Jeg var så trøtt at jeg så omrisset av mannen med ljåen da jeg dumpet ned i flysetet på Druk Airs flight KB401 til Paro, men å sove kom så absolutt ikke på tale. Flyturen til Bhutan, og spesielt vestfra, er nemlig kjent for sin fantastiske og helt unike panorama. Om været er klart, kan man skue de hvite toppene av Himalayas nesten ved siden av seg, med Mount Everest tronende et lite hode over de andre. Det var nettopp en sånn sky- og disfri dag, og jeg så Everest, majestetisk, klar og tydelig, kun et steinkast fra vinduet mitt. Jeg hadde blitt velsignet med nok et av de øyeblikkene man kunne ønske man kunne spole tilbake og oppleve om og om og om igjen. Men enda så bergtagende og flott synet var, slo det, utrolig nok, ikke selve innflyvningen til Bhutans internasjonale flyplass, Paro. Det var som i et dataspill. Flyet regelrett tråklet seg vei mellom fjellene. Noen steder var det så smalt, at det så ut som jeg kunne rørt ved tretoppene, hadde jeg sittet på vingen og lent meg ut. Det er den vakreste, mest vanvittige og minneverdige flyturen hittil i mitt liv. Jeg kan anbefale hele verden å reise til Bhutan, kun for den.
Da jeg landet på flyplassen i det lille lykkelandet, hadde jeg absolutt ingen formening om hva som ventet meg. Jeg visste at jeg ble hentet av guiden min, men utover det, var jeg fullstendig blank. Jeg hadde derimot mange forhåpninger, ettersom prislappen var forholdsvis drøy og oppholdet kort. Det er vel uansett naturlig å la seg trekke opp litt av å tanken på å skulle være blant det eneste folket i verden som måler brutto nasjonal lykke.
Ugyen Tenzip stod utenfor og ventet med et skilt med navnet mitt på. Han var iført Bhutans nasjonaldrakt og smilte fra øre til øre. “Welcome to Bhutan”, sa han, og knøt et sjal rundt skuldrene mine. Sjåføren min het også Ugyen, noe som gjorde livet bittelitt lettere, og han var minst like blid som navnebroren, bare litt mindre pratsom. Herr Tenzip skravlet nemlig som en foss. Men han var en interessant foss; en fontene av kunnskap, som skulle komme til å lære meg fryktelig mye spennende i løpet av de neste fem dagene.
Fra flyplassen kjørte vi så til Paro by for å spise lunsj, før vi fortsatte til the National Museum (tidligere kalt Ta-Dzong). Der fikk jeg en rask, men interessant, gjennomgang av Bhutans kultur og historie, servert av en sjarmerende engasjert Ugyen. Han flakset rundt museet som en virvelvind, mens han gestikulerte og imiterte ivrig. Han levde seg så inn i beretningene at han gikk oss bort ved flere anledninger. Jeg småløp etter, med ørene på nysgjerrrig stilk, og det skal han ha; han greide å holde oppmerksomheten min under hele omvisningen.
Etterpå kjørte vi gjennom Paro Valley, til ruinene av Drugyel Dzong, fortet som beskyttet dalen under den tibetanske invasjonen tidlig i det 17. århundre. Det blåste friskt på toppen, og lukten av regn hang i luften. Utsikten var nydelig, med grønne åkre og skogkledte dalsider så langt øyet kunne se. Hele 72,5% av Bhutan består av skog, så omgivelsene er grønne og frodige omtrent hvorenn du snur og vender deg. Det er som et lite eventyrland, i en sjelden bok jeg var så heldig å snuble over på veien.
Siste stopp for dagen var Paro sentrum. I og med at tobakk er ulovlig i Bhutan, er det nesten en umulighet å oppdrive så mye som en eneste sigarett. Du kan faktisk få overaskende tre år i fengsel, uten mulighet for kausjon, om du blir tatt for å røyke på et offentlig sted. Dersom du har kjøpt tobakken i utlandet og kan vise til kvittering, er det imidlertid tillatt å røyke på visse områder. Loven er ny av 2011, så det var ikke bare jeg som fortvilte over situasjonen. Verken Ugyen guide eller Ugyen sjåfør hadde greid å stumpe sigaretten – hvilket var heldig for meg, for Ugyen sjåfør visste råd. Han durte målbevisst avsted og returnerte triumferende en halvtime senere. Fangsten var en tipakning smuglesigaretter fra India. De smakte forferdelig.
I mellomtiden ruslet Ugyen guide og jeg rundt i gatene og tittet i butikker og på folk. Vi gikk oss på innspillingen av en film (det ser ut til å skje med jevne mellomrom), så vi ble stående å observere den en stund. Etterpå kjøpte jeg en ny dagbok og et par altfor dyre armbånd, som minne fra det som lå an til å bli en veldig annerledes reiseopplevelse.
Tandeling Resort lå på en høyde litt utenfor Paro. Jeg ble tatt imot med smil og bukk og nei – og vist til et rom som omtrent tok pusten fra meg. På en internasjonal luksusskala lå det vel et sted på midten, men på min skala, etter i overkant av to måneder i India og en lengre fjelltur i Neplal, var det en soleklar tier. Det var fliser på badet, dusjkabinett, varmt vann, vestlig toalett med desinfisert sete, sofa,. TV, stor dobbelseng, rent sengetøy, helspeil, stilige gardiner, klesskap og til og med en hårføner. Ikke at jeg brukte den, men allikevel! Jeg følte meg som en gudinne i himmelrik.
Før middagen, som for øvrig var minst like himmelsk som rommet, snek Ugyen og jeg oss ut i den mørke skogen for en kveldsrøyk. Vi satt bak en stor furu og skravlet en times tid, om alt mellom himmel og moder jord. Det kom tydelig frem at bhutaneserne er fryktelig stolte av landet sitt, noe som gjorde det veldig morsomt å stille kritiske spørsmål til styre, lover og regler. Ugyen svarte godt for seg, men en ørliten mangel på kunnskap om verden der ute gjorde seg tidlig gjeldende. Ikke så rart kanskje, i et rike som er så lukket og skjermet for påvirkning utenfra. Allikevel visste han mye, sikkert langt mer enn den gjennomsnitlige bhutanske statsborger, og en kort karriere for et amerikansk selskap i Delhi hadde lært han upåklagelig engelsk.
Neste morgen stod vi opp tidlig for å ta turen til Taktsang Monastery, eller Tiger’s Nest, som det også kalles. Det har fått navnet sitt etter Saint Padmasambhava, som skal ha fløyet dit på en tigerinne i det 7. århundre. Det sies at han mediterte i en grotte der oppe i tre måneder, og i det 17. århundre ble tempelet derfor reist rundt denne grotten. Det er i dag et viktig pilgrimssted alle bhutanesere har som mål å besøke minst én gang i løpet av livet.
Vi brukte cirka fire timer på å gå opp og ned de 800 høydemeterne som skiller dalen fra klippen tempelet ligger på. Turen var kjempefin og tok oss gjennom fortryllende skog og deilig, frisk luft. På toppen falt en nydelig foss bak tusen på tusen velsignede bønneflagg, som glitret fargerikt mot den blå himmelen. Et meget hellig sted, og det stod tydelig skrevet i vinden.
Ugyen fortalte meg masse spennende i løpet av disse timene. Jeg lærte ufattelig mange nye ting om buddhismen, om buthansk tro og overtro. Det jeg fant mest fascinerende, var hvor stor innvirkning det later til å ha på livene og tankemåten deres. For eksempel kom jeg til å uttale hvor beundrelsesverdig det var at alle materialene var blitt båret hele veien opp av menneskehender. Da fikk jeg bare et uforstående og halvveis oppgitt blikk i retur. “Siv, the gods brought it here!”. Jeg fant ut det var best å la temaet ligge og nikket i stedet alvorlig og samtykkene tilbake. I hodet mitt raste hundrevis av spørsmål.
Jeg lærte også om alle de ulike stadiene av eksistens, om hvordan man blir gjenfødt som en sommerfugl hvis man slukker et lys med pusten, og om hvordan man ved å plystre i dagslys kaller på vindene, mens plystring i natten inviterer spøkelser. Min favorittskikk, -tro, eller skal man kalle det -tradisjon, var alle penisene som var malt på husveggene til folk (ja, du leste riktig). Den fullstendige forklaringen skulle jeg ikke få før den nest siste dagen. Inntil videre slo jeg meg til ro med at det beskyttet mot rykter, sladder og ulykke generelt. For en herlig, absurd og interessant ting å tro på, uansett opphav.
Kvelden og natten ble tilbragt i hovedstaden, Thimphu, en halvannen times kjøretur fra Paro. Ugyen bor der, så han kjenner byen godt. Ettersom det var en lørdag, spurte jeg han om han ikke var interessert i å gå ut en tur. Gutten holdt på å forgå av begeistring. Han kunne fortelle meg at det var første gang en turist hadde foreslått det i løpet av de fire årene han hadde jobbet som guide. Jeg tok det som et ja, noe jeg gjorde helt rett i. Han forsvant i en støvsky, skjønt jeg sverger på at smilet hans hang igjen i luften et lite sekund, og var tilbake nesten like brått som han hadde forduftet. Med seg hadde han en kasse pils og to pakker smuglesigaretter.
Vi begynte festen på hotellrommet mitt, før vi fortsatte til en nattklubb som het Ace. Det var allerede bra med folk da vi ankom rundt klokken elleve, men ved midnatt regelrett eksploderte det! Stemningen stod i taket, og dansegulvet kokte nesten over av elleville bhutanesere. Ugyen møtte to av kusinene sine, pluss noen kompiser, så vi ble en stor, lykkelig gjeng etterhvert. Men det endte, som alle morsomme kvelder har en tendens til å gjøre, altfor brått, og sengene kalte oss tilbake til Raven Inn Hotel.
Neste dags sightseeing begynte med Memorial Chorten, bygget til ære for og minne om avdøde avdøde Kong Jigme Dorji Wangchuck. Deretter dro vi til Motithang Zoo og besøkte Bhutans nasjonaldyr, the Takin. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den snåle skapningen på best mulig måte, men en ku med geitehode maler et nokså rettferdig bilde.
På veien tilbake til Thimphu, stoppet vi for en titt på Tashichho Dzong på avstand. Det var, på likhet med absolutt alle hus og byggverk i Bhutan, forseggjort, detaljert og vakkert. Vi skulle besøke det ordentlig dagen etter, så jeg nøyde meg med å knipse et par bilder, før jeg slang meg inn i bilen igjen. Dagens destinasjon var Bhutans tidligere hovedstad, Punakha.
Ettermiddagen før hadde jeg gått til innkjøp av noen velsignede, buddhistiske bønneflagg. Ugyen visste om et perfekt sted jeg kunne henge dem opp. Det het Dochula Pass, var prydet med 108 hellige stoopas og lå på 3 100 meter over havet, et sted på den snirklete veien mellom Thimpu og Punakha. Da vi kom dit, tok jeg med meg flaggene og en navneliste jeg hadde forberedt og ruslet opp i skogen. Blant de høye, mektige Blue Pinetrærne og en million andre bønneflagg, holdt jeg en liten, stillferdig seremoni for meg selv. Jeg knøt den fargerike remsen (fire ulike farger, hvorav hver representerer ett av elementene) mellom to grener, dedikerte dem til navnene på listen min og bad en beskjeden bønn, men ønske om hell og lykke til alle de nevnte. Bhutaneserne tror nemlig at hver gang vinden blafrer i et velsignet bønneflagg, blåses all ulykke ut av livet/livene til den/de det er dedikert til. Og jo høyere opp, jo helligere. Jeg syns det var en fin ting å gjøre, og det ga meg minst like mye som det forhåpentligvis gleder de jeg heiste dem for. En perfekt gave, som ikke ville komme til å ta opp irriterende plass i sekken de neste månedene.
Den siste biten ned til Punakha satt jeg i dype, fine tanker i baksetet, mens jeg tittet ut av vinduet mitt og smilte. Omgivelsene var av en annen verden. Skog, skog og mere skog. Grønne daler og fjellsider, tilsløret av mystisk tåke, lå badet i en lav ettermiddagssol. At jeg kunne være så priviligert og heldig at jeg fikk oppleve alt dette var utenfor min fatteevne. Noen ganger må man bare klapse seg selv på kinnet for å innse hvor man er og omfanget av alt man opplever. Å leve i nuet får virkelig en helt ny betydning når man reiser på denne måten.
Det ble en tidlig kveld, for så å stå opp tidlig og kjøre til Punakha Dzong, et fantastisk fort, beliggende mellom elvene Mo Chhu og Pa Chhu. Jeg ble fortalt at det har overlevd mang en isbreflom og brann opp gjennom tiden. Vi tok en rundttur både inne og utenfor, og jeg og kameraet mitt lot oss stadig imponere over den detaljerte arkitekturen som preget det lille kongedømmet. Og bedre skulle det bli. Etter lunsj fortsatte vi nemlig til Chimme Lhakhang og Chimme Lhakhang Fertility Monastery. I området fantes det ikke et eneste hus uten en gigantisk penis malt på ytterveggen. Det var nå jeg endelig skulle få den utdypende forklaringen rundt dette sære fenomenet.
Chimme Lakhang Fertiliyt Monastery ble reist for å hedre minnet til den legendariske Lam Drukpa Kunley, eller the Divine Mad Saint, som han også omtales som. Han var en gal man, som skal ha vært i besittelse av en rekke overnaturlige krefter og evner. Overalt hvor han gikk var han naken, og penisen hans ble således et symbol på helligdom og lykke. Dette innebar at man trodde at å ha sex med han bragte frelse til sjelen. Om man hadde levd et syndig liv, trengte man altså bare å tilbringe en natt med the Mad Saint for å unnslippe helvete. Historien har det til at han til og med hadde sex med sin egen mor, for å berge henne fra en grusom skjebne i det neste liv.
På veien til tempelet så jeg en liten gutt som satt på en trapp og fiklet med noe. En nærmere titt avslørte at han lagde små peniser av leire. Kry over sin siste kreasjon som lå og tørket i solen, rakte han den over til meg, mens han forklarte til Ugyen at han ville gi den til meg “for protection and good luck”. Jeg kunne ikke annet enn å le og ta den imot. En aldri så liten smule overrumplet, takket jeg pent for gaven og ga den lille kunstneren en god klem. Jeg kan vel ikke si annet enn at det er min favorittsouvenir så langt på reisen.
Vel inne i selve tempelet ble jeg velsignet av en munk med en enorm trepenis (det er vel neppe bare jeg som ser humoren i det), før jeg tente lys og røkelse og sluttførte seremonien jeg hadde påbegynt med bønneflaggene dagen før. Ugyen ventet utenfor. Denne gangen husket jeg noen navn jeg hadde utelatt den første gangen, hvilket betydde at vi måtte ta en rask svipptur innom de 108 stoopaene for å tilføye de siste på veien tilbake til Thimpu.
Siste stopp var, som nevnt tidligere, Taschichho Dzong i hovedstaden. Siden det var søndag, var det stengt, men vi fikk allikevel komme innenfor murene for å ta uteområdet og bygningene nærmere i øyesyn. Det var like flott som det hadde sett ut til på avstand, og kameraet gikk varmt nok en gang.
Vi sjekket inn igjen på Raven Inn Hotel. Siden det var siste kvelden, greide vi å overtale Ugyen sjåfør til å spise middag med oss. Etterpå avsluttet vi, alle tre, kvelden og Bhutanoppholdet mitt med tradisjonell sang og dans på en pub beleielig lokalisert på andre siden av gaten for hotellet. Der traff vi en haug med hyggelige folk og trakk tiden og de siste timene ut i det lengste. Jeg var på ingen måte klar for å dra fra Bhutan, men budsjettet mitt tilsa at det var fornuftig. 200 USD dagen svir godt i en stakkars backpackers lommebok. Det ble derfor med de fem altfor korte dagene, og det var med et blytungt hjerte jeg klemte begge Ugyenene mine farvel på Paro flyplass grytidlig neste morgen. Det var skikkelig sørgelig å måtte reise fra dem. Selv om det bare hadde vart en knapp uke, hadde jeg rukket å bli glad i begge to.
Flyturen begynte på samme måte som flyvningen fra Kathmandu hadde avsluttet; sikksakk mellom fjell og daler, til vi hadde klarert dem alle, og Bhutan lå som et lite nålehode under oss. Jeg var litt nedstemt, men klatret raskt opp igjen da jeg innså luksusen de ekstra kronene for et businessete hadde å by på. Det faktum at jeg ble sittende å sippe rødvin med en meget trivelig thai, som viste seg å være en venninnne av Hans Høyhet, kongen av Bhutan, hjap også betraktelig på humøret…