SiviWonder

TravelBlog

Viva Chile!

Vel…vi får si at mangel på innlegg er et tegn på at jeg har det moro, i det minste. Det høres nok utrolig ut for de av dere som er fanget i en hektisk hverdag der hjemme, men det er faktisk ikke alltid så lett å finne roen til å sette seg ned å skrive når det skjer så mye rundt en hele tiden. Når solen skinner, når mulighetene er uendelige, når nye bekjentskaper, en ny by, et nytt fjell eller en ny strand kaller – ja, da sliter den rastløse eventyreren i meg med å takke nei fordi den har en blog å oppdatere. Nå har imidlertid den dårlige samvittigheten hengt over meg såpass lenge, at jeg fant ut at det var på høy tid å ta et etterlengtet skippertak. Så her sitter jeg, på en balkong, under en lav ettermiddagssol, i en liten colombiansk by som heter San Gil. Landslaget har nettopp blitt slått av Argentinas fotballhelter på tv-skjermen, og alle på herberget har gått ut for å drukne sorgene. Det er stille og fredelig – og en god anledning for meg til å forsøke å gjenkalle de to siste måneders begivenheter.

Jeg ankom et Santiago i fullt opprør. Rafaela hadde advart meg på forhånd og bedt med spesifikt om å holde meg unna sentrum, nettopp på grunn av voldsomme demonstrasjoner. Problemet var bare at jeg landet rett før midnatt og ikke hadde verken forhåndsbestilt sted å bo, eller lest meg opp på hvilke områder som tilbød de rimeligste prisene. Jeg hang meg derfor på den japanske jenta jeg satt ved siden av på flyet, samt et par venner av henne, og ble med til et herberge de allerede hadde sett seg ut. Det viste seg selvfølgelig å ligge i Los Heroes – med andre ord; midt i gryta.

Det var ikke mulig å ta seg frem med buss, da demonstrantene hadde overtatt gatene og blokkert alt som var av trafikk, så vi ble nødt til å reise den siste biten med metro. Synet som møtte oss da vi stakk hodene opp fra undergrunnen var ikke til å tro. Et kvartal bortenfor regelrett krydde det av rasende studenter og arbeidere, alle ustyrt med plakater, fakler, megafoner og diverse andre gjenstander som laget bråk og leven. Lyden av knuste bil- og butikkvinduer knitret gjennomtrengende under skosålene våre idet vi smøg oss fremover gjennom den røyktunge natteluften. Fremdeles kunne vi skimte flere bål som ulmet langsmed fortauene. Det virket som om opptøyene  var i ferd med å dø ut, men at slaget som hadde falt hadde vært rimelig kraftig. Vi priset oss lykkelige for at flyet vårt hadde vært forsinket.

Jeg ble i Santiago i en uke. Førsteprioritet var å treffe Rafaela, noe jeg gjorde allerede neste dag. Vi avtalte å møtes på en bar i Bellavista, og Rafaela ordnet overnattingsplass til meg hos en venninne, sånn at jeg skulle slippe å dra tilbake til slagmarkene etter mørkets frembrudd. Tidligere på dagen ble jeg nemlig jaget inn av tåregassangrep begge gangene jeg prøvde å forlate herberget for å gå på butikken og handle, så det var lite fristende å tilbringe mer tid enn nødvendig i bydelen så lenge demontrasjonene stod på. Normalt sett ville jeg bodd hos Rafaela, men hun hadde nettopp kjøpt ny leilighet som, for tiden, var under oppussing, og hadde dermed ikke noen sofa å tilby.

Det ble et gledelig gjensyn i lystig lag. Vi holdt det gående til rimelig sent, og jeg var nokså trøtt og sliten da jeg våknet hjemme hos Loli, barndomsvenninnen til Rafaela, en eller annen gang utpå formiddagen dagen derpå. Jeg spiste en sen frokost sammen med henne og datteren, Loica, før jeg fant en buss tilbake til Los Heroes, som, til min store glede og overraskelse, latet til å være mer eller mindre tilbake til sitt vanlige.

Herberget jeg bodde på var bra, veldig bra! Jeg møtte mange fine folk, men det var ett firkløver som stakk seg ut litt mer enn resten: Claire og Remi, to bestevenner fra Frankrike, var litt over halvveis inne i sin jorden rundt-reise og hadde nettopp fått selskap av Sebastian, Claires nabo hjemmefra. Videre hadde de blitt kjent med Cyril, en annen franskmann, som bodde i Rio, men som midlertidig befant seg i Santiago for å starte opp en spritsjappe sammen med en chilener. Vi fant tonen raskt, og da Remi og Sebastian forsvant til Påskeøya for noen dager, fikk jeg muligheten til å bli enda bedre kjent med Claire og Cyril.

Vi dro ut på lørdagskvelden og havnet helt tilfeldig på en brasiliansk bar med et fantastisk liveband. Stemningen var ubeskrivelig, vi danset og koste oss halve natten. En drøy time før stenging kom jeg i snakk med noen brasilianere som var bosatt i Santiago, og fikk således en håndfull nye venner, som jeg skulle komme til å tilbringe mye tid med de kommende dagene. Kanskje det aller beste, var at ingen av dem snakket et ord engelsk, kun portugisisk og spansk; altså ble jeg tvunget til å forsøke å kommunisere med den lille spansken jeg hadde plukket opp i løpet av den første uken. Det gikk bemerkelsesverdig mye bedre enn jeg hadde fryktet og ga meg, på kjøpet, en flying start på læringsprosessen.

Jeg dro for å møte Rafaela igjen på søndagen. Hun hadde invitert meg på en tradisjonell festival i en liten by som heter Pirque, et par timers kjøring ut av hovedstaden. Eksen hennes er derfra, så hun har forsatt mange venner som bor der, og som hun hadde lyst til å presentere meg for. Et par av kompisene hennes skulle dessuten spille på festivalen, så det lå an til å bli en begivenhetsrik søndag, noe det udiskutabelt ble.

Pirque er en typisk western-landsby, med hester og cowboyhatter og yiiihaaa og mye godt i koppen. Jeg var i utgangspunktet ikke helt klar for mere fest, men hvem kan vel si nei til live musikk, et fullt dansegulv, nydelig chilensk rødvin og knallgod stemning? Ikke jeg i alle fall. Så da ble det nok en dag og påfølgende kveld med fyll og fanteri. Kalaset endte med grillfest hjemme på gården til en venn av Rafaela, langs en sidevei, et sted midt mellom Pirque og Santiago.

Jeg må bare innrømme at jeg var en elendig turist den uken jeg befant meg i Santiago. Jeg var mest klar for å tilbringe tid med Rafaela og de andre menneskene jeg ble kjent med mens jeg var der, ikke for å løpe rundt og se på alt som fantes av severdigheter. Jeg merket dessuten raskt at kropp og hode var overlykkelige over å kunne gire ned tempoet og tillate seg selv litt mere tid på ett og samme sted, uten å ha dårlig samvittighet eller føle at alt måtte rekkes over på rekordtid. Så da ble det til nettopp det – en bedagelig tilværelse med sene morgener, late dager og hyggelig sosialt samvær på kveldene.

Valparaíso ble neste stopp. Byen ligger et par timer nord for Santiago og er spesielt kjent for sin viktige havnevirksomhet og posisjon som Chiles kulturhovedstad. Det sies, beklageligvis, også å være landets mest småkriminelle sted, noe jeg heldigvis slapp å erfare selv. Jeg møtte imidlertid flere som hadde blitt utsatt for ran og overfall på gaten, så jeg tok mine forhåndsregler og var forsiktig – spesielt på kveldstid.

    

Etter å ha ligget i dvale i Santiago en ukes tid, var opplevelsesbatteriene ladet og klare for å utforske. Jeg var både dedikert og motivert og så vel mer eller mindre hele byen på kun et par dagers tid. På kveldene var jeg ute og spiste eller satt oppe på takterassen sammen med de andre som bodde på herberget. Jeg endte faktisk opp på rom med fem andre nordmenn som nettopp hadde ankommet Valparaíso for å studere der, så det ble en del sen natteskravling med dem, i tillegg til at jeg fant ut at Pierre, som jeg ble traff på flyet til Påskeøya, også var i byen. Verden blir så ufattelig liten når man reiser. Og tenke seg til at jeg, i ettertid, oppdaget at en gammel skolevenninne fra Hamar, under tiden, hadde befunnet seg bare noen kilometer unna meg, i nabobyen, Viña del Mar (beklager, Tone, vi får ta det igjen).

Fra Valparaíso fortsatte ferden nordover til et sted som heter Chañaral. Claire, Remi og Sebastian var allerede på vei fra Copiapó og lå an til å ankomme nesten et døgn før meg. Avtalen ble derfor at jeg skulle dukke opp på Hotel La Marina, beleielig beliggende rett ved busstasjonen, så fort jeg var fremme den påfølgende dagen.

Jeg banket på en falmet, hvitmalt utgangsdør tidlig på morgenkvisten, og ble sluppet inn av en trøtt og bustete, men, som alltid, smilende Claire. Guttene våknet snart av stemmene og kom luskende ut fra naborommet for å ønske meg velkommen. Det hadde ikke gått mange dagene siden vi hadde sagt hadet i Santiago, men det var allikevel skikkelig koselig å se dem igjen. Planen var å tilbringe en dag i nasjonalparken, Parque de Azúcar, før vi slo sammen reiseplanene våre og dro videre opp til San Pedro de Atacama, rett ved grensen til Bolivia, i samlet flokk.

Utfordringen var at parken omtrent ikke hadde besøkende utenfor høysesong, ergo gikk det heller ingen busser ut dit. Taxi kom ikke på tale, for det var snakk om nærmere tre mil og ganske mange pesos, så vi stakk de kloke hodene våre sammen og kom frem til at det mest fornuftige måtte være å haike. Sebastian og Remi fant en pappeske, rev den i stykker og hostet opp et par improviserte skilt, med teksten Pan de Azúcar på den ene siden, og Chañaral på den andre. Vi delte oss så opp i to “haikelag”, for å øke sjansene våre, og ble enige om å samle troppene igjen i den lille fiskelandsbyen vi hadde lest skulle ligge et par kilometer innenfor inngangen.

Sebastian og jeg hadde flaks og fikk napp på andre forsøk. Det kunne blitt lenge å vente om ikke, for den langstrakte ørkenveien lå øde og fullstendig forlatt foran oss. Jeg tror det må ha gått minst en halvtime fra den første bilen passerte til den reddende engelen vår, som før øvrig viste seg å være en hyggelig dame på dagsutflukt med sin gamle mor, stoppet og plukket oss opp.

Det skulle ta mer enn halvannen time før Claire og Remi dukket opp. Vi hadde faktisk begynt å gi opp håpet og tenke på tilbakeveien, da vi plutselig oppdaget de to skikkelsene som kom vandrende nedover en skrent et par hundre meter unna. Jammen hadde de klart det, skjønt med noe mindre hell enn oss: Først hadde de fått haik cirka halvveis, deretter måttet gå en seks, syv kilometer – for til slutt å greie å stoppe en tankbil på vei i samme retning. Vi jublet og lo, samtidig som vi ristet på hodene og lurte på hvordan i all verden vi skulle mestre å komme oss tilbake. Var det noe vi hadde lagt merke til på veien, så var det at hele nasjonalparken var folketom, som et spøkelsesland. Det var ikke en sjel å se noen steder, ikke så mye som en eneste turist…

Pan de Azúcar var et sjarmerende, værbitt fiskevær, med kun et titalls hus og innbyggere. Mellom den gråmelerte himmelen og den golde ørkenen, tronet gyllengule fjell i det fjerne. Bølgene slo inn mot land med voldsom kraft og sendte rytmiske refleksbevegelser gjennom de mange hundre pelikankroppene som gikk og lette fiskerester i sanden, mens den lekne vinden rusket forsiktig i luggen og bar med seg fugleskrik fra en holme like i nærheten. Stedet var så fredelig, så fredelig. Vi dro den friske sjøluften langt ned i lungene og ble stående en stund i stillhet å bare nyte.

En lokal fisker sa seg villig til å ta oss med på båttur rundt Isla Pan de Azúcar, en liten øy, kun noen få minutters kjøring fra fastlandet. Vi takket naturligvis ja til tilbudet og forhandlet oss frem til en passende pris som alle kunne leve med. Og det skulle vi ikke komme til å angre på. Vi hadde nemlig kjempeflaks. Normalt sett, kan man se Humboldt-pingviner her, og kanskje noen sjøløver, om man er riktig heldig. Vi fikk øye på begge deler, i tillegg til en hel rekke andre fuglearter, samt to otere som lekte i vannkanten.

Da vi kom tilbake sa vi hadet til båtføreren og hans gode hjelpere, tok en øl i den vindskjeve kaféen på stranden – og stilte oss dernest opp i veikanten med tomlene og skiltene i været. Vi hadde blitt fortalt at det ble avholdt et møte i området denne ettermiddagen, og at det kunne være noen av de som deltok hadde tenkt seg tilbake til byen etterpå. Det var riktignok et møte for de lokale fiskerne, så vi var ikke direkte overbevist om at vi ville finne en bil, i alle fall ikke med plass til fire.

Til tross for Remis forførende haiketeknikk, var det Claire som fikset biffen. Hun stoppet den første bilen som kom kjørende, sjarmerte sjåføren i senk og vinket så på resten av oss. Mannen bak rattet var ute i jobbærend og hadde i utgangspunktet ikke lov til å ta med seg passasjerer, men han kom rett og slett til kort og greide simpelthen ikke å motstå Claires smil og talegave, stakkars.

Det var tidlig i grålysningen da fire søvnige backpackere satte seg på bussen til San Pedro de Atacama den påfølgende morgenen. Ti søvndyssende timer på landeveien ventet. Vi hadde imidlertid ikke så mye mot det denne gangen, for vi visste at det var siste etappe, og at det ville være vel verdt den lange turen når vi omsider kom frem. Alle vi hadde snakket med, hadde skrytt San Pedro og den nordligste delen av Chile opp i skyene, så vi hadde relativt høye forventninger om at det kom til å bli bra. Lite visste vi om at vi veldig snart ville ankomme et ørkenparadis som skulle vise seg å overgå absolutt alt vi hadde forestilt oss.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

2 Responses to “Viva Chile!”

  1. Ole Ronny Johansen says:

    er snart nå! 🙂

  2. Alfhild Mary Østlund says:

    Det er ikke alt jeg ville vært med deg på ser jeg ;-), men bare gullord om skrivinga og fortellerevnen. Kjempeklem!!! :’

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment