en liten time under vann utenfor Påskeøya, men det var en fin time. Vi dro for å se på en moai som ble senket av en sørgende sønn for ti år siden. Han plasserte den der til minne om sin far som var en lokal fisker og dyrker av havet. Den er altså ikke en av de originale moaiene, men vel verdt et besøk allikevel.

Resten av dagen tok jeg livet med ro, nøt en stille middag med Ben, en franskmann som nettopp hadde sjekket inn, og krøp til sengs tidlig. Jeg hadde kun én full dag igjen i mitt nyfunne paradis, og jeg ville få så mye som mulig ut av den.

Jeg endte med å bruke det som var igjen av tid på å dra opp til en kratersjø som heter Rano Kau. Den var intet mindre enn utrolig. Rapa Nuis skattekammer sluttet visst aldri å overaske meg. Hver gang jeg trodde jeg hadde sett det vakreste øyen hadde å by på, fant jeg noe nytt som vippet meg loddrett av pinnen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg både tenkte og sa “wow!” i løpet av de seks dagene jeg var der. Jeg avsluttet med å rusle videre langs kanten av krateret til Orongo, en gammel landsby som var sentrum for en av de viktigste seremoniene i første halvdel av det nittende århundret; et kappløp som gikk ut på å være førstemann til å komme svømmende tilbake med et fugleegg fra en liten øy like utenfor de stupbratte klippene som omringer Orongo.

Som en verdig avlsutning på det hele, dro jeg og Ben ut på kvelden og endte på fest hjemme hos en gjeng gærninger like nedi gaten. Der møtte jeg blant annet enn mann, hvis bestefar var en venn av Thor Heyerdahl. Det var faktisk den andre personen jeg møtte som nevnte Thor Heyerdahl da jeg sa jeg var fra Norge. En venn av Sandra og Petero fortalte meg at han, i 1955, var en hardtarbeidende søttenåring som jobbet med å forsyne campen til Heyerdahl med matvarer. Fantastisk!

Avreisedagen ble trist. Jeg hadde på ingen måte lyst til å dra, men tiden var inne. Nye eventyr ventet. Jeg klemte alle farvel, med løfter om å komme tilbake en vakker solskinnsdag. Sandra holdt meg fast lenge, sa et trist hadet og lot meg til slutt gå. Etter at jeg var kommet frem til flyplassen og trodde jeg var helt alene i hele verden igjen, kom plutselig den nye adoptivmammaen min løpende inn i terminalbygningen etter meg. Hun ropte et eller annet og veivet med noe hun holdt i hånden. Det var en kjede. Hun tredde det over hodet på meg med et varmt smil og en siste klem, før hun forsvant ut av bygningen, ut av syne og ut av livet mitt…i alle fall for en stund.

Jeg hang litt med nebbet de første timene i luften, men en hyggelig japansk jente i setet ved siden av meg fikk meg snart i bedre humør. Santiago var rett rundt hjørnet, jeg skulle møte Rafaela igjen, og hele Chile lå for mine føtter. Det var ingen grunn til ikke å være positiv.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

En seilbåt, en ulykke, øyloffing og Stillehavsidyll

Sett dere godt til rette, folkens, for dette blir litt av en berg- og dalbane. Det skjedde så usannsynlig mye i løpet av de fem ukene jeg var i Fransk Polynesia, at jeg ikke har den fjerneste anelse om hvor jeg skal starte. Jeg tror vi får ta det fra begynnelsen og hoppe bukk over det minst spektakulære.

Mitt aller første møte med dette nydelige øyriket er så absolutt verdt å fortelle om. Jeg landet på Papeetes internasjonale flyplass sent på kvelden 11. juli. Datoen sitter spesielt godt, fordi jeg husker jeg syntes det var så snodig å krysse datolinjen. Vi forlot Auckland, New Zealand, på formiddagen 12. juli – og ankom Fransk Polynesia en liten time før midnatt 11. juli. Forvirringen var total da jeg, sammme dag, skulle sende en melding til Kevin i Papeete og prøve å forklare han når jeg kom: ”Jeg lander kl 2305 i morgen….nei, i dag….nei, I GÅR!?”

Det var to minibanker på flyplassen, men ingen av dem godtok noen av kortene mine. Jeg hadde ikke et rødt øre, i noen slags valuta, og ikke hadde jeg booket noe sted å sove heller. (Det var altfor sent å begynne å lete etter marinaen og seilbåten til Kevin.) Lettere oppgitt, ruslet jeg ut av terminalbygningen, for å se om jeg kanskje kunne snuble over en eller annen løsning på veien. Det var kveldens siste innkommende fly, og de fleste passasjerene var allerede forduftet, da en politikvinne plutselig kom bort til meg. Jeg kjente henne igjen umiddelbart. Det var den samme damen som hadde sittet i immigrasjonsluken og utstedt visumet mitt en drøy halvtime tidligere. Hun smilte bredt og lurte på om alt var i orden. Jeg forklarte situasjonen, så godt jeg kunne med den istykkerrustede fransken min, bladde meg frem til Papeete-avsnittet i Lonely Planet og pekte på det billigste bostedet jeg fant. Jeg hadde, som sagt, ikke reservert noenting, men jeg var ganske så sikker på at det ikke ville bli noe problem å finne en seng. Utfordringen, nå som jeg ikke hadde penger, var imidlertid å komme seg dit. Innen jeg rakk å forstå hva som var på gang, hadde den fantastiske politikvinnen slått nummeret til herberget og fortalt mannen i den andre enden at jeg trengte et sted å sove, men at jeg ikke kunne gjøre opp for meg før etter at jeg hadde vært i banken neste dag. Jeg fikk ikke engang summet meg til å takke henne, før hun haddde tatt beina fatt og forsvunnet i retning parkeringsplassen. Hun slang et ”attends” over skulderen og signaliserte at jeg skulle bli der jeg var. Fem minutter senere kom hun kjørende tilbake i en politibil og bad meg om å hoppe inn.

Etter dette overveldende førsteinntrykket av Fransk Polynesia, var jeg overbevist om at jeg hadde kommet til et usedvanlig gjestfritt land. Det skulle vise seg å stemme veldig bra.

Heldigvis fantes det en tredje bank i Papeete, og denne godtok visa-kortene mine. Det bød derfor ikke på noen problemer å betale regningen på herberget den påfølgende morgenen Jeg sjekket ut og la i vei på leting etter marinaen og en hvit katamaran med baugen liggende mot kai nummer tre fra høyre. Det høres langt mer komplisert ut enn det faktisk var. Jeg gikk rett på og ble møtt av en strålende Kamala (Kevins kjæreste), som viste meg til lugaren min. Øynene mine hadde vanskelig for å tro på synet som møtte dem; dobbelseng, genial takluke (for stjerne- og soloppgangobservering), romslig klesskap og eget bad. For en luksus! Jeg skylder Kevin og Kamala en million takk for at de lot meg bo på båten så lenge som de gjorde, og det uten å betale en eneste krone (det blir velkommen hjem-fest i 2013).

Kun få dager etter at jeg hoppet ombord, dro Kevin hjem til Norge for brorens 40-årsdag og en kort sommerferie, mens Kamala ble igjen på båten, som skulle ligge i havn i Papeete. Planen var å seile til Bora Bora så fort Kevin og en kompis kom tilbake et par uker senere. I mellomtiden tenkte jeg å ha marinaen som base, samtidig som jeg utforsket Papeete, resten av Tahiti, naboøyen, Moorea, og muligens noen av de andre øyene litt lenger unna. Det gikk ikke helt sånn.

Jeg ble i Papeete sammen med Kamala til over helgen. Den årlige Heiva-festivalen nærmet seg slutten, så vi kjøpte billetter til den siste dagen av dansekonkurransen på lørdagen. Deretter fant jeg veien overt til Moorea med fergen søndag ettermiddag. Det var stille og rolig da jeg gikk i land, og den bedagelige atmosfæren smittet meg umiddelbart. På ryggen hadde jeg en liten sekk, pakket for en impulsiv korttur, mens Lonely Planet satt godt og trofast festet i venstre håndgrep. Fransk Polynesia er nemlig svindyrt. Det er det dyreste stedet jeg noensinne har besøkt, og det er nok også det landet, i tillegg til India, hvor Lonely Planet virkelig har vært livsnødvendig. Overnattingsmulighetene på de ulike øyene, begrenser seg stort sett til overdådige strandhoteller (i en prisklasse jeg aldri i verden ville godtatt, uansett om jeg hadde hatt midlene til det eller ei), noe som gir lite rom for backpacking som reiseform. Heldigvis finnes det noen få, bortgjemte steder som fortsatt tilbyr en madrass i en sovesal, eller et telt i en hage, til en langt mer fornuftig penge. Det gjelder bare å finne dem.

Jeg hoppet på en buss som gikk nordover og bad sjåføren pent om å slippe meg av mellom Cook’s Bay og Opunohu Bay, en drøy halvtimes kjøring fra fergeleiet. Han gjorde som jeg sa, og jeg fant veien til Pension Motu Iti uten større problemer. Stedet virket imidlertid helt forlatt. Ikke en sjel var å se, alle stolene stod oppned på bordene, og det eneste som brøt den tunge stillheten var lyden av bølgene som slo inn mot den lille strandlinjen. Jeg ropte ”bonjour” et par ganger mens jeg gikk frem og tilbake. Omsider åpnet en dør seg, langsomt og forsiktig, og ut kom en dame med smale øyne og sovesveis. Hun kunne fortelle meg at det var fullt mulig å bo der, men at det var lavsesong og fryktelig stille. Sovesalen stod for øyeblikket tom. For min del hørtes det utelukkende ut som en positiv ting. Da! Lite visste jeg om at nettopp luksusen av å ha stedet for seg selv skulle vise seg å bli min pine kun halvannet døgn senere.

Øyens bidrag til Hilton-kjeden lå bare et par kilometer fra der jeg bodde, og det var det nærmeste stedet man kunne få kjøpt seg noe å spise og drikke etter kl 2000 på kvelden. Det var også tilholdssted for et av de mange dykkeselskapene på Moorea. Jeg stod derfor opp tidlig morgenen etter ankomstdagen og ruslet bort for å undersøke priser og destinasjoner. Det var akkurat så dyrt som jeg hadde fryktet, så jeg nøyde meg med å booke kun ett dykk. Avtalen var at de skulle hente meg på Motu Iti rett etter klokken 0730 neste morgen.

Resten av ettermiddagen tilbragte jeg på stranden med bok og musikk i ørene. Først da solen hadde forsvunnet et sted i horisonten og etterlatt himmelen rødglødende og vakker, greide jeg å rive meg løs fra den behagelige liggegropen min i sanden og ta fatt på hjemveien. En kort dusj senere var jeg klar til å ta turen tilbake til Hilton for å spise middag. Mørket hadde allerede rukket å svelge de siste restene av dagslys, og jeg forbannet at jeg hadde lagt igjen lommelykten min på seilbåten i Papeete. Det var ikke den eneste eiendelen jeg skulle komme til å savne den kvelden.

Strategien min ble å holde meg til midten av veien, ettersom jeg hadde gått der tidligere på dagen og visste at det ikke fantes noen dype hull eller sprekker. Etter den første kilometeren begynte det imidlertid å komme en del biler som ikke hadde sjans til å se meg før de var altfor nære, så jeg bestemte meg for å bevege meg ut på siden i stedet. Det jeg ikke visste, var at langs akkurat den hundredemeters strekningen jeg befant meg på, løp en slags betongsjakt langsmed veikanten. Jeg tok to skritt ut til siden. Det andre ble plassert midt i løse luften og sendte meg rett til bunns i sjakten. Jeg tror ikke jeg noen gang vil kunne greie å formidle det ubehaget som jaget gjennom kropp og hode idet jeg kjente at jeg ikke hadde fotfeste og begynte å falle. Det var ikke lange stunden det tok å nå bakken der nede, men det var så absolutt nok til at jeg rakk å undre meg over hvor langt det var ned, samt hva jeg kom til å lande på, eller i. Jeg skulle så ønske det hadde vært regnvann. Til og med kloakk hadde vært bedre. Å deise rett i et betonggulv når man ikke ser noen verdens ting og dermed ikke kan verken dempe fallet eller sette selve landnigen, er ikke akkurat fordelaktig. Det første jeg tenkte, så fort jeg hadde summet meg, var ”hva FAEN har du stelt i stand nå!?” – etterfulgt av ”den ankelen er garantert brukket”. Jeg hadde så vondt i den høyre ankelen, at jeg ikke oppdaget at jeg hadde kuttet meg opp hele veien fra kneet til tærne på det andre beinet. Fortsatt kunne jeg ikke se så mye som en centimeter fremfor meg, og jeg visste at jeg hadde falt lenger enn jeg ville greie å komme meg opp igjen uten hjelp. Forsiktig prøvde jeg å røre på foten, men det var klin umulig. Jeg skjønte at jeg hadde problemer, og den skumleste tanken av dem alle albuet seg frem i bevisstheten: ”Betyr dette at jeg må reise hjem?”.

Jeg holdt hodet kaldt og gjorde plass til mer løsningsorienterte tanker. Det hjalp lite å synes synd på seg selv og ta eventuelle sorger på forskudd. ”Var det noen hus i nærheten, noen som ville høre meg hvis jeg ropte?”, ”Kunne jeg greie å stanse en bil om jeg fikk til å kaste opp noen av klærne jeg hadde på meg?” – og, til slutt, tanken som skulle vise seg å bli redningen; ”hva hadde jeg egentlig i vesken?”.

Med lyset fra displayet på kameraet, greide jeg, på et noe begrenset vis, å orientere meg. Veggene i den smale sjakten var loddrette og altfor høye, selv om jeg hadde greid å stå oppreist. Jeg estimerte at det var lenger til enden av sjakten bak meg enn foran meg, så, i håp om å greie å komme meg ut på en eller annen slags måte, ga jeg meg til å åle meg fremover på magen. Et lite stykke lenger fremme, kunne jeg så vidt skimte omrisset av noe som kunne minne om et rør som gikk på tvers av sjakten. Håpet steg i meg. Jeg satte opp farten. Det var et rør, og, utrolig nok, skrådde det fra høyt oppe på den ene veggen til cirka halvveis nede på den andre. Et lite røsk bekreftet at det var sterkt nok til å holde meg, så jeg tok et godt tak rundt det med begge armene og overasket meg selv ved å prestere å heise meg opp. Forsiktig, forsiktig, ålte jeg meg klamrende oppover den bratte stigningen, og til slutt var jeg høyt nok oppe til at jeg kunne kave meg ut. Lettelsen var enorm. Selv om jeg enda hadde en forholdsvis lang bit igjen til Motu Iti, befant jeg meg i alle fall ikke lenger liggende hjelpesløs på bunnen av en usynlig sjakt.

Jeg anslår at det tok meg over en time å krabbe, åle og tidvis forsøke å hinke tilbake. Ikke en eneste bil passerte i løpet av hele denne lange timen. Ikke én! Og ikke nok med det – da jeg omsider hadde mestret å tilbakelegge hele den nådesløse hjemveien, ble jeg møtt av et fullstendig mørklagt og forlatt Motu Iti. Jeg var alene.

Førstehjelpsskrinet, med alt som var av rensemidler, kompresser, bandasjer og smertestillende, lå, typisk nok, igjen på Tahiti. Jeg ble derfor tvunget til å skylle så godt jeg kunne med springvann, noe som var langt fra optimalt. Kuttene var dype og gapende og blødde voldsomt. Jeg forbandt som best jeg kunne med håndkledet mitt. Et sjal og en shampooflaske tjente rollen som pressbandasje for ankelen, og for å heve foten, bygget jeg opp med alt jeg kunne finne av puter og klær. Deretter var det bare å vente på at den første ansatte skulle komme på jobb i syvtiden neste morgen. Å sove var bare å glemme, jeg hadde så vondt som jeg sjelden før har hatt. Nå skal det sies at jeg ikke har vært utsatt for noe særlig alvorlig tidligere, så det er mulig noen oppfatter dette som syting. Uansett – for meg virket det som den lengste natten i mitt liv.

Ambulansen kom samtidig som dykkebilen, hvilket var flaks, for da fikk jeg forklart, og ikke minst bevist, for dykkeselskapet hvorfor jeg måtte avlyse. Mannen som var blitt sendt for å hente meg, var en engel og sa at jeg bare måtte ta kontakt så snart jeg var bedre, så skulle jeg naturligvis få gjennomføre dykket jeg allerede hadde betalt for. Jeg takket og ble, i samme øyeblikk, løftet inn i ambulansen.

Etter en hel dag med ambulansekjøring, sykehus, privatklinikk, røntgenbilder og andre undersøkelser, ble jeg påprakket legens private matpakke og trillet ut i den solfylte sykehushagen for å spise med de øvrige ansatte (legen selv, stakkars, dro hjem for å lage seg noe annet). Deretter ble jeg ønsket god bedring og sendt til apoteket med en reseptliste, like lang som natten i forveien. Sykehusets sjåfør tilbød seg å kjøre meg, ettersom jeg var alene og ikke hadde noen til å hente meg. Han var en herlig og karismatisk mann i slutten av femtiårene, og han syntes faktisk så synd på meg, at han tok meg med på en liten sightseeingrunde rundt på øyen, før han til slutt kjørte meg tilbake til Motu Itit og ble med inn for et glass juice. Jeg ga han en god klem, mens jeg takket fra dypet av hjerterøttene mine.

Med bandasjer, krykker og skinne, og proppfull av smertestillende, slet jeg meg avgårde til bussen tidlig neste morgen. Det var ikke noe poeng å bli på Moorea og måtte betale for å ligge rett ut alene, når jeg hadde en seilbåt og en sykepleier som ventet på meg i Papeete. Ved hjelp av en håndfull barmhjertige samaritanere og god egeninnsats, kom jeg meg, med tid og stunder, tilbake til marinaen og Kamala. Jeg skjønte fort at så snart jeg hadde karret meg over på båten, ville jeg pent måtte bli værende der. Baugen lå nemlig omtrent en meter fra kaien, og det var litt av et prosjekt å få dyttet meg og krykkene over. I tillegg kan ikke Kamala svømme, så jeg var livredd for at hun skulle falle i. Det gikk heldigvis bra, men jeg var på ingen måte fristet til å gjenta stuntet med det første. Ikke før en fest på en av nabobåtene lokket meg en ukes tid senere. Det skulle virkelig ha vært filmet. Tre personer måtte til; to for å trekke båtene nærmere, og en for å hjelpe meg av og på.

Festen var på en båt som het Yoda. Skipperen, en finurlig, festglad franskmann i slutten av de førti, gikk under navnet Jedi og hadde hele kroppen dekket av Star Wars-tattoveringer. Han hadde vært på sjøen i åresvis. For øyeblikket hadde han med seg et mannskap bestående av to franske gutter på min egen alder, Stephan og Mathieu. Mathieu fortalte meg at hver gang de ankom en ny havn eller ankret opp et sted, rev Jedi av seg t-skjorten, vrengte opp volumet på kjenningsmelodien til Star Wars og stilte seg opp på dekk med lasersverdet sitt. Jeg ler enda når jeg ser det for meg. Kjære vene, for en skrue. En meget hyggelig en sådan, og jeg ble etterhvert spesielt godt kjent med Stephan og Mathieu. De lå i havn i påvente av noen deler til båten, så det ga rom for mange felles middager og sene kvelder med vin og kortspilling (på vår båt, vel å merke).

Ellers gikk dagene stort sett med til å skrive, lese, spille kort og slappe av. Kroppen trengte tid, og da var det tid jeg måtte gi den. Jeg endret billetten min til Rapa Nui, sånn at jeg fikk to og en halv uke lenger i Fransk Polynesia. Det ville vært fryktelig synd å måtte forlate landet uten å ha sett nesten noe som helst. Det var faktisk helt uaktuelt. Jeg tror det verste var å befinne seg midt i et tropisk øyparadis og ikke kunne så mye som å stikke tærne i vannet. Sykehuset hadde ikke kunnet sy meg sammen, ettersom det var gått såpass mange timer etter ulykken da jeg omsider kom meg dit. Ergo ville kuttene bruke evigheter på å gro, og i denne groperioden ble jeg altså nektet å bade. Det var jo krise for en dykkeentusiast som meg selv. Legen bedyret at jeg måtte gi det minst tre til fire uker. Jeg var fast bestemt på å holde meg tørr i maksimalt to, kanskje to og en halv.

Jeg fikk meg enda en fransk venn mens jeg bodde på seilbåten. Han het Leo. Det var Kamala som først ble kjent med han, ettersom han solgte egenproduserte armbånd, og Kamala ville kjøpe et til Kevin. Leo var mannskap på en stor seilbåt som kom inn mens jeg var på Moorea. Han hadde hoppet på i sentral-Amerika og skulle hoppe av på Tahiti for å prøve å finne seg en annen jobb. Gutten var “bare” tjueto og hadde reist i fem år sammenhengende. Det står det søren meg respekt av.

Da det var gått nesten to uker siden ulykken, bestemte jeg meg for at tiden var moden. Selv om Kamala var en stjerne og løp på både apotek og butikk for meg nårenn jeg måtte ønske eller trenge det, holdt jeg på å bli helsprø av bare å være på båten. Jeg bestemte meg derfor for å ta turen ned til Teahupoo på Tahiti Iti, den andre delen av Tahiti. Det ville være en perfekt test; kort vei og lett å dra tilbake om livet på reisefot skulle vise seg for vrient.

Jeg hinket meg bort til turistinformasjonen og spurte mannen i skranken om hvordan bussene gikk. Han var, som alle andre i Fransk Polynesia, fryktelig hjelpsom og stilte seg omtrent på hodet for å bistå meg (kan hende trigget krykkene litt ekstra omsorg og velvilje). Jeg fant ut at jeg kunne dra nytte av kunnskapen hans og spurte om han visste om et billig sted å bo i Teahupoo. Der kom han dessverre til kort. Svaret jeg fikk, var at det ikke fantes noen budsjettsteder der nede i det hele tatt, men det nektet jeg rett og slett å tro på. Et av klodens mest kjente surfesteder med et utall tilreisende surfere fra hele verden, året rundt, har ikke et budsjettalternativ? Jeg insisterte på at det måtte finnes noe og overbeviste han til slutt om å ta en telefon til en venn som bodde i Teahupoo. Og ganske riktig, vennen visste om et sted. Det var ikke registrert noen plass, men han hadde et navn og et telefonnummer til en Simon fra Australia. Jeg ringte og ble møtt av en superhyggelig stemme, som sa at han alltids skulle finne et madrasshjørne på gulvet til meg, hvis jeg nøyde meg med det. Jeg takket ja, noterte meg veiforklaringen og sa jeg ville være på plass neste ettermiddag.

På vei tilbake til båten fikk jeg høre at det skulle være et gratis utendørs danseshow i byen senere på kvelden. Jeg hinket innom Leo, som hadde fått seg ny jobb som guide på en katamaran med daglige utflukter til en liten øy i nærheten, og inviterte han over på en pils. Han takket ja. Etterpå slo vi følge bortover mot torget, alle tre; Kamala og jeg for å sjekke ut danseshowet, og Leo for å tusle rundt blant publikum og selge armbåndene sine. Vi mistet han der. Jeg dro faktisk ut alene den kvelden. Det må ha vært gleden av endelig å være i stand til å bevege seg som smått igjen som utløste sosialiseringslysten. Kanskje også litt det at Yoda hadde reist et par dager tidligere. Kamala er nemlig ikke noe nattdyr, snarerer tvert imot, så da Stephan og Mathieu forsvant, ble kveldene på båten plutselig litt ensomme.

Det var en trøtt frøken som satte seg på bussen til Teahupoo tidlig neste morgen. Jeg hadde veiforklaringen med meg, samt nummeret til en venn av Simon notert i håndflaten. Simon selv var i Papeete og kom ikke før sent på kvelden, men en som het Hugo skulle være i huset og ta meg imot. Jeg fulgte Simons beskrivelse til punkt og prikke og befant meg til slutt i utkanten av en stor hage med et grønt gjerde rundt, akkurat som Simon hadde forutsagt. Da tre armer i tillegg vinket til meg fra terrassen, var jeg temmelig sikker på at jeg var kommet riktig.

Guttene hadde rigget til med madrass og myggnetting på stuegulvet og skulle omtent ikke ha noe for overnattingen. Han som faktisk bodde i huset var bortreist, så Hugo sov på rommet hans. Videre bor Simon egentlig med kona si i Papeete, men han bruker huset i Teahupoo de gangene han ikke kan motså kallet fra bølgene. Ellers sov en eldre mann ved navn Tantan på verandaen, Heiaree, et surfetalent fra rett utenfor Papeete, sov hvorenn han fant en ledig plass, og resten av huset var fullt av surfere, som alle var venner og bekjente, eller venner av venners venner og bekjente. Og så var det handikappede meg midt på stuegulvet. Jeg elsket det. Alle var fantastisk koselige, og jeg trivdes fra første stund. I tillegg var jeg så heldig å ha Hugo, som kjente hele Teahupoo, ved min side. Han fikset og ordnet så jeg fikk plass på en båttur neste morgen, og han skaffet skyss til og fra en roulade (liten restaurant på hjul), sånn at jeg fikk kjøpt meg noe å spise på kvelden.

En franskmann som het Michael, kom og hentet meg i en liten båt tidlig på morgenen den andre dagen. Planen var først å dra til en ferskvannsfylt grotte på østsiden av Tahiti Iti, og deretter kjøre ut for å se nærmere på monsterbølgen. Det jeg ikke var klar over, var at grotten lå et lite stykke innlands. Terrenget var derfor ulendt og så absolutt ikke noe for to skadde bein og føtter. Men jeg greide det – skjønt jeg stokket meg fremover som en giktbefengt dame på godt over nitti.

Bølgen er noe av det drøyeste jeg har sett på veldig, veldig lenge. Da jeg var der, var den gjennomsnittlig i størrelse. Det betyr at den kan bli så vanvittig mye større. Jeg fatter og begriper ikke at noen har mot nok til å hive seg inn i de kreftene der. Jeg hadde slått meg fordervet, blitt revet i filler av korallene, eller druknet på få sekunder. Mest sannsynlig alle tre, og i ovennevnte rekkefølge. Michael er surfer selv, så han kjenner breaken godt. Vi kom oss derfor helt innpå med båten, og jeg kan rapportere at det kilte godt i magen bare ved synet av de enorme vannmassene.

Det ble en tidlig kveld, etterfulgt av en sen morgen. Da jeg stod opp i ellevetiden, var allerede alle guttene i vannet. Et par fra Hawaii, Moriah og Ken G, kom ruslende på besøk, og mens Ken G hev seg ut i bølgene med de andre, satt jeg og Moriah på verandaen og skravlet i finværet. Tantan lå i sengen og spilte ukulele og sang for oss. Timene smøg seg ubemerket av sted, slik de har en lei tendens til å gjøre når man hygger seg, og før vi visste ordet av det, var det blitt ettermiddag. Guttene kom tilbake, én etter én – og til slutt dukket Guilherme, en brasilianer som bodde der, opp med en gedigen tunfisk han hadde kjøpt av naboen. Det var dermed duket for stormiddag og fest.

Tahitis mest kjente matrett er noe som kalles for poisson cru, det vil si rå fisk marinert med limesaft og kokkosmelk. Jeg er ikke egentlig noe fan av sushi, så jeg trodde ikke jeg kom til å like det noe særlig, men det gjorde jeg faktisk. Det smakte overraskende godt, og det var dessuten en helt genial måte å mette mange munner på. I tillegg er det sosialt, fordi det er mer fingermataktig. Med det mener jeg at det kan tilberedes på mange forskjellige måter, sånn at man forsyner seg litt av hver rett i flere runder. Og enda mer sosialt blir det selvfølgelig når man har drikke til. Teahupoo er et lite sted, så det er dessverre dårlig med steder å få kjøpt ting etter at den eneste butikken har steng for dagen. Da er det godt man har snille naboer som selger øl fra garasjen. Tre ganger vekte vi Alexi i nabohuset den natten, og han var like blid hver gang.

Jeg pakket sakene mine og dro i soloppgangen morgenen derpå. Jeg husker godt at jeg hvisket til meg selv at det nok ikke var siste gangen jeg gikk langs stranden i Teahupoo. Det siste Simon hadde sagt til meg før han dro tilbake til Papeete dagen før, var at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg hadde tenkt å ta han på ordet på det, en eller gang, før eller siden. Men aller først, ble jeg nødt til å se litt mer av Fransk Polynesia, og det virket fornuftig å begynne med det mest nærliggende. Jeg hoppet derfor av bussen da jeg kom til en by som heter Taravao. Der deler nemlig veien seg; én vei går langs vestkysten opp til Papeete, mens den andre slynger seg langs den roligere og mindre trafikkerte østkysten. Sistenevte går forbi Point Venus, bukten der løytnant William Bligh og HMAV Bounty (ref. mytteriet på Bounty) lå forankret, før den fortsetter sørvestover igjen den siste biten ned til hovedstaden. Jeg hadde hørt at det var verdt omveien, så jeg fant en buss som gikk østover og klatret ombord.

Etter å ha knipset noen bilder av fyrtårnet, minnesteinen og den særegne svarte, vulkanske sandstranden, vendte jeg nesen tilbake mot Papeete. Jeg stilte meg opp i veikanten å påvente av en buss, men det latet ikke til å konme noen. Det føltes ut som jeg stod der en halv evighet, uten at noen busser passerte i verken den ene eller den andre retningen. Forbipasserende bekreftet at jeg stod på riktig sted, men ingen hadde kjennskap til busstidene. Jeg begynte å mistenke at den siste avgangen allerede hadde vært og konkluderte med at det ville være lurere å haike. Det var det. Jeg tror det tok mindre enn to minutter fra jeg stakk ut tommelen til jeg satt i baksetet på en bil på vei tilbake til Papeete.

Kevin var tilbake på båten, og kompisen hans, Tom-André, rett rundt hjørnet. Jeg spurte Kevin om når vi tenkte å heise seilet, for om det enda var er par dager til, hadde jeg lyst til å gi Moorea et forsøk til. Jeg hadde fortsatt et ubenyttet dykk, og jeg hadde ikke tenkt å vente stort lenger på at sårene skulle gro. Antibiotikaen hadde virket, så betennelsene var borte. Jeg vurderte det dithen at så lenge jeg renset godt etterpå, kunne det ikke sette legningsprosessen så langt tilbake. Det var tross alt snakk om kun ett dykk og maksimalt en time i vannet.

Kamala hjalp meg av båten i grålysningen. Selv om jeg nå nesten kunne gå vanlig igjen (med skinne), var det fortsatt lenge til ankelen ville tåle et hopp. Jeg var også spent på hvordan det ville gå med svømmeføtter og ba til høyere makter om at det ikke skulle være noe særlig strøm. Mine bønner ble tydeligvis hørt.  Det var selvsagt litt vondt å bruke ankelleddet så aktivt, men samtidig tror jeg det var sunt for bevegeligheten. Hva dykket angår, var det både vel og bra. Vi så masse hai, henholdsvis blacktips og grey reef sharks, men bakdelen var at vi var altfor mange dykkere i vannet. Folk supte i seg luften på null komma svisj, og etter trettito minutter måtte vi derfor avbryte. Jeg var lettere irritert på vei tilbake til land, men glemte det fort da jeg fikk haik med en hyggelig franskmann, som dreide samtalen over på alt jeg kunne glede meg til å se utenfor Rangiroa i stedet. Han hadde selvfølgelig helt rett. Det var ikke på Moorea jeg hadde tenkt å bruke pengene mine på dykking, det var ikke Moorea som var kjent for et svimlende antall haiarter, delfiner, hvaler og mantas – det var the Tuamotos, og fortrinnsvis Rangiroa. Om jeg fikk det som jeg villle, kom jeg til å avslutte Fransk Polynesia-eventyret mitt der.

Da jeg sjekket inn igjen på Motu Iti, ble det stor ståhei og voldsom jubel. Begge de søte damene som jobbet der, spratt opp idet de så meg og kom løpende rett bort. De lurte på hvordan det gikk med skadene, strøk meg omtenksomt på ryggen og ønsket meg hjertelig velkommen tilbake. Og det var godt å være tilbake. Jeg hadde fått en ny mulighet til å oppleve øya, samt gjøre alt jeg hadde hatt lyst til å gjøre, men aldri fikk anledning til sist gang.

Jeg begynte med å leie en scooter og kjøre rundt den første ettermiddagen og kvelden. Siden det var uaktuelt å bedrive noe særlig fysisk aktivitet, syntes jeg det virket som en god idé å utforske øyen med et motorisert kjøretøy. Jeg dro først opp til en utkikksplass som går under navnet The Belvedere, og ble sittende der og myse utover det nydelige landskapet, helt til solsteken til slutt tvang meg videre. Jeg tror det var først da jeg satt der oppe, at det gikk opp for meg hvor utrolig nydelig Moorea faktisk er. Med sine vulkanske fjelltopper, frodige ananasåkre og krystallklare laguner, er hun virkelig en av Tahitis vakrere søstre.

Videre gikk turen hele veien rundt øyen, men en rekke stopp underveis. Finest var solnedgangen i Hapiti. Morsomst var det å gå bensintom to usle kilometer fra den ene av Mooreas to bensinstasjoner. Jeg begynte å småbekymre meg allerede da jeg dro fra Hapiti, for jeg hadde bare litt over kvart tank og innså at jeg ikke kom meg verken rundt eller tilbake med det. Men jeg beroliget meg selv med at det helt sikkert fantes et eller annet sted å fylle i løpet av de nærmeste kilometerne. Jeg hadde tross alt ikke sett en bensinstasjon siden jeg startet runden, og jeg var kommet godt over halvveis. Men sånn var det altså ikke. Det fantes ingen bensinstasjon før jeg var kommet rundt sørspissen og nesten helt opp til fergeleiet, og det kom til å holde hardt med bare halvannen liter igjen på tanken. Det tok ikke mange minuttene før lampen begynte å mase.

Jeg gasset på, i håp om at det skulle holde, men kun få minutters kjøring fra bensinstasjonen var det full stopp. Jeg fikk øye på en gjeng arbeidskarer samlet rundt en lastebil, parkert i veikanten, og trillet nølende bort til dem. Før jeg hadde rukket å spørre om noen hadde anledning til å hjelpe meg, var den ene mannen allerede på plass i førersetet og motoren startet. Et kvarters tid senere, returnerte han triumferende med en tiliterskanne med bensin, fylte opp tanken min – og ristet smilende på hodet da jeg forsøkte å betale han. Lettet og takknemlig, kjørte jeg av sted i solnedgangen og håpet å rekke hjem før det ble for mørkt langs veien.

En dag med absolutt ingen aktivitet overhodet fulgte. Jeg skulle egentlig på hvalleting på morgenen, men selskapet ringte Motu Iti og avlyste på grunn av problemer med båtmotoren. Så da ble det en full dag med avslapning, sol og strand i stedet, noe som egentlig ikke gjorde meg så veldig mye. Jeg ble lovet at vi kunne dra ut neste dag og sendte en melding til Kevin og Kamala, for å forklarte at jeg kom tilbake litt senere enn planlagt, men at jeg allikevel rakk å være der før solnedgang 5. august, som var planlagt avreisetidspunkt.

Hvalletingen bar dessverre ingen frukter. Det var fortsatt tidlig i sesongen, og jeg var klar over at det kunne bli vanskelig å finne de første få som hadde rukket å ankomme øyen, men jeg ble naturligvis skuffet allikevel. Guiden og hvaleksperten lovte meg imidlertid en gratistur hvis jeg så at jeg fikk tid til å komme tilbake til Moorea før jeg forlot Fransk Polynesia. Jeg takket pent og sa jeg skulle prøve så godt jeg kunne.

På fergen tilbake, møtte jeg radiologen fra sykehuset. Han slo seg ned og lurte på hvordan det gikk, før han plutselig kom til å huske på at jeg på ingen måte burde være på beina så tidlig og ga seg til å kjefte vennlig et lite minutt. Deretter spanderte han en øl på meg og holdt meg med selskap resten av overfarten.

I marinaen var forberedelsene i full gang. Kamala hadde fått avslag på visumforlengelsen sin, hvilket betydde at båten måtte være ute av Fransk Polynesia kun få dager etter. Plutselig hadde vi altså fått det travelt, så det gjaldt å komme seg av sted så snart som mulig. De siste innkjøpene ble gjort, dekket ble skrubbet – og , til slutt, tauene løsnet. Da vi var kommet ut av den smale passasjen som leder inn til marinaen i Papeete, kunne vi endelig sette seil og kursen mot Bora Bora. Solen gikk ned over Moorea og badet skyene i rødt, oransje og rosa, og bak oss var Tahiti snart bare et mørkegrått omriss i det fjerne. Et par timer senere sovnet jeg til behagelig rugging og høye lyder av bølgeskvulp.

Vi ankom Bora Bora rett etter mørkets frembrudd den andre dagen og hadde dermed to alternativ. Enten kunne vi velge å gå frem og tilbake utenfor atollet, eller så kunne vi forsøke å gå inn, til tross for meget begrenset sikt. Vi bestemte oss for det siste. Tom-André og jeg hopppet over i dingyen med den kraftigste lommelykten ombord, startet motoren og putret langsomt avsted i natten. Det gjaldt å finne en ledig bøye, for deretter å signaliserer til Kevin og Kamala, så de kunne navigere etter lyset. Det krevde litt mysing og tålmodighet, men til slutt fant vi en som lå greit til og fikk loset seilbåten trygt inn. Vel tilbake ombord, tilberedte Kamala nok en av de smakfulle kyllingmiddagene sine, før alle krøp utslitte til køys, forventningsfulle og ivrige etter å våkne til et Bora Bora i dagslys.

Det ble totalt fem netter og fire dager på øyen, som ofte omtales som verdens vakreste. Kamala, Kevin og Tom-André så seg dessverre nødt til å reise videre allerede etter et døgn. Jeg, derimot, ble ilandsatt og var fri til å gjøre akkurat som jeg ville. Jeg valgte å dra ut og dykke den samme morgenen som de andre heiste seilet. Kamala og jeg stod derfor opp tidlig i grålysningen. Beklageligvis, fikk jeg ikke sagt ordentlig hadet til guttene, som fortsatt lå og sov, men Kamala kjørte meg inn til land i dingyen og ventet med meg til dykkebilen kom en liten halvtime senere. Det var skikkelig rart og trist å ta farvel, spesielt etter all hjelpen og støtten jeg hadde fått av Kamala etter ulykken. Hadde det ikke vært for henne og det faktum at jeg kunne bo på båten til jeg ble bedre, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Så om du noen gang leser dette, fine deg – tusen hjertelig takk!

Det første dykket skulle kanskje kunne by på mantas hvis vi var riktig heldige. Utenom det var det visst lite å trakte etter. En halvtime av dykket var allerede gått, og håpet på god vei til å svinne fullstendig hen, da to nydelige eksemplarer plutselig svømte opp foran oss. Gleden var enorm! De svevde på stedet hvil noen få minutter, før de fant det for godt å forsvinne ut i det blå  igjen. Det er disse øyeblikkene man verdsetter så ubeskrivelig mye når man dykker. Den korte, men intense nærkontakten, som bare forsterker den pirrende følelsen av å være en ydmyk gjest på besøk i en fremmed verden, så utrolig fjern fra vår egen.

Dykk nummer to ble lagt til utenfor lagunen, og Alex, divemasteren min, garanterte meg lemonsharks (sitronhaier). Overoppspilt var jeg førstemann til å hoppe i og stikke hodet under for å få et overblikk. Og ganske riktig – der, bare drøye tjue meter under svømmeføttene mine, lusket en gedigen sitronhai. Jeg kunne ikke vente med å komme meg ned for å ta en nærmere titt. Vi spanderte den neste timen på å jage de svære fiskene rundt med kamera, og jeg var både smørblid og storfornøyd da jeg omsider gikk med på å avslutte dykket og returnere til båten.

Da vi kom tilbake til dykkesenteret, tilbød Alex å kjøre meg til Matira Point, som visstnok skulle være min beste mulighet med tanke på å oppdrive et rimelig bosted. Det hadde han helt rett i. Jeg fant en ledig seng i et koselig lite hus med fire rom. Rommene var opptatte, men sengen som stod ved trappeoppgangen i annen etasje, var min, om jeg ville ha den. Det kunne ikke vært mer perfekt. Huset lå nydelig til, noen få meter trukket tilbake fra sin egen, private sandstrand. Der var en liten vindskjev veranda med hengekøyer og puter i alle regnbuens farger, samt et felles kjøkken for oss som ikke tok oss råd til restaurantluksus. Badet var skinnende rent og, til enhver tid, fylt til randen med friske, velduftende blomster. På den lille, grønne gressflekken som tjente rollen som hage, døste et titall kaniner, katter, hunder og kyllinger. En deilig, avslappet atmosfære hersket i den solvarme luften. Jeg følte meg hjemme.

De neste dagene, brukte jeg all min tid på å se og oppleve så mye som mulig. Jeg dro ut og dykket igjen, jeg slang meg med en helikoptertur, og jeg tilbragte hele den siste dagen på en båttur rundt til de mange lagunene som omringer øyen. Jeg tror nok høydepunktet må ha vært båtturen. Vi stoppet og snorklet med hundrevis av blacktip-haier, vi hoppet ut blant kanskje femti stingrays, og vi avsluttet med en nydelig poison cru-lunsj og snorkling på en øde sandstrand.

Jeg følte virkelig at jeg fikk sett og gjort alt jeg hadde lyst til mens jeg var på Bora Bora. Den siste kvelden dristet jeg meg til og med til å spise middag på den verdenskjente Bloody Mary-restaurantet, som har servert mang en kjendis opp gjennom de siste tiårene. Maten var upåklagelig og vel verdt pengene.

Neste stopp var Rangiroa, en øy som tilhører øygruppen Tuamotos i Fransk Polynesia. Idet flyet tok av fra Bora Bora, tittet jeg ut vinduet og tenkte, stille i mitt sinn, at det virkelig måtte være en av verdens vakreste steder. Jeg forsøkte å se for meg hvordan det hadde vært for James Cook å sette fot der for knappe 250 år siden, hvordan det så ut før alle hotellene, kulturlandskapet og, ikke minst, turismen fikk fotfeste…

Jeg la veien om Rangiroa utelukkende for å dykke. Som undervannsdestinasjon, står de tre atollene, med sine to strømfylte pass, kanskje høyest på rangstigen hos de fleste dykkere som har besøkt polynesiske farvann. Da jeg dro derfra fire dager senere, kunne jeg ikke si meg annet enn hjertens enig.

Jeg bosatte meg på et lite, beskjedent rom på stranden. Innehaveren var tilknyttet Raie Manta Club, en dykkeklubb drevet av en fransk undervannsfotograf ved navn Yves Lefevre, noe som forenklet logistikken min betraktelig. Yves har tilbragt mesteparten av livet sitt under vann i samtlige verdenshav. Han har, gjennom sin karriere, utgitt fire bildebøker og bidratt til flere dokumentarer, samt jobbet på et antall ulike prosjekter (blant annet for UNESCO) rundt om på den blå planeten vår.  Jeg kunne ikke bedt om en bedre dykkepartner. Det var som om han visste akkurat hvor de ulike artene gjemte seg til enhver tid. På ett og samme sted i det ene passet, fant vi alltid mellom 100 og 300 grey reef sharks på rundt førti meters dyp – uten unntak! Og den ene dagen han bestemte seg for at forholdene tilsa at vi kunne ha flaks på åpent hav, så vi både en svær silvertip shark, en silky shark, en manta og en great hammerhead (jeg så den dessverre ikke, da den kom opp fra dypet rett bak meg og sjekket oss ut kun noen få sekunder før den dykket ned igjen), i tillegg til masser av grey reef og white tip sharks. Som om ikke det var nok, fulgte åtte delfiner oss gjennom bortimot halve dykket. Jeg er og blir evig fascinert av haier, men den dagen lærte jeg at det er lite som kan slå en delfin som kommer helt opp til deg, holder blikket ditt og hermer etter bevegelsene dine. De la seg på rygg, sank som steiner, for så å komme skytende opp igjen mens de snurret rundt og showet som små barn. Jeg var trollbundet, bergtatt, lykkelig.

Meget tilfreds og klar for nye eventyr, satte jeg meg på flyet tilbake til Tahiti. Simon hadde sagt han skulle hente meg på flyplassen, sånn at jeg slapp å tilbringe natten i Papeete. Målet var nemlig Teahupoo og the Billabong Pro warm up. Selve konkurransen var først et par dager senere, så den fikk jeg beklageligevis ikke med meg, men trialsene var helt klart også en høydare. Spesielt ettersom Heiaree, det lokale talentet og wildcardet, kom på andreplass og dermed kvalifiserte seg. Alle de konkurrerende surferne var allerede på plass, og det vanligvis så døsige Teahupoo var brått blitt forvandlet til en gedigen camp med masse liv og røre.

Huset var stappfullt, men det ble ryddet plass til meg på en sofa i stuen. Mange av de samme guttene var der fortsatt, pluss at en hel haug nye var kommet til. Nabo Alexi hadde trofast fylt opp garasjen med øl for anledningen, og fiskeren tre hus nedenfor, disket opp med fersk sjømat til alle som ville ha.

Den ene dagen, inviterte en lokal jentegjeng meg med til en foss i nærheten for å bade. Heiaree, Hugo og to australske gutter jeg ikke husker navnet på, ble også med. Det var unektelig en aldri så liten prøvelse for vaklefoten min, men jeg karret meg, utrolig nok, opp og ned uten de altfor store vanskelighetene. Da vi kom tilbake til huset, var det duket for fest og moro – og for en fest det ble!

Jeg fikk haik tilbake med en fyr fra Taina (like utenfor Papeete) et par dager senere. Mens jeg satt på stranden og ventet på at han skulle plukke meg opp, kom plutselig Biff (han som faktisk bor i huset, men som var bortreist sist jeg var på besøk) småløpende bortover veien med surfebrettet sitt i et fast grep under armen. Han så lettere sjokkskadd ut, og da jeg til slutt fikk ut av han hva som hadde skjedd, forstod jeg hvorfor. Han var nettopp blitt utsatt for et haiangrep. Jepp, det stemmer. For første gang i Teahupoos historie, hadde en surfer blitt angrepet av hai. Heldigvis bommet tennene på hånden hans og fikk “kun” med seg en jafs av brettet, men hendelsen var uansett skremmende nok i  seg selv.

Vel tilbake i Papeete, sjekket jeg inn på det samme stedet jeg hadde bodd på den aller første natten på Tahiti. Jeg skulle fly til Rapa Nui dagen etter, men ikke før nærmere midnatt. Jeg hadde derfor nesten en hel dag igjen og valgte å bruke den på å reise over til Moorea for tredje gang. Det kom ikke på tale å dra fra Fransk Polynesia midt i hvalsesongen uten å ha sett en eneste én. Det hadde til og med blitt observert flere langs stranden i Teahupoo mens jeg var der nede, men selvfølgelig aldri da jeg var i nærheten av vannet. Nå hadde jeg imidlertid skaffet meg selv en ny sjanse; en siste dagstur til vakre Moorea. Jeg så ingen grunn til ikke å gi det et forsøk – jeg hadde tid, og turen var dessuten på selskapets regning.

Klokken rett etter 0600, stod jeg, trøtt og omtåket, på fergeleiet og gned meg i øynene. Plutselig kjente jeg en hånd på skulderen, samtidig som bevisstheten min fanget opp en velkjent stemme et sted i det fjerne. Jeg snudde meg og tittet rett inn i ansiktet på, hvem andre enn, radiologen min. Vi lo litt av det snåle sammentreffet, spiste frokost sammen  – og avtalte å ta en kaffe/te sammen på overfarten tilbake senere på ettermiddagen.

Endelig hadde jeg flaks! Først fant vi en mor med kalv, deretter en ung hval alene, og til slutt en gedigen hannhval som hoppet bare et steinkast unna båten. Både den første kalven og den andre halvvoksne hvalen, greide vi å peile oss inn på mellom pustepausene, slik at vi rakk å hive oss over bord og posisjonere oss i vannet, rett  foran dem. Jeg har vel neppe følt meg så liten og underlegen før. En knølhval er relativt enorm, selv om den ikke er fullvoksen, og det å henge kun få meter over en som glir forbi under dine lusne 173 centimeter, gjør utvilsomt inntrykk. Om ikke det var en verdig avslutning på Fransk Polynesia-beretningen, så vet ikke jeg…

posted by siviwonder in Oceania and have Comments (2)

New Zealand – der det meste gikk galt…

Det måtte vel skje før eller siden. Etter nærmere et halvt år på reise, innså jeg at jeg ikke kunne annet enn å akseptere å møte litt motvind. Det kunne selvfølgelig ha vært langt verre, men allikevel syns jeg det var i overkant mye som gikk skeis i New Zealand…

I Auckland sjekket jeg inn på Nomads Backpackers, et typisk kjedeherberge med vanvittig mye folk. I utgangspunktet er jeg litt imot å bo på sånne steder. Kanskje ikke direkte imot, men mer for å støtte opp om de mindre bedriftene. Uansett – en venn jeg ikke hadde sett siden Praha for åtte år siden, var omsider tilbake i Auckland, etter flere års reising og snowboarding rundt om i verden. Vi avtalte å treffes neste kveld.

Det var utrolig koselig å se Tom igjen, og det tok tok mange halvlitere og to hele kvelder å oppdatere hverandre på det viktigste som hadde skjedd på begge fronter siden sist. Den første dagen gikk vi ut på min side av byen, ettermiddagen etter tok jeg fergen over til Devonport, der han og bestefaren bor, og møtte han på en pub der i stedet.

Jeg ble kjent med utrolig mye bra folk mens jeg var i Auckland, så bortsett fra å saumfare byen på jakt etter salg på varme klær, gikk tiden stort sett med til sosialisering og uteliv.

Etter at jeg hadde sagt hadet til Tom den første kvelden vi var ute, gikk jeg opp til et annet herberge, på leting etter en brasiliansk gjeng som hadde invitert meg på fest dagen i forveien. Jeg fant dem i meget livlig lag ute på gaten foran herberget og hev meg med. Det ble en knallbra kveld, som endte på McDonald’s (av alle steder) for en sårt etterlengtet matbit på morgenkvisten. Jeg stod i kassen og skulle akkurat til å betale, da noe fikk meg til å kaste et raskt blikk over skulderen. Utrolig nok, fikk jeg øye på vesken min, hengende fra en fremmed manns hånd, i samme øyeblikk som den var på vei ut utgangsdøren. Jeg tror det tok meg en tiendel av et sekund å innse hva som var i ferd med å skje, og før Ian, som jeg var sammen med, i det hele tatt rakk å registrere noe som helst, hadde jeg sprintet avgårde og tatt igjen gjerningsmannen. Jeg snek meg opp bak han, røsket vesken ut av hånden hans og smalt til han i ansiktet idet refleksen fikk han til å snu seg rundt. Sjelden har jeg vært så sinna. Ordene rant ut av meg i et rasende tempo, og det første minuttet var jeg så arg at jeg ikke engang tok meg tid til å registrere at mannen jeg hadde foran meg, var en to meter høy kjempe av en Maori, med tanktop og ihjeltatoverte overarmer. Han hadde hele guttegjengen tøff med seg, og kompisen hans begynte straks å skrike tilbake til meg, om at det var en ærlig feil, en misforståelse og blablabla. Jada, klart det var en misforståelse – for vesken min lignet nøyaktig på vesken hans da, eller? Jeg var fly forbannet og laget nok en litt større scene enn strengt tatt nødvendig. I et hjørne satt en jentegjeng og klappet og hoiet, i bakgrunnen lusket Ian og lurte på om han trengtes eller ei. Det gjorde han ikke. Han som hadde tatt vesken stod faktisk helt perpleks og sa ikke et eneste ord under hele tiraden min. Jeg sparket han hardt i baken på vei ut døren.

Fra Auckland fløy jeg ned til Queenstown på sørøya. På veien ble flyet omdirigert pga dårlig vær, så vi måtte lande på en annen flyplass og ta buss i nesten tre timer for å komme frem. Det var det andre som skar seg.

Jeg ankom Queenstown midt under the Winter Festival, men det fantes ikke et eneste snøfnugg på bakken. Det var en av de mildeste vintrene i New Zealand på flere tiår, så kaldværet og snøen lot enda vente på seg. Jeg ble selvfølgelig skuffet, ettersom hovedgrunnen til å reise sørover var for å stå på brett. Heldigvis er det nok av andre ting å ta seg til i byen, så mens jeg krysset fingrene for bedre føre, utforsket jeg et par av de mange alternative aktivitetene i området.

Den desidert beste dagen i Queenstown begynte med en tur med “the Shotover Jet”, for deretter å toppes med heli-rafting. “The Shotover Jet” er en jetbåt utstyrt med to motorer, som til sammen produserer 520 hestekrefter! Den er konstruert slik at den kan komme helt opp i 85 km/t og bevege seg i så lite som ti cm vann. I tillegg kan den noe som ingen andre båter kan; den kan spinne 360 grader. To jetenheter i bakenden spytter ut 800 liter vann i sekundet og sørger for hårfin styre- og bremsekontroll, som igjen tillater båten, ikke bare å snurre rundt, men også å manøvrere sikksakk gjennom smale juv. Det var helt klart en adrenalinfylt båttur, og jeg nøt hvert mikrosekund.

Heli-rafting, for de som ikke har hørt uttrykket før, innebærer å ta med seg alt rafteutstyret og fly det inn med helikopter. Grunnen er rett og slett at den delen av elven man ønsker å rafte ikke er tilgjengelig på noen annen måte. Det var min første tur i helikopter noensinne, så jeg gledet meg skikkelig. Og med god grunn, for det var helt fantastisk! Ikke bare fikk vi se hele Queenstown og omegn fra oven, piloten tok oss også med på en magekilende berg og dalbane-tur over et par av fjelltoppene. Det var den perfekte oppvarmingen til strykene som ventet.

Jeg ble i Queenstown i nesten en uke, og fortsatt falt det ikke så mye som et gram snø. Det ble kaldt nok til å kjøre snøkanonene, men med to åpne bakker og en halv million mennesker, så jeg ikke helt vitsen i å betale nesten en tusenlapp for heiskort og leie av utstyr. Så jeg lot det være. I stedet ble det mye fest og moro, med festival og nesten daglige pubrunder. Faktisk festet jeg vel mer i New Zealand enn det jeg hadde gjort sammenlagt mellom New Delhi og Auckland. Det er rart med det, hvordan ulike steder trigger ulike behov og interesser.

Den siste dagen i Queenstown hadde jeg booket og betalt for en dagstur ned til Milford Sound. Jeg leste avreise 0645 på billetten. Selvfølgelig blingset jeg. Det stod 0635, så bussen hadde kjørt knappe fem minutter før jeg dukket opp. En fortvilt telefon til selskapet førte ingensteds hen. ” Sorry, no refund”. Det var det tredje som gikk ad undas.

Jeg stod på bussholdeplassen og stirret vantro og storøyd på snøen som lavet ned i de morgentomme gatene. Var det virkelig mulig? Den dagen jeg pakket sammen og bestemte meg for å vende snuten nordover, begynte det pokker meg å snø. Jeg kunne selvsagt ha blitt, men problemet var tid. Jeg måtte velge om jeg ønsket å henge ut i Queenstown de siste dagene og håpe på at det kom til å snø nok til at det ville bli noe særlig å stå, eller om jeg ville bevege meg videre og se litt mer av sørøya da jeg først var der. Jeg bestemte meg for å holde meg til planen og reise opp til Franz Josef, en isbre som ligger i nordvest. Lettere irritert, parkerte jeg meg i et av de bakerste setene på bussen og sovnet.

Nå har det seg sånn at snø nede i Queenstown betyr regn lenger oppe og ut mot kysten. Isklatringen jeg hadde meldt meg på dagen etter ble derfor avlyst. Det utgjorde den fjerde, nei skal vi se, femte! tua på veien. Som plaster på såret, slang jeg meg med på en fottur på breen i stedet, men tordenstormen som overrasket oss la en bitteliten demper på det hele. Når det er sagt, så har jeg aldri vært oppe på en isbre i haglvær, stiv kuling, og med et lyn og torden rett over hodet før, så det var definitivt en opplevelse jeg vil huske lenge.

Etter en kveld med varmekilder og et par øl på den lokale pub’en, dro jeg tilbake til det superkoselige stedet jeg bodde på, pakket og la meg. Jeg skulle opp tidlig neste morgen, og turen gikk til Wanaka. Paret som eide eide herberget i Franz Josef hadde nettopp flyttet fra Wanaka, så de ga meg adressen til et sted de hadde drevet mens de var bosatt der.

Det viste seg å være et kjempekoselig hus med fantastisk mange hyggelige folk. Jeg trivdes umiddelbart og angret på at jeg ikke hadde reist fra Queenstown noen dager før, så jeg hadde hatt mer tid, både i Franz Josef og i Wanaka. Men slike ting er vanskelige å forutsi i forveien. Det positive er at nå vet jeg det til neste gang.

Det ble dessverre bare én natt og to halve dager i Wanaka. Jeg hadde en flybillett tilbake til Auckland lørdag 9. juli, og den var for dyr til ikke å benytte seg av. I tillegg hadde jeg avtalt å gå ut med Tom og noen venner av han på kvelden. Avreisedagen var det drittvær nok en gang, og jeg trenger vel ikke engang å si at flyet ble forsinket. Først var det for tungt til å ta av i den kraftige vinden, så det måtte lesses av 200 kg baggasje. Det førte til at vi ikke kom oss avgårde før over en time senere, hvilket igjen gjorde at jeg mistet flyet mitt fra Christchurch og videre opp til Auckland. Så da ble jeg sittende på flyplassen i Christchurh og tvinne tomler i over fire timer, før jeg endelig fikk lurt meg med kveldsflyet i syvtiden. Nok en kjepp i reisehjulet.

Det var blitt forholdsvis sent da jeg omsider fant Tom og resten av gjengen på en pub i Auckland Central. Heldigvis ble kvelden av den langvarige sorten. Alle sammen endte opp hjemme hos et vennepar av Tom og sovnet der, etter et lystig nachspiel. Hele søndagen ble vi sittende henslengt i sofaen og se på film og spise junkfood. Det var min første skikkelige sofasøndag på nærmere et halvt år, og det føltes nesten som å være hjemme.

Jeg avsluttet New Zealand-oppholdet med en fest med gjengen jeg hadde blitt kjent med på Nomads. De fleste av dem hadde vært der siden jeg dro ned til sørøya halvannen uke tidligere. Noen av dem var fra sør-Amerika og ventet på at askeskyen skulle løse seg opp og tillate dem å reise hjem. Andre var langtidsboende, på jakt etter jobb. Jeg sa hadet til alle, “see you in south-America” til noen, og satte kursen for Tahiti og Fransk Polynesia.

Og om dere trodde uflaksen min endte her, tok dere grundig feil. Bare for å gni det skikkelig inn, så oppdaget jeg at jeg forlot New Zealand med hodelus! Yes, det stemmer. Et eller annet sted på veien, sikkert på et av herbergene, hadde jeg, på et eller annet vis, greid å få med meg lus. Noe så utrolig ekkelt! Ikke engang som liten, hadde jeg det svineriet der – men som backpacker i en alder av nesten tredve skulle jeg altså være så heldig å få hodebunnen min invadert av små, blodsugende parasitter. Nei, fy søren. Det var ikke mye som gikk min vei disse to ukene. Jeg skjønner jo at jeg blir nødt til å reise tilbake til New Zealand en eller annen gang i fremtiden, for det etterlatte inntrykket jeg dro derifra med, var ikke akkurat strålende. Og det er fryktelig synd, for det er et så svimlende vakkert land, med så overveldende mange trivelige mennesker. Merk mine ord: neste gang drar jeg på sommeren, og jeg låner ikke bort børsten min til noen!

posted by siviwonder in Oceania and have Comment (1)

Mine drømmers øy – herunder et dykkeeventyr, Komododrager, en hobbitlandsby, tre magiske innsjøer og et indonesisk bryllup

Det har blitt 12. august, og eventyret er, utrolig nok, over halvveis unnagjort. Det er helt fjernt å tenke på at jeg har vært på reisefot i mer enn seks måneder allerede. På mange måter føles det som om det bare har vart noen få uker. På andre måter virker det som en hel evighet av opplevelser.

I skrivende stund befinner jeg meg på en øy som heter Rangiroa, i Fransk Polynesia. Det nærmer seg avreise, og både jeg og bankkontoen kjenner at det er helt greit å begynne å tenke på å pakke sammen og fortsette ferden til billigere strøk. Rapa Nui, også kjent som Påaskeøya, står for tur om kun fem korte dager. Deretter venter sør- og sentral-Amerika, med all sin lidenskap, kultur og natur.

Jeg har satt meg som mål å komme à jour med skrivingen innen utgangen av måneden, sånn at jeg kan oppdatere oftere med kortere innlegg. Så, for å plukke opp igjen tråden der jeg slapp den sist, her kommer siste beretning fra sørøst-Asia:

Hovedgrunnen til at jeg valgte å reise til Flores i Indonesia, var at jeg hadde hørt det skulle være det beste utgangspunktet for dykketurer til og rundt Komodo Island. Målet var derfor å finne seg en ledig plass på en dykkebåt (live aboard) så raskt som mulig etter ankomst. Flaks som jeg innimellom har, lyktes jeg på første forsøk. Bajo Dive Club manglet én person for å kunne dra ut påfølgende morgen, og siden det var i aller siste liten, fikk jeg i tillegg prutet ned prisen betraktelig. Glad og fornøyd, fant jeg veien opp til Paradise Bar, et sted jeg hadde fått anbefalt av noen gutter på gaten utenfor der jeg bodde, for å feire med middag i solnedgangen. Stedet var nesten helt dødt, med unntak av bandet som vanligvis spilte på kveldene. De hadde tatt seg fri på grunn av lite folk og satt i stedet i baren og drakk arak (lokal sprit). Det gikk ikke lange stunden før jeg satt sammen med dem.

Båten la fra kai usansynlig tidlig. Det tok meg et par kopper te og en liten time å komme meg ut av tåkeheimen fra kvelden i forveien og få med meg navnene på de andre ombord. Vi var ikke mer enn elleve stykker totalt; én kaptein, to divemastere og åtte dykkere. Rafalea fra Chile var den første personen jeg lærte meg navnet på, mye mulig fordi hun var den eneste andre som reiste alene. Jeg var på daværende tidspunkt foreløpig uvitende om at hun skulle bli en ny, god venninne.

Rafaela og jeg valgte å sove under stjernene på dekk, mens de andre foretrakk lugarene inne. Dette var totalt uforståelig for både meg og Rafaela. Jeg tror det var da jeg begynte å like henne skikkelig godt.

Ja, hva skal man si om dykkingen rundt Komodo? Jeg tror vel heller bilder vil kunne formidle det jeg nå skal prøve å beskrive på en langt bedre måte, men de må dessverre la vente på seg en liten stund til. Først og fremst er det verdt å nevne at området er kjent for sine sterke strømmer. Timing er derfor alt. Om man somler et lite sekund, eller ikke kommer seg ned umiddelbart etter at man har truffet vannet, misser man inngangen og ender opp på helt feil sted. Dykk mislykket. Her er det ikke tid til å henge i overflaten så mye som et åndedrag; det er all luft ut av BCD’en før bakoverrulla og synk som en stein som gjelder. Og militærpresisjon. På tre er på tre, ikke på to eller fire.

Det neste man kan si om Komodo som dykkedestinasjon, er at man omtrent ikke finner andre dykkere i vannet der. Vi hadde alle stedene helt for oss selv, noe som selvølgelig er en enorm fordel med tanke på marineliv, pluss at det er helt magisk å slippe både å se og svømme med en hel skokk med folk (mange andre populære dykkereisemål har dessverre en tendens til å være litt sånn).

Vi gjorde totalt ti dykk på de tre dagene vi bodde på båten, og listen over hai, skilpadder og mantas er uendelig lang. Korallrevet er sunt, friskt og fargerikt, det yrer av liv i alle former og fasonger, og strømmene setter selve kronen på verket. Jeg har aldri sust avgårde over havbunnen i så stor fart som jeg gjorde utenfor Komodo. Hold på hatten, for her går det fort!

Den første natten var det fullmåne, så etter å ha sett solen gå ned i havet fra toppen av et lite fjell på en av de små naboøyene til Komodo, rigget vi opp og koste oss med et fantastisk nattdykk under en overraskende opplyst himmel. Det er noe trolsk over å dykke om natten. Omgitt av bekmørke, på oppdagelsesferd i en annen verden, ustyrt kun med en liten lommelykt. Spenningen ved å la den smale lyskjeglen gli over revet, på jakt etter det minste tegn til bevegelse. Små øyne som lyser mot deg fra skjulte kriker og kroker. Et større par øyne midt i det svarte. Hva er det for noe? En hai glir forbi et par meter unna, kroppen kommer til syne idet lyset fra lommelykten faller i riktig vinkel. Du holder pusten. Du smiler, men ingen kan se det.

Den siste dagen gikk vi i land på Rinca Island, den eneste øyen hvor du er mer eller mindre garantert å se Komododragene. Komodo National Park ligger her, og skogvokterstasjonen stiller med guide og beskyttelse om du ønsker å ta deg en gåtur og utforske naturen litt nærmere. Beskyttelsen var så som så. Rafalea og jeg lo så vi holdt på å kveles da vi oppdaget at han som skulle redde oss fra et eventuelt angrep av en av disse kjøttetende øglene, var en spinkel guttunge utstyrt med en meterlang kjepp.

Vi behøvde ikke gå særlig langt før vi fant en hel gjeng som lå og døste i solsteken. De virket rimelig harmløse der og da, men vi fikk ikke, under noen omstendigheter, gå nærmere enn tre meter. Guttevalpen fortalte oss skrekkhistorier fra virkeligheten; om hvordan en av skogvokterne hadde blitt bitt og nesten omkommet, og om hvordan de barbariske monstrene kan lukte blod på flere kilometers avstand. Det som gjør Komododragene så skumle, er at de har mer enn seksti(!) ulike bakterier i spyttet. Så om ikke kjevene tygger deg i filler i første omgang, kan du være ganske sikker på at infeksjonene i bittene vil sende deg til dødsriket, om ikke legehjelp og dyre medisiner når deg først. Og selv om det på oss virket som de halvsov der de lå, kunne han forsikre oss om at de alltid var på vakt, som rovdyr flest, og at når de gløttet på øynene og så på deg, så var det for å måle om du var liten nok til å spise.

Rinca Island var nydelig. Vi gikk i flere timer, gjennom varierende natur og terreng. Det var vannbøfler som badet i små pytter, og aper som kjeftet på oss fra trærne. Solen skinte fra en knallblå himmel, men den svale brisen fra havet virket kjølende og gjorde det levelig å være i bevegelse. Livet var på sitt aller, aller beste – nok en gang.

Vi ankom Labuanbajo på Flores rett etter mørkets frembrudd den tredje dagen. Alle var slitne etter turen, men halvparten av oss avtalte allikevel å møtes til middag en liten time senere. Steve, den ene divemasteren, Rafaela og jeg ble sittende igjen en liten stund etter at de andre var gått, skjønt vi holdt ikke lenge, vi heller. Jeg vurderte å ta turen opp til Paradise, men slo det fra meg da jeg la meg ned på sengen og kjente hvor deilig og myk den var (hvilket absolutt ikke var tilfellet, men den slo den provisoriske soveplassen på dekk).

Neste dag hadde Rafaela og jeg avtalt å dra til en liten landsby i et område ved navn Liang Bua, på jakt etter etterkommerne av ”the Flores Hobbit”. For noen år tibake ble det funnet levninger etter noe forskerne diskuterer kan være en annen form for hominider (Homo floresiensis) i en grotte i Liang Bua. Det er foreløpig ikke vitenskapelig bevist, men det spekuleres i om det er snakk om en annen gren av menneskeslekten enn den vi stammer fra – et kortvokst slag, som kan minne om det vi i dag forbinder med ordet hobbit. Skjelettet ble gitt navnet ”the Flores Hobbit” og har tiltrukket mange arkeologer fra rundt om i verden. Ikke langt fra grotten hadde vi hørt at det skulle eksisterer et lite samfunn som hevder å være etterkommere av denne slekten. Det eneste vi fikk vite, var at de var veldig små, og at de så annerledes ut enn oss. Det skulle være minst én av de eldre som fortsatt var i live, og det var han vi ville se. For hver generasjon har de nemlig blitt mer og mer utvannet og derfor høyere og mer ”normale” utseendemessig. Men det skulle altså finnes én gjenlevende, liten mann, og det var denne mannen vi la i vei for å finne.

Det skulle vise seg å bli litt av et mission. Først måtte vi ta en lokalbuss i fem timer, til en by som heter Ruteng, og derfra var vi avhengig av en egen bil med sjåfør som kunne kjøre oss de siste kilometerne til grotten i Liang Bua. Videre var det ikke en kjeft som snakket engelsk, så å begynne å spørre lokalbefolkningen etter ”little men” eller ”hobbits” var rimelig dødfødt. Heldigvis snublet vi over en eldre herremann som behersket bittelitt av det engelske vokabularet, og som visste hva vi snakket om. Han stotret og gestikulerte seg frem og fikk til slutt forklart at vi måtte be om et møte med landsbyens overhode, for å spørre han direkte om det var mulig å hilse på den kortvokste. Det var tydelig at hobbitetterkommeren var en vel bevoktet skatt, og at penger ville bli det avgjørende i saken.

Den elendig engelsktalende mannen eskorterte oss så til et lite hus, bebodd av en hyggelig familie på fem. Der ble vi bedt om å vente, mens noen kjørte for å hente den gamle, som det ble sagt var herre over det lille, bortgjemte samfunnet. Vi var som to forvirrede spørsmålstegn der vi satt og vippet på hver vår stol, i påvente av svar på om hele dagsekspedisjonen vår hadde vært fullstendig bortkastet eller ikke.

Inn gjennom døren kom en krøket, tannløs mann, innhyllet i en tradisjonell kledning, og med hatt på hodet. Han strakte ut en skjelvende hånd til oss begge, før han knirket seg ned på en liten krakk i motsatt ende av rommet. Tolken vår bega seg straks til å snakke til han, mens han nikket ivrig i vår retning etter annenhver setning. Noen minutter senere, henvendte han seg til oss og sa at det ikke var mulig å dra til landsbyen, men at de kunne bringe den lille mannen til oss. Rafaela og jeg utvekslet et rakst blikk og ristet synkronisert på hodene våre. Nei, det var ikke det vi var kommet for. Vi ville se hvor de bodde, hvordan de levde. Vi ville dra på besøk og hilse på han i hans hjem. Diskusjonen tok til igjen, noe mer høylytt denne gangen, og utfallet ble omsider at vi kunne få komme til landsbyen, men at vi da måtte betale hva enn den gamle ba oss om. Det bar i riktig retning, men vi forstod at det kom til å bli en knallhard forhandling på pris.

Over en time senere, og først etter å ha innhentet landsbyens overhodes yngre bror, kom vi endelig til enighet om en sum som alle parter kunne leve med. Jeg tør påstå vi trakk det lengste strået, for sluttprisen var langt nærmere vårt utgangspunkt enn deres – og så absolutt akseptabel, med tanke på at pengene skulle gå til alle beboerne (hvilket lå i avtalen).

Jeg glemmer aldri det oppstyret som møtte oss da vi kom. Barn, voksne og gamle stormet til fra alle kanter og flokket seg rundt oss. Vi ble ledet inn i et tradisjonelt hjem som huset syv familier, og plassert på gulvet, i en sirkel av nysgjerrige øyne. Spørsmålene haglet, og tolken vår, som vi hadde dratt med oss, ble helt svett, stakkars. Det gikk nok en kule varmt for han der en stund, men han klarte seg meget bra og oversatte etter beste evne. Hovedpersonen selv dukket ikke opp før etter at den verste ståheien hadde lagt seg. Da kom han snikende opp bakfra og satte seg ned litt bortenfor oss. Det var ikke før vi brøt opp og alle reiste seg, at jeg så hvor liten han faktisk var (ca 135 cm). Det kostet meg mye å motstå fristelsen til å spørre om å få lov til å løfte han opp og be Rafaela ta et bilde.

Da vi kom tilbake på kvelden, var det duket for fest. Det var lørdag, og ryktene skulle ha det til at det var den o’store dagen på Paradise. Dessuten skulle Rafaela reise hjem morgenen etter, så det var klart vi måtte finne på noe skøy. Og skøy ble det. Stedet var stappfullt da vi danset oss inn gjennom dørene en eller annen gang etter klokken ti. Bandet stod på scenen og showet vilt, og jeg fant flere kjente fjes blant de svaiende kroppene i baren. Beklageligvis gikk tiden så altfor fort, slik den vanligvis gjør når man har det gøy, og før vi visste ordet av det var moroa over. Jeg sa hadet til Rafaela, med løfte om å besøke henne i Santiago et par måneder senere, fant veien tilbake til rommet mitt og sloknet godt og lenge.

Jeg bestemte meg for å tilbringe én dag til i Labuanbajo før jeg fortsatte ferden østover på Flores. Den ble rimelig lat, men som alltid, kviknet jeg til på kvelden og tok turen opp til Paradise for å høre guttene spille. Vi ble sittende å skravle og skråle en god stund etter stengetid, og det var så hyggelig at jeg virkelig vurderte å utsette avreisen. I stedet lovte jeg at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å legge turen innom byen igjen før jeg forlot Flores. Så, med et ”see you later”, hoppet jeg bakpå mopeden til gitaristen i bandet og ble skysset hjem til en ryggsekk hvis innhold lå strødd over hele rommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har pakket den hersens sekken til nå, men det er definitivt nok til at jeg har utviklet en kraftig allergi mot den plagsomme aktiviteten.

Jeg tok bussen tilbake til Ruteng, hvor jeg hoppet over på en annen buss som skulle ta meg hele veien frem til en by ved navn Ende. Der tilbragte jeg natten og halve neste dag. Målet mitt var Moni, et bittelite sted kjent for sine tre magiske innsjøer. Etter en kort, men veldig hyggelig, runde på det lokale markedet i Ende, var det derfor på tide å komme seg videre. Jeg fant busstasjonen noen kilometer utenfor sentrum, og ikke lenge etterpå satt jeg inneklemt i en minibuss på vei til dette mystiske stedet jeg hadde hørt så mye om.

William, gitaristen i bandet fra Paradise, hadde fortalt meg at han var oppvokst i Moni, og at broren hans fortsatt bodde der. Forklaringen jeg fikk var “he has the same curly hair as me”. Oppfordringen, og jeg trodde utfordringen, var å finne han. Det skulle imidlertid vise seg å være den enkleste sak i verden. Mindre enn fem minutter etter at jeg hadde satt meg ned i caféen som tilhørte mitt nye hjem, Bintang Lodge, slo en fyr med stort, krøllete hår seg ned ved siden av meg, holdt frem hånden og sa “hello” med et smil jeg følte jeg hadde sett før. Det var Cristo, broren til William. Jeg er usikker på hvem av oss som ble mest imponert over det snåle sammentreffet. Jeg var lettere sjokkert over at det første mennesket som snakket til meg, var nettopp han jeg lette etter, og øynene til Cristo doblet omtrent størrelse da jeg spurte han om han var broren til William. Etter det var det gjort og lenkene smidd. Jeg hadde fått min personlige guide for Moni-oppholdet, og skal si gutten mestret oppgaven med glans.

Cristo hentet mopeden sin, mens jeg løp opp på rommet for å røske med meg bikini og håndkle. Det er to varmekilder rundt Moni,  én offentlig som koster penger, og én gratis en som ligger midt uti en risåker. Vi la i vei for å finne den sistenevnte en drøy time før solnedgang.

På vei nedover den smale, opptråkkede stien gjennom åkeren, kunne jeg høre dempede stemmer og forsiktige plask i det fjerne. Det kom nærmere og nærmere jo lenger inn i det grønne vi tråklet oss, og etterhvert gikk det opp for meg at det var lyden av lokale bønder og familiene deres som vasket seg etter en hard dags arbeid. De hadde vel neppe forventet å få besøk av en norsk jente midt i kveldsstellet, så det ble en del fnising og knising da jeg dukket opp på toppen av den siste lille bakken ned til plaskedammen de satt nesten oppå hverandre i. Av respekt for både dem og meg selv, drøyde jeg med å hoppe i til de fleste hadde funnet veien hjem.

Kvelden fortsatte så med en flaske arak på en liten veranda et par hundre meter ovenfor der jeg bodde. Mellom verandaen og rommet mitt lå huset til onkelen til Cristo og William, og da vi passerte det på tilbakeveien en eller annen gang rundt midnatt, latet det til å være full fest der inne. Cristo lurte på om jeg ville være med innom og hilse på. Det var klart jeg ville det! Og det skulle vise seg å bli langt mer enn bare en liten hilserunde. Huset var smekkfullt av folk, unge som gamle. Barna sang og danset midt på gulvet, til stor glede og underholdning for de voksne, som satt tett sammen langs alle de fire veggene i den romslige stuen. Alle hadde et vennlig smil om leppene, latteren satt løst, og den vennlige stemningen bredte seg rundt meg som et varmt og deilig teppe. Jeg ble ledet rundt hele rommet og introdusert for alle i familien, samt resten av de mange feststemte gjestene. Det virket som om hele landsbyen var samlet under ett og samme tak.

Vi ble altfor lenge. To timer etter at hodet mitt traff puten, banket Cristo på døren og stod klar til å ta meg med opp til Kelimutu, eller “t­he three coloured lakes” som stedet er mer kjent som. Jeg hadde hørt at å se solen stige opp over de tre kratersjøene skulle være noe av det vakreste man kunne oppleve på Flores. Det krevde ganske mange påminnelser om nettop det for å hale meg ut av sengen den dagen. Jeg mobiliserte alt av krefter, dro på meg godt med klær og krabbet opp bak Cristo på mopeden. Det var iskaldt i det tunge morgenmørket. Moni ligger forholdsvis høyt, og de tre sjøene tusen meter høyere. Om nettene kan temperaturen derfor krype godt ned på gradestokken. Ikke at det er så ille med litt kulde, men når man sitter på en moped i fart i nærmere en time, kan det fort bli en liten anelse ubehagelig. Heldigvis hadde den omtenksomme privatsjåføren min tatt med et ullteppe til meg. Jeg besvarte den fine gesten med å tulle det tett rundt oss begge.

Jeg kan fortsatt mane frem bildet av de første solstrålene som fant veien gjennom det mystiske tåkesløret og traff vannflatene langt der nede. Vi satt bak noen steiner, i ly for vinden, og tviholdt på hver vår tekopp vi hadde vært så heldige og fått kjøpt av en enslig mann på toppen av utkikksplassen. Sakte men sikkert, avtok mørket og avslørte en ubeskrivelig utsikt. Under oss trådte konturene av tre innsjøer i tre ulike farger frem fra skyggene, og snart kunne vi se fra breddene av den ene til den andre til den tredje. To lå foran oss. På det tidspunktet jeg var der, var den ene av dem grønnturkis og den andre dyp blå. Den siste befant seg bak oss, på den andre siden, og stirret opp på oss med et dystert, kullsvart ansikt. Langvarig kartlegging viser at den dyp blå stort sett holder seg en nyanse av blå, mens de andre to kan variere i betraktelig større grad (for noen år tilbake var den svarte rustrød). Det er ingen fasit på hvor ofte fargene endrer seg, ettersom årsaken er uforutsigbar gassaktivitet fra vulkanen, Kelimutu.

Jeg var dypt fascinert av både det jeg så og det jeg fikk høre. Cristo fortalte meg om hvordan forfedrene hans tilba dette hellige stedet, og om hvordan de trodde at alle døde sjeler fløy hit for å hvile. Hvilken sjø hver enkelt sjel fikk synke ned i, var avhengig av alder, karakter og gjerninger utført i livet. I dag vet man selvfølgelig at fenomenet skyldes sammensetningen av forskjellige mineraler i vannet, men før i tiden, da vitenskapen enda var uoppdaget, tilegnet man stedet overnaturlige egenskaper og magiske krefter. Meget forståelig, spør du meg. Og kjemi eller ikke kjemi – det var helt klart noe spesielt i luften der oppe. En skjønnhet så inderlig skaper utvilsomt sin egen magi.

Jeg dro tilbake til Labuanbajo for å tilbringe de siste dagene mine der. William holdt på å ramle av stolen da jeg viste han bilder av faren og broren hans og forklarte at jeg hadde vært på fest med nesten hele familien. Han hadde vel ikke trodd at jeg skulle ha så flaks å støte på Cristo med det samme jeg ankom den lille landsbyen, og enda mindre at det skulle sammenfalle med familiære festligheter.

Den første kvelden jeg var tilbake, ble vi, som vanlig, sittende på Paradise en god stund etter at de andre gjestene var dratt. Guttene fortalte meg at de skulle spille i bryllupet til en felles venn to dager senere og spurte om jeg kunne tenke meg å være med. Det var ikke noe å lure på. Jeg takket ja med et gigantisk smil og begynte å glede meg med det samme.

Vi var en gjeng på nærmere tjue stykker som la i vei tidlig fredag morgen. To biler og en sju-åtte mopeder var i følget, og det var duket for litt av en roadtrip. Kjøreturen var kanskje enda morsommere enn selve bryllupet. Med et helt band i baksetet i godt over fem timer, er det ikke akkurat mangel på underholdning. Vi sang og gaulet oss gjennom hakesleppende natur. Og vi lo til krampa tok oss.

Bryllupet var også en veldig positiv opplevelse. Det krydde av gjester, som var kommet fra fjern og nær for å feire brudeparet, maten var noe av det bedre jeg noen gang har smakt, og musikken hadde enda ikke stilnet da vi satte oss i bilen og kjørte hjemover i de tidlige morgentimene en gang. Planen var egentlig at alle skulle sove over, men sjåføren vår ble kjempefull og sloknet pinlig tidlig, så da han våknet og ville hjem, var det bare for oss andre å stå opp og  bli med. Det var egentlig like så greit, for det var utrolig godt å komme tilbake til Labuanbajo tidlig på dagen i stedet for sent på ettermiddagen, slik vi opprinnelig hadde tenkt. Det var dessuten lørdag og min siste dag før avreise.

Jeg vinket farvel til Labuanbajo og Flores fra dekket på en ferge grytidlig den påfølgende søndagen. Kroppen var sliten etter avskjedsfesten kvelden i forveien, og minnene om alle de gode klemmene og varme ordene som ble utvekslet, fikk tårene til å trille. Hver eneste celle i meg strittet imot å dra, men jeg måtte nå flyet mitt til New Zealand fra Jakarta kvelden etter, og reiseveien var lang. Å utsette billetten enda en gang var ikke noe alternativ, ettersom jeg hadde datoer som måtte overholdes og folk å møte når jeg kom til Fransk Polynesia. Det er jammen ikke så greit å bryte opp og si hadet alltid, spesielt ikke når man møter så fine folk som jeg gjorde på Flores…

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comments (4)

På Balibesøk

Jeg fikk tak i en rimelig flybillett fra Sandakan, bare en halvtimes kjøring fra Sepilok, og slapp derfor å reise hele veien tilbake til Kota Kinabalu for å komme meg til Kuala Lumpur.

Det var langt på natt da jeg omsider hoppet av flybussen et ukjent sted i sentrum av den malaysiske hovedstaden. Nok en gang hadde jeg gjort den klassiske feilen å ankomme en storby etter midnatt, uten å ha noen reservasjon, plan eller guidebok. Hva var det David hadde sagt det stedet han bodde på het? Hadde han ikke gitt meg et kort? Jeg ble plutselig usikker på om hukommelsen min spilte meg et puss, men ga meg allikevel til å grave dypt i bukselommene og fant til slutt en adresse. Det var verdt et forsøk. Jeg hev meg i en overpriset taxi og dro avsted.

Førsteinntrykket av stedet var vel ikke akkurat tipptopp, men det viktigste var tross alt å komme seg i hus for natten. Jeg fikk vekket den sovende nattevakten, en søvnig, kortvokst mann, som stinket av billig brennevin, og ble vist til et tomt, halvmøkkete og klaustrofobisk firemannsrom. Det fikk duge. Det var en seng å sove i, og jeg hadde de kanskje tolv begredelige kvadratmeterne helt for meg selv. Jeg sovnet til den dundrende musikken fra en nattklubb i underetasjen.

Neste dag stod jeg opp tidlig og sjekket ut. Jeg lot bagasjen min ligge, for så å ta en taxi ned til the Petronas Twin Towers. Var det noe jeg følte at jeg burde se i løpet av de få timene jeg oppholdt meg i byen, så var det de berømte tårnene. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at jeg gikk i bakken av begeistring, men det føltes greit å ha vært der og tatt de obligatoriske bildene.

Flyet mitt til Bali gikk på ettermiddagen samme dag, så det var bare så vidt jeg rakk en kjapp matbit, før jeg måtte plukke opp sekken igjen og finne en buss ut til flyplassen. Jeg sørget for å ta ut penger og veksle til meg amerikanske dollar, som jeg visste de ville kreve som valuta for visumet da jeg kom til Indonesia. På de områdene er jeg alltid forberedt, men det er nok bare fordi det er litt verre å være spontan når det kommer til immigrasjonsmyndighetene.

Faktisk var jeg fullt forberedt da jeg landet på Denpasar flyplass sent den kvelden. Den eneste grunnen til at jeg hadde valgt å forhåndsbooke bosted, var fordi jeg visste at Bali var dyrt og midt i høysesong. I tillegg ønsket jeg å bosette meg i nærheten av Iris og Rino, som på daværende tidspunkt bodde i Seminyak. Iris hadde rådet meg til å prøve å finne et sted i Seminyak eller Legian, og det var nettopp det jeg hadde gjort. The Island Hotel, het det, og de skulle sende en sjåfør for å plukke meg opp. Endelig skulle jeg slippe å knote meg frem på et ukjent sted etter mørkets frembrudd. En seng stod allerede og ventet på meg, og enda bedre, en bil var på vei for å hente meg og alt jeg hadde å bære på. Det var unektelig en velkommen forandring.

The Island var perfekt! Det lå stille og rolig til i en liten bakgate, de hadde en liten restaurant med bar på taket, svømmebasseng i hagen, det var skinnende rent overalt, frokosten var gratis, internett var forholdsvis raskt, og den romslige, svale sovesalen hadde brede, myke og komfortable senger med kritthvitt sengetøy og dyner! Jeg visste umiddelbart at jeg hadde gjort lurt i å utforske litt på nettet i forkant. Bali er et sånt type sted. Hadde det vært en liten øy et annet sted i sørøst-Asia, en mindre by i India, fjellområdene i Nepal eller landsbygda i Laos, hadde ikke noen av stedene hatt nettsider og man måtte lett seg frem uansett. Men Bali er annerledes, mer utviklet, mer turistifisert.

På flyet ned havnet jeg ved siden av Ivan, som også var på rundtur. Han hadde valgt Bali for å surfe et par uker. Vi utvekslet mailadresser, og jeg inviterte han til å bli med ut kvelden etter. Hver tredje fredag i måneden er det nemlig en stor strandfest på et sted som heter La Plancha i Seminyak. Timingen min var helt riktig; dagen etter jeg landet var nettopp den tredje fredagen i juni, og Iris og Rino hadde varslet fest lenge før jeg kom. De hadde i tillegg besøk av to venninner fra Nederland, Marloes og Anneloes, så vi var en bra gjeng som hadde gledet oss til denne fredagen i lang tid. Ivan tok imot invitasjonen med et smil. Vi avtalte å mailes nærmere neste morgen.

Det viste seg å bli en aldri så liten utfordring ikke å ha mobil. Jeg hadde nummeret til Iris, men fikk ikke tak i henne den første gangen jeg fikk lånt meg en telefon for å ringe. Jeg husket imidlertid navnet på stedet festen skulle være, så jeg sendte både henne og Ivan en mail om at jeg kom til å sette meg der, og at de måtte komme dit. Videre leide jeg meg en scooter og kjørte opp til Seminyak, hvor jeg parkerte ved stranden og spaserte over til nærmeste butikk. Jeg spurte mannen bak disken pent om å få bruke mobilen hans et lite minutt, han sa ja, men Iris svarte fortsatt ikke. Jeg tenkte at jeg fikk sjekke om jeg hadde fått noen mail tilbake før jeg satte meg på La Plancha og ventet, så jeg fant en liten internettkafé et stykke oppi gaten. Ivan hadde svart og bekreftet at han kom om et par timer, men de andre hadde tydeligvis ikke vært på nett enda. På veien ned til stranden igjen, hørte jeg plutselig noen komme løpende og hoiende bak meg på fortauet. Jeg oppfattet ikke helt at det var meg de ropte til til å begynne med, men da lydene vedvarte og stadig kom nærmere, snudde jeg meg og oppdaget at det var mannen fra butikken. ”Your friend called back!”, skrek han med pusten i vranga og telefonen veivende i hånden. Jeg måtte le litt av alt oppstyret, men takket han pent og smilte oppriktig idet jeg slo nummeret til Iris. Endelig svarte det. De hadde avtalt å spise middag et annet sted, samt varme opp på en bar i Kuta først. ”Fader”, tenkte jeg, ”Ivan har jo heller ikke telefon, og nå har jeg sagt at jeg skal møte han på La Plancha”. Vi ble enige om at det var enklere å planlegge ansikt til ansikt, så Iris sa de skulle komme ned på La Plancha før de dro for å spise.

Jeg hadde knapt rukket å tømme den første ølen da Rino dukket opp. Vi fant ut at jeg skulle vente til Ivan kom, for så å ta med meg han i en taxi til Kuta og møte dem på Sky Garden, som baren de skulle til het. Det lød som en bra plan, og den funket som bare det. Ivan var på plass en liten time senere, og vi rakk faktisk frem til Sky Garden noen minutter før de andre.

Det var så utrolig koselig å se igjen både Iris og Rino! Venninnene var kjempesøte, Ivan skled rett inn, og vorspielet ble generelt veldig vellykket. Da de to timene med ubegrenset øldrikking for en beskjeden prislapp var over (sted og tidpunkt var ikke valgt tilfeldig, må vite), fortsatte vi til en annen bar i nærheten. Iris og Rino kjente jentene som jobbet der, så vi ble et par drinker for å hilse på dem. På scenen stod et band og spilte coverlåter. Jeg har ikke peiling på hvor det kom fra, men uten at jeg engang rakk å registrere det selv, hadde jeg avtalt med bandet at jeg skulle synge den neste sangen. Jeg klatret opp, tok mikrofonen og ga bånn gass. Det var hysterisk morsomt! Ingen hadde forventet det, aller minst meg selv, og hele baren sang med for full hals. Jeg skjønner nå hvorfor folk liker å opptre.

Veien gikk så videre til La Plancha, som var kveldens endelige destinasjon. Det var masser av folk, dansing i sanden og fantastisk stemning. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt ut lenger enn jeg gjorde. En tidlig start og de siste dagers reising tok knekken på meg pinlig tidlig, men jeg hadde det veldig gøy så lenge det varte.

Dette var den første av fire dager på Bali. Jeg hang i og var relativt effektiv, noe mopeden bidro betraktelig til. Det eneste som bremset effektiviteten min, var alle de pokkers énveiskjørte gatene i  Kuta. Jeg hatet å måtte kjøre gjennom byen – og til og med de gangene jeg ikke trengte det, havnet jeg for tusan meg midt i runddansen allikevel. Det tok alltid mellom en halvtime og en time og finne veien ut derfra. Jeg kjenner at jeg fortsatt blir frustrert når jeg tenker på det. Jeg er ikke så dum når det kommer til orientering, men når hovedveien mellom Legian og Kuta kun går i én retning, og den andre retningen består utelukkende av små, snirklete smug og bakgater uten skilt, da hjelper det fint lite å ha kompassnåla aldri så fininnstilt i hodet.

Dagen etter festen, og etter å ha rotet rundt i Kuta som antatt, fant jeg veien ned til Uluwatu. For de som ikke kjenner igjen navnet, så er det det mest kjente surfestedet på Bali. Jeg hadde på ingen måte tenkt meg uti, da bølgene er altfor store og jeg altfor uerfaren, men jeg hadde hørt det var vel verdt turen bare for å se. Det stemte bra. På klippen breaken slår inn mot, har de bygd opp en sjarmerende surfcamp med flere små barer ytterst på kanten, så det er mulig å få seg noe kaldt å drikke mens man ser på de som er i vannet. Da jeg var der, var det høyvann et par timer før solnedgang og et helt ypperlig tidspunkt å slå seg ned på en barkrakk på. Jeg telte over seksti surfere i vannet, minst halvparten av dem meget gode. Mens jeg satt der og drømte meg bort og ønsket at jeg kunne beherske bølger på den størrelsen, ble jeg invitert over til et bord av en munter gjeng fra Autralia og USA. Det som skulle bli én rolig øl og tilbake til Legian før det ble mørkt, ble ikke noe i nærheten. Det gikk fullstendig skeis da jeg bestilte den tredje ølen og oppdaget at det allerede var stupmørkt. Veien tilbake var lang, uopplyst og ukjent, og jeg hadde drukket mer enn jeg burde. Det var som om Mel, en irsk jente bosatt i Australia, leste tankene mine. Før jeg rakk å si et ord, hadde hun ordnet meg en seng å sove i, samt et lån, så jeg hadde råd til å spise middag med dem. Jeg hadde nesten ikke tatt med meg kontanter, da jeg bare hadde tenkt å bli en liten stund. Men Mel visste råd. Jeg kunne levere tilbake pengene til en engelskmann som bodde på et hotell i Legian dagen etter. Forundret og evig takknemlig, tok jeg imot både invitasjonen og sedlene og fortsatte kvelden i hyggelig selskap.

Bakdelen med denne spontane utflukten, var at jeg skulle bli hentet for å dra og dykke klokken 0700 neste morgen. Jeg kalkulerte at veien tilbake ville ta meg en knapp time hvis jeg kjørte rett på, og nærmere to dersom jeg rotet meg bort i Kuta. Det siste skjedde selvfølgelig. Heldigvis hadde jeg forutsett at det ville skje og kjørt allerede klokken 0500. Det var så vidt jeg nådde det.

Dykketuren gikk til Tulamben og USAT Liberty, et vrak som ligger rett utenfor nordvestkysten av Bali, og det var nesten en tretimers biltur for å komme seg dit. Da jeg fortalte at jeg hadde kjørt helt fra Uluwatu samme morgen, så de storøyd på meg, ryddet plass i baksetet og sa sov godt. Det gjorde jeg.

Vi gjorde to dykk – ett på vraket, og ett på korallveggen like ved. USAT Liberty stod så absolutt til forventningene, selv om sikten kunne vært bedre den dagen jeg var der. Deler av skipet er ganske medtatt, men det finnes fortsatt et par steder man kan svømme inn og gjennom. Det som gjør det til et ekstra spesielt vrakdykk, er at det yrer av liv i og rundt det. Jeg har dykket en del vrak tidligere, men dette var eksepsjonelt. Det var enorme stimer av fisk, og i hver eneste krik og krok, skjulte det seg et eller annet spennende. Beklageligvis så jeg ikke noe til den sjeldne Mola molaen området er så kjent for, men livet er langt, og det er neppe siste gangen jeg befinner meg i indonesiske farvann.

På veien tilbake holdt jeg meg våken og fikk med meg utsikten fra bilvinduet. Vi kjørte forbi templer og vulkaner, gjennom sjarmerende landsbyer og nydelig landskap hyllet med uendelige, grønne risterasser. Solen skinte fra en skyfri himmel. Det luktet friskt av blomster og vanilje. Den fredelige stillheten kilte meg i ørene, og jeg kunne høre meg selv tenke ”om jeg reiser til Bali igjen, skal jeg utforske mer av den nordlige delen”.

Jeg dumpet ned i en av sofaene på the Island, hvor jeg kom i snakk med en australiener som het Udit. Han var pilot for et lite flyselskap i Indonesia og fortalte meg at han var på vei til Thailand på ferie. Jeg fikk låne telefonen hans, ringte Iris og avtalte å møte dem på La Plancha. Det var Marloes’ siste kveld (Anneloes hadde allerede reist), i tillegg til at noen venner av dem skulle spille konsert der. Det hørtes hyggelig ut. Det syntes Udit også og ble med. På veien kjørte vi innom hotellet jeg hadde fått skrevet ned adressen til på en lapp og leverte de lånte pengene i en konvolutt i resepsjonen. Kvelden på La Plancha ble rolig, men kjempekoselig.

Den neste dagen var min siste, før jeg hadde planlagt å forflytte meg til Flores. Jeg stod opp og spiste frokost med Udit, som skulle fly til Bangkok noen timer senere, pakket en liten dagssekk og hev meg på scooteren. Nok en sirkusrunde i Kuta, dog noe kortere enn de foregående dagene (hadde jeg hatt noen dager til, skulle jeg lært meg de plagsomme veiene ut og inn), og deretter en ordentlig sikksakkrute til Ubud. Som nevnt tidligere er ikke akkurat skilting det disse balineserne fortjener skryt for, men ved hjelp av en omtenksom og velvillig lokalbefolkning, finner man stort sett det man leter etter til slutt. Det skal de ha for.

Ubud var et lite og tilbakelent sted med god atmosfære og nydelige omgivelser. Jeg ruslet meg en runde i gatene, tok en ispause og knipset noen bilder, før jeg fant veien ned til templene i Monkey Forest. Jeg vet ikke hvor mange som har fulgt bloggen min fra starten av, men det kan være det dukker opp noen minner om at jeg utviklet et noe anstrengt forhold til aper i India (jeg husker det i alle fall veldig godt). Jeg var således en anelse skeptisk da jeg ruslet inn i skogen alene, vel vitende om at det krydde av dem der. Til min store glede skjønte jeg fort at apene på Bali vet å oppføre seg bedre enn sine brødre i nord. De var nysgjerrige, men aldri aggressive. Sakte, men sikkert, ble Macuaqene søte igjen. Takk og lov for det.

Da jeg kom tilbake til Kuta, og hadde sporet av som vanlig, fikk jeg låne telefonen til en sikkerhetsvakt jeg stoppet for å spørre om veien, og ringte Iris. De hadde snakket om å reise til Uluwatu for å se det daglige danseshowet i solnedgangen, så jeg ville høre om det var det som var planen for kvelden. De hadde slått det fra seg, men ville møtes senere. Jeg tittet på klokken og vurderte det dithen at jeg fortsatt kunne rekke det, bare jeg husket veien og ikke kjørte feil.

To minutter før showet skulle dra igang, parkerte jeg scooteren min på den åpne plassen nedenfor tempelet. Det hadde gått på hengende håret. Det viste seg å være en klok avgjørelse å ta turen, for ilddansen de fremførte var både underholdende og imponerende. En fin avslutning på Balioppholdet, tenkte jeg. Men kvelden var ikke over helt enda, og jeg fant ut at jeg ville svinge innom baren der jeg hadde møtt den hyggelige gjengen to kvelder i forveien, før jeg kjørte tilbake. Jeg hadde ikke snøring på om de ville være der eller ikke, men jeg syntes det var for dumt ikke å sjekke når jeg først var i nærheten.

De satt og skålte rundt nøyaktig det samme bordet; Mel, Jason, Daniel og Michael. Jeg ble møtt av klemmer og smil – og nesten uglesett da jeg sa jeg ikke hadde tid til å bli så lenge. Tilbudet om overnatting ble lagt på bordet nok en gang, men jeg forklarte at jeg måtte tilbake, siden jeg skulle reise neste dag, måtte levere tilbake scooteren og ville si hadet til vennene mine. Hadde jeg hatt flere dager, hadde jeg naturligvis slått til og blitt med på festen.

Jeg møtte Iris og Rino på en restaurant på stranden i Seminyak. Derfra fortsatte vi til en bar, der en venninne av dem skulle spille. Hun hadde begynt da vi kom, og beklageligvis var vi så trøtte og slitne, at vi måtte gå litt før hun var ferdig. Men vi fikk hilst på i pausen, og aller viktigst – støttet opp om en fantastisk dyktig gitarist og sangerinne. På veien hjem, ble jeg med hjem til Iris og Rino for å se hvordan de hadde det. Jeg ble sittende en liten stund, før jeg klemte begge hadet og tuslet tilbake til the Island for å pakke og legge meg. Jeg ble liggende våken og tenke på dagene som hadde gått og de mange opplevelsene og meneskene de hadde bragt med seg. Noen ganger går tiden bare så altfor fort. Jeg lurte på om jeg skulle greie å bremse tempoet litt når jeg kom til Flores.

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)