Det måtte vel skje før eller siden. Etter nærmere et halvt år på reise, innså jeg at jeg ikke kunne annet enn å akseptere å møte litt motvind. Det kunne selvfølgelig ha vært langt verre, men allikevel syns jeg det var i overkant mye som gikk skeis i New Zealand…
I Auckland sjekket jeg inn på Nomads Backpackers, et typisk kjedeherberge med vanvittig mye folk. I utgangspunktet er jeg litt imot å bo på sånne steder. Kanskje ikke direkte imot, men mer for å støtte opp om de mindre bedriftene. Uansett – en venn jeg ikke hadde sett siden Praha for åtte år siden, var omsider tilbake i Auckland, etter flere års reising og snowboarding rundt om i verden. Vi avtalte å treffes neste kveld.
Det var utrolig koselig å se Tom igjen, og det tok tok mange halvlitere og to hele kvelder å oppdatere hverandre på det viktigste som hadde skjedd på begge fronter siden sist. Den første dagen gikk vi ut på min side av byen, ettermiddagen etter tok jeg fergen over til Devonport, der han og bestefaren bor, og møtte han på en pub der i stedet.
Jeg ble kjent med utrolig mye bra folk mens jeg var i Auckland, så bortsett fra å saumfare byen på jakt etter salg på varme klær, gikk tiden stort sett med til sosialisering og uteliv.
Etter at jeg hadde sagt hadet til Tom den første kvelden vi var ute, gikk jeg opp til et annet herberge, på leting etter en brasiliansk gjeng som hadde invitert meg på fest dagen i forveien. Jeg fant dem i meget livlig lag ute på gaten foran herberget og hev meg med. Det ble en knallbra kveld, som endte på McDonald’s (av alle steder) for en sårt etterlengtet matbit på morgenkvisten. Jeg stod i kassen og skulle akkurat til å betale, da noe fikk meg til å kaste et raskt blikk over skulderen. Utrolig nok, fikk jeg øye på vesken min, hengende fra en fremmed manns hånd, i samme øyeblikk som den var på vei ut utgangsdøren. Jeg tror det tok meg en tiendel av et sekund å innse hva som var i ferd med å skje, og før Ian, som jeg var sammen med, i det hele tatt rakk å registrere noe som helst, hadde jeg sprintet avgårde og tatt igjen gjerningsmannen. Jeg snek meg opp bak han, røsket vesken ut av hånden hans og smalt til han i ansiktet idet refleksen fikk han til å snu seg rundt. Sjelden har jeg vært så sinna. Ordene rant ut av meg i et rasende tempo, og det første minuttet var jeg så arg at jeg ikke engang tok meg tid til å registrere at mannen jeg hadde foran meg, var en to meter høy kjempe av en Maori, med tanktop og ihjeltatoverte overarmer. Han hadde hele guttegjengen tøff med seg, og kompisen hans begynte straks å skrike tilbake til meg, om at det var en ærlig feil, en misforståelse og blablabla. Jada, klart det var en misforståelse – for vesken min lignet nøyaktig på vesken hans da, eller? Jeg var fly forbannet og laget nok en litt større scene enn strengt tatt nødvendig. I et hjørne satt en jentegjeng og klappet og hoiet, i bakgrunnen lusket Ian og lurte på om han trengtes eller ei. Det gjorde han ikke. Han som hadde tatt vesken stod faktisk helt perpleks og sa ikke et eneste ord under hele tiraden min. Jeg sparket han hardt i baken på vei ut døren.
Fra Auckland fløy jeg ned til Queenstown på sørøya. På veien ble flyet omdirigert pga dårlig vær, så vi måtte lande på en annen flyplass og ta buss i nesten tre timer for å komme frem. Det var det andre som skar seg.
Jeg ankom Queenstown midt under the Winter Festival, men det fantes ikke et eneste snøfnugg på bakken. Det var en av de mildeste vintrene i New Zealand på flere tiår, så kaldværet og snøen lot enda vente på seg. Jeg ble selvfølgelig skuffet, ettersom hovedgrunnen til å reise sørover var for å stå på brett. Heldigvis er det nok av andre ting å ta seg til i byen, så mens jeg krysset fingrene for bedre føre, utforsket jeg et par av de mange alternative aktivitetene i området.
Den desidert beste dagen i Queenstown begynte med en tur med “the Shotover Jet”, for deretter å toppes med heli-rafting. “The Shotover Jet” er en jetbåt utstyrt med to motorer, som til sammen produserer 520 hestekrefter! Den er konstruert slik at den kan komme helt opp i 85 km/t og bevege seg i så lite som ti cm vann. I tillegg kan den noe som ingen andre båter kan; den kan spinne 360 grader. To jetenheter i bakenden spytter ut 800 liter vann i sekundet og sørger for hårfin styre- og bremsekontroll, som igjen tillater båten, ikke bare å snurre rundt, men også å manøvrere sikksakk gjennom smale juv. Det var helt klart en adrenalinfylt båttur, og jeg nøt hvert mikrosekund.
Heli-rafting, for de som ikke har hørt uttrykket før, innebærer å ta med seg alt rafteutstyret og fly det inn med helikopter. Grunnen er rett og slett at den delen av elven man ønsker å rafte ikke er tilgjengelig på noen annen måte. Det var min første tur i helikopter noensinne, så jeg gledet meg skikkelig. Og med god grunn, for det var helt fantastisk! Ikke bare fikk vi se hele Queenstown og omegn fra oven, piloten tok oss også med på en magekilende berg og dalbane-tur over et par av fjelltoppene. Det var den perfekte oppvarmingen til strykene som ventet.
Jeg ble i Queenstown i nesten en uke, og fortsatt falt det ikke så mye som et gram snø. Det ble kaldt nok til å kjøre snøkanonene, men med to åpne bakker og en halv million mennesker, så jeg ikke helt vitsen i å betale nesten en tusenlapp for heiskort og leie av utstyr. Så jeg lot det være. I stedet ble det mye fest og moro, med festival og nesten daglige pubrunder. Faktisk festet jeg vel mer i New Zealand enn det jeg hadde gjort sammenlagt mellom New Delhi og Auckland. Det er rart med det, hvordan ulike steder trigger ulike behov og interesser.
Den siste dagen i Queenstown hadde jeg booket og betalt for en dagstur ned til Milford Sound. Jeg leste avreise 0645 på billetten. Selvfølgelig blingset jeg. Det stod 0635, så bussen hadde kjørt knappe fem minutter før jeg dukket opp. En fortvilt telefon til selskapet førte ingensteds hen. ” Sorry, no refund”. Det var det tredje som gikk ad undas.
Jeg stod på bussholdeplassen og stirret vantro og storøyd på snøen som lavet ned i de morgentomme gatene. Var det virkelig mulig? Den dagen jeg pakket sammen og bestemte meg for å vende snuten nordover, begynte det pokker meg å snø. Jeg kunne selvsagt ha blitt, men problemet var tid. Jeg måtte velge om jeg ønsket å henge ut i Queenstown de siste dagene og håpe på at det kom til å snø nok til at det ville bli noe særlig å stå, eller om jeg ville bevege meg videre og se litt mer av sørøya da jeg først var der. Jeg bestemte meg for å holde meg til planen og reise opp til Franz Josef, en isbre som ligger i nordvest. Lettere irritert, parkerte jeg meg i et av de bakerste setene på bussen og sovnet.
Nå har det seg sånn at snø nede i Queenstown betyr regn lenger oppe og ut mot kysten. Isklatringen jeg hadde meldt meg på dagen etter ble derfor avlyst. Det utgjorde den fjerde, nei skal vi se, femte! tua på veien. Som plaster på såret, slang jeg meg med på en fottur på breen i stedet, men tordenstormen som overrasket oss la en bitteliten demper på det hele. Når det er sagt, så har jeg aldri vært oppe på en isbre i haglvær, stiv kuling, og med et lyn og torden rett over hodet før, så det var definitivt en opplevelse jeg vil huske lenge.
Etter en kveld med varmekilder og et par øl på den lokale pub’en, dro jeg tilbake til det superkoselige stedet jeg bodde på, pakket og la meg. Jeg skulle opp tidlig neste morgen, og turen gikk til Wanaka. Paret som eide eide herberget i Franz Josef hadde nettopp flyttet fra Wanaka, så de ga meg adressen til et sted de hadde drevet mens de var bosatt der.
Det viste seg å være et kjempekoselig hus med fantastisk mange hyggelige folk. Jeg trivdes umiddelbart og angret på at jeg ikke hadde reist fra Queenstown noen dager før, så jeg hadde hatt mer tid, både i Franz Josef og i Wanaka. Men slike ting er vanskelige å forutsi i forveien. Det positive er at nå vet jeg det til neste gang.
Det ble dessverre bare én natt og to halve dager i Wanaka. Jeg hadde en flybillett tilbake til Auckland lørdag 9. juli, og den var for dyr til ikke å benytte seg av. I tillegg hadde jeg avtalt å gå ut med Tom og noen venner av han på kvelden. Avreisedagen var det drittvær nok en gang, og jeg trenger vel ikke engang å si at flyet ble forsinket. Først var det for tungt til å ta av i den kraftige vinden, så det måtte lesses av 200 kg baggasje. Det førte til at vi ikke kom oss avgårde før over en time senere, hvilket igjen gjorde at jeg mistet flyet mitt fra Christchurch og videre opp til Auckland. Så da ble jeg sittende på flyplassen i Christchurh og tvinne tomler i over fire timer, før jeg endelig fikk lurt meg med kveldsflyet i syvtiden. Nok en kjepp i reisehjulet.
Det var blitt forholdsvis sent da jeg omsider fant Tom og resten av gjengen på en pub i Auckland Central. Heldigvis ble kvelden av den langvarige sorten. Alle sammen endte opp hjemme hos et vennepar av Tom og sovnet der, etter et lystig nachspiel. Hele søndagen ble vi sittende henslengt i sofaen og se på film og spise junkfood. Det var min første skikkelige sofasøndag på nærmere et halvt år, og det føltes nesten som å være hjemme.
Jeg avsluttet New Zealand-oppholdet med en fest med gjengen jeg hadde blitt kjent med på Nomads. De fleste av dem hadde vært der siden jeg dro ned til sørøya halvannen uke tidligere. Noen av dem var fra sør-Amerika og ventet på at askeskyen skulle løse seg opp og tillate dem å reise hjem. Andre var langtidsboende, på jakt etter jobb. Jeg sa hadet til alle, “see you in south-America” til noen, og satte kursen for Tahiti og Fransk Polynesia.
Og om dere trodde uflaksen min endte her, tok dere grundig feil. Bare for å gni det skikkelig inn, så oppdaget jeg at jeg forlot New Zealand med hodelus! Yes, det stemmer. Et eller annet sted på veien, sikkert på et av herbergene, hadde jeg, på et eller annet vis, greid å få med meg lus. Noe så utrolig ekkelt! Ikke engang som liten, hadde jeg det svineriet der – men som backpacker i en alder av nesten tredve skulle jeg altså være så heldig å få hodebunnen min invadert av små, blodsugende parasitter. Nei, fy søren. Det var ikke mye som gikk min vei disse to ukene. Jeg skjønner jo at jeg blir nødt til å reise tilbake til New Zealand en eller annen gang i fremtiden, for det etterlatte inntrykket jeg dro derifra med, var ikke akkurat strålende. Og det er fryktelig synd, for det er et så svimlende vakkert land, med så overveldende mange trivelige mennesker. Merk mine ord: neste gang drar jeg på sommeren, og jeg låner ikke bort børsten min til noen!
Har gått igjennom alle månedene dine på nytt. Lenge siden jeg leste dette , men my comment har ikke blitt med ser jeg. Har nok glemt å klikke på send. Glad i deg!!!
Leser på nytt. 😀