Klokken viste rett etter midnatt da jeg landet i Kota Kinabalu på Borneo. Jeg hadde gjort fint lite forhåndsresearch, så agendaen min var relativt blank, og jeg hadde egentlig ikke den fjerneste anelse om hvor jeg skulle. Det eneste jeg visste med sikkerhet, var at jeg ønsket å se noen orangutanger (fortrinnsvis ville) før jeg dro igjen, samt at dykking rundt Sipadan var et absolutt must.
Det viste seg at Semporna på østkysten var stedet å slå seg ned dersom man ville ut til Sipadan. Dette fordi det ikke lenger er tillatt å bo på selve øyen, noe som er litt kronglete, men et viktig tiltak for bevaringen av et av verdens vakreste dykkesteder. Etter en kort natt på et billig herberge i Kota Kinabalu, fant jeg derfor første buss østover og la i vei.
Mitt første møte med Malaysisk Borneo var utelukkende positivt. Alle smilte og var fryktelig hjelpsomme – til tider mer behjelpelige enn jeg egentlig ønsket. Ikke at man skal klage over det på noen måte, men enkelte ganger er det helt i orden å knote seg frem på egenhånd, uten å bli stoppet hver tredje meter og måtte forklare hvor man kommer fra og hvor man er på vei.
Semporna i seg selv var ikke akkurat superspennende, men det engasjerende og livlige dykkemiljøet gjorde det til et hyggelig sted å være en liten uke. Jeg bosatte meg på Scuba Junkie Backpackers, beleielig beliggende rett over gaten for et dykkesenter med samme navn. Det første jeg fikk høre da jeg ankom, var at alle turene til Sipadan var fulle i flere uker fremover. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Det jeg hadde feilet grovt på, var å undersøke regelverket rundt dykkingen i farvannet omkring Sipadan. I og med at det er et fredet område, har de innført en maxgrense på antall dykkere i vannet per dag. Denne ligger på 200, og tillatelsene fordeles mer eller mindre jevnt mellom de ulike dykkeoperatørene i Semporna og på de nærliggende øyene. Lettere skuffet, satte jeg navnet mitt på en håpløst lang venteliste og booket en dykketur til Mabul Island neste dag.
Ved frokosten den påfølgende morgenen, overhørte jeg en jente si at hun hadde snublet over en ledig plass til Sipadan med Sipadan Scuba. De hadde tydeligvis fått inn en avbestilling, men det var uvisst hvor mange den gjaldt. Jeg svelget brødskiven på langs og beinet over gaten, i håp om at de hadde en åpning til meg også. Nok en gang hadde jeg mer flaks enn jeg fortjente. Den blide damen bak skranken kunne fortelle meg at hun hadde plass til meg dagen etter, men jeg måtte betale hele beløpet kontant med det samme for at hun skulle kunne skaffe meg tillatelsen jeg så sårt trengte. Jeg kastet et raskt blikk på klokken og kjente stressnivået stige. Det var ti minutter til jeg skulle møte på Scuba Junkie for å dra over til Mabul Island, jeg hadde ikke mer enn halvparten av beløpet, og jeg visste at minibanken nedi gaten var tom for penger, samt at neste mulighet lå helt på den andre siden av byen. Jeg så flaksen jeg hadde vært velsignet med to øyeblikk tidligere flakse motvillig ut av vinduet. Slaget var tapt.
Nedslått og oppgitt tuslet jeg inn gjennom dørene til Scuba Junkie for å melde min tilstedeværelse. Jentene som var på jobb lurte på hva det bedrøvede ansiktet skyldtes, og jeg forklarte situasjonen. De så på meg, på hverandre og deretter på klokken. “Go sweetheart! You have a shot at getting to Sipadan, take it! We’ll wait for you if you make a run for it”. Jeg tror jeg var ute av døren før de hadde sagt run.
Det hører med til historien at flipfloppene mine hadde gått i stykker i Thailand, og at jeg ikke hadde summet meg til å erstatte dem. Jeg var derfor barbeint og må ha sett ut som litt av en tulling der jeg sprintet gatelangs uten sko, med et håndkle, som jeg forøvrig tviholdt med begge hender, flaksende fra skuldrene. Jeg rundet gatehjørner uten å se meg for, trosset hissig trafikk, tråkket i hundedritt og matrester – alt for å finne en kø på bortimot tjue personer utenfor den eneste minibanken som var i funksjon. Her var det ingen tid å miste. Språkbarriere fikk være språkbarriere. Jeg simpelthen måtte komme meg fremst i den køen, det var ingen annen måte å redde dagen på.
Jeg vet ikke om det var den energiske imitasjonen av en båt som legger fra kai, den frenetiske klokkepekingen eller desperasjonen i den andpustne stemmen min som gjorde utslaget, men plutselig tok alle et skritt til side og slapp de bare føttene mine frem. Det var som en rød løper lå foran meg, med Sipadantillatelsen glitrende i den andre enden. Jeg takket, bukket og neiet med ryggen til gjennom hele uttaksprosessen, stakk pengene i lommen, la beina på nakken og durte tilbake til Sipadan Scuba og Scuba Junkie. Stormende applaus tok imot meg der jeg kom heseblesende bortover fortauet, og denne gangen var jeg alt annet enn et bedrøvet ansikt.
Dykkingen rundt Mabul Island var helt fantastisk! På det første dykket, fant buddien min og jeg tre Bamboo Coral Catsharks krøllet sammen under en diger stein. Tilfredsstillelsen var enorm, da det er svært sjelden å se hai, og spesielt den typen hai, i akkurat det området. Mabul er mest kjent for muck diving, det vil si mindre ting, som pygmy seahorses, blue-ringed octopuses, nudibranchs osv. Det er et mekka for undervannsfotografer, og jeg begynte selv min karriere der, skjønt jeg kan ikke akkurat påstå at jeg produserte særlig gode bilder i begynnelsen. Når jeg får raskere nett, skal jeg legge ut noen av bildene jeg har tatt senere på turen, etter at motivøyet, lyskunnskapen og dermed kvaliteten ble betraktelig bedre.
Alle overflateintervallene ble tilbragt på øyen, og det er en nydelig, liten øy. Beklageligvis forsøpler den beskjedne lokalbefolkningen overraskende mye, så det grunne vannet innenfor revet er ikke veldig innbydende for badere. På den andre siden er det derimot mye renere og penere, og der kan man også leie seg inn i et såkalt longhouse, om man ønsker å komme seg vekk fra Semporna noen dager.
På veien tilbake, passerte båten en skilpadddeorgie i vannskorpen. Vi var flere ombord som aldri hadde bevitnet dette sjeldne fenomenet før, så vi hang over ripa på rekke og rad og glante storøyd, alle mann. Jeg må vel si at jeg følte meg litt som en kikker, men det var så fascinerende å se alle finnene og skallene plaske og danse grasiøst i vannet at jeg ikke maktet å trekke til meg øynene.
Den neste dagen bragte en av de desidert beste undervannsopplevelsen jeg noensinne har hatt. Jeg trengte ikke engang å hoppe i vannet, før jeg innså hva slags skattekiste jeg befant meg i. Det krydde av liv på og rett under overflaten, og det turkise vannet var krystallklart så langt øyet kunne se. Jeg satt og gapsmilte mens jeg telte skilpaddene rundt båten. Da jeg kom til femti, ga jeg opp og begynte å le.
Mitt favorittdykk utenfor Sipadan var utvilsomt Barracuda Point. Jeg har aldri dykket et sted hvor det er så mye å se på at du rett og slett gir opp å signalisere til buddien din. Det var bare ikke mulig å få med seg alt som foregikk. Hodet mitt gikk trill rundt som på en ugle, og jeg visste ikke om jeg skulle konsentrere meg om barracudastimen over meg, jackfishstimen jeg var inne i, den passerende bumphead parrotfishstimen, alle skilpaddefamiliene som fløt bedagelig forbi, eller de tretti-førti haiene som sirklet rundt oss gjennom mer eller mindre hele den timen vi var nede. Enkelte steder la haiene seg ned på sanden (såkalte cleaning stations) og tillot oss å svømme nesten helt opp til dem. I de tilfellene var det rimelig enkelt å prioritere hva man ville fokusere oppmerksomheten sin på.
Jeg kunne fortsatt å fortelle om de ulike dykkestedene og –opplevelsene i det uendelige, men jeg tror jeg allerede har lyktes med å formidle budskapet mitt. Om du befinner deg i Malaysia og er interessert i dykking, er det veld verdt å påspandere seg flybilletten over til Borneo og Sipadan. Husk bare å forhåndsbooke, så du ikke gjør bomtur, sånn som jeg nesten gjorde.
Da vi kom tilbake til Semporna den ettermiddagen, henvendte jeg meg til den samme damen som hadde ordnet meg plassen morgenen i forveien. Jeg spurte om det fantes noen som helst slags mulighet for å komme seg ut dit en gang til i løpet av den kommende uken. Hun grublet lenge, lette litt på dataen, tittet på meg og vendte blikket tilbake til skjermen. Til slutt sa hun: “We have a package with two days of diving different sites and one day in Sipadan. The Sipadan trip is the day after tomorrow. I don’t normally do this, but I will break it up for you and sell you just the Sipadan part of the package if you really want it that much”. Jeg tok meg selv i å hoppe opp og ned på stedet. Klart jeg gjorde!
I og med at jeg hadde brukt så mye penger på dykking allerede, fant jeg ut at jeg like så gjerne kunne bruke litt mer. Hvorfor ikke dytte inn en dag til imellom, for deretter å avslutte hele undervannseventyret med en siste, spektakulær tur til Sipadan? Jeg hadde overbevist meg selv før tankerekken var tenkt ferdig, og da jeg løftet blikket, oppdaget jeg at beina mine hadde fraktet meg nesten hele veien til Scuba Junkie. Jeg gikk inn, booket neste dag – og tuslet fornøyd og glad for å møte og få noen bilder av Vincci og Zing, et par jeg ble kjent med på Sipadanturen.
Den tredje dagen under vann fant sted rundt Sibuan Island. Når det kommer til koraller, fisk og farger, kan ikke Sibuan sammenlignes med noen av de andre stedene i området. Om du derimot tar det for det det er, er det vakkert på sin egen måte. Store deler av revet er dødt, men innimellom det hvite og triste kan du se nye, fargerike koraller titte frem og klamre seg fast til livet. Det er som om de viser fingeren til verden og sier “ikke snakk om at dere skal få knekke oss”. Jeg husker at jeg syntes det minnet meg om friske vårblomster på en kirkegård, og det var nettopp denne kontrasten som gjorde at jeg fant stedet så nydelig.
På land er Sibuan mer pittoresk enn noen av de andre øyene jeg så og besøkte mens jeg var på Borneo. I luftlinje måler den neppe mer enn halvannen kilometer, og alt du finner på denne lille strekningen er palmer, hvit sand og en knøttliten filippinsk bosettelse. De små barna herjet nakne rundt i vannkanten, mens de litt større guttene føyk til topps i hver sin palme, i håp om å kunne selge oss noen kokosnøtter. Naturligvis kjøpte vi, og de smakte himmelsk.
Denne dagen skjedde det noe som aldri har skjedd meg før, og jeg er smertelig klar over hvorfor. Etter at jeg begynte å dykke med kamera, ble jeg, ikke overraskende, litt mindre oppmerksom på de andre dykkerne i vannet. Man kan vel kanskje gå til det skrittet å kalle meg direkte uoppmerksom til tider. Normalt sett har det ikke så mye å si, da buddyen din alltid vil holde et øye med deg, og man aldri er spesielt langt fra hverandre uansett. Problemet dukker ikke opp før man treffer på litt strøm og en liten meter fort kan bli til så mange, mange fler. Det var akkurat det som var tilfellet utenfor Sibuan.
Vi gikk ut fra stranden og holdt tett sammen helt fra begynnelsen av. Alle var inneforstått med at det kunne være litt strømt lenger ute, samt at det var mulig vi måtte endre retning dersom det ble for voldsomt. Alt gikk strålende, helt til jeg og kameraet mitt oppdaget en meget finurlig scorpionfish, som var gul og rød og kjempefin. Strømmen hadde så vidt begynt å lugge, så jeg la merke til at jeg måtte sparke litt for å holde meg i ro. Det jeg dessverre ikke var klar over, var at den skulle bli så vanvittig mye sterkere bare noen meter lenger fremme. Så mens de andre dykkerne, uvitende om at jeg ikke var med på lasset, ble spyttet ut til havs med strømmen, hang jeg igjen i min egen, lille boble, fortsatt like forundret over den merkelige skapningen jeg hadde funnet.
Det gikk ikke lange stunden før jeg løsrev meg og kikket opp fra kamera, men de få minuttene som var gått var alt som skulle til. Jeg kunne ikke se en kjeft. Jeg ressonerte meg frem til at de hadde blitt tatt av strømmen, og at jeg også burde hive meg inn i den og sparke på i ett minutt, som er den tiden man skal bruke på å lete, før man eventuelt går opp til overflaten og møtes der i stedet. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt og skjøt avgårde ut i det blå. Sparkingen økte tempoet såpass at jeg var helt sikker på at jeg ville ta dem igjen i løpet av få sekunder. Helt feil. I stedet fjernet jeg meg lenger og lenger fra både de andre dykkerne og stranden. Da jeg hadde telt ned fra seksti og fortsatt ikke sett snurten av noen, gikk jeg derfor opp til overflaten for å få et overblikk. Jeg var forberedt på at jeg skulle være et stykke fra land, men det jeg så da jeg kom opp, vippet meg nesten av pinnen. Riktignok var øyen liten, men nå var den redusert til en pepperkake.
Da ingen av de andre var å se, la jeg på rygg og begynte å svømme. Jeg visste at det var en umulig oppgave å svømme hele den veien med alt utstyret på, men noe måtte jeg gjøre. Etter et par minutter, ga jeg imidlertid opp. Strømmen var altfor sterk. Jeg kom meg ikke av flekken. I et forsøk på å lure meg ut av den verste rip’en, begynte jeg i stedet å svømme sidelengs langsmed øyen. Det hjalp, og etter en stund sluttet den å dytte meg ut. Jeg er usikker på hvor lenge jeg lå på ryggen og sparket, men det var uansett helt tydelig at de der nede ikke hadde oppdaget at jeg var borte. Jeg hadde aller mest lyst til å gå ned igjen, gjøre sikkerhetsstoppen min og avslutte på riktig måte, men jeg visste at hvis jeg gikk ned, og de kom opp mens jeg var under, ville det bryte ut kaos og leteaksjon. Det var jeg ikke spesielt interessert i, så jeg ventet…og ventet…og ventet. Til slutt dukket buddyen min, Dan, endelig opp noen hundre meter bortenfor meg. Han ropte. Jeg bannet. Vi svømte mot hverandre, møttes på halvveien, gikk ned og fullførte dykket på korrekt vis.
(Heldigvis var Dan dykkeinstruktør og hadde med seg både fløyte og oppblåsbar “pølse”, så vi fikk tilkalt båten, som kom og plukket oss opp.)
Vel tilbake på land, ble det mye latter og tøysing om det som hadde skjedd. Jeg ble mobbet for at jeg var så fjern og opptatt av en fisk at jeg mistet de andre, og Dan ble terrorisert for ikke å ha oppdaget at han manglet en dykker. Ingen skade skjedd, og situasjonen var aldri farlig – bare litt smålei på grunn av strømmen og den lange ventetiden.
Etter to runder til med dykking og herlig overflatetid på den sjarmerende øyen, satte vi kursen tilbake mot Semporna og fest. Det var fredag og duket for den ukentlige bandkvelden på Scuba Junkie.
Det ble altfor sent. Bandkvelden var knallmorsom og bød på allsang, biljard og billige drinker. Alt som krøp og gikk av dykkere og dykkeinstruktører, gjennomreisende så vel som fastboende, var til stede, og stemningen stod i taket. Da musikken omsider stilnet og dørene stengte, burde jeg vært fornuftig og gått og lagt meg. I stedet greide Mel og Paul, to av instruktørene som jobber på Scuba Junkie, å lure meg med videre til en forferdelig luguber karaokebar et stykke lenger opp i byen. Jeg prøvde å si god natt sikkert ti ganger, men hvert eneste forsøk ble slått ihjen av en ny øl eller sang. Til slutt hadde jeg nådd det stadiet hvor jeg ga blaffen i morgendagen og lot det stå til. Jeg skulle komme til å angre bittert da vekkerklokken kimte noen få timer senere.
Gudskjelov var det cirka halvannen times båttur ut til Sipadan, så jeg krøllet meg opp i et hjørne og sov hele veien. Man kan være så trøtt og sliten man bare vil, men når man treffer vannet, kvikner man alltid til. Det var ikke noe annerledes denne dagen, så, til tross for mangel på søvn og et snev av fyllesyke, ble det en knallopplevelse, nok en gang. Det kostet meg riktignok det meste jeg hadde av overskudd, så det var bare så vidt jeg orket å gå ut igjen for å si hadet til alle etter at sekken var pakket den kvelden. Jeg hadde blitt kjent med utrolig mange bra mennesker i løpet av den lillle uken jeg var i Semporna, så jeg kom frem til at det ville vært direkte uhøflig ikke å ta farvel på en ordentlig måte. Dessuten var det en del bilder og mailadresser som måtte utveksles før avreise.
Fire måneder rundt omkring i Asia hadde lært meg at alt alltid, uten unntak, var forsinket. Jeg følte meg derfor ganske så rolig og avslappet da jeg ruslet oppover mot busstasjonen fem minutter før planlagt avgang. Jeg skulle imidlertid få meg litt av et stallsjokk. Da jeg ankom perongen var den fullstendig blåst for mennesker, og bussen jeg skulle med var ikke å se noe sted. Jeg var to usle minutter for sen, og de hadde søren meg kjørt fra meg! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller fortvile. Hvor utrolig typisk er det ikke at den eneste gangen man selv kalkulerer med en forsinkelse og dukker opp et par minutter for sent, er den samme gangen bussjåføren faktisk bestemmer seg for å være presis.
Som nevnt tidligere, er folk på Borneo fryktelig hjelpsomme. Det tok derfor ikke lang tid før noen hadde ringt bussjåføren og bedt han om å vente på neste stopp, samt avtalt med en annen buss, som skulle i samme retning de første milene, at jeg kunne sitte på med den et lite stykke. Alt ordnet seg på null komma svisj, og etter cirka en times tid, dumpet jeg ned i riktig sete på riktig buss. Neste stopp – Sepilok.
Hei vakre Siv Hege! Så gøy å lese om dine opplevelser! Vi var i Malaysia i fjor og elsket det. Vi reiste til Perhentian Islands og storkoste oss der og i KL. Neste gang jeg drar til Malaysia har jeg lyst til å besøke Borneo, så fint å lese om det her 😉 Jeg ønsker deg en fortsatt god tur rundt i verden. Nyt hvert øyeblikk (som det ser ut som du gjør)! Stor klem Francesca