Jeg var så trøtt at jeg så omrisset av mannen med ljåen da jeg dumpet ned i flysetet på Druk Airs flight KB401 til Paro, men å sove kom så absolutt ikke på tale. Flyturen til Bhutan, og spesielt vestfra, er nemlig kjent for sin fantastiske og helt unike panorama. Om været er klart, kan man skue de hvite toppene av Himalayas nesten ved siden av seg, med Mount Everest tronende et lite hode over de andre. Det var nettopp en sånn sky- og disfri dag, og jeg så Everest, majestetisk, klar og tydelig, kun et steinkast fra vinduet mitt. Jeg hadde blitt velsignet med nok et av de øyeblikkene man kunne ønske man kunne spole tilbake og oppleve om og om og om igjen. Men enda så bergtagende og flott synet var, slo det, utrolig nok, ikke selve innflyvningen til Bhutans internasjonale flyplass, Paro. Det var som i et dataspill. Flyet regelrett tråklet seg vei mellom fjellene. Noen steder var det så smalt, at det så ut som jeg kunne rørt ved tretoppene, hadde jeg sittet på vingen og lent meg ut. Det er den vakreste, mest vanvittige og minneverdige flyturen hittil i mitt liv. Jeg kan anbefale hele verden å reise til Bhutan, kun for den.

Da jeg landet på flyplassen i det lille lykkelandet, hadde jeg absolutt ingen formening om hva som ventet meg. Jeg visste at jeg ble hentet av guiden min, men utover det, var jeg fullstendig blank. Jeg hadde derimot mange forhåpninger, ettersom prislappen var forholdsvis drøy og oppholdet kort. Det er vel uansett naturlig å la seg trekke opp litt av å tanken på å skulle være blant det eneste folket i verden som måler brutto nasjonal lykke.

Ugyen Tenzip stod utenfor og ventet med et skilt med navnet mitt på. Han var iført Bhutans nasjonaldrakt og smilte fra øre til øre. “Welcome to Bhutan”, sa han, og knøt et sjal rundt skuldrene mine. Sjåføren min het også Ugyen, noe som gjorde livet bittelitt lettere, og han var minst like blid som navnebroren, bare litt mindre pratsom. Herr Tenzip skravlet nemlig som en foss. Men han var en interessant foss; en fontene av kunnskap, som skulle komme til å lære meg fryktelig mye spennende i løpet av de neste fem dagene.

Fra flyplassen kjørte vi så til Paro by for å spise lunsj, før vi fortsatte til the National Museum (tidligere kalt Ta-Dzong). Der fikk jeg en rask, men interessant, gjennomgang av Bhutans kultur og historie, servert av en sjarmerende engasjert Ugyen. Han flakset rundt museet som en virvelvind, mens han gestikulerte og imiterte ivrig. Han levde seg så inn i beretningene at han gikk oss bort ved flere anledninger. Jeg småløp etter, med ørene på nysgjerrrig stilk, og det skal han ha; han greide å holde oppmerksomheten min under hele omvisningen.

Etterpå kjørte vi gjennom Paro Valley, til ruinene av Drugyel Dzong, fortet som beskyttet dalen under den tibetanske invasjonen tidlig i det 17. århundre. Det blåste friskt på toppen, og lukten av regn hang i luften. Utsikten var nydelig, med grønne åkre og skogkledte dalsider så langt øyet kunne se. Hele 72,5% av Bhutan består av skog, så omgivelsene er grønne og frodige omtrent hvorenn du snur og vender deg. Det er som et lite eventyrland, i en sjelden bok jeg var så heldig å snuble over på veien.

Siste stopp for dagen var Paro sentrum. I og med at tobakk er ulovlig i Bhutan, er det nesten en umulighet å oppdrive så mye som en eneste sigarett. Du kan faktisk få overaskende tre år i fengsel, uten mulighet for kausjon, om du blir tatt for å røyke på et offentlig sted. Dersom du har kjøpt tobakken i utlandet og kan vise til kvittering, er det imidlertid tillatt å røyke på visse områder. Loven er ny av 2011, så det var ikke bare jeg som fortvilte over situasjonen. Verken Ugyen guide eller Ugyen sjåfør hadde greid å stumpe sigaretten – hvilket var heldig for meg, for Ugyen sjåfør visste råd. Han durte målbevisst avsted og returnerte triumferende en halvtime senere. Fangsten var en tipakning smuglesigaretter fra India. De smakte forferdelig.

I mellomtiden ruslet Ugyen guide og jeg rundt i gatene og tittet i butikker og på folk. Vi gikk oss på innspillingen av en film (det ser ut til å skje med jevne mellomrom), så vi ble stående å observere den en stund. Etterpå kjøpte jeg en ny dagbok og et par altfor dyre armbånd, som minne fra det som lå an til å bli en veldig annerledes reiseopplevelse.

Tandeling Resort lå på en høyde litt utenfor Paro. Jeg ble tatt imot med smil og bukk og nei – og vist til et rom som omtrent tok pusten fra meg. På en internasjonal luksusskala lå det vel et sted på midten, men på min skala, etter i overkant av to måneder i India og en lengre fjelltur i Neplal, var det en soleklar tier. Det var fliser på badet, dusjkabinett, varmt vann, vestlig toalett med desinfisert sete, sofa,. TV, stor dobbelseng, rent sengetøy, helspeil, stilige gardiner, klesskap og til og med en hårføner. Ikke at jeg brukte den, men allikevel! Jeg følte meg som en gudinne i himmelrik.

Før middagen, som for øvrig var minst like himmelsk som rommet, snek Ugyen og jeg oss ut i den mørke skogen for en kveldsrøyk. Vi satt bak en stor furu og skravlet en times tid, om alt mellom himmel og moder jord. Det kom tydelig frem at bhutaneserne er fryktelig stolte av landet sitt, noe som gjorde det veldig morsomt å stille kritiske spørsmål til styre, lover og regler. Ugyen svarte godt for seg, men en ørliten mangel på kunnskap om verden der ute gjorde seg tidlig gjeldende. Ikke så rart kanskje, i et rike som er så lukket og skjermet for påvirkning utenfra. Allikevel visste han mye, sikkert langt mer enn den gjennomsnitlige bhutanske statsborger, og en kort karriere for et amerikansk selskap i Delhi hadde lært han upåklagelig engelsk.

Neste morgen stod vi opp tidlig for å ta turen til Taktsang Monastery, eller Tiger’s Nest, som det også kalles. Det har fått navnet sitt etter Saint Padmasambhava, som skal ha fløyet dit på en tigerinne i det 7. århundre. Det sies at han mediterte i en grotte der oppe i tre måneder, og i det 17. århundre ble tempelet derfor reist rundt denne grotten. Det er i dag et viktig pilgrimssted alle bhutanesere har som mål å besøke minst én gang i løpet av livet.

Vi brukte cirka fire timer på å gå opp og ned de 800 høydemeterne som skiller dalen fra klippen tempelet ligger på. Turen var kjempefin og tok oss gjennom fortryllende skog og deilig, frisk luft. På toppen falt en nydelig foss bak tusen på tusen velsignede bønneflagg, som glitret fargerikt mot den blå himmelen. Et meget hellig sted, og det stod tydelig skrevet i vinden.

Ugyen fortalte meg masse spennende i løpet av disse timene. Jeg lærte ufattelig mange nye ting om buddhismen, om buthansk tro og overtro. Det jeg fant mest fascinerende, var hvor stor innvirkning det later til å ha på livene og tankemåten deres. For eksempel kom jeg til å uttale hvor beundrelsesverdig det var at alle materialene var blitt båret hele veien opp av menneskehender. Da fikk jeg bare et uforstående og halvveis oppgitt blikk i retur. “Siv, the gods brought it here!”. Jeg fant ut det var best å la temaet ligge og nikket i stedet alvorlig og samtykkene tilbake. I hodet mitt raste hundrevis av spørsmål.

Jeg lærte også om alle de ulike stadiene av eksistens, om hvordan man blir gjenfødt som en sommerfugl hvis man slukker et lys med pusten, og om hvordan man ved å plystre i dagslys kaller på vindene, mens plystring i natten inviterer spøkelser. Min favorittskikk, -tro, eller skal man kalle det -tradisjon, var alle penisene som var malt på husveggene til folk (ja, du leste riktig). Den fullstendige forklaringen skulle jeg ikke få før den nest siste dagen. Inntil videre slo jeg meg til ro med at det beskyttet mot rykter, sladder og ulykke generelt. For en herlig, absurd og interessant ting å tro på, uansett opphav.

Kvelden og natten ble tilbragt i hovedstaden, Thimphu, en halvannen times kjøretur fra Paro. Ugyen bor der, så han kjenner byen godt. Ettersom det var en lørdag, spurte jeg han om han ikke var interessert i å gå ut en tur. Gutten holdt på å forgå av begeistring. Han kunne fortelle meg at det var første gang en turist hadde foreslått det i løpet av de fire årene han hadde jobbet som guide. Jeg tok det som et ja, noe jeg gjorde helt rett i. Han forsvant i en støvsky, skjønt jeg sverger på at smilet hans hang igjen i luften et lite sekund, og var tilbake nesten like brått som han hadde forduftet. Med seg hadde han en kasse pils og to pakker smuglesigaretter.

Vi begynte festen på hotellrommet mitt, før vi fortsatte til en nattklubb som het Ace. Det var allerede bra med folk da vi ankom rundt klokken elleve, men ved midnatt regelrett eksploderte det! Stemningen stod i taket, og dansegulvet kokte nesten over av elleville bhutanesere. Ugyen møtte to av kusinene sine, pluss noen kompiser, så vi ble en stor, lykkelig gjeng etterhvert. Men det endte, som alle morsomme kvelder har en tendens til å gjøre, altfor brått, og sengene kalte oss tilbake til Raven Inn Hotel.

Neste dags sightseeing begynte med Memorial Chorten, bygget til ære for og minne om avdøde avdøde Kong Jigme Dorji Wangchuck. Deretter dro vi til Motithang Zoo og besøkte Bhutans nasjonaldyr, the Takin. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den snåle skapningen på best mulig måte, men en ku med geitehode maler et nokså rettferdig bilde.

På veien tilbake til Thimphu, stoppet vi for en titt på Tashichho Dzong på avstand. Det var, på likhet med absolutt alle hus og byggverk i Bhutan, forseggjort, detaljert og vakkert. Vi skulle besøke det ordentlig dagen etter, så jeg nøyde meg med å knipse et par bilder, før jeg slang meg inn i bilen igjen. Dagens destinasjon var Bhutans tidligere hovedstad, Punakha.

Ettermiddagen før hadde jeg gått til innkjøp av noen velsignede, buddhistiske bønneflagg. Ugyen visste om et perfekt sted jeg kunne henge dem opp. Det het Dochula Pass, var prydet med 108 hellige stoopas og lå på 3 100 meter over havet, et sted på den snirklete veien mellom Thimpu og Punakha. Da vi kom dit, tok jeg med meg flaggene og en navneliste jeg hadde forberedt og ruslet opp i skogen. Blant de høye, mektige Blue Pinetrærne og en million andre bønneflagg, holdt jeg en liten, stillferdig seremoni for meg selv. Jeg knøt den fargerike remsen (fire ulike farger, hvorav hver representerer ett av elementene) mellom to grener, dedikerte dem til navnene på listen min og bad en beskjeden bønn, men ønske om hell og lykke til alle de nevnte. Bhutaneserne tror nemlig at hver gang vinden blafrer i et velsignet bønneflagg, blåses all ulykke ut av livet/livene til den/de det er dedikert til. Og jo høyere opp, jo helligere. Jeg syns det var en fin ting å gjøre, og det ga meg minst like mye som det forhåpentligvis gleder de jeg heiste dem for. En perfekt gave, som ikke ville komme til å ta opp irriterende plass i sekken de neste månedene.

Den siste biten ned til Punakha satt jeg i dype, fine tanker i baksetet, mens jeg tittet ut av vinduet mitt og smilte. Omgivelsene var av en annen verden. Skog, skog og mere skog. Grønne daler og fjellsider, tilsløret av mystisk tåke, lå badet i en lav ettermiddagssol. At jeg kunne være så priviligert og heldig at jeg fikk oppleve alt dette var utenfor min fatteevne. Noen ganger må man bare klapse seg selv på kinnet for å innse hvor man er og omfanget av alt man opplever. Å leve i nuet får virkelig en helt ny betydning når man reiser på denne måten.

Det ble en tidlig kveld, for så å stå opp tidlig og kjøre til Punakha Dzong, et fantastisk fort, beliggende mellom elvene Mo Chhu og Pa Chhu. Jeg ble fortalt at det har overlevd mang en isbreflom og brann opp gjennom tiden. Vi tok en rundttur både inne og utenfor, og jeg og kameraet mitt lot oss stadig imponere over den detaljerte arkitekturen som preget det lille kongedømmet. Og bedre skulle det bli. Etter lunsj fortsatte vi nemlig til Chimme Lhakhang og Chimme Lhakhang Fertility Monastery. I området fantes det ikke et eneste hus uten en gigantisk penis malt på ytterveggen. Det var nå jeg endelig skulle få den utdypende forklaringen rundt dette sære fenomenet.

Chimme Lakhang Fertiliyt Monastery ble reist for å hedre minnet til den legendariske Lam Drukpa Kunley, eller the Divine Mad Saint, som han også omtales som. Han var en gal man, som skal ha vært i besittelse av en rekke overnaturlige krefter og evner. Overalt hvor han gikk var han naken, og penisen hans ble således et symbol på helligdom og lykke. Dette innebar at man trodde at å ha sex med han bragte frelse til sjelen. Om man hadde levd et syndig liv, trengte man altså bare å tilbringe en natt med the Mad Saint for å unnslippe helvete. Historien har det til at han til og med hadde sex med sin egen mor, for å berge henne fra en grusom skjebne i det neste liv.

På veien til tempelet så jeg en liten gutt som satt på en trapp og fiklet med noe. En nærmere titt avslørte at han lagde små peniser av leire. Kry over sin siste kreasjon som lå og tørket i solen, rakte han den over til meg, mens han forklarte til Ugyen at han ville gi den til meg “for protection and good luck”. Jeg kunne ikke annet enn å le og ta den imot. En aldri så liten smule overrumplet, takket jeg pent for gaven og ga den lille kunstneren en god klem. Jeg kan vel ikke si annet enn at det er min favorittsouvenir så langt på reisen.

Vel inne i selve tempelet ble jeg velsignet av en munk med en enorm trepenis (det er vel neppe bare jeg som ser humoren i det), før jeg tente lys og røkelse og sluttførte seremonien jeg hadde påbegynt med bønneflaggene dagen før. Ugyen ventet utenfor. Denne gangen husket jeg noen navn jeg hadde utelatt den første gangen, hvilket betydde at vi måtte ta en rask svipptur innom de 108 stoopaene for å tilføye de siste på veien tilbake til Thimpu.

Siste stopp var, som nevnt tidligere, Taschichho Dzong i hovedstaden. Siden det var søndag, var det stengt, men vi fikk allikevel komme innenfor murene for å ta uteområdet og bygningene nærmere i øyesyn. Det var like flott som det hadde sett ut til på avstand, og kameraet gikk varmt nok en gang.

Vi sjekket inn igjen på Raven Inn Hotel. Siden det var siste kvelden, greide vi å overtale Ugyen sjåfør til å spise middag med oss. Etterpå avsluttet vi, alle tre, kvelden og Bhutanoppholdet mitt med tradisjonell sang og dans på en pub beleielig lokalisert på andre siden av gaten for hotellet. Der traff vi en haug med hyggelige folk og trakk tiden og de siste timene ut i det lengste. Jeg var på ingen måte klar for å dra fra Bhutan, men budsjettet mitt tilsa at det var fornuftig. 200 USD dagen svir godt i en stakkars backpackers lommebok. Det ble derfor med de fem altfor korte dagene, og det var med et blytungt hjerte jeg klemte begge Ugyenene mine farvel på Paro flyplass grytidlig neste morgen. Det var skikkelig sørgelig å måtte reise fra dem. Selv om det bare hadde vart en knapp uke, hadde jeg rukket å bli glad i begge to.

Flyturen begynte på samme måte som flyvningen fra Kathmandu hadde avsluttet; sikksakk mellom fjell og daler, til vi hadde klarert dem alle, og Bhutan lå som et lite nålehode under oss. Jeg var litt nedstemt, men klatret raskt opp igjen da jeg innså luksusen de ekstra kronene for et businessete hadde å by på. Det faktum at jeg ble sittende å sippe rødvin med en meget trivelig thai, som viste seg å være en venninnne av Hans Høyhet, kongen av Bhutan, hjap også betraktelig på humøret…

Man kan si at Kathmandu er hektisk, forurenset, slitsomt og masete, men om man kommer rett fra India, oppleves det faktisk som helt ok. Jeg tror at å besøke India først var noe av det smarteste jeg kunne ha gjort, for det fikk meg til å verdesette Nepal så utrolig mye mer enn jeg ville ha evnet om jeg hadde ankommet direkte fra komforten av min egen vestlige sofakrok. Nå skal det sies at jeg for det meste holdt meg i Thamel, som er det forholdsvis rolige backpacker- og turiststrøket i Kathmandu, men jeg føler allikevel at jeg så nok av utsiden til å kunne ha en reell formening.

Det aller første jeg tok tak i etter at vi, Ash, Flora og jeg, hadde sjekket inn på et tremannsrom på The Dutch Home, var planene mine for neste land. Jeg var enda ikke sikker i min sak, men Bhutan hadde lenge knivet med Bangladesh om den gjeveste plassen på listen, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer lyst fikk jeg. Jeg tuslet derfor innom et reisebyrå Ash kjente til og gikk god for, i utgangspunktet bare for å forhøre meg om priser, innreiseregler og mulige datoer. Jeg kom ut derifra nesten 10 000 NOK fattigere, med fllybilletter, visum og en femdagers rundtur bestilt.

Bhutan er et av få land i verden som fortsatt er veldig lukket og regulert når det kommer til turisme. De slipper kun inn cirka 5 000 besøkende årlig, og uten personlig invitasjon og et hav av papirarbeid, er det klin umulig å farte rundt i landet på egenhånd. Det enkleste er, med andre ord, å reise organisert, altså at du har en guide som møter deg på flyplassen, en sjåfør som kjører deg fra A til B, alt av hotellovernattinger forhåndsbooket og -betalt – og en reiserute ferdig lagt opp. Du må nemlig besitte en såkalt tour permit bare for å bevege deg langs veiene om du ikke er bhutansk statsborger.

Men jeg forlot ikke reisebyrået med kun den planen. En fugl hadde kvitret meg i øret at det var en musikkfestival på gang i grensetraktene til Tibet den kommende lørdagen, og det passet ypperlig med mine planer om å reise til nøyaktig det samme området for å juve. Jeg var ikke sen om å slå til på tilbudet om å kjøpe en kombinert juving-/camping-/festivalbillett.

Ash og Flora dro etter et par dager, og  jeg sullet rundt i Katmandu på egen hånd, mens jeg ventet på helg og nye eventyr. Jeg støtte på en del tidligere bekjentskaper (det slutter aldri å forundre meg hvordan du møter de samme backpackerne overalt hvor du reiser), blant annet Louise og Marc, som Katie og jeg møtte på rafteturen til Chitwan. De hadde turens hittil beste historie å dele. Jeg fortalte tidligere om den ville elefanten vi var så heldige å se da vi var på jeep safari i nasjonalparken, og om hvor livredd guiden vår ble da den kom løpende i retning bilen vår. Vel – Louise og Marc gikk seg på den samme elefanten til fots dagen etterpå! Den hadde styrtet ut av buskene foran dem og sendt hele gruppen flaksende i alle retninger. Panikkslagne ben snublet og falt, og elefanten hadde passert kun få meter fra en jente som lå på bakken, stiv av skrekk. Jeg holdt på å sette lunsjen min i halsen da jeg hørte det. For en opplevelse! Den slår virkelig alt jeg hittil har vært med på en lang gang.  (Jeg har riktignok fortsatt over åtte måneder på meg…)

Last Resort het stedet hvor Sundance Festival gikk av stabelen for sjette år på rad. Solen skinte fra en lettskyet himmel og lystige, forventningsfulle stemmer steg opp fra den lille folkemengden som hadde slått seg ned på bakken foran scenen. Rundt omkring på gressflekkene som omringet selve festivalplassen og baren, var det slått opp drøyt hundre små tomannstelt.  Alt lå til rette for en magisk helg.

Etter en lang dag, kveld og natt med live musikk, god stemning og masse hyggelige folk, lot jeg stjernehimmelen lyse meg vei tilbake til teltet mitt. Jeg krøp ned i soveposen og sovnet til rytmen av trommer et sted i det fjerne. Før i tiden ville jeg sporenstreks snørt på meg skoene og lagt i vei på jakt etter kilden. Det er godt man blir eldre og mer fornuftig med årene, det var tross alt morgendagens juving som var hovedårsaken til min tilstedeværelse.

Jeg våknet til lukten av nytraktet kaffe og duggfriskt gress. Morgensolen hadde rukket å varme opp teltet såpass at det var lekende lett å stå opp uten å slumre, og alle de glade stemmene utenfor virket dessuten mer forlokkende enn søvnen. Frokosten var servert, himmelen blå og livet en dans på magiske bønnestengler.

Vi fikk beskjed om å møte opp for avhenting av utstyr først to timer senere, så det ble god tid til å la maten synke og fregnene boltre seg. Juvingen skulle finne sted et lite stykke unna campen, men ikke lenger enn at vi kunne ta oss dit til fots. Det tok oss noe sånt som en liten halvtime å komme til utgangspunktet, som lå på toppen av en liten foss øverst i juvet. Totalt hadde vi syv nedstigninger, hvorav to var naturlige sklier uten tau, og fem var rapelleringer (med tau). Alle de sistenevnte foregikk mer eller mindre i vinkelrette fossefall, så det var såpeglatt og krevde konsentrasjon og til tider bedre teknikk enn hva mine rustne klatreferdigheter kunne skilte med. Heldigvis greide jeg å børste støvet av dem relativt raskt og før vi kom til den høyeste fossen på førtifem meter, med en dundrende vannsprut i hodet hele veien ned. Jeg var klar, jeg var skjerpet, og jeg elsket utfordringen og pulsen den ga meg. Det er i sånne situasjoner man virkelig føler at man lever, og det smilet man sitter igjen med etterpå kjennes ut som det aldri vil forsvinne. Denne dagen skulle det derimot jages vekk av noe helt uventet.

På veien tilbake måtte vi gå gjennom en liten landsby som lå rett i nærheten. Da vi var like ved, ble vi tatt igjen av en håndfull løpende barn. Jungeltelegrafen fortalte oss at en eldre kvinne hadde dødd. Det hadde nettopp skjedd, så da vi krysset den åpne plassen et lite stykke lenger fremme, lå hun fortsatt utenfor det jeg antar var hjemmet hennes, med hele det sørgende lokalsamfunnet knelende rundt seg. Det var helt grusomt, og jeg følte meg så utilpass og i veien som jeg sjelden før har gjort. Barn og kvinner gråt hysterisk. Det skar gjennom marg og bein. Jeg slo blikket ned på føttene mine og skyndte meg alt jeg kunne, mens jeg gjorde meg så liten og usynlig som bare mulig. Det er rart, er det ikke, hvor kort det er fra ekstatisk glede til tyngende nedstemhet. Fra å føle at man er på toppen av verden, til at man bærer en families blytunge sorg på skuldrene. Man reiser til steder som Varanasi i India og ser Døden overalt, men når man snubler oppi menneskers første, desperate sorg på denne måten, blir det straks litt mer følelsesladet og vanskelig å takle.­

Jeg forble nedstemt en god stund etterpå, men fikk ristet det av meg med et par konserter og godt selskap. Festivalen varte til et lite stykke utpå ettermiddagen på søndagen, og mens nedriggingsarbeidet tok til, satt jeg på en buss på vei tilbake til Kathmandu. Jeg hadde tre dager i hovedstaden, før jeg skulle reise videre til Bhutan, og jeg hadde kun én eneste plan; å besøke familien Karki.

Roger, en kompis hjemmefra, har en venn som bor i en av landsbyene rett utenfor Kathmandu. Han og familien hans driver en liten gård/hønsefarm og lever av det de selv produserer. Det var helt tilfeldig at jeg fikk tipset mens jeg var i Nepal. Hadde det kommet noen dager senere, hadde det vært for sent. Jeg ble hentet av Mr. Karki i Thamel tidlig en tirsdag morgen. Med tanke på den drivstoffmangelen som hersket, syns jeg dette var en stor og rørende gest og bestemte meg for å like han allerede fra første sekund.

Stedet var helt fantastisk, og det samme var familien og alle som jobbet der. Mr. Karki selv har bodd i Norge i tre år, så han snakker perfekt engelsk og har til og med litt norskkunnskaper gjemt i bakhodet. Konen hans, som jeg dessverre har glemt navnet på, var kjempesøt og pratsom, og snart to år gamle Ramon er intet annet enn en hjerteknusende storsjarmør: Store, mørkebrune øyne glitrende bak de lengste øyevippene jeg noen gang har sett, nydelige, ravnsvarte krøller og et låvedørbredt, konstant smil. De har også en sønn til, men han var på skolen hele dagen, så han fikk jeg beklageligvis ikke møtt. Ikke denne gangen.

Gården bestod av en innkjørsel og gårdsplass innrammet av blomstrende rhododendrontrær, et koselig romslig hus, en enda romsligere grønnsakshage, et fjøs med et par kyr, en grisebinge med tre griser, diverse skur og skjul – og, selvfølgelig, en hønsefarm, bebodd av bortimot 2 000 høner. De hadde også en fasan, noen andre rare fjærkre jeg aldri har sett før, en bedagelig hund og et bredt utvalg frukttrær. Det var et lite himmelrike, og det stod til min disposisjon for en dag. Besøket ble toppet av nydelig mat, tilberedt med kun ferske råvarer og kjærlighet i bøtter og melkespann. Jeg stortrivdes og tenkte, stille i mitt lykkelige sinn, at jeg kom til å finne meg selv tilbake der en gang i fremtiden.

De øvrige dagene forsvant i avslapning, shopping, sightseeing og festligheter med gjengen jeg ble kjent med på Sundance Festival. Jeg fikk også ordnet det siste papirarbeidet til Bhutanturen, samt forlenget det nepalske visumet mitt (det gikk ut to dager før avreise). Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne skryte av at jeg brukte den ledige tiden til å blogge om alt du leser om nå, neste tre uker senere, men det er faktisk sånn at Kathmandu har fjorten timer uten elektrisitet hvert eneste døgn. Og når du legger sammen det med det faktum at diesel er omtrent umulig å oppdrive, så forstår du at generatorer støver ned i mørke hjørner og reisende skribenters bærbare PC’er forblir strømtomme. (I regntiden forkortes det riktignok med noen timer, men det er fortsatt lange perioder midt på dagen uten strøm.)

Den ene kvelden var jeg ute med en svenske som het Peter. Etter stengetid, som er senest midnatt omtrent uansett hvor du går ut i hele Nepal, ble vi sittende og skravle på en trapp like ved en av hovedgatene i Thamel. Plutselig kom en femten år gammel gutt haltende og dyttende på rickshawen sin. Vi spurte han hva som hadde skjedd, og han holdt opp den venstre foten sin til svar,. Han hadde vært utsatt for en ulykke og skadet storetåen så ille at han ikke greide å sykle lenger. Peter tok en halv titt på den blodige stubben, la armen om skulderen på gutten og insisterte på at han matte bli med på hotellet og få såret renset ordentlig. Det var ingen protester å spore, og gutten fulgte lydig med. Vi ble bestevenner etter dette, og hver gang jeg så han i gaten i dagene som fulgte, fikk jeg et stort smil, et “how are you?” og til og med en klem, hvis han ikke hadde passasjerer med seg. En herlig gutt, som kommer til å vokse opp til å bli en fin mann.

Jeg dro fra Nepal med en følelse av at jeg forlot hjemme på nytt. Jeg falt virkelig pladask for dette nydelige, lille fjellandet med sine elskverdige innbyggere, og er det et sted i verden jeg er bombesikker på at jeg kommer til å reise tilbake til, så er det definitivt Nepal!

Stefan, Katie, Fredrik og jeg dro tilbake til Pokhara, mens Selma måtte reise rett til Kathmandu for å rekke flyet hjem til Nederland. Stefan lot seg friste av landeveien, leide seg en motorsykkel og forsvant etter et døgn. Vi andre, derimot, syntes livet i Pokhara var meget bedagelig og rørte oss ikke av flekken på nesten en uke. Vi gjorde så og si ingenting, annet enn å spise, sove og spise litt til. Det er faktisk ikke helt sant, for jeg greide å klemme inn en runde med intensiv og dedikert shopping. Dagen før jeg reiste derfra, overlot jeg sekken med alle kjøpskuppene mine til sjefen på guesthouset og betalte han for å pakke og sende det hjem for meg. Dette er nå tre uker siden, og det har enda ikke dukket opp, noe som får meg til å tro at det ikke kommer til å gjøre det heller. Normalt sett tar det i underkant av to uker fra Nepal til Norge, og postkortene jeg sendte to dager etterpå kom frem som de skulle. Men sånn er det, litt svinn må man dessverre regne med.

Katie og jeg slang oss på en to dagers rafte- og campingtur til Chitwan National Park. Det var vel ikke rafting i ordets rette forstand, ettersom rett før regntiden ikke akkurat er den beste sesongen – men det var et mye bedre transportalternativ enn en hel dag tilbragt på en eller annen halvhjertet skranglebuss. Vi hadde et par partier med litt futt i, samt en hysterisk morsom steinkollisjon, men bortsett fra det, gikk det temmelig rolig for seg. Vi fløt nedover elven, gjennom nydelig natur, forbi barn som badet og kvinner som gravde i risåkrene. Tidvis gikk vi til bakholdsangrep på den andre flåten, kastet bøtter med vann over dem og rev dem uti elven. Da det ble for varmt, slo imidlertid lojaliteten sprekker, og krigen brøt ut blant våre egne. Alle begynte å gå løs på hverandre og dytte hverandre i, under påskudd av å være behjelpelige med avkjøling. Jeg tror vi svømte bortimot alle de dypeste strykene.

På kvelden slo vi opp telt på elvebredden og gjorde opp bål under en krystallklar stjernehimmel. Det var en av de sommernettene hvor alt føles så riktig. Det lukter lykke i luften, og du kan ikke tenke deg å være noe annet sted på denne jord enn akkurat der, akkurat da. Selv om myggen biter og bakken er hard som stein, sover du usedevanlig godt – og om du hadde husket noe av det du hadde drømt om, er jeg bombesikker på at det ville vært for vakkert for ord. Sjelefred er vel den beste beskrivelsen jeg kan finne på norsk.

Noen kilometer nedenfor campen, flatet elven ut, og vi dro båtene opp på land. Baggasjen vår hadde blitt sendt med lokalbussen fra Pokhara, som var den samme bussen vi måtte ta den siste biten til Chitwan. Da den endelig kom, var den selvfølgelig stappfull, og vi ble høflig henvist til taket. Heldigvis var det ikke mer enn en drøy time. Jeg mener, det er moro og spennende og alt det der, i cirka en halvtime. Deretter gjør det bare knallvondt i baken og beina du ikke kan strekke ut. Men utsikten var upåklagelig, og det er alltid like stas å vinke til folk langs veien.

Vi kjørte forbi en bensinstasjon som nettopp hadde åpnet pumpene for dagen og kunne ikke tro våre egne øyne. Nepal er hardt rammet av bensin- og dieselmangel, så fyllemulighetene er begrenset til fire altfor korte timer daglig. Dette resulterer i et køhelvete jeg sjelden har sett maken til. Vi trodde først det var et motorstevne.

Da vi hoppet av bussen et sted rett utenfor Chitwan, traff vi en jente fra Wales. Hun het Flora og var opptatt med å holde alle, skal vi kalle dem, selgerne på en armlengdes avstand. Det ga meg et aldri så lite flashback til India, men jeg ristet det raskt av meg. Vi hoppet inn i ringen, slo oss sammen mot mobben og fant til slutt en bil som tilbød seg å kjøre oss gratis til et guesthouse vi hadde hørt skulle være både rimelig og ålreit. Det viste seg å stemme bra, så vi sjekket inn på et hyggelig tremannsrom med veranda.

Denne første ettermiddagen tok vi oss en liten rusletur gjennom en av de nærliggende landsbyene, samt besøkte the Elephant Breeding Center. Begge deler var hyggelig, men kirsebæret var allikevel en kald øl i solnedgangen nede ved elven. Vi satt i det høye gresset og betraktet silhuettene av vannbøflene som vadet over vannet, da en gutt plutselig kom sprintende forbi oss med høye kneløft. “Want to see rhino? Follow me!” Vi var på beina på null komma svisj og satte etter han. Bare et steinkast unna, hadde et nesehorn våget seg nesten helt opp til innhegningen. Vi ble stående i stillhet og beundring, helt til det forsvant inn mellom buskene igjen, like lydløst som sin egen skygge.

Dagen derpå var det opp før hanen gol og avsted på jungle walk. Vi så en hel flokk med rådyr, to nesehorn – og skremte vettet av en påfugl som fõr opp fra buskaset rett foran oss og omtrent sendte alle mann i bakken.

Etter en drikkepause i skyggen, meldte vi oss til ettermiddagens elefantbading. Trolig det mest turistifiserte opplegget jeg har vært med på, men unektelig forfriskende og underholdende å bli sprayet ned av en leken elefantsnabel. Jeg har faktisk gjort det en gang tidligere også, i elven Kwai i Thailand for mange år siden. Den gangen var det for å gi elefanten det daglige morgenbadet og føltes derfor hakket mer eksotisk enn å stå i kø for å krangle om en liten plaskeplass innimellom et titalls andre elefanter.

Dagens høydepunkt var utvilsomt jeep safarien som fulgte et par timer senere. Vi dro på jakt etter den bengalske tigeren, men jeg må erkjenne at forventningene var lave, og at vi anså det mer som en avslappende biltur enn noe annet. På den fronten fikk vi rett. Det nærmeste vi kom det sjeldne kattedyret var et par fotspor i sanden, men det skulle vise seg å bli en spennende utflukt for det. Først fant vi en hel haug nesehorn spredt rundt omkring innenfor en forholdsvis liten radius, og på vei tilbake fra en krokodillefarm vi besøkte, kjørte vi oss på et følge soldater som sa de nylig hadde sett en vill elefant i området. Vi startet bilen igjen og fortsatte langsomt langs den samme veien, mens vi speidet omhyggelig utover slettene og busklandskapet på høyre side. Vi som satt bakpå så den først. Jeg minnes at jeg reiste meg, strakk meg på tå og så vidt rakk å summe meg, før sjåføren og guiden vår oppdaget det samme som oss og slang seg på gasspedalen. Det digre beistet hadde kurs rett mot bilen! Ville elefanter er livsfarlige og langt mer fryktede enn tigre. Hvis de er aggressive nok, som de veldig ofte er, kan de krølle en bil som en blikkboks og sette seg på den etterpå. Jeg innså ikke alvoret i situasjonen med det samme og var bare ellevill av glede over litt action, samt dypt fascinert av støttennene, som jeg anslo til å være nogenlunde samme lengde som armene mine. Først da bilen spant avgårde i en støvsky, begynte det å demre at noe ikke var helt som det burde, og da vi bråstoppet en halv kilometer lenger fremme, og vår mann bak rattet snudde seg og avslørte ansiktsuttrykket sitt, begynte pulsen min å hamre.  “Very dangerous”, var alt han greide å stotre frem.

Vi klatret ut av bilen og småløp ned til elven for å få et siste glimt av det enorme dyret før det forsvant inn blant det grønne igjen. Nå var vi oppspilte og klare for mer. Det er ikke alle forunt å støte på en vill elefant.

Knappe ti minutter senere hadde vi flaks igjen. En Leppebjørn løp over veien rett foran oss og tillot oss en kjapp titt idet den stoppet, endret retning og ble borte like brått som den først hadde dukket opp. Katie var overbevist om at alle gode ting var tre og tigeren rett rundt hjørnet, men så heldige var vi nok ikke. Tigermangel til tross, hadde vi en alldeles utmerket ettermiddag bak på jeepen, og vi var enige om at vi burde være godt fornøyde med det vi hadde sett. Katie slo seg til ro med at selv om hun ikke hadde sett tigeren, så hadde tigeren mest sannsynlig sett henne.

Neste dag dro vi på elefantsafari. Det innebar halvannen time i en kurv på elefantryggen. Igjen hadde vi ingen forhåpninger om å se noe særlig, men atter en gang ble vi gledelig overasket.

I tillegg til rådyr, påfugler, aper og en sjakal, snublet vi over gjemmestedet til et nesehorn med baby. Til fots hadde det vært en meget uheldig situasjon, men takket være størrelsen på farkosten vår, satt vi trygt. Av samme årsak vi fikk også kommet oss nesten helt innpå og var bare et par meter unna på det nærmeste. Det var nesten så jeg kunne lent meg ut og berørt moren, skjønt det ville vært utrolig tåpelig å engang prøve på.

Da vi kom tilbake, pakket vi sekkene våre og flyttet til et guesthouse idyllisk beliggende ved elvebredden. Der gjorde vi null, niks, nada resten av dagen og bare latet oss i solen, til happy hour bragte øl på bordet og en australiener ved navn Ash.

Morgenen etter var det tid for farvel. Flora, Ash og jeg skulle til Kathmandu, og Katie til Lumbini. Dessverre for Katie var det transportstreik i Nepal denne dagen, så hun kom seg  ikke fra Chitwan. Vi andre var heldige og fant den eneste bussen som gikk til hovedstaden.

Stefan og jeg ankom Pokhara, Nepal, etter et 38 timer langt kombinert bil- og bussmareritt. Selve grenseovergangen gikk, utrolig nok, raskt og fullstendig smertefritt, men bussen fra den nepalske siden av grensen til Kathmandu var av den noe mer slitsomme sorten. Igjen den typen sete uten mulighet for noe annet enn å sitte rett opp og ned, med beina krøllet inn på en kvadratdesimeter. Heldigvis fant vi en bassengbar(!) i påvente av avgang, så vi slo ihjel noen tørste timer der og var vel, i så måte, så rustet og forberedt som vi kunne få blitt.

Jeg skulle til Pokhara for å møte Thomas og Are, de to norske guttene jeg ble kjent med i Mumbai. Vi hadde avtalt, allerede da, at dersom vi befant oss i Nepal på nogenlunde samme tid, så skulle vi forsøke å få til en fjelltur i Annapurna sammen. Ganske tilfeldig, kom jeg til Pokhara kun få dager etter dem, så de bestemte seg for å vente med å snøre støvlene til jeg var på plass. Stefan slang seg også med.

Dagen etter ankomst, stod jeg opp med solen og begynte på toppen av gjøremålslisten. Det var hundrevis av ting som måtte ordnes før jeg kunne begi meg ut i naturen, deriblant innhandling av ymse klesplagg, anskaffelse av sovepose og trekking permit, ompakking, lagring av baggasje og vasking av klær (for å nevne noen). Jeg løp rundt Pokhara som en hodeløs høne i en par-tre timer, men kom meg tilbake med samtlige linjer utstrøket og alle hjerteklaffer i orden. Eventyret kunne begynne.

Vi fikk tak i en bil som var villig til å kjøre oss de fire timene det tok til utgangspunktet, Besisahar, for en rimelig penge. Ettersom vi ikke hadde kommet oss avsted tidligere, tenkte vi det var like så greit å droppe lokalbussen, i håp om å kunne ta igjen litt tapt tid. Da vi kom frem, fikk vi imidlertid høre at vi, for det første, ikke hadde mange nok timer med dagslys til å gå den første etappen, og at det, for det andre, ikke gikk noen buss den veien før et par timer senere. Valget falt på bussen, da vi ble fortalt at det eneste andre alternativet ville være å tilbringe natten i Besisahar. Jeg er til dags dato overbevist om at vi hadde hatt tid til å gå distansen, samt at vi hadde kommet frem til Bhulbhule før bussen.

På kvelden feiret vi Thomas’ bursdag og ble sittende oppe og nyte det som trolig var den siste smaken av alkohol på en god stund. Med oss rundt bordet var Selma fra Nederland og Christian fra Mexico, og  firerbanden vokste således til seks.

Neste morgen var det alvor. Turen var i gang på ordentlig, og foran oss lå to uker med fjell, kulde, latter, blod, svette og tårer. Målet for dagen var Ghermu, 13 kilometer foran og 290 meter over oss. Med unntak av to begynnende gnagsår og cirka to tredjedeler av turen unnagjort i flipflops, gikk det så det suste. Vi befant oss foreløpig kun på rett over 1 000 høydemeter, så verken oksygen eller vær var noe tema…enda. Vi kom oss frem tidlig på ettermiddagen og hadde noen timer til å slappe av og nyte solveggen. Stedet vi bodde på var drevet av en herlig familie, med en nydelig frøken på rett under året. Moren så raskt hvor begeistret jeg var og plasserte den lille dokka tillitsfullt i fanget mitt. Jeg var ikke fullt så begeistrert da hun tisset på meg en liten halvtime senere…

Dag tre bød på en noe større utfordring. Vi skulle til et sted som het Dharapani, og dit var det 18 kilometer, med 730 meter stigning. Vi gjorde, i følge min mening, én stor bommert denne dagen, og det var at vi holdt et altfor høyt tempo og hadde langt for få pauser. Det gikk kjempefint der og da, men smellen sved godt i beina neste dag. Jeg våknet opp totalt kraftløs. Veien fra Dharapani til Chame klatret 810 meter på 16 kilometer, og med følelsen av at noen hadde helt betong i fjellstøvlene mine, var det den tyngste dagen på hele turen. Det var helt i begynnelsen, så benstyrken var på ingen måte opparbeidet enda – og det hjalp også lite at livet mitt de siste to månedene hadde bestått utelukkende av å sitte på baken og drikke chai.

I Chame begynte det å bli kjølig. Det var fortsatt varmt og fint mens solen var oppe, men kveldene og nettene bragte iskulde. Tehusene vi overnattet i var trekkfulle og ribbet for isolasjon, så jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde valgt å bære med meg et par ekstra kilo, i form av en ordentlig vintersovepose. Vi var nå på 2 710 meter over havet, mer eller mindre halvparten av det høyeste punktet på turen, og jeg husker at vi spurte hverandre om hvordan i all verden vi skulle greie å holde varmen på toppen når vi frøs allerede der nede.

Naturen i Annapurna er vakrere enn noe sted jeg noen gang har sett. Fordi det er en rundtur, og fordi den spenner over en såpass stor høydeforskjell, endrer landskapet og vegetasjonen seg hver eneste dag. Ingen dag er lik, og du går bare og gaper bak kameraet ditt. Gjennom mørkegrønne skoger, vindblåste busker og kratt, langs strie elver, forbi tordnende fossefall, mellom snødekte fjelltopper og gjennom sjarmerende landsbysamfunn, hvor folk lever som de gjorde for hundrevis av år siden. Den friske luften stryker deg over kinnet som en nyvasket hånd i en silkehanske, og stillheten er så dyp og oppslukende vakker at du ikke ønsker å forurense den.

Den femte dagen ble Are syk. Vi hadde sagt vi skulle tilbringe natten i Upper Pisang, på 3 310 høydemeter, men Are kom seg aldri så langt. Vi ble delt i to fra tidlig av. Selma, Christian og Thomas gikk i front, mens Are, Stefan og  jeg dannet baktroppen. Det var helt i orden for meg å ta en rolig dag, for jeg var både tung i beina, og gnagsårene mine hadde vokst til to store, gapende kjøttsår, som jeg måtte teipe opp igjen med jevne mellomrom. Vi tok flere pauser underveis, men til liten nytte. Are ble bare dårligere og dårligere, og da vi kom til Dhukur Pokhari, måtte vi stoppe for dagen. Stefan og jeg tenkte først å la Are være igjen, for så å gå opp til Upper Pisang, informere de andre og komme ned igjen neste morgen – men ti minutter før Upper Pisang, sendte samvittigheten min meg tilbake. Jeg kunne ikke la han være alene når han var så dårlig, så jeg kom heseblesende tilbake og tok på meg rollen som hønemor og sykepleier for en kveld.

Klokken seks neste morgen banket det på døren. Det var Selma og Stefan. Jeg hadde forventet meg å se Thomas der, men han var ingen steder å skimte. Jeg fikk straks forklaringen. Thomas hadde også blitt syk, med de nøyaktig samme symptomene som Are. Nå ble jeg litt urolig. Det jeg tidligere hadde mistenkt kunne være høydesyke, latet plutselig til å være noe smittsomt. Og om det var smittsomt, kunne det slå ut hele gjengen i løpet av dagen. Vi holdt et lite frokostmøte og kom frem til at vi måtte få Thomas ned til Are så fort som mulig, slik at de var sammen, og vi andre kunne komme oss til Manang som planlangt. I Manang skulle vi uansett ha en aklimatiseringsdag eller to, så det gjorde ikke like mye å ligge syk der. I tillegg visste vi at Himalayan Rescue Center holdt hus i den lille landsbyen og hadde høydesykespesialister og andre leger på jobb til enhver tid.

Det tok oss tilsammen seks timer å gå alle turene opp og ned med beskjeder, pasienter og baggasje. Stefan var en helt og gikk opp og ned tre ganger, mens jeg greide meg lenge med mine to. Rett etter klokken tolv var vi omsider klare til å fortsette mot Manang og 3 540 meter over havet. Vi gikk oss på den første snøen denne ettermiddagen, og jeg gjennomførte hele strekningen i flipflops (gnagsårene mine gjorde så vondt, at jeg ikke hadde sjans til å ha på meg vanlige sko). Dagens kallenavn ble et velfortjent “Siv Sherpa”.

Vi ankom Manang sent, godt slitne etter å ha gått over 20 kilometer i raskt tempo. Det var mye folk der oppe, så det tok oss et par forsøk å finne et sted å sove – men det løste seg, slik det alltid gjør. Vi var faktisk så heldige at vi fikk rommet over peisestuen, altså steg all varmen rett opp i soveposene våre.

Det ble to hviledager i Manang, mens vi ventet på at kroppene våre skulle tilpasse seg høyden. Den første dagen gjorde jeg en dagstur opp til et tempel på 4 000 høydemeter sammen med noen svensker jeg traff. Den neste dagen hadde vi tenkt å bevege oss videre mot Tilicho Lake, som var en tredagers tur frem og tilbake, men vi ble overasket av et heftig snøvær og værfaste en ekstra dag. Da været omsider letnet, fikk vi rede på at det ikke ville være mulig å gå til innsjøen på grunn av all snøen. Vi  hadde måttet vente i flere dager på at veien skulle bli fremkommelig og trygg igjen, så vi lot det være.

I Manang ble jeg kjent med Katie fra Irland, så da Christian gikk mot passet i snøværet en dag før oss andre, flyttet Katie inn og tok hans plass. Noen ganger møter man mennesker man bare klikker med fra første sekund, og Katie var en av disse. Etter den første dagen i hverandres selskap, hadde vi allerede lagt planer for alt vi skulle finne på når vi kom ned igjen fra fjellet.

Fredrik, den ene av svenskene, slo følge med oss da vi forlot Manang og satte kursen mot Yak Kharka, 9 kilometer lenger fremme. Når man kommer såpass opp i høyden som vi var da, bør man ikke øke avstanden mellom stedene man sover med mer enn maksimalt 600 høydemeter. Overskrider man denne grensen, øker man sjansene for høydesyke og utsetter seg selv for fare. Yak Kharka lå 510 meter over Manang og var akkurat innenfor. Ingen av oss hadde hatt noen problemer, annet enn lett hodepine, så vi gikk ut fra at det ville være i orden.

På veien ble vi overasket av et helikopter som plutselig dukket opp fra bak skyene. Det suste rett over hodene våre i retning Yak Kharka, forsvant ut av syne og  lydsone, for så å returnere, like lavt, en liten halvtime senere. Da vi kom frem fortalte landsbybeboerne oss at redningmannskapet hadde måttet hente ut en kvinne som hadde fått AMS (acute mountain sickness) og mistet bevisstheten bare noen kilometer unna.

Heldigvis gikk det bedre for oss. Vi dristet oss til og med til en øl på kvelden, da vi fikk greie på at det var nepalsk nyttår. Det måtte naturligvis feires – dog noget beskjedent.

Mitt eneste problem med høyden var at jeg ikke fikk sove. Det var ikke snakk om! Problemene meldte seg for første gang i Dhukur Pokhari, den natten Are lå syk. Jeg trodde det  bare var fordi jeg var urolig på grunn av han, men da det vedvarte gjennom hele oppholdet i Manang, og jeg ble fortalt at søvnforstyrrelser er veldig vanlig i høyden, skjønte jeg at det ikke kom til å bli bedre før vi var over passet. Jeg sov ikke på fem netter. Jeg sier at jeg ikke sov, men det er ikke helt riktig, for jeg slumret innimellom. Jeg anslår det til å ha utgjort kanskje to timer elendig søvn hver natt.

Den tiende morgenen var kald, fryktelig kald. De første timene før solen tittet over fjelltoppene var alltid de verste. I tillegg var jeg skikkelig sliten og underernært på søvn, så selv om det bare var 6 kilometer å gå, var det fryktelig tungt. Det skal sies at veien steg 400 meter i løpet av disse kilometrene, så det var temmelig bratt til tider – og vi kunne føle at luften ble tynnere og tynnere for hver høydemeter vi tilbakela. I Manang lå oksygennivået på to tredjedeler av hva vi var vant med fra lavlandet, nå nærmet vi oss halvparten…

Vi kom oss til Thorang Phedi i rimelig tid og fikk noen timer liggende rett ut på rygg, før solen ble borte og mørket sank på. Det var den siste dagen før den o’store kraftanstrengelsen, og enda så mye vi gruet oss til blodslitet som lå foran oss, kunne vi ikke vente med å komme oss til tops og klappe oss selv på skulderen. Vi bestemte oss for å starte før soloppgang, for å rekke over passet før de verste ettermiddagsvindene fikk ordentlig tak.

Det var en tapper gjeng som stod ved bunnen av skråningen og tittet opp i det tette morgenmørket. Over oss der et sted lå Thorung La med sine 5 416 meter over havoverflaten. Jeg sendte noen tanker til Thomas og Are, bet tennene sammen, minnet meg selv om at jeg gjorde dette helt frivillig og la i vei. Det ble et blodslit uten like.

Etter omtrent tre kvarter kom vi til High Camp. Der tok vi et pust i bakken og en rask titt på kartet. Det så ut til at vi hadde unnagjort den bratteste biten, men totalt skulle vi klatre nesten 1 000 høydemeter opp til passet, for så å komme ned igjen over 1 600. Det vi hadde lagt bak oss var ingenting mot det som ventet. En annen ting vi ikke hadde tatt med i betraktningen, var at å gå i snø er mye mer slitsomt enn å gå på bar bakke. Det ble mange pauser, litt syting og klaging, haugevis med fantastiske bilder, og en ellevill feiring da vi omsider kom opp. Det er, kors på halsen og ti kniver i hjertet, det mest fysisk utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men samtidig noe av det desidert vakreste jeg har opplevd! Himmelen var så blå som jeg aldri har sett den før, solen var stor, varm og virket unaturlig nærme – og den roen som senket seg over meg da jeg dumpet ned i snøen på toppen, kom fra et sted inni meg jeg ikke visste eksisterte. Jeg er usikker på om jeg verken vil eller kommer til å oppleve å være så sliten igjen, noensinne.

Etter en seiersdans og en kopp svindyr te, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Den var på ingen måte en lett oppgave, for det var farlig bratt og glatt til tider, men sammenlignet med det jeg nettopp hadde presset meg selv gjennom, virket det som en dans på roser en søndag i parken, med barnemat i nistepakken, eller noe i den duren. Det gikk i alle fall unna. Katie og jeg regelrett fløy ned fjellsiden, overlykkelige over å være på den andre siden av passet. Det var som om stoltheten min bar meg hele veien frem til Muktinath.

I Muktinath tok jeg min første ordentlige dusj på nesten to uker , og den var varm. Det er den deiligste dusjen jeg har stått i så lenge jeg har levd. Etterpå spiste jeg den beste maten jeg noen gang har smakt, og fortsatte med den mest smakfulle ølen jeg har lesket strupen med på denne siden av årtusenskiftet. Den natten sov jeg bedre enn et foster i mors liv, det er jeg hellig overbevist om.

Jeg våknet full av liv og plagsom energi og var klar for å gå den siste biten ned til Jomsom. Det var 19 kilometer slakt nedover, så det var en fryd etter alle dagene med bratt stigning. Jeg småløp hele veien og var førstemann fremme, akkurat i tide, før ettermiddagsbygene skylte over dalen.

Jomsom var ikke et spesielt hyggelig sted, så vi kom oss fort derfra neste dag. Vi fant en buss som gikk til Ghasa, byttet til neste buss og ankom omsider Tatopani på ettermiddagen (jeg sier omsider, for vi støtte på to jordskred på veien). Vi hadde hørt at varmekildene i Tatopani (som betyr varmt vann) var vel verdt et besøk og bestemte oss derfor for å stoppe innom en natt på veien tilbake til Pokhara. Ryktene stemte meget bra. Vi fant veien ned til varmekildene i fem-tiden og ble til vi ble kastet ut klokken ni. Det gjorde godt for en sliten kropp, skjønt jeg ble fryktelig forkjølet etterpå.

Dagen derpå, stod vi opp forholdsvis tidlig og tok en taxi tilbake til Pokhara. Vi var ikke så langt unna, så prisen var overkommelig. Komforten av å sitte i et bilsete kontra på taket av en humpete buss var dessuten prisløs.

• uansett hvor lite man har, så deler man
• chai er en livsnødvendighet
• banana lassi er det beste som finnes
• vindaloo er altfor sterkt
• alltid spis med høyre hånd
• tolv timer på buss/tog er en kort tur
• å kjøre rickshaw er ikke så vanskelig som man tror
• ikke klag over trafikkork og kø, det kan aldri bli verre enn i India
• tuting er påbudt
• å sove gjennom bråk og støy er opptrenbart
• løshunder er aggressive
• løping i gatene er livsfarlig (ref. hundene)
• aper stjeler
• kyr er uberegnelige
• kameler er kule
• prisen kan alltid bli lavere
• ikke puss tennene med springvann
• man blir dårlig i magen
• squattedo er bedre enn vanlig do
• avslå aldri en invitasjon (men bruk hodet og følg magefølelsen)
• vær åpen for nye ting
• stress og irritasjon er bortkastet energi
• hodevrikking er smittsomt
• køkultur er inteteksisterende
• forvent å bli tafset på
• glaning er en selvfølgelighet
• uten spisse albuer, oppnår man ingenting
• det er ingenting som heter intimsone
• ikke undervurder viktigheten av god karma
• å kle seg som de lokale gjør livet lettere
• en sari er seks meter lang
• turban er tøft
• indiske menn er som småbarn
• indiske menn leier hender
• indiske menn har det morsommere enn indiske kvinner
• indiske kvinner er hardtarbeidende og undertrykte
• all tiggervirksomhet er organisert
• en krakk er ikke nødvendigvis en krakk
• alle er i alles lommer
• slumbeboerne har parabolantenner
• tak over hodet er ikke alle forunt
• hennafarge sitter lenger enn du tror
• holifarge sitter akkurat like lenge som du fryktet
• søppelbøtter finnes ikke
• man kan bli immun mot lukt (og det meste annet)
• ting andre gjør privat, gjør inderne i full offentlighet
• spytting og snørring er helt naturlig
• innavl er en stor del av årsaken til det høye antallet misdannelser
• jentebarn er uønsket fordi de er dyre å gifte bort og flytter hjemmefra
• arrangerte ekteskap fungerer på et vis
• en rotte som løper over foten din betyr lykke
• jeg er velsignet, på alle mulige måter
• du trenger ikke stoppe for trafikkpolitiet så lenge du vet hvor gassen sitter
• politiet er korrupt
• kastesystemet er på ingen måte avskaffet:

Jeg fortalte tidligere om et overklassebryllup jeg snublet over i Jaipur. Der kom jeg i prat med en liten jente, som snakket perfekt engelsk. Hun var pen i tøyet, veltalende og nesten ubehagelig høflig. Hennes spørsmålsrekke lød som følger: “What is your name, madam? Where are you from, madam? What caste are you, madam?”…

På bussen fra Goa til Hampi, snek en mann med ett ben seg inn bakdøren mens vi stod parkert i veikanten for en kort røykepause. Han forsvant inn under et sete og nektet å komme ut igjen da bussjåføren oppdaget han. Resultatet ble at fem menn slo han maktesløs, slet krykkene ut av de svake hendene hans og slepte han ut etter det ene benet han hadde…

På vei fra Jaisalmer til Bikaner, ble jeg sittende ved siden av en høyreist, bredskuldret og hvitkledd mann. Det var tydelig at han kom fra penger. Et par timer ut i bussturen, besvimte en av de ansatte og falt overende i midtgangen. Jeg spratt instinktivt opp fra setet mitt, grep vannflasken min og lente meg over sidemannen. “Give the man some water”. Før jeg hadde fullført setningen, ble jeg dyttet tilbake på plassen min. “Relax madam, he is not a passenger, simply an employee on this bus. Not to worry, he is probably drunk”. Sinnet fór opp i meg og farget synet mitt ildrødt. Jeg snudde meg mot han, bet tennene sammen og sa “with all due respect sir, I do not care whether this man is a passenger, unemployed or employed, a homeless person or the king himself – he needs water!” Mannen så like sjokkert som forbannet ut, men han sa ingenting. I stedet snudde han seg med hevet hode og satt i demonstrativ stillhet resten av reisen…

Disse tre eksemplene til ettertanke.

Reiserute:

*flystrekningene er merket med sort

Den redselsfulle bussturen fra Jaipur til Amritsar gjorde det forholdsvis enkelt å grave litt dypere i lommeboken og gå til innkjøp av en flybillett til neste destinasjon; Varanasi.

Ankomsten var på langt nær så kaotisk som jeg hadde forventet. Jeg tror at jeg, på et eller annet underbevisst plan, hadde forberedt meg på å reise til Varanasi gjennom hele Indiaoppholdet. Godt var det, for er det et sted i verden man har behov for tykk hud, så er det så absolutt der.

Jeg brøytet meg gjennom havet av taxisjåfører som stod klynget sammen utenfor flyplassen og fant en eldre herremann lent opp mot en gammel skranglekjerre på en parkeringsplass like i nærheten. Etter en kortfattet pruterunde, gikk han med på å kjøre meg for halvparten av hva de sleipe kollegaene hans nettopp hadde spyttet etter meg. Han var kortvokst og mager, med varme øyne og et oppriktig, tannløst smil. Idet jeg satte meg inn i baksetet, snudde han seg rundt og overrakk en av blomsterkransene han hadde hatt hengende rundt bakspeilet; “for good luck, madam” – og jeg tenkte, stille i mitt sinn, at denne byen umulig kunne være så hardcore som alle skulle ha det til. Jeg tok feil.

Varanasi er hinduismens sentrum, Det Bankende Hjertet. Å dø her betyr befrielse fra den evige sirkelen av liv, død og reinkarnasjon og bringer sjelen rett til Nirvana. Til himmelen kommer man også om man blir brent her, langs breddene av det helligste av det hellige, Mor Ganges. Byen er derfor ikke for de sarte og sårbare. Alt foregår i all åpenhet, og du er omringet av døden hvorenn du går og vender deg. Kremeringsstedene brenner døgnet rundt, trehundredeogsekstifem dager i året, og gjennom de snirklete bakgatene ned mot elven, passerer likene hvert femte minutt.

Men de brenner ikke alle. Jeg ble fortalt at barn allerede er “rene” og syndfrie og derfor senkes i Ganges i stedet for å få asken sin spredd over vannet. Det samme gjelder gravide, av samme grunn. De bærer på et uskyldig barn og brennes derfor ikke. Guden Shiva har et halsbånd av kobraslanger, så de som dør av kobrabitt går også rett i elven. Andre som ikke brennes er spedalske og mennesker med misdannelser (hvorfor fikk jeg aldri helt klarhet i).

I tillegg til alt dette, renner også all råkloakken rett ut i Ganges. Vannet er derfor så forurenset at verdiene faktisk er tre tusen(!) ganger høyere enn hva som er anbefalt for bading. Allikevel er den, for hinduistene, selve livet, moderen og frelseren, og det finnes ingen tilværelse uten henne. Man kan derfor ikke forlate Varanasi uten å ha tatt en båttur nedover elven, nettopp for å bevitne alt dette. Hverdagsliv og religiøse ritualer vandrer hånd i hånd med liv og død i en en verden så fjern fra ens egen. Det rager høyt over alle fort, muséer og templer jeg så og besøkte i løpet av de fem dagene jeg tilbragte der, og opplevelsen står som mitt absolutte høydepunkt fra oppholdet i den hellige byen.

Jeg dro ut i soloppgangen og lot meg simpelthen forhekse. Det varme lyset fra den knallrøde morgenhimmelen stod perfekt til den hypnotiserende rytmen av årenes myke plask idet de traff vannflaten. Vi rodde forbi barn som badet og lo, kvinner som vasket sariene sine og pilgrimer som skrubbet og skylte vekk en mannsalder av synder. I bakgrunnen svirret et yrende liv, omkranset av pittoreske bygninger og nedslitte trapper, blankpolerte av millioner, kanksje milliarder, av målbevisste, bare føtter, på vei til breddene av Ganges for å rense sine sjeler. Et utall av inntrykk og en umulighet å la blikket hvile eller falle. Samme hvor mange bilder jeg tok, og samme hvor mange linjer jeg skriver, vil jeg aldri kunne gjengi den stemningen som lå i luften den morgenen. Det er imidlertid ett ord som melder seg: Magisk.

Jeg bodde rett bak Manikarnika Ghat, som er det største og travleste kremeringsstedet i hele Varanasi. Røyken stiger, svart og illeluktende, tjuefire timer i døgnet. Det er til enhver tid tre-fire-fem brennende bål, og om du tillater øynene å vandre når du passerer, kan du se kroppsdeler stikke ut mellom flammetungene. Jeg tvang meg selv til å bevitne hele seremonien én gang; hvordan de gjør klar liket, sprer sandalwood og røkelse over det, hvordan de stabler veden, og hvordan de tenner på med den evige flammen. Når kroppen er borte og det eneste tilbake er en haug med likaske, er det fritt frem for likbrennerne (som tilhører “the untouchables”, den laveste kasten i India) å grave gjennom restene på jakt etter smykker og andre verdisaker de kan stikke i egen lomme. Dette var allikevel ikke det synet som gjorde sterkest inntrykk på meg. En barnekropp som lå og fløt i vannet var…

Kvinner er ikke å se rundt kremeringsstedene, eller the burning ghats, som de kalles. Årsaken er såre enkel: Gråting og høylytt sørging forstyrrer gudene og ødelegger for frelsen.

Jeg kunne sikkert rablet ned titusen ord til om dette underlige stedet hvor liv og død møtes, men du vil fortsatt måtte reise dit for å forstå hva jeg mener. Jeg velger derfor å si litt om Guesthouset jeg bodde på i stedet. Det het Shanti Guesthouse og var en syvetasjers bygning med en tjuefiretimers restaurant på toppen. Stedet krydde av backpackere, noe som var en meget velkommen forandring etter alenedagene i Amritsar. Hver eneste kveld var det stappfullt av mennesker rundt samtlige bord, og nye vennskap ble knyttet i et imponerende høyt tempo. Den siste kvelden, satt vi ti personer sammen og skravlet og skålte som bestevenner, da en av jentene plutselig kommenterte at vi alle reiste alene. Vi kikket rundt oss, nikket til sidemannen og hevet glassene: “To solo travellers”! Det understrekte det som alltid har vært min overbevisning, at det er mest sosialt å dra på tur uten reisefølge.

En av guttene fra Shanti Guesthouse, Ernst fra Nederland, og jeg dro sammen fra Varanasi til Bodghaya. Selskapet var høyt verdsatt, spesielt da vi kom til togstasjonen kl 0515 om morgenen og toget viste seg å være tre og en halv time forsinket. Å vente på togstasjoner i India tror jeg nemlig har klatret til topp tre på listen over ting jeg hater. Alle stiller seg opp i ring rundt deg og stirrer til øynene er i ferd med å hoppe ut av huelene sine. Det later ikke til at de går lei heller, og jeg sverger på at noen av dem til og med venter til neste togavgang bare for å kunne glane litt lenger.

Toget gikk til Gaya. Derfra måtte vi ta en rickshaw det siste stykket til Bodghaya, og endte med å spleise med en fantastisk sekstito år gammel dame fra Wales. Carol, het hun, og hun og ryggsekken hennes var på reisefot, slik de hadde vært de siste førti årene. Vi ble raskt gode venner, og det tok ikke lang tid før hun hadde tatt på seg rollen som reservemamma. Vi flyttet inn sammen og tilbragte den første dagen godt tilbakelent på verandaen utenfor rommet.

Bodghaya er buddhistisk og har et stort antall templer, tilhørende ulike land og munkeordner. Det mest kjente tempelet er Mahabodhitempelet, med Bodhitreet der Buddha oppnådde sin opplysning. Det er selvfølgelig ikke det originale treet som står der i dag, men en avlegger av en avlegger. Da det opprinnelige treet ble ødelagt, ble den første avleggeren reddet, sendt til New Zealand og plantet der. Senere ble en avlegger fra dette treet fraktet tilbake til Bodghaya og satt ned på samme sted som bestefaren en gang hadde stått.

Vi dro både til Mahabodhi og Dungeshwari, som er grotten Buddha satt i i seks år, før han steg ned til Bodghaya. Jeg er på ingen måte en religiøs person, men det var unektelig en spesiell følelse å krype inn i denne lille, mørke grotten og tenke på at selveste opphavet til Buddhismen satt på nøyaktig den samme bakken for flere tusen år siden.

Jeg elsket stillheten og roen som lå over Bodghaya. Det var en enorm kontrast til Varanasi, på alle mulige måter, og jeg kunne slappe av for første gang på lenge. Allikevel følte jeg at det var på tide å bevege seg. Dagene løp fra meg, og det var på høy tid å komme seg litt nærmere Nepal. Jeg hadde lest om fire passasjerbusser som hadde blitt bombet på nepalsk side av grenseovergangen nærmest Varanasi, så jeg var lite interessert i å ta den veien. Jeg dro derfor frem kartet, og valget falt til slutt på Darjeeling. Helt ærlig, så visste jeg omtrent ingen verdens ting om stedet før jeg dro dit. Jeg hadde hørt navnet i sammenheng med fjell og te, men det var også alt jeg kunne relatere det til.

Mobilen min og en hel haug med kontanter ble stjålet mens jeg sov på toget, så jeg var ikke akkurat i knallhumør da jeg ankom New Jaipalguri stasjon tidlig neste morgen. Å anmelde forholdet skulle vise seg å bli et aldri så lite helvete, men det kommer jeg tilbake til senere. Først vil jeg fortelle om den dagen jeg fant et paradis i skyene.

Jeg lokaliserte en jeep som skulle oppover fjellsiden og hoppet inn, totalt uvitende om den fantastiske kjøreturen som ventet meg. Veien slynget seg i sikksakk, og luften ble friskere og kjøligere for hver høydemeter vi tilbakela. Vi kjørte gjennom nydelige landsbyer og frodige teplantasjer. Høyere, høyere og høyere, til vi til slutt ankom et Darjeeling gjemt bak et slør av tåke. Det var kveld, skumring og kaldt, men jeg visste umiddelbart at jeg kom til å stortrives. Alt var annerledes fra det India jeg hadde sett. Til og med menneskene så annerledes ut, med sine høye kinnben og smale, skrå øyne. Det var som å komme til et annet land. Et land uten forurensning, bråk og mas.

Mitt første møte med Darjeeling i dagslys var en fryd! Først av alt, havnet jeg på et guesthouse, drevet av Indias mest elskverdige dame. Hun hadde så utrolig mye kjærlighet og omtanke for andre, at jeg hadde mest lyst til å gi henne en kjempeklem og flytte inn for godt. Videre klarnet været opp, og regnet, som hadde herjet den siste uken, flyttet til den andre siden av fjellet. Teplantasjene glitret i grønt og solen varmet behagelig i den kjølige fjelluften. Jeg hoppet av sted nedover de bratte trappene og smalgangene som en lykkelig småjente på sensommerens første skoledag. Ro og harmoni lekte i vinden, og jeg var sjeleglad for at jeg hadde valgt nettopp Darjeeling.

Jeg fant veien ned til jernbanestasjonen for å se om jeg kunne få tak på en billett til nabostasjonen Ghoom og tilbake. En av verdens eldste eldste hill railways, the Darjeeling Himalayan Railway, opererer der oppe og har gjort det siden strekningen åpnet i 1881. Det lille damplokomotivet tøffer seg oppover de bratte fjellsidene og trekker de sjarmerende passasjervognene sine etter seg gjennom storslått natur og hakesleppende landskap. Jeg fikk ingen plass den første dagen, men sørget for å sikre meg en billett til dagen etter.

Med billetten og morgendagens plan trygt i bukselommen, spurte jeg meg frem til markedet. Dagens viktigste gjøremål var å gå til anskaffelse av en vekkerklokke (ref. tyveriet av mobiltlf). Jeg fant en vekkerklokke, men jeg fant også en håndfull menn travelt opptatt med å rigge opp en TV ute mellom to boder. De hadde strekt en presenning over den smale passasjen mellom dem og plasserte TV’en lengst bort i den ene enden. Foran ble det satt ut stoler i to rette rader, som på en buss. Det tok meg et par sekunder å legge sammen to og to, men jeg fant svaret til slutt. Cricketfinalen, selvfølgelig! Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha tillatt datoen å forlate hodet mitt, for jeg hadde planlagt å være i India til etter mesterskapet. Jeg visste også at India skulle møte Sri Lanka i finalen, og jeg hadde lovet meg selv å lære meg cricketreglene, sånn at jeg ville gidde å sitte gjennom de altfor mange timene en cricketmatch normalt sett tar.

Det var fortsatt en stund til det begynte, så jeg regnet ut at jeg hadde tid til å avlegge en av teplantasjene et besøk, for så å komme tilbake, få reglene forklart, og deretter følge kampen fra første spilleminutt. En liten gutt stod i et hjørne med en fargepalett og tre pensler og jobbet på spreng. Da jeg kom tilbake et par timer senere, så det ut til at han hadde malt det indiske flagget i ansiktet på halve Darjeeling. Jeg var inget unntak.

Happy Valley Tea Plantation var vel verdt besøket. Damen som tok imot meg hadde nøttebrune øyne som smilte herfra til toppen av Everest. Hun fortalte meg at det dessverre ikke var noen aktivitet i fabrikken fordi arbeiderne hadde tatt teen med seg ned til lavlandet for bearbeiding, men som et plaster på såret, inviterte hun meg inn på en kopp te og delte gladelig sin kunnskap om teproduksjon. Jeg fikk se hvordan den skulle tilberedes for å trekke frem den beste smaken og aromaen, for deretter å nyte den ute i det fri, midt blant de grønnfriske teåkrene, badet i sol. Begrepet balsam for sjelen, kunne passe bra å bruke her.

På veien tilbake, tok jeg meg god tid. Jeg knipset noen bilder, snakket med alle som ville snakke med meg – og hoppet strikk med en jentegjeng, som syntes det var fryktelig stas at jeg ville leke med dem. Følelsen av at Darjeeling virkelig er noe for seg selv vokste seg stadig sterkere. Omgivelsene og beliggenheten er én ting, men menneskene der er virkelig blant de fineste jeg har møtt i hele mitt liv. Kanksje er det fordi kontrasten er så stor til resten av landet. I alle tilfeller er de høflige, vennligsinnede, lavmælte, ærlige og rett og slett tvers gjennom gode. Kvinnene er mer delaktige i det sosiale og virker definitivt mer likestilte enn noe annet sted i India. Mennene holder hendene og sjåvinismen sin for seg selv, og ingen prøver å selge deg noe eller lure deg på noen som helst slags måte. Du kan smake friskheten og renheten i luften. Gatene er rene og gresset grønt. Skyene henger over fjelltoppene, mens et mystisk tåketeppe stryker nedover langs dalsidene. På en klar dag, kan man se Everest derfra, blant flere andre snødekte Himalayatopper. Et sant paradis, en liten bortgjemt diamant, som trollbinder alle som setter sine føtter der. Og det er en sann glede å sette sine føtter der, for gatene er flekkfrie. Kanskje fordi kyr ikke kan klatre…?

Jeg svingte innom markedet og fant fotballstedet overfullt. Kampen var begynt og festen i gang. Det må ha vært et pendlende antall mellom femti og hundre tilskuere under den lille presenningen til enhver tid mens kampens ni timer pågikk. Jeg trodde jeg skulle greie å se hele, men jeg måtte lure meg unna for en liten middagsbit. Da jeg kom tilbake, lå India ganske likt med Sri Lanka, og sånn holdt det seg lenge. Mot slutten av kampen ble det imidlertid mer og mer klart at India kom til å hale i land seieren, og da det gjenstod femten runs til førsteplass og ære, begynte det å koke rundt meg. India gjorde kort prosess og klinte til med en kjemperunde. Da den siste ballen rullet ut over streken, regelrett eksploderte det! Stoler føyk over ende, og jeg er bombesikker på at fyrverkeriet gikk av før ballen var ute og pokalen i havn. Folk beinet ut i gaten, og på noen få minutter var markedet forvandlet til en folkefest av en annen verden. Raketter i alle himmelretninger, trommer, flagg, ellevill jubel og allsang. Og det bare rant på. De var som maurkolonier som veltet ut av tuene sine, alle med kurs for den samme lysningen i skogen. Totalt kaos, og meg midt i all galskapen. Jeg ble forsøkt sendt hjem flere ganger; “I think you should go to your hotel now”, men det var ikke snakk om! Dette ville jeg ikke gå glipp av for alt i denne fantastiske verden. Det skal sies at jeg nok ikke hadde turt å bli hadde jeg vært i en annen indisk by.

Til min store glede og overaskelse, dukket det opp jenter og kvinner også. Mange av dem. De danset og lo og tok del i feiringen på lik linje med mennene, skjønt noe mindre utagerende. Jeg ble umidddelbart adoptert og dratt i sikkerhet under deres beskyttende vinger. Og vingene danset rundt meg, og med meg. Tusen takk til alle dere fantastiske Darjeelingkvinner og -jenter, som så kjærlig tok vare på meg og sørget for at jeg hadde en herlig og trygg opplevelse. Takk til Darjeeling og resten av India for at jeg fikk dele dette uforglemmelige øyeblikket av stolthet og jubelfryd med dere. Det vil i minnet lenge leve.

Dagen derpå var det duket for togturen til Ghum, men først måtte jeg legge turen innom politistasjonen for å anmelde togtyveriet. Jeg presenterte problemstillingen min for en uniform som snakket heller dårlig engelsk. Etter mye forvirring og gestikulering, kom en annen uniform meg til unnsetning. Til skrekkelig liten nytte, for han kunne fortelle meg at Darjeeling tilhørte et annet politidistrikt, og at de derfor ikke kunne ta imot anmeldelsen min. Først ble jeg bare oppgitt, deretter sint – og etterhvert som hardnakketheten vedvarte, skikkelig lei meg. Den siste reaksjonen må ha vært temmelig synlig, for plutselig stod sjefen selv over meg og var villig til å lytte til historien min. Han gjentok at dette ikke var deres bord, og jeg gjentok at jeg ikke ønsket noen etterforskning, kun en kopi av en politirapport og et saksnummer, så jeg kunne melde skaden til forsikringsselskapet. Til slutt slo jeg ut med armene, så på han med fortvilte øyne og sa: “So forget everything I said, it happened in Darjeeling”. Det var et risikabelt kort å spille. Han så på meg et taust øyeblikk, før han smilte og svarte: “Yes, we can do it like that”. Så sånn hadde det seg at jeg satt på Darjeeling politistasjon og fikk en fabrikkert løgn servert av selveste politisjefen.

Togturen var ikke lange utflukten, men er nydelig reise gjennom idylliske omgivelser. Hadde jeg hatt bedre tid, skulle jeg slått på stortromma og tatt dette unike fremkomstmiddelet hele veien til New Jaipalguri. Det er så lite og søtt at du nesten ikke kan begripe at det er ekte. Man føler at man stiger ombord i et leketog som snor seg avsted gjennom sidene i en velillustrert eventyrbok. Ikke rart det har fått sin plass på Unescos World Heritageliste.

Den siste morgenen i Darjeeling, og India, for den del, ble jeg hentet av en innleid sjåfør for å dra til et sted som heter Tiger Hill. Om forholdene tillater det, er soloppgangen der oppe en av de vakreste du kan oppleve. Uheldigvis var været overskyet og grått den dagen jeg forsøkte, noe som dessverre er tilfellet for de aller fleste dagene på denne tiden av året. Det ble derfor en kort visitt, før vi satte kursen mot den nepalske grensen. Med meg hadde jeg en tysker ved navn Stefan, og vi endte med å reise sammen de første ukene i Nepal.

Bussturen fra Jaipur til Amritsar var så jævlig at den fortjener et eget kapittel! Jeg havnet på en skranglebuss fra en annen tidsalder. Dere vet – av det slaget som ikke har seter, men benker med vinkelrett rygg og null polstring. Benken var kanskje ment for tre, men jeg tror ikke det var en eneste rad som hadde mindre enn fem bakender kreativt klemt på plass eller stablet i høyden. Selv hadde jeg en baby på fanget og en gutt sovende med hodet på låret mitt. Et par timer senere fikk jeg også pappaen siklende på skulderen.

Mellom beina mine, hadde jeg så vidt greid å lirke inn ryggsekken – og innimellom der igjen, presterte en kortvokst manneskikkelse å krølle seg sammen på beundrelsesverdig vis. Så sånn satt jeg, fastlåst i ni og en halv humpete time, frem til første pause. Det var da en ti minutters stopp, som bød på en skrøpellig chaisjappe og tissing i veikanten.

Totalt varte turen i nesten nitten timer. Rompa mi tok kvelden et eller annet sted nord for Delhi, og etter det var det bare å bite tennene sammen og sende tankene tilbake til slummen i Mumbai…

Det er den desidert værste bussturen jeg noensinne har erfart – men jeg kom frem, dog noget fortumlet og med en gange som til og med fikk utslitte meg til å trekke på smilebåndet. Jeg kavet meg opp i en sykkelrickshaw og oppga adressen til Tourist Guesthouse i Old Town.

Det måtte en cowboystrekk til for å kunne få noe vettugt ut av dagen. Uten den, hadde jeg kollapset i varmen, før jeg hadde kommet meg en meter. Greit uthvilt, fosset jeg gjennom Punjabsidene i Lonely Planet og fant raskt ut hva jeg ville ta meg til. Den pakistanske grensen er bare tre mil unna, og hver dag møtes indiske og pakistanske grensevakter til en spesiell, underholdende og fryktelig populær stengeseremoni. Det skjer ved solnedgang og trekker tusenvis av mennesker hver eneste dag. Jeg slang meg i en rickshaw i god tid og satte kursen mot Pakistan.

Seremonien var, som lovet, veldig underholdende. Det minnet om en slags maktdemonstrasjon mellom to stridende nasjoner. Paradoksalt nok, var det fantastisk stemning på begge sider av grensen. I Pakistan ropte folkehavet slagord jeg ikke kunne forstå, skjønt patriotismen var, uten tvil, oversettbar. I India skrek vi av full hals for å overdøve naboene i vest; “Hindustan zindabad!” (lenge leve India!).

Amritsar er aller mest kjent for sitt spektakulære Sikhtempel, Golden Temple. Den gyldne domen glitrer med all sin prakt midt ute i et hellig basseng, og det sies at den skal være belagt med syvhundredeogfemti kilo rent gull! Som en uutsprungen lotusblomst, står den som et symbol på sikhenes mål om å leve et rent liv. Det var så overveldende at jeg måtte dra tilbake til solnedgangen for å ta inn synet en siste gang.

I mellomtiden gikk jeg meg på innspillingen av en Punjabfilm! De var midt i en dansescene da jeg entret settet, og det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i bildet og bedt om å delta i dansen. Etter et par opptak, ble jeg beordret til forreste rad. Gudene må vite hvorfor, men jeg hadde på ingen måte tenkt å kaste bort tid og krefter på å spørre om hvorfor. Giret og begeistret, adlød jeg ordre og fremviste min klossete dansekunst med den største fornøyelighet.

I en av pausene, ble jeg presentert for hovedrollen, produsenten og noen av danserne. Produsenten tok mailadressen min og lovte å gi meg beskjed når filmen var klar. Han estimerte tre måneder…

Fra Mumbai gikk turen videre nordover til en by som heter Udaipur. Hvis det er noen som har sett, og husker, James Bond’s Octopussy, kan jeg fortelle at over halvparten av handlingen finner sted nettopp i Udaipur. Det var således obligatorisk å ta en filmkveld på en av byens mange takterasser.

Den første kvelden kom jeg tilbake til Lal Gath Guesthouse ganske tidlig. Jeg var sliten etter å ha kjørt buss hele natten og halve morgenen, så jeg hadde store planer om å komme meg i seng i rimelig tid. Mens jeg stod ute og pusset tennene, kom en engleskmann løpende bort til meg. Han var iført dress og et stort, småstresset smil. “I’ve been invited to a wedding party, they told me I could bring friends, do you want to come?” Om man er aldri så utslitt og uopplagt, en sånn mulighet sier man bare ikke nei til. Jeg bad om to minutter, slang et sjal over skuldrene og slo følge.

Festen fant sted noen kilometer utenfor byen, under en presenning provisorisk knyttet opp mellom to hustak. Gjestene var mange, men brudeparet selv fraværende. De var opptatt med egne ritualer og forberedelser til morgendagens seremoni. Dansegulvet var dominert av barn og hemningsløse tenåringsgutter, mens kvinnene satt pent og pyntelig og betraktet fra sidelinjen. Stedet glitret av fargerike sarier, perler, gullborder og smykker. Mennene stod i grupper og snakket lystig seg imellom, tidvis kraftig gestikulerende, som for å overdøve den høye musikken.  Det ble selvfølgelig stor ståhei da vi ankom, og på et mikrosekund var vi omringet, for deretter å bli dyttet hit og leid dit. “What is your good name?” “Meet my cousin”. “This is my brother, and these are his children, Manu and Raj”… Det ble en underholdende kveld, og mange nye vennskapsbånd ble knyttet. Da jeg dro derifra, hadde jeg lovet alle sammen å komme i selve bryllupet dagen etter.

Jeg hadde ikke lyst til å dukke opp i et indisk bryllup i slitne alibababukser, så jeg stod opp tidlig og dro til skredderen på hjørnet for å få sydd en passende kledning. For en liten slant ekstra, fikk jeg den blide mannen til å legge alt annet til side og prioritere min bestilling. Den skulle være klar til klokken seks samme kveld, akkurat i tide til festlighetene. I mellomtiden handlet jeg litt tilbehør og tok en tur til City Palace. Bare å vandre rundt i gatene i Udaipur er en opplevelse i seg selv. Den nydelige innsjøen, omkranset av kritthvite hus og trange gater, føles som et sted fra en eventyrbok. Jeg fant raskt mine faste holdepunkt; en restauant som serverte god og billig Thali, og et chaisted med Udaipurs hyggeligste ansatte. Jeg var trofast kunde fra den dagen jeg kom til den dagen jeg dro.

Ashish, han som hadde invitert meg til bryllupet, tok meg med til et bursdagsselskap på veien. Niesen hans fylte femten år, så han hadde veldig lyst til å dra innom for å si gratulerer og spise litt kake med familien. Jeg var naturligvis ikke vond å be. Etterpå byttet jeg sjåfør og kjørte med en kompis av Ashish i stedet. Han hadde lurt med seg en flaske lokal rum og insisterte på å dele den med meg. Jeg var ikke vond å be denne gangen heller…

Mottakelsen var gedigen! Jeg aner ikke hvor mange gjester som var oppmøtt, men vi snakker flere hundre. Alle oppkledd i den fineste finstasen – et hypnotiserende syn jeg kunne sittet og betraktet i timesvis. Etter en stund, kom brudgommen ridende på sin hvite hest, tett fulgt av en parade av mennesker, musikk og fyrverkeri. Jeg ble revet med i dansen, kastet blomster over folkehavet og velsignet gjesfriheten som omga meg.

Det var et arrangert ekteskap mellom to muslimer. Mannens ritualer foregikk i all åpenhet, mens kvinnen, gjemt bak et slør, satt omringet av kvinnelige venner og slektninger i et eget telt i bakgrunnen. To av småjentene skjønte at jeg var nysgjerrig og tok meg velvillig i hver sin hånd for å trekke meg nærmere, så jeg kunne se bedre. Jeg fikk komme helt inn i teltet og rakk akkurat å bevitne at bruden, hvis ansikt forble ukjent for mine øyne, skrev under ekteskapspapirene.

Da all mat var inntatt, alle barna fotografert minst hundre ganger og festen i ferd med å dø ut, fant jeg sjåføren min sjanglende i retning motorbiken sin. Han var min eneste mulighet til å komme meg tilbake, men det var ikke snakk om å sitte på med en som hadde promille høyere enn iq. Jeg snappet derfor nøklene fra han, mens jeg bestemt uttalte “get on the back, I’m driving”. Dette var visst noe av det morsomste kompisene hans haddde vært med på noen gang. De lo og fulgte etter oss, mens de mobbet han nådesløst hele veien tilbake. Dagen etter fant de det, om mulig, enda morsommere, og historien spredde seg til hele byen, virket det som. Overalt hvor jeg gikk, fikk jeg høre at jeg var “a perfect driver”.

Den siste dagen i Udaipur, tok Ashish meg med til en landsby i nærheten. Han viste meg også et Shivatempel og det berømte Mansoon Palace,  nydelig beliggende på en fjelltopp med utsikt over hele byen.

Jeg ble kjent med en tysk jente som heter Mona. Hun skulle til Jaisalmer for å møte en kompis, Nico, så jeg bestemte meg for å slå følge. På den samme bussen var også Michael fra Australia, Anna fra England og Mark fra Tyskland. Alle hadde planer om å dra på kamelsafari samme dag, og hva var vel bedre enn å samle en  hel gjeng?

Jaisalmer kan vanskelig beskrives med ord. En ørkenby med et digert fort, som reiser sine gyldne vegger mot horisonten og minner om et overdimensjonert sandslott. Smale, snirklete gater, kameler og turbaner i alle regnbuens farger. Jeg følte at det eneste som manglet var et flyvende teppe og noen magiske bønner.

Vi la av sted tidlig i soloppgangen. Selv om klokken knapt var syv om morgenen, var det allerede kvelende varmt. Jeg forberedte meg på et aldri så lite hetehelvete, noe jeg gjorde rett i. Det er det varmeste jeg noensinne har opplevd! Å sitte på en kamelrygg i ørkenen, under en stekende sol, uten muligheter for skygge, er bortimot uutholdelig. Jeg drakk sikkert fem liter vann den første dagen, allikevel føltes strupen tørrere enn rugmel.  Men, sett bort fra temperaturen, er det noe av det beste jeg har gjort i India å brette ut teppet mitt på sanddynene, under en krystallklar stjernehimmel, mens sangen og varmen fra bålet vugget meg forsiktig i søvn.

Jeg presterte å falle av kamelen! Jeg hadde klatret opp og satt meg godt til rette, men jeg holdt en sigarett i den ene hånden og hadde tydeligvis helt glemt hvor vanskelig det er å holde seg fast når kamelen reiser seg. Det er komplisert nok med to hender, og mer eller mindre umulig med én utrent hånd. Alex, som kamelen min het, gjorde et byks for å stable seg på beina og sendte meg hodestups over sin venstre skulder. På magisk vis, greide jeg å gjøre en perfekt rotasjon i luften og lande elegant i en ryggrulle på sanden. Det eneste jeg rakk underveis, var å registrere hva som var i ferd med å skje og begynne å le. Jeg gapskrattet før jeg traff bakken, og jeg var langt ifra den eneste som lo. Så fort alle var betrygget om at jeg ikke hadde skadet meg, knakk dem sammen, én etter én.

Da vi kom tilbake til byen dagen etter, fikk vi høre at Holi-feiringen tok til samme kveld. Til vår store glede, ble vi fortalt at Jaisalmer begynner feiringen flere dager i forveien, og at vi var hjertelig velkomne til å ta del i galskapen. Vi skyndte oss tilbake til hotellet for å hive på oss noen gamle klær og legge fra oss alt av eiendeler. Vi hadde hørt rykter om hvordan festivalen har en tendens til å utarte seg, så vi var føre vare og tok alle forhåndsregler vi kjente til: Olje i håret, oljet på huden, turban på hodet, lange ermer og absolutt ingenting av verdi (unntatt mitt vanntette kamera).

Det begynte i rolige former, på torget utenfor der vi bodde, med alle barna i gaten. Kilosvis med fargepulver ble slengt rundt omkring, ved hjelp av ivrige hender, vannpistoler, bøtter og andre kreative kastevåpen. Det er ikke lett å være liten og vite hvor grensen går, så leken ble til tider i overkant voldsom. Det latet også til at man kunne være ekstra rampete ovenfor turister. Dette til tross, hadde vi det kjempemoro, der vi sprintet gatelangs med et tog av oppspilte unger i hælene.

Den voksne delen av feiringen gikk av stabelen utenfor hovedporten til fortet, der menn samlet seg for sang, dans og felles marsj gjennom gatene. Vi hang oss på toget, men holdt oss litt i bakgrunnen. Ettersom det er Holi, er nemlig alt tillatt. Det er en uskreven lov som sier at man kan gjøre akkurat som man vil denne dagen, bare man avslutter med å trekke på skuldrene og si “it’s Holi”. Og den fikk vi mange ganger. Klyping og grafsing og tafsing gjentok seg selv til det kjedsommelige, og folk var rett og slett gale! Det begynte rimelig harmløst, med fargekasting, et par forsiktige bakholdsangrep og småvågal dansing gjennom sentrum. Etterhvert som tiden gikk og mørket falt på, eskalerte det imidlertid til å bli et kaos uten sidestykke. Vi ble dratt med inn i en bakgård, der Maharadjakongen og hans to sønner var møtt opp for å delta på feiringen. Det var satt ut digre baljer med farget vann, og alle ga seg straks til å stupe uti, plaske og fyre avgårde skjebnesvangre bøtteladninger på alle som befant seg i umiddelbar nærhet. Det var intenst, men fryktelig moro. På vei hjem den kvelden, var vi gjennombløte, mørkerosa og godt fornøyde.

Jeg sa hadet til Michael og Anna og avtalte å møte Mona og Nico igjen i Jaipur to dager senere. Mark og jeg hadde lyst til å ta turen innom Bikaner, for å besøke rottetempelet. Det tok en natt å komme seg dit, men det var verdt det. Jeg tror jeg sent kommer til glemme følelsen av å tråkke rundt barbeint i et tempel med over tusen rotter svinsende rundt.

Mark reiste til Pushkar, og jeg hoppet på bussen til Jaipur. Tilbake til the Pink City for å feire Holi sammen med Mona og Nico – og også Vince, som jeg reiste med fra Goa til Hampi. Vince hadde allerede sjekket inn på et dobbeltrom, så alt jeg trengte å gjøre da jeg kom frem, var å finne hotellet. En amerikaner ved navn Ben hadde avtalt å møte Mona, så han sjekket også inn, noen timer etter meg.

Dagen før Holi, var det en elefantfestival i Jaipur. Jeg ringte vennen min, Yash, fra sist jeg var i byen og fikk han til å komme og hente oss. Festivalen var helt ok. Litt for turistifisert for vår smak, så vi ble ikke veldig lenge. I stedet tok vi en tidlig kveld for å lade batteriene til neste dag.

En fargerik Yash hentet oss i rickshawen sin klokken ti. I det øyeblikket vi rundet svingen og kjørte ut på hovedveien, var leken igang. Andre rickshawer kom opp på sidene og i baken på oss og fyrte avgårde digre ladninger med farger og vann. Hver gang vi måtte stoppe på grunn av trafikken, ble vi overfalt av folk på gaten. Jeg hadde latterkrampe hele veien hjem til Yash.

På taket til Yash var det fest! Musikkanlegget var rigget opp, og en tjue-tretti euforiske sjeler var allerede i full gang med feiringen. Det var dansing og ellevill jubel, fargekasting og hyppig skåling. Vi ble i noen lykkelige timer, før moroa fortsatte hjemme hos Yashs onkel med familie. Der ble vi vartet opp med mat og drikke og møtt av en gjestfrihet man skal lete lenge etter. Holi ble en kjempesuksess, et minne jeg vil leve lenge på.

I skrivende stund, befinner jeg meg på taket av en restaurant. Bussbillett til Amritsar er kjøpt og sekken pakket. En god natts søvn står på egendaen, før nye tjue timer i et humpete bussete. You gotta love India!

Beklager å måtte skuffe dere, folkens – det ble ingen stormfull Bollywoodkarriere på meg. Jeg gjorde et ærlig forsøk, men timingen min viste seg elendig. De agentene jeg snakket med var for øyeblikket kun på jakt etter gutter til å spille i en krigsscene. Talegaven min til tross, greide jeg ikke å overbevise dem om at jeg kunne passere som britisk soldat…

Jeg ble fire fantastiske dager i Hampi. Hadde jeg hatt mere tid og færre steder å besøke, hadde jeg uten tvil blitt der mye, mye lenger. Stedet er ubeskrivelig vakkert, med sitt mystiske steinlandskap flettet rundt risåkre og urgamle tempelruiner, som ligger spredt som bortglemte skatter fra en svunnen stortid. Man kunne vandre rundt i timesvis og undre seg over hvordan millioner av år med vulkansk aktivitet og erosjon kan ha skapt noe så fortryllende.

Tvers gjennom byen renner en elv og skiller livene på de to breddene fra hverandre etter siste båt legger fra land rundt seks. Det var derfor nødvendig å følge med klokken når det lakket mot kveld. Ellers var tiden flytende og fullstendig ubetydelig. Vi spilte kort, leste, spiste og nøt livet. De dagene solen stekte som verst, leide vi mopeder og kjørte til en innsjø fem kilometer unna og stupte fra klippene, ut i det kalde, forfriskende vannet. Den første dagen vi dro dit, betalte vi en gammel mann for å ta oss med på padletur i en liten kurvbåt. Han tok først med seg to engelske gutter, men de kom fort tilbake. De veivet og kavet og ropte “crocodile”, mens de sloss om å komme først av båten. Vi vendte oss mot den tannløse mannen som en gjeng spørsmålstegn. Ansiktet hans brøt opp i et bredt smil, før leppene strammet seg igjen og øynene falt alvorlige. “Dead for four days, came from the river”. Vi så på hverandre, og deretter på de to guttene som nettopp hadde hatt hjertet godt over drøvelen. Alle knakk sammen i latter. Den lille inderen i båten lo høyest av alle. Etter dette ville selvfølgelig også jeg se kadaveret med egne øyne, så jeg langet over en seddel og klatret opp i den flytende kurven. Krokodillen var diger, faktisk kjempestor! Det bekreftet ryktene vi hadde hørt; det var krokodiller i området.

Aper! Jeg kunne skrevet en hel avhandling om aper i India. Ved innsjøen krydde det av dem, og de er noen ordentlig frekke jævler. Alle som har vært steder med aper vet at å gå rundt med enten mat, flaske eller, til og med bærepose, er en åpen invitasjon til bølleri. Den samme dagen vi fant krokodillen, var jeg ikke klar over apestammen som holdt til ved innsjøen, så jeg kom hoppende over steinene med en pose potetgull i hånden. Kjempetabbe! Før jeg rakk å innse bommerten, stod jeg øyne til øyne med en illsint hannape. Han sjekket meg ut i to sekunder, før han hveste og gjorde et byks i retning potetgullposen. Jeg rakk å hoppe unna, plukke opp en tomflaske og fyre den avgårde. Han rygget, men kom tilbake med fornyet mot og sinne. Jeg skrek og stampet, mens jeg febrilsk prøvde å stappe posen i vesken. Det fungerte, og tjuvradden trakk seg tilbake. 1-0 til meg. Da jeg hadde satt meg ned ved vannet ved de andre og for lengst glemt det lille nestenangrepet, snek den skitne banditten seg opp bakfra og fisket potetgullposen opp av vesken min, rett bak ryggen på meg. Jeg rakk ikke engang å reagere, før haletippen hans forsvant inn blant steinene og forble ute av syne. 1-1. Fader heller, tenkte jeg, og løp etter. Ikke at det var så viktig med potetgullet, men av prinsipielle årsaker. Stjeling er ikke lov! Så jeg bremset farten idet jeg nærmet meg steinene, stoppet og lyttet. “Knas, knas….knas, knas, knas”. Jeg bøyde meg ned for å titte inn gjennom en sprekk mellom to svære steiner, og ganske riktig – der satt han fornøyd og glad, men den åpne posen mellom to bedagelig utstrakte bein, og smattet høylytt. Jeg fisket frem kamera, knipset et par bilder og returnerte til plassen min ved vannet. 2-1 til meg, tenkte jeg, og smålo for meg selv.

Dette er ikke den eneste konfrontasjonen jeg og/eller andre har hatt med aggressive aper. I Hampi møtte jeg to stykker som hadde blitt bitt stygt og måtte på sykehus for rabies-vaksiner og fandens oldemor. Selv har jeg kjeppjaget dem fra taket mitt midt i Dehli, nesten fått kamera mitt stjålet, og i Monkey Temple i Jaipur var det faktisk en som hoppet på hodet mitt og klorte seg fast i hårtustene mine en ubehagelig stund. Så til alle dere som syns alle aper er bare søte og sjarmerende – ta dere en tur til India for et fornyet syn på våre kjære oppreiste slektninger…

Tempelet midt i Hampi sentrum har en elefant som velsigner sine besøkende for ti rupee. Dette måtte jo selvfølgelig prøves. På veien tilbake, følte jeg meg så dyreglad og tja, velsignet, at jeg slo meg ned med en slangetemmer og hans tre kobraer ved elvebredden. Jeg er litt usikker på hva dem faktisk gjør med slangene, og jeg tror det varierer, men de skal i utgangspunktet ikke være giftige. Noen fjerner tennene/giftkjertlene, hvilket er helt horriblet, for uten dem kan ikke dyret spise og dør etter noen måneder. Andre melker giften regelmessig, slik at bittet ikke er farlig. Uansett hvilket tilfelle, dette er India, og man vet aldri om ting er som de utgir seg for å være. I et svakt øyeblikk plukket jeg opp den ene kobraen, overbevist om at den ikke var giftig. Jeg vet fortsatt ikke om den var det, og jeg er glad jeg slapp å finne det ut.

Neste stopp på veien var Gokarna. Jeg hadde hørt så masse bra om stedet, at jeg fant ut at det var på sin plass å undersøke saken selv. Den opprinnelige planen min var å fortsette sørover til Kerala, men varmen og avstanden fikk meg til å tenke nytt. Jeg bestemte meg derfor for å reise nordover mot Mumbai i stedet, med tre dager på stranden i Gokarna underveis.

Jeg ankom Gokarna sentrum midt på natten. Heldigvis vet rickshawsjåførene å tjene sine penger, så de lå og sov tvers over setene sine ved bussholdeplassen da jeg hoppet av en eller annen gang etter klokken tre. Et dårlig tidspunkt å prute på, men jeg fikk ned prisen til et akseptabelt nivå og satte kursen mot Om Beach noen kilometer unna. Vel fremme, var det eneste alternativet å brette ut serongen på stranden under stjernene. Jeg sov som et lite barn og ble vekket av at de første solstrålene kilte meg på øyelokkene noen timer senere.

Rasta Cafe ble mitt nye hjem, og der storkoste jeg meg med stor s. Nabolaget bestod av en finne med verdens lengste dreads, en tysker som hadde bodd på de samme fire kvadratmetrene i fire måneder, og en franskmann som likte å turne i takbjelkene. Det var et fargerikt fellesskap, og vi holdt det gående utenfor de små hyttene våre, kun et steinkast fra vannkanten, til langt på natt hver kveld. Lokal rum, spill og gitar stod på den daglige agendaen. Et herlig liv, som nok en gang måtte vike for landeveien. Et tolvtimers nattog, to lokaltog og en rickshawtur senere, befant jeg meg midt i et yrende Colaba sør i Mumbai. Tidlig morgen, stekende varmt, tung sekk, trøtt og sliten…og ingen ledige rom. Jeg trasket rundt i et par timer, før jeg endelig fikk napp på India Guesthouse. Det var mer flaks enn jeg fortjente, for mens jeg stod der og psyket meg opp til å plukke opp sekken (som nå veier pinlig mye)  og lete videre, ringte det inn en avbestilling.

Mumbai var helt herlig! Jeg elsket byen fra første sekund og kan ikke skjønne dem som ikke trives der. Alle religionene, alle nasjonalitetene, alle språkene, alle kontrastene side om side i en fargesprakende metropol av en storby. Men Mumbai er dyrt. Og mye mulig ble min opplevelse av byen sterkt farget av at jeg møtte en basspiller i et indisk metallband, og at han tok meg med rundt på masse moro som kanskje ikke alle er like heldige å få oppleve. Den kvelden jeg traff han, tok jeg lokaltoget til en bydel som heter Bandra med en skotte og en amerikaner, som begge bodde på samme sted som meg. Jesse, amerikaneren, skulle møte noen venner av seg på en nattklubb i nærheten av Bandra, så jeg og Willy, skotten, slang oss med. På toget bestemte jeg meg for å bli med guttene. Normalt sett ville jeg satt meg i damenes avdeling, men ettersom jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvor jeg skulle hoppe av, klemte jeg meg inn sammen med dem – og sikkert tre hundre andre menn, alle indiske. Lokaltogene går i evigheter utover i de uendelige forstadene og slumområdene til Mumbai, og de er alltid fylt til randen. Det var ingen unntak denne kvelden, jeg slet for å holde meg oppreist i trengselen. Rett som det var mistet en uoppmerksom kropp balansen og gikk over ende. Faren for dominoeffekten var overhengende.  En liten gjeng satt og spilte for å underholde seg selv på vei hjem etter en lang dag i byen, mens resten av vognen stemte i på de delene av sangene som lot seg kalle frem fra minnet. Det var varmt, klamt og overdøvende bråkete. Folk hang ut av vinduer og åpne dører, og alle glante, som de alltid gjør. Noen fikk til og med lurt seg til et lite klyp her og der. Men, trist nok, så blir man vant til det, og det er fint lite å gjøre med saken. Man må rett og slett bare ta det som en del av opplevelsen og enten finne seg i det eller unngå trange steder med masse mennesker…hvilket er relativt vanskelig i et land med rett over en milliard innbyggere (og det er bare det registrerte offisielle tallet).

Da vi nærmet oss Bandra stasjon, så vi et oransje skjær på himmelen. Luften lå tykk med røyk, og alle passasjerene prøvde frenetisk å få et glimt ut av vinduene for å finne ut hva som var på ferde. “Fire!”, ropte en mann. “Whole station on fire!!”. Men toget rullet rett inn i flammehavet og ut rant paniske armer og flokete ben på flukt. Vi midt oppi kaoset. I midlertidig trygghet på den andre siden av sporet, bevitnet vi brannen sluke hele stasjonsbygningen og alle hjemmene i slummen bak. Tusenvis av hjem opp i røyk. Hjemmene til de som i utgangspunktet kun eide tre vegger og et lekk tak. Vi sank hodene våre i sympati og kom oss derifra.

Vi fant utestedet der vi skulle møte de andre, og det var også der jeg fant min nye venn, Ravi. Han var ute med en fotografvenninne som var på oppdrag, og satt derfor på et bord for seg selv. Jeg kom raskt frem til at både han og jeg hadde havnet på helt feil sted, og det var også sånn vi først begynte å skravle. En småhip, overpriset nattklubb med dansegulv har aldri vært min preferanse, og hans lange, svarte dreads sa meg at han nok heller ikke var i sitt rette element. Han var veldig enig og mente jeg hadde gjort en meget god observasjon. Etter et par øl hadde jeg greid å lure han til å ta på seg jobben som guide dagen etter.

Vi møttes i Colaba  og endte egentlig bare opp med å bli der resten av dagen og kvelden. Vi tok en liten tur ned til Chowpatty Beach for å se Mumbai by night, men returnerte raskt og avsluttet kvelden med en obligatorisk pils på Leopold’s.

De neste dagene ble det imidlertid litt mer sightseeing. Selv tok jeg en tur til grottene på Elephanta Island, og med Ravi som kart, kompass og bodyguard, utforsket jeg også deler av slummen. Det var en veldig annerledes opplevelse som gjorde kraftig inntrykk på meg, men det var på ingen måte ubehagelig. Jeg følte meg aldri uglesett eller uønsket, skjønt jeg kjente veldig på min egen samvittighet. Vi navigerte oss frem gjennom labyrinter av skur, mens vi smilte ydmykt og hilste Namaste i alle retninger. Overalt ble vi møtt med smil og oppriktig åpenhet, men allikevel greide jeg ikke helt å riste av meg en ekkel følelse av skam og skyld. Skam for alle de gangene jeg har klaget uten grunn. Skyld for at jeg er født i vesten og har muligheter disse menneskene ikke engang kan drømme om.

Overgangen til Colabas moderne gater var enorm. Jeg tittet meg rundt i stillhet, dypt forundret og delvis sjokkert over det enorme havet av urettferdighet jeg nettopp hadde krysset…

Jeg ble i Mumbai i fem dager og var stort sett med Ravi hele tiden. Siden det ikke ble noen Bollywoodskuespiller av meg, sørget jeg i det minste for å se en Bollywoodfilm før jeg reiste videre. Jeg dro meg meg Ravi og fikk hele filmen oversatt på bakerste rad, til alle de andre tilskuernes irritasjon.

Den siste dagen stod jeg opp tidlig og ble med en australsk jente og to norske gutter jeg hadde blitt kjent med på India Guesthouse til fiskemarkedet for å se båtene komme inn i grålysningen. Det var et yrende liv, og det virket som om halve Mumbais kvinnelige befolkning var møtt opp med bøtte på hodet. Stanken var kalvmende, men opplevelsen fantastisk! Etter å ha pustet noen kubikkmeter frisk luft og opparbeidet en brukbar apetitt for frokost, fortsatte vi til et tempel i nærheten av Ocean Drive. De norske guttene hadde blitt kjent med en kanadisk munk da de tilfeldigvis snublet innom det samme tempelet en av de første dagene i byen. Han hadde tatt godt imot dem og gitt dem en stående frokostinvitasjon da de tok farvel. Det var denne frokosten vi nå møtte opp til, barbeinte i soloppgangen, innenfor murene til et nydelig lite tempel, kun et steinkast unna Gandhis gamle residens. Vi ble ønsket velkommen med åpne armer og vist ut i en sjarmerende hage, hvor vi fikk vite litt mer om livet i ashramet, samt en kort innføring i meditasjon. Deretter ble vi tatt med inn på kjøkkenet og plassert i matkø sammen med alle de andre munkene. En herlig start på dagen, tenkte jeg, og lurte på om jeg noensinne kunne bodd og levd sånn.

I overkant av tre uker skulle passere før jeg fant tid til å sette meg ned og forfatte første innlegg. Dagene flyr, til tross for at man har fri, og det å trekke inn for å skrive på en PC er absolutt ikke det som frister mest når fantastiske India kaller utenfra.

Jeg ankom et Delhi i grålysning tidlig om morgenen 2. februar. Å traske gatelangs på jakt etter husrom var alt annet enn morsomt. Jeg manøvrerte sikksakk blant sovende kropper på fortauene, mens flokker av møkkete løshunder bjeffet i hælene mine. Hellige kyr stod og rotet i digre berg av søppel, og overalt hvor jeg snudde meg, møtte jeg stengte dører. Jeg var trøtt og sliten og husker at jeg lurte på hva i all verden jeg hadde begitt meg selv ut på. Men det ordner seg jo alltid, og en drøy time senere hadde jeg funnet meg en koselig lite krypinn til nitten kroner natten. Innehaveren het Mama og tok straks på seg rollen som nettopp det.

Etterhvert som dagen grydde, kom bydelen til liv. Delhi er overveldende! Jeg har reist en del tidligere, men jeg har aldri vært noe sted som har vært så intenst. Heldigvis blir man fort vant, og etter en dag var skuldrene nede og livet finfint. Det neste som skjedde, kunne derimot fort endt i katastrofe. Etter å ha vært ute og tatt noen øl på kvelden, oppdaget jeg plutselig at hele mappen med pass/visum, mastercard, visakort og penger var borte. Søkk vekk! Jeg visste at jeg hadde tatt det med meg ut, og jeg var etthundrede prosent sikker på at jeg hadde hatt vesken den lå i tett på kroppen hele dagen. Jeg fikk et lite snev av panikk, men ristet det fort av meg. Det var jo ikke verdens undergang, skjønt et lite øyeblikk, føltes det faktisk som det. Løsningen ble å gå hjem og legge seg, for så å ta tak i problemet neste morgen. Utfordringen min var at jeg ikke hadde verken telefon eller penger, så jeg fikk ikke ringt og sperret noen av kortene mine. Uansett var det ingenting jeg fikk gjort med verken det ene eller det andre midt på natten, det fikk pent vente til solen hadde stått opp.

Jeg våknet noen timer senere med et litt klarere hode. En kjapp titt i Lonely Planet fastslo det jeg fryktet mest – det latet til at eneste løsning ville være å reise hjem til Norge, for så å få utstedt nytt pass og visum. Jeg bestemte meg allikevel for ikke å ta sorgene på forskudd og brukte heller energien min på å lage en liste over bevegelsene mine dagen i forveien. Rimelig motløs la jeg i vei på jakt. Jeg gikk innom alle stedene jeg hadde vært og kom til slutt til en internettkafe. Idet jeg gikk inn gjennom døren, spratt en liten blid inder opp fra bak pulten sin og regelrett løp meg i møte.  “Yes madam, I have your wallet!”. Jeg trodde ikke mine egen ører og sa sikkert “Really?” fem-seks ganger. “Yes, yes – upper drawer. Take, take!”. Han langet over mappen, og etter en rask sjekk, kunne jeg konstatere at alt var inntakt, så nær som pengene. Først da innså jeg hva slags suppetallerken jeg nettopp hadde karret meg opp fra og knakk sammen på kne. Jeg lo og tårket gledestårer og takket til jeg ikke hadde pust igjen. Så plukket jeg opp den lille ridderen min og klemte han til han var langt forbi ukomfortabel. Jeg forlot kafeen med et helt nytt syn på Karma.

Etter Delhi, reiste jeg nordvestover til en by som heter Pushkar. Toget mitt gikk klokken seks fra New Delhi togstasjon, men ettersom impulsive og noget uansvarlige meg havnet på fest hjemme hos noen indere kvelden i forveien, greide jeg å forsove meg kraftig. For å si det sånn – skal man ta tog fra en stor stasjon i dette landet her, bør man beregne ankomsten til helst en time før avgang. Jeg kom heseblesende inn på stasjonen åtte minutter på. Jeg huket tak i en tilfeldig forbipasserende og spurte om toget til Ajmer. “Oh, you in very much hurry!” Han tok meg i armen og dro meg gjennom folkehavet, brøytet seg vei frem til sikkerhetskontrollen, slang sekken min på båndet og puffet meg sidelengs inn i metalldetektoren. Før jeg visste ordet av det, stod jeg med sekken på ryggen i bunnen av en rulletrapp (som selvfølgelig ikke fungerte). “Up, up – platform eight”, skrek en stemme, og jeg løp. Tre minutter på stod jeg på spor åtte, men jeg var helt alene. Hvor var toget? Jeg grep tak i en gutt, men han forstod ikke et ord av hva jeg sa. Det gjorde heller ikke neste, eller neste… Ett minutt før klokken slo seks løp jeg til slutt opp igjen på broen og fikk endelig tak på noen som visste hvor toget mitt gikk fra. “Platform two, madam. Hurry!”. På daværende tidspunkt trodde jeg ikke beina kunne bære meg lenger, men utrolig nok, kom jeg meg frem mens toget fremdeles stod der. Problemet er bare å finne ut hvor man skal sitte! Og ni av ti ganger er plassen din tatt, i alle fall hvis du kommer sent. Å ta tog i India er et sant kaos, men det er utrolig morsomt, og du kommer stort sett med…selv om det kan hende du må finne deg i å sitte beglodd i den åpne døren eller stå fastklemt mellom tusen svette kropper og ti ganger så mange lange fingre (og da snakker jeg ikke om tyveri) et lite stykke.

Pushkar ligger rundt en hellig innsjø og er mål for mange tilreisende pilgrimmer. Jeg gikk helhjertet inn i rollen og holdt meg unna kjøtt, egg og alkohol mens jeg var der – og gikk barbeint og dekket meg til der det var påkrevd. Et fantastisk sted jeg veldig gjerne skulle vært lenger. Siste dagen i Pushkar var jeg ute og ruslet for å ta inn omgivelsene en siste gang. Plutselig kom en hellig ku opp bakfra og stanget meg i baken så jeg fløy en god meter fremover! Mennene på gaten begynte raskt å dele nyheten knisende mellom seg, og tre kvartaler unna fikk jeg fortsatt høre “careful of Indian cow”.

Neste stopp ble Jaipur og the Pink City. Jaipur er hovedstaden i Rajastan og en travel handelsby med i underkant av tre millioner innbyggere. Jeg ble i to dager, noe som egentlig holdt. Jeg fikk sett det jeg kom for å se, og jeg snublet til og med over et overklassebryllup med hvite hester og dekorerte elefanter. De inviterte meg til å danse med dem, så jeg ble en liten lykkelig stund. Ellers fikk jeg meg en god venn og sjåfør som lot meg kjøre rickshaw for en kveld. På dagtid ville det vært selvmord, men om kvelden er trafikken roligere, og man slipper i alle fall å bekymre seg for kameler og andre rare trekkdyr som blokkerer veibanen.  Jeg sier som min kjære sjåførvenn, Yash, sa til meg: “What you need to drive in traffic in India? Good horn, good breaks and good luck”.

Agra stod for tur. Jeg ankom tidlig på formiddagen og hadde cirka sju timer på å se Taj Mahal og Agra Fort, før jeg måtte sitte på kveldstoget tilbake til Delhi. Det gikk som bare det, mye takket være de stadig forbedrede pruteevnene mine. Alt er pruting i dette landet her, og det er egentlig bare å forvente at prisen starter på minst fire ganger så mye som varen/tjenesten er verdt. Taj Mahal var forøvrig helt fantastisk! De melkehvite veggene i sterk kontrast til den mørkeblå himmelhvelvingen bak var et trollbindende syn. Jeg tok sikkert hundre bilder.

Det ble en kort natt i Delhi og fly til Goa neste morgen. Da jeg kom frem hadde bussene sluttet å gå, så jeg endte med å haike med tre russere til en by som heter Panaji. Der fikk jeg sove på gulvet hos en lokal familie, som vekket meg tidlig påfølgende dag og forklarte meg veien til busstasjonen. Jeg dro helt nord til Arambol og ble i fjorten dager.

Oda og Ingunn kom opp og møtte meg en langhelg, og jeg traff også igjen flere jeg hadde møtt tidligere på turen. Stedet jeg bodde på var helt magisk, så det var vanskelig å reise. Hver kveld var det sikkert tjue musikere samlet rundt bålet, og stemningen var så tilbakelent at man nesten glemte tid og sted.  Siste uken fant jeg imidlertid ut at det var på tide å gjøre noe, så jeg leide jeg meg en motorbike og begynte å utforske mer av Goa. Det ble en kveld i Anjuna, en natt i Baga for å møte Joe, en engelskmann jeg har reist en dag bak hele veien fra Delhi, og to netter i Palolem, som ligger helt sør og er en god firetimers kjøretur fra Arambol. Jeg dro sammen med en amerikaner som heter Vince, og utrolig nok klaffet timingen vår med planene til en Hamargjeng som er på ferie i India. Selv om jeg bare har vært borte tre uker, og selv om Oda og Ingunn nettopp hadde forlatt meg, var det deilig å kunne snakke litt norsk igjen. Jeg lurer på hvordan det blir å komme tilbake neste år…

Siste døgnet i Goa, dukket flere kjentfolk opp. Nigel, som jeg bodde på rom med i Jaipur, hadde plutselig sjekket inn der jeg bodde i Arambol mens jeg var i Palolem – og østeriske Martin, som også bodde på samme rom som oss, møtte vi plutselig på veien til onsdagsmarkedet i Anjuna. Et amerikansk par fra det samme hotellet i Jaipur, Celeste og Parker, hadde allerede vært i Arambol et par uker, så på et eller annet mystisk vis, var gjengen atter samlet. Dessverre var det på tide for meg å pakke sekken, forlate nye venner og strandliv og reise videre, så det ble en kort gjenforening.

I skrivende stund, befinner jeg meg i Hampi, tolv timer sør for Goa. Vince og jeg tok nattbussen ned hit i går, og dagen i dag har vært den lateste i manns minne. Jeg fikk ikke sove et sekund på den latterlig humpete veien, og her i innlandet er det altfor varmt til å orke noe som helst midt på dagen. Planen er derfor å ha en rolig hente-seg-inn-dag i dag, for så å gi full gass med oppdagelsesferdpedalen i morgen grytidlig.