På bussen til Sepilok, ble jeg plassert ved siden av en jente jeg syntes jeg kjente igjen fra Scuba Junkie Backpackers. Hun så lenge og granskende på meg da jeg satte meg ned, men ingen av oss ytret et ord før en liten halvtime senere. Hun het Yoshimi, og hun hadde bodd på Scuba Junkie. Grunnen til at hun ikke hadde sagt noe til å begynne med, var at hun ikke fikk det til å rime at jeg kom på bussen så langt fra Semporna, hvis jeg var den hun trodde jeg var. Da jeg forklarte hva som hadde skjedd, begynte vi begge å le. Det ble en koselig busstur, og vi fant ut at vi hadde eksakt samme plan for de neste fire dagene.
Vi hoppet av bussen langs hovedveien og gikk den siste biten opp til Uncle Tan Wildlife Adventures. Yoshimi fortalte meg at David, en engelskmann vi begge kjente fra Semporna, også var på vei – og ganske riktig; en liten time senere kom han ruslende over gårdsplassen med sekken og smilet på.
Alle tre sjekket inn på samme rom og nøt deretter en rolig dag i hagen. Jeg fikk skrevet litt på bloggen og booket noen viktige flybilletter, mens David og Yoshimi puslet med sine egne lenge utsatte gjøremål. Det blir gjerne sånn når man forflytter seg ofte. Man skyver alt av småting foran seg; det være seg klesvask, skriving, bildeorganisering, betaling av regninger, booking av billetter, bosted osv. Innimellom er det derfor nødvendig å sette av en hel dag til absolutt ingenting annet enn nettopp slike oppgaver, og det gjør underverker for sjelefreden.
Neste dag begynte moroa. Vi hadde meldt oss på en tredagers campingtur i regnskogen, men før den gikk av stabelen, rakk vi en svipp innom Sepilok Orangutan Sanctuary. Vi passet på å legge besøket vårt til morgenmatingen, hvilket mer eller mindre garanterer et glimt av ”the man of the forest”, som ordene orang og hutan betyr på indonesisk. Det skulle ta en god stund før den første våget seg ut på fôringsplattformen, men så fort nummer én var trygt på plass ved matfatet, dukket nestemann opp. Orangutanger er noen ordentlig snåle skapninger. De er fryktelig sky, så man skal ikke lage mye leven før de trekker seg tilbake og forsvinner inn blant trærne igjen. Heldigvis ble disse to værende rundt plattformen en god stund. Jeg visste at vi var i nær slekt med orangutangene, men jeg hadde ikke snøring på at vi delte så mye som 96,4% av DNA’et vårt med dem. Ikke rart vi føler oss så knyttet til disse oransje pelsdottene, som beveger og oppfører seg omtrent identisk med oss selv.
Mens vi satt på en av rasteplassene utenfor selve parken og ventet på at neste filmforestilling skulle snurre igang, hørte jeg plutselig en lett labbing på taket over oss. Jeg tittet opp og så konturene av fire føtter som lusket mot det ene hjørnet. Forsiktig reiste jeg meg opp og snek meg i samme retning, hele tiden med blikket vendt oppover og festet på den diffuse skyggen over meg. Da jeg kom frem til hjørnet, stoppet jeg. Det samme gjorde skapningen på taket. Og sånn ble vi stående en stund, helt til jeg stakk hodet ut over kanten, i et forsøk på å se bedre. Min nye venn hermet (her er det egentlig veldig fristende å bruke ordet apet), og plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en liten hannorangutang, som hang ut fra takbjelken, kun en halvmeter fra meg. Jeg tror hjertet mitt smeltet på flekken. Den tøyset og tullet seg et lite minutt, før den smatt opp på taket igjen og gjentok leken på den andre siden. Så der holdt vi på, frem og tilbake. Det store spørsmålet var hvem som kom til å gå lei først. Svaret? Ingen av oss. Det herlige møtet ble avbrutt av en jente som spiste kjeks. Helt riktig. Den dumme apen forlot meg til fordel for en jente som spiste kjeks. Og hva tror dere skjedde da apen hoppet på jenta og tok fra henne kjeksen? Onkel skogvokter kom løpende og leide han derifra fordi han hadde sosialisert hakket for mye. Bare så det er sagt, så syntes jeg det var veldig positivt, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Orangutangene er der for å trenes opp til å klare seg selv i det fri, så å omgås for mye med mennesker setter prosessen tilbake og er på ingen måte bra for dem. Det er bare litt vanskelig å tenke så objektivt når man titter rett inn i de brune, elskverdige øynene på en.
Campingturen begynte med handling på et supermarked på veien. Det var siste mulighet til å plukke med seg det man eventuelt måtte mangle, og det man kunne komme til å få lyst på. For min del var det hovedsakelig snakk om regntøy. Etterpå var det tilbake på bussen og et par timers kjøring, før vi kom frem til en liten brygge langs Kinabatanganelven, hvor to båter ventet på å ta oss den siste biten frem til campen. I utgangppunktet var ikke denne delen av turen noe annet enn en transportetappe, men båtmannen vår sa at han ville stoppe dersom vi så noe spennende underveis.
Det tok ikke lang tid før det jublet bak i båten og farten sakket. Vi hadde tydeligvis kommet over noe det var verdt å stanse for, skjønt jeg kunne ikke se noe annet enn trær og himmel. En ivrig finger pekte på en av de høyeste grenene i et digert tre, og sannelig landet ikke blikket mitt på en vill orangutang som satt og tygde på en frukt der oppe. Hele båten var i ekstase. Det er ikke ofte man er så heldig å få øye på orangutanger i naturen, nettopp fordi de er så sjenerte.
Etter å ha knipset noen håpløse langdistansebilder og omtrent pådratt oss kink i nakken, bega vi oss motvillig videre oppover elven. Langs begge sidene strakk regnskogen seg helt ned til de gjørmete breddene. Det frodige grønne stod i nydelig kontrast til det brunoransje vannet, og de mørkeblå skyene på himmelen la et magisk lokk på det hele. Jeg forsvant inn i min egen drømmeverden, helt til den jevne duren fra motoren endret frekvens og dro meg tilbake til virkeligheten. Kun noen hundre meter fra målet vårt skjedde det, utrolig nok, igjen, og denne gangen så vi den samtidig, alle mann. Det var en gigantisk hannorangutang, midt i byggingen av et rede. For en flaks! Til og med båtmannen vår gliste med hele seg og understrekte at dette var svært sjeldent. Jeg var overlykkelig og tenkte for meg selv at dersom resten av turen ble halvparten så bra som den hadde begynt, var det duket for litt av en naturopplevelse.
Campen var så utrolig mye mer enn jeg hadde håpet på. Det var alt du kunne ønske deg og mere til. Da vi booket turen, fikk vi høre om og om igjen at det var en meget primitiv camp med begrensede fasiliteter og mye gjørme. Vi måtte ikke forvente noen luksus osv. Vi hadde vel ikke tenkt å dra på campingtur for å velte oss i luksus! Uansett gjorde alt dette snakket om elendige kår at vi trodde vi skulle komme til et gjømehøl, hvor vi omtrent måtte vade til en illeluktende utedo og sove på maurtuer og ormebol. Det var ikke i nærheten av hva som møtte oss. Alt var bygd opp på påler og gangbroer, så gjørmen fløt ubemerket forbi under oss. Det var rent vann i tønnevis, doene var bedre enn de jeg hadde betalt for å bruke mange steder, og teltet vårt, som var mer som en liten hytte, var tørt og fint og romslig. Jeg husker at jeg lurte på hva slag snobbete turister de hadde hatt besøk av tidligere, for jeg, så vel som alle de andre i gruppen, fant stedet upåklagelig og fantastisk sjarmerende.
For å gjøre kort prosess, så tilbragte vi tre dager ute i naturen. Vi gikk en del til fots, men brukte mesteparten av tiden i båt på elven, da det er lettere å komme tett på dyrelivet på den måten. Noen av utfluktene fant sted i dagslys, andre i ly av nattemørket. Jeg skrev faktisk en komplett liste over alle artene vi fant, men jeg ser ikke noe poeng i å dele hele den her. Jeg kan i stedet fortelle at de absolutte høydepunktene var orangutangene (naturligvis), en flokk proboscis monkeys (finnes kun på Borneo), en leopardkatt og de lysende øynene til en krokodille som jaktet i natten.
Før, innimellom og etter alle aktivitetene, var det masser av tid til avslapning og sosial moro. Guttene som jobbet der var ihugede fotballspillere og noen ordentlige kløppere på gitar, så det ble mye ballsparking (ikke på meg dessverre, kneet mitt måtte pent sitte på sidelinjen og se på) og enda mer allsang. Jeg forelsket meg hodestups i kveldene der ute; i den ildrøde solnedgangen fra bryggen nede ved elven, i lyden av de lekne apene som herjet i trærne, og i silhuettene av alle flying foxene som skjøt ugrasiøst over den mørknende himmelen. Deretter forelsket jeg meg i de sene, lommelyktmiddagene, etterfulgt av gitarjamming og sang, og i lydene fra regnskogen, orkesteret av insekter og frosker, som vugget meg i søvn hver natt. Livet var akkurat sånn det skulle være, og jeg nøt hvert sekund av det.
Den andre og nest siste dagen hadde vi en god del fritid, om man kan kalle det det, så David og jeg bestemte oss for å dra og fiske. Vi fikk med oss hver vår fiskestang, en boks med mark, en båt, samt en til å kjøre den. Jeg hadde ikke elvefisket på det jeg kunne huske, og David hadde aldri fisket i det hele tatt, så vi var som to oppspilte småunger der vi satt i båten på vei nedover strømmen.
Før vi engang hadde rukket å kaste første gang, skvatt vi kraftig av lyden, og deretter synet, av en krokodille som hev seg uti vannet fra elvebredden og forsvant. Jeg klappet og skalv om hverandre. Det var en ubeskrivelig følelse. Jeg var i hundre over å ha sett en krokodille, samtidig som jeg syntes den var litt vel nære og båten en smule liten. Bekymringene forsvant imidlertid fort da det nappet i snøret, og jeg halte ombord min aller første catfish.
Båtmannen vår brukte noe hjemmesnekret utstyr jeg aldri har sett maken til og dro, på mirakuløst vis, opp en hel haug med gigantiske reker. Selv fikk jeg fire fisk og en ål og var storfornøyd med det. Tanken var å tilberede fangsten til middag samme kveld, men vi trengte noe å komplettere måltidet med. Båtmannen glimtet til og foreslo at vi kunne gå inn i regnskogen og plukke med oss noen ville grønnsaker. Utfordringen var bare at vi måtte komme oss over den gjørmete elvebredden først. Hvis du noen gang har forsøkt å gjøre det samme, så vet du hvor usannsynlig glatt det er, og du vet at underlaget gir etter og sklir ut dersom du er uforsiktig. Hvis du nå har fulgt med og vært oppmerksom, så vet du også at det var krokodiller i denne elven. Jeg var derfor ikke veldig for idéen, men syntes heller ikke jeg kunne sitte igjen i båten og la guttene gjøre all jobben. Så da ble det til at vi kavet oss frem, alle tre, barbeint og så latterlig underlegne om en av våre reptilvenner skulle finne på å hilse på.
Det gikk så det suste, og vi høstet tre digre bunter i rekordfart. Jeg kan ikke si at jeg var spesielt høy i hatten der jeg tråkket rundt på bunnen av regnskogen uten sko, men absolutt ingenting kom så mye som nær meg, annet enn bakken under føttene mine. Oppdrag vel overstått. Kun den kronglete tilbakeveien gjenstod. Jeg tror jeg skøytet meg gjennom alt som het gjørme på mindre enn et halvt åndedrag, og trygt på plass i båten igjen, kjente jeg meg mer enn lettet og veldig klar for å dra tilbake til campen. Jeg hadde hatt nok spenning for en stund og så frem til å sette tennene i disse grønne vekstene vi nettopp hadde risikert liv og lemmer for. Jeg husker at jeg bemerket høylytt at de best burde smake bedre enn noe annet jeg noensinne hadde smakt.
Det var ikke så langt ifra. Middagen var alldeles utsøkt, og merk at det kommer fra en som ikke er overbegeistret for fisk i utgangspunktet. Når det er sagt, så kan jeg vel kanskje ikke nekte for at det faktum at vi hadde fanget alt selv sannsynligvis bidro til noe av matgleden. Det var heller ikke feil å avslutte gildet med et par kalde øl, kortspill og tradisjonell musikk.
Vi var en glad og munter gjeng som klatret ombord i båtene og vinket farvel til Uncle Tan’s Wildlife Camp ved eventyrets slutt den tredje ettermiddagen. Alle var meget fornøyde med de siste dagers opplevelser og hadde egentlig mest lyst til å bli en uke til. Om du leker med tanken på å dra til Borneo, kan jeg, som du sikkert allerede har skjønt, definitivt anbefale deg å spandere en del av oppholdet ditt på denne utflukten (link ligger på forsiden). En annen grunn til å støtte dette selskapet, er at Tan, som startet og eier det, tar inn arbeidsløse, men ambisiøse, ungdommer og gir dem et hjem og en jobb. Han har finansiert utdannelsen til flere av dem, og alle jeg snakket med mens jeg var der hadde utelukkende positive ting å si om han og måten han driver på. Om alle opplysningene stemmer er selvfølgelig en annen sak. Personlig velger jeg å tro det.