Den redselsfulle bussturen fra Jaipur til Amritsar gjorde det forholdsvis enkelt å grave litt dypere i lommeboken og gå til innkjøp av en flybillett til neste destinasjon; Varanasi.
Ankomsten var på langt nær så kaotisk som jeg hadde forventet. Jeg tror at jeg, på et eller annet underbevisst plan, hadde forberedt meg på å reise til Varanasi gjennom hele Indiaoppholdet. Godt var det, for er det et sted i verden man har behov for tykk hud, så er det så absolutt der.
Jeg brøytet meg gjennom havet av taxisjåfører som stod klynget sammen utenfor flyplassen og fant en eldre herremann lent opp mot en gammel skranglekjerre på en parkeringsplass like i nærheten. Etter en kortfattet pruterunde, gikk han med på å kjøre meg for halvparten av hva de sleipe kollegaene hans nettopp hadde spyttet etter meg. Han var kortvokst og mager, med varme øyne og et oppriktig, tannløst smil. Idet jeg satte meg inn i baksetet, snudde han seg rundt og overrakk en av blomsterkransene han hadde hatt hengende rundt bakspeilet; “for good luck, madam” – og jeg tenkte, stille i mitt sinn, at denne byen umulig kunne være så hardcore som alle skulle ha det til. Jeg tok feil.
Varanasi er hinduismens sentrum, Det Bankende Hjertet. Å dø her betyr befrielse fra den evige sirkelen av liv, død og reinkarnasjon og bringer sjelen rett til Nirvana. Til himmelen kommer man også om man blir brent her, langs breddene av det helligste av det hellige, Mor Ganges. Byen er derfor ikke for de sarte og sårbare. Alt foregår i all åpenhet, og du er omringet av døden hvorenn du går og vender deg. Kremeringsstedene brenner døgnet rundt, trehundredeogsekstifem dager i året, og gjennom de snirklete bakgatene ned mot elven, passerer likene hvert femte minutt.
Men de brenner ikke alle. Jeg ble fortalt at barn allerede er “rene” og syndfrie og derfor senkes i Ganges i stedet for å få asken sin spredd over vannet. Det samme gjelder gravide, av samme grunn. De bærer på et uskyldig barn og brennes derfor ikke. Guden Shiva har et halsbånd av kobraslanger, så de som dør av kobrabitt går også rett i elven. Andre som ikke brennes er spedalske og mennesker med misdannelser (hvorfor fikk jeg aldri helt klarhet i).
I tillegg til alt dette, renner også all råkloakken rett ut i Ganges. Vannet er derfor så forurenset at verdiene faktisk er tre tusen(!) ganger høyere enn hva som er anbefalt for bading. Allikevel er den, for hinduistene, selve livet, moderen og frelseren, og det finnes ingen tilværelse uten henne. Man kan derfor ikke forlate Varanasi uten å ha tatt en båttur nedover elven, nettopp for å bevitne alt dette. Hverdagsliv og religiøse ritualer vandrer hånd i hånd med liv og død i en en verden så fjern fra ens egen. Det rager høyt over alle fort, muséer og templer jeg så og besøkte i løpet av de fem dagene jeg tilbragte der, og opplevelsen står som mitt absolutte høydepunkt fra oppholdet i den hellige byen.
Jeg dro ut i soloppgangen og lot meg simpelthen forhekse. Det varme lyset fra den knallrøde morgenhimmelen stod perfekt til den hypnotiserende rytmen av årenes myke plask idet de traff vannflaten. Vi rodde forbi barn som badet og lo, kvinner som vasket sariene sine og pilgrimer som skrubbet og skylte vekk en mannsalder av synder. I bakgrunnen svirret et yrende liv, omkranset av pittoreske bygninger og nedslitte trapper, blankpolerte av millioner, kanksje milliarder, av målbevisste, bare føtter, på vei til breddene av Ganges for å rense sine sjeler. Et utall av inntrykk og en umulighet å la blikket hvile eller falle. Samme hvor mange bilder jeg tok, og samme hvor mange linjer jeg skriver, vil jeg aldri kunne gjengi den stemningen som lå i luften den morgenen. Det er imidlertid ett ord som melder seg: Magisk.
Jeg bodde rett bak Manikarnika Ghat, som er det største og travleste kremeringsstedet i hele Varanasi. Røyken stiger, svart og illeluktende, tjuefire timer i døgnet. Det er til enhver tid tre-fire-fem brennende bål, og om du tillater øynene å vandre når du passerer, kan du se kroppsdeler stikke ut mellom flammetungene. Jeg tvang meg selv til å bevitne hele seremonien én gang; hvordan de gjør klar liket, sprer sandalwood og røkelse over det, hvordan de stabler veden, og hvordan de tenner på med den evige flammen. Når kroppen er borte og det eneste tilbake er en haug med likaske, er det fritt frem for likbrennerne (som tilhører “the untouchables”, den laveste kasten i India) å grave gjennom restene på jakt etter smykker og andre verdisaker de kan stikke i egen lomme. Dette var allikevel ikke det synet som gjorde sterkest inntrykk på meg. En barnekropp som lå og fløt i vannet var…
Kvinner er ikke å se rundt kremeringsstedene, eller the burning ghats, som de kalles. Årsaken er såre enkel: Gråting og høylytt sørging forstyrrer gudene og ødelegger for frelsen.
Jeg kunne sikkert rablet ned titusen ord til om dette underlige stedet hvor liv og død møtes, men du vil fortsatt måtte reise dit for å forstå hva jeg mener. Jeg velger derfor å si litt om Guesthouset jeg bodde på i stedet. Det het Shanti Guesthouse og var en syvetasjers bygning med en tjuefiretimers restaurant på toppen. Stedet krydde av backpackere, noe som var en meget velkommen forandring etter alenedagene i Amritsar. Hver eneste kveld var det stappfullt av mennesker rundt samtlige bord, og nye vennskap ble knyttet i et imponerende høyt tempo. Den siste kvelden, satt vi ti personer sammen og skravlet og skålte som bestevenner, da en av jentene plutselig kommenterte at vi alle reiste alene. Vi kikket rundt oss, nikket til sidemannen og hevet glassene: “To solo travellers”! Det understrekte det som alltid har vært min overbevisning, at det er mest sosialt å dra på tur uten reisefølge.
En av guttene fra Shanti Guesthouse, Ernst fra Nederland, og jeg dro sammen fra Varanasi til Bodghaya. Selskapet var høyt verdsatt, spesielt da vi kom til togstasjonen kl 0515 om morgenen og toget viste seg å være tre og en halv time forsinket. Å vente på togstasjoner i India tror jeg nemlig har klatret til topp tre på listen over ting jeg hater. Alle stiller seg opp i ring rundt deg og stirrer til øynene er i ferd med å hoppe ut av huelene sine. Det later ikke til at de går lei heller, og jeg sverger på at noen av dem til og med venter til neste togavgang bare for å kunne glane litt lenger.
Toget gikk til Gaya. Derfra måtte vi ta en rickshaw det siste stykket til Bodghaya, og endte med å spleise med en fantastisk sekstito år gammel dame fra Wales. Carol, het hun, og hun og ryggsekken hennes var på reisefot, slik de hadde vært de siste førti årene. Vi ble raskt gode venner, og det tok ikke lang tid før hun hadde tatt på seg rollen som reservemamma. Vi flyttet inn sammen og tilbragte den første dagen godt tilbakelent på verandaen utenfor rommet.
Bodghaya er buddhistisk og har et stort antall templer, tilhørende ulike land og munkeordner. Det mest kjente tempelet er Mahabodhitempelet, med Bodhitreet der Buddha oppnådde sin opplysning. Det er selvfølgelig ikke det originale treet som står der i dag, men en avlegger av en avlegger. Da det opprinnelige treet ble ødelagt, ble den første avleggeren reddet, sendt til New Zealand og plantet der. Senere ble en avlegger fra dette treet fraktet tilbake til Bodghaya og satt ned på samme sted som bestefaren en gang hadde stått.
Vi dro både til Mahabodhi og Dungeshwari, som er grotten Buddha satt i i seks år, før han steg ned til Bodghaya. Jeg er på ingen måte en religiøs person, men det var unektelig en spesiell følelse å krype inn i denne lille, mørke grotten og tenke på at selveste opphavet til Buddhismen satt på nøyaktig den samme bakken for flere tusen år siden.
Jeg elsket stillheten og roen som lå over Bodghaya. Det var en enorm kontrast til Varanasi, på alle mulige måter, og jeg kunne slappe av for første gang på lenge. Allikevel følte jeg at det var på tide å bevege seg. Dagene løp fra meg, og det var på høy tid å komme seg litt nærmere Nepal. Jeg hadde lest om fire passasjerbusser som hadde blitt bombet på nepalsk side av grenseovergangen nærmest Varanasi, så jeg var lite interessert i å ta den veien. Jeg dro derfor frem kartet, og valget falt til slutt på Darjeeling. Helt ærlig, så visste jeg omtrent ingen verdens ting om stedet før jeg dro dit. Jeg hadde hørt navnet i sammenheng med fjell og te, men det var også alt jeg kunne relatere det til.
Mobilen min og en hel haug med kontanter ble stjålet mens jeg sov på toget, så jeg var ikke akkurat i knallhumør da jeg ankom New Jaipalguri stasjon tidlig neste morgen. Å anmelde forholdet skulle vise seg å bli et aldri så lite helvete, men det kommer jeg tilbake til senere. Først vil jeg fortelle om den dagen jeg fant et paradis i skyene.
Jeg lokaliserte en jeep som skulle oppover fjellsiden og hoppet inn, totalt uvitende om den fantastiske kjøreturen som ventet meg. Veien slynget seg i sikksakk, og luften ble friskere og kjøligere for hver høydemeter vi tilbakela. Vi kjørte gjennom nydelige landsbyer og frodige teplantasjer. Høyere, høyere og høyere, til vi til slutt ankom et Darjeeling gjemt bak et slør av tåke. Det var kveld, skumring og kaldt, men jeg visste umiddelbart at jeg kom til å stortrives. Alt var annerledes fra det India jeg hadde sett. Til og med menneskene så annerledes ut, med sine høye kinnben og smale, skrå øyne. Det var som å komme til et annet land. Et land uten forurensning, bråk og mas.
Mitt første møte med Darjeeling i dagslys var en fryd! Først av alt, havnet jeg på et guesthouse, drevet av Indias mest elskverdige dame. Hun hadde så utrolig mye kjærlighet og omtanke for andre, at jeg hadde mest lyst til å gi henne en kjempeklem og flytte inn for godt. Videre klarnet været opp, og regnet, som hadde herjet den siste uken, flyttet til den andre siden av fjellet. Teplantasjene glitret i grønt og solen varmet behagelig i den kjølige fjelluften. Jeg hoppet av sted nedover de bratte trappene og smalgangene som en lykkelig småjente på sensommerens første skoledag. Ro og harmoni lekte i vinden, og jeg var sjeleglad for at jeg hadde valgt nettopp Darjeeling.
Jeg fant veien ned til jernbanestasjonen for å se om jeg kunne få tak på en billett til nabostasjonen Ghoom og tilbake. En av verdens eldste eldste hill railways, the Darjeeling Himalayan Railway, opererer der oppe og har gjort det siden strekningen åpnet i 1881. Det lille damplokomotivet tøffer seg oppover de bratte fjellsidene og trekker de sjarmerende passasjervognene sine etter seg gjennom storslått natur og hakesleppende landskap. Jeg fikk ingen plass den første dagen, men sørget for å sikre meg en billett til dagen etter.
Med billetten og morgendagens plan trygt i bukselommen, spurte jeg meg frem til markedet. Dagens viktigste gjøremål var å gå til anskaffelse av en vekkerklokke (ref. tyveriet av mobiltlf). Jeg fant en vekkerklokke, men jeg fant også en håndfull menn travelt opptatt med å rigge opp en TV ute mellom to boder. De hadde strekt en presenning over den smale passasjen mellom dem og plasserte TV’en lengst bort i den ene enden. Foran ble det satt ut stoler i to rette rader, som på en buss. Det tok meg et par sekunder å legge sammen to og to, men jeg fant svaret til slutt. Cricketfinalen, selvfølgelig! Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha tillatt datoen å forlate hodet mitt, for jeg hadde planlagt å være i India til etter mesterskapet. Jeg visste også at India skulle møte Sri Lanka i finalen, og jeg hadde lovet meg selv å lære meg cricketreglene, sånn at jeg ville gidde å sitte gjennom de altfor mange timene en cricketmatch normalt sett tar.
Det var fortsatt en stund til det begynte, så jeg regnet ut at jeg hadde tid til å avlegge en av teplantasjene et besøk, for så å komme tilbake, få reglene forklart, og deretter følge kampen fra første spilleminutt. En liten gutt stod i et hjørne med en fargepalett og tre pensler og jobbet på spreng. Da jeg kom tilbake et par timer senere, så det ut til at han hadde malt det indiske flagget i ansiktet på halve Darjeeling. Jeg var inget unntak.
Happy Valley Tea Plantation var vel verdt besøket. Damen som tok imot meg hadde nøttebrune øyne som smilte herfra til toppen av Everest. Hun fortalte meg at det dessverre ikke var noen aktivitet i fabrikken fordi arbeiderne hadde tatt teen med seg ned til lavlandet for bearbeiding, men som et plaster på såret, inviterte hun meg inn på en kopp te og delte gladelig sin kunnskap om teproduksjon. Jeg fikk se hvordan den skulle tilberedes for å trekke frem den beste smaken og aromaen, for deretter å nyte den ute i det fri, midt blant de grønnfriske teåkrene, badet i sol. Begrepet balsam for sjelen, kunne passe bra å bruke her.
På veien tilbake, tok jeg meg god tid. Jeg knipset noen bilder, snakket med alle som ville snakke med meg – og hoppet strikk med en jentegjeng, som syntes det var fryktelig stas at jeg ville leke med dem. Følelsen av at Darjeeling virkelig er noe for seg selv vokste seg stadig sterkere. Omgivelsene og beliggenheten er én ting, men menneskene der er virkelig blant de fineste jeg har møtt i hele mitt liv. Kanksje er det fordi kontrasten er så stor til resten av landet. I alle tilfeller er de høflige, vennligsinnede, lavmælte, ærlige og rett og slett tvers gjennom gode. Kvinnene er mer delaktige i det sosiale og virker definitivt mer likestilte enn noe annet sted i India. Mennene holder hendene og sjåvinismen sin for seg selv, og ingen prøver å selge deg noe eller lure deg på noen som helst slags måte. Du kan smake friskheten og renheten i luften. Gatene er rene og gresset grønt. Skyene henger over fjelltoppene, mens et mystisk tåketeppe stryker nedover langs dalsidene. På en klar dag, kan man se Everest derfra, blant flere andre snødekte Himalayatopper. Et sant paradis, en liten bortgjemt diamant, som trollbinder alle som setter sine føtter der. Og det er en sann glede å sette sine føtter der, for gatene er flekkfrie. Kanskje fordi kyr ikke kan klatre…?
Jeg svingte innom markedet og fant fotballstedet overfullt. Kampen var begynt og festen i gang. Det må ha vært et pendlende antall mellom femti og hundre tilskuere under den lille presenningen til enhver tid mens kampens ni timer pågikk. Jeg trodde jeg skulle greie å se hele, men jeg måtte lure meg unna for en liten middagsbit. Da jeg kom tilbake, lå India ganske likt med Sri Lanka, og sånn holdt det seg lenge. Mot slutten av kampen ble det imidlertid mer og mer klart at India kom til å hale i land seieren, og da det gjenstod femten runs til førsteplass og ære, begynte det å koke rundt meg. India gjorde kort prosess og klinte til med en kjemperunde. Da den siste ballen rullet ut over streken, regelrett eksploderte det! Stoler føyk over ende, og jeg er bombesikker på at fyrverkeriet gikk av før ballen var ute og pokalen i havn. Folk beinet ut i gaten, og på noen få minutter var markedet forvandlet til en folkefest av en annen verden. Raketter i alle himmelretninger, trommer, flagg, ellevill jubel og allsang. Og det bare rant på. De var som maurkolonier som veltet ut av tuene sine, alle med kurs for den samme lysningen i skogen. Totalt kaos, og meg midt i all galskapen. Jeg ble forsøkt sendt hjem flere ganger; “I think you should go to your hotel now”, men det var ikke snakk om! Dette ville jeg ikke gå glipp av for alt i denne fantastiske verden. Det skal sies at jeg nok ikke hadde turt å bli hadde jeg vært i en annen indisk by.
Til min store glede og overaskelse, dukket det opp jenter og kvinner også. Mange av dem. De danset og lo og tok del i feiringen på lik linje med mennene, skjønt noe mindre utagerende. Jeg ble umidddelbart adoptert og dratt i sikkerhet under deres beskyttende vinger. Og vingene danset rundt meg, og med meg. Tusen takk til alle dere fantastiske Darjeelingkvinner og -jenter, som så kjærlig tok vare på meg og sørget for at jeg hadde en herlig og trygg opplevelse. Takk til Darjeeling og resten av India for at jeg fikk dele dette uforglemmelige øyeblikket av stolthet og jubelfryd med dere. Det vil i minnet lenge leve.
Dagen derpå var det duket for togturen til Ghum, men først måtte jeg legge turen innom politistasjonen for å anmelde togtyveriet. Jeg presenterte problemstillingen min for en uniform som snakket heller dårlig engelsk. Etter mye forvirring og gestikulering, kom en annen uniform meg til unnsetning. Til skrekkelig liten nytte, for han kunne fortelle meg at Darjeeling tilhørte et annet politidistrikt, og at de derfor ikke kunne ta imot anmeldelsen min. Først ble jeg bare oppgitt, deretter sint – og etterhvert som hardnakketheten vedvarte, skikkelig lei meg. Den siste reaksjonen må ha vært temmelig synlig, for plutselig stod sjefen selv over meg og var villig til å lytte til historien min. Han gjentok at dette ikke var deres bord, og jeg gjentok at jeg ikke ønsket noen etterforskning, kun en kopi av en politirapport og et saksnummer, så jeg kunne melde skaden til forsikringsselskapet. Til slutt slo jeg ut med armene, så på han med fortvilte øyne og sa: “So forget everything I said, it happened in Darjeeling”. Det var et risikabelt kort å spille. Han så på meg et taust øyeblikk, før han smilte og svarte: “Yes, we can do it like that”. Så sånn hadde det seg at jeg satt på Darjeeling politistasjon og fikk en fabrikkert løgn servert av selveste politisjefen.
Togturen var ikke lange utflukten, men er nydelig reise gjennom idylliske omgivelser. Hadde jeg hatt bedre tid, skulle jeg slått på stortromma og tatt dette unike fremkomstmiddelet hele veien til New Jaipalguri. Det er så lite og søtt at du nesten ikke kan begripe at det er ekte. Man føler at man stiger ombord i et leketog som snor seg avsted gjennom sidene i en velillustrert eventyrbok. Ikke rart det har fått sin plass på Unescos World Heritageliste.
Den siste morgenen i Darjeeling, og India, for den del, ble jeg hentet av en innleid sjåfør for å dra til et sted som heter Tiger Hill. Om forholdene tillater det, er soloppgangen der oppe en av de vakreste du kan oppleve. Uheldigvis var været overskyet og grått den dagen jeg forsøkte, noe som dessverre er tilfellet for de aller fleste dagene på denne tiden av året. Det ble derfor en kort visitt, før vi satte kursen mot den nepalske grensen. Med meg hadde jeg en tysker ved navn Stefan, og vi endte med å reise sammen de første ukene i Nepal.
Fantastisk skrevet!
Fantastiske opplevelser også. Jeg var med deg hele veien.
Jeg så alt sammen, Siv Hege.
Utrolig glad i deg! Kjempeklem fra mamma.
Tusen takk, kjære mamma:) Veldig kos å vite at du følger meg. Ringer hjem en dag snart, lenge siden jeg har hørt stemmen din… Kjempeklem tilbake!
For et fantastisk eventyr. Få skriver så godt som deg, og vi som leser blir virkelig tatt med inn i den verden du opplever. Dette burde du få utgitt i bokform. Har du noen avtaler med blader eller aviser som kan gi deg litt ekstra reisepenger?
Tusen hjertelig takk for det, Beate! Veldig hyggelig å høre:) Nei, jeg har ikke gjort noen avtaler. Det var tanken, men det kokte bort i all jobbingen før avreise. Har du noen tips, kanskje? Håper alt er bra med deg og dere.
Dette er bare helt fantastisk Siv Hege!!! Det er en fryd å få være med på reisen din. Har lest gjennom all innleggene dine og misunner alle dine fantastiske opplevelser du har hatt hittil. Du skriver fantastisk og gleder meg allerede til neste innlegg:-) Kos deg masse videre og fortsatt god reise. Tenker på deg:-) Klems.
Takk, takk for det, Beate! Det er så utrolig koselig at du leser og følger med:) På en måte, virker det som jeg har dere med meg også…
Håper alt står bra til der hjemme! Hils rundt deg:)
Nytt innlegg kommer snart, lover!
Stor klem fra Laos
Sivis – du skriver hysterisk bra! Bare litt sjelden…. Gjennom dine brev får jeg sett verden. Jeg hadde aldri turt eller orket å reise som du vet du jenta! 🙂 Stooor klem!
Ntsååååå, tusen takk, Nina min:) Vet at jeg har vært litt sløv på skrivingen til tider, men det har faktisk vært noen uker i Himalayas innimellom der også…dårlig med nett på 5000 høydemeter;) Lover imidlertid å skjerpe meg – og setter så enormt stor pris på at du følger med:) Stor klem tilbake
Helt fantastisk! Du reiser ikke alene, du har en del tilhengere på slep;) Veldig lett å føle det du opplever gjennom disse vakre reiseskildringene:) Blir helt trollbundet jeg, Tusen takk:)