I skrivende stund, befinner jeg meg på dekk av en 46 fot katamaran av merket Fountaine Pajot. Ved siden av meg står en nymikset rom & cola, solen er i ferd med å forsvinne et sted i den blikkstille horisonten, og termometeret viser 28 varme. Jeg er på Tahiti, og livet er herlig!

Mens jeg sitter her og tenker tilbake på de siste månedene, begynner det sakte, men sikkert, å gå opp for meg hvilket eventyr jeg er ute på. Jeg innser også at jeg henger langt bak på bloggingen, og at jeg endelig har landet et sted hvor jeg kan komme à jour og finne roen noen uker fremover.

Da jeg var i Peru i 2009, dro jeg opp til en topp ovenfor Cuzco for å paraglide. Ved siden av meg på gresset satt en normann som viste seg å være fra Hamarområdet. Vi utvekslet mailadresser, men opprettholdt egentlig aldri kontakten. Ikke før jeg fikk høre av en kompis av broren min at jeg var den andre personen han kjente som skulle ut på langtur. Naturligvis ble jeg nysgjerrig og lurte på hvem den første var, hvor han/hun skulle og når han/hun skulle reise. Jeg fikk en link til svar, fulgte den og fant meg selv på hjemmesiden til en som latet til å ha solgt rubbel og bit for å seile jorden rundt på tusen dager. Imponert og ivrig etter å finne ut mer, skrollet jeg meg nedover siden, helt til jeg kom til et bilde av skipperen. Jeg holdt på å dette av stolen. Det var Kevin fra fjellhyllen i Peru halvannet år tilbake! Etter å ha oppdaget dette snåle sammentreffet, hev jeg meg på tastene og fyrte avgårde en mail for å høre mer om reiseruten og muligheter for å møtes og kanskje hoppe ombord et sted på veien – og her er vi, et halvt år senere. Jeg kan ikke fatte og begripe at det klaffet, og at jeg er så heldig at jeg får ta del i denne fantastiske seiletilværelsen en stakket stund.

Mange uker har gått siden Laos, og jeg har mer enn mye på hjertet. Så, for å begynne i riktig ende, her kommer fortsettelsen på ferden nedover Sørøst-Asia:

På bussen til Bangkok, ble jeg sittende ved siden av en meget trivelig finne ved navn Tuomas. Vi kom raskt til enighet om at takterasse med basseng og en liten smak av semi-luksusliv på D&D Inn hørtes ut som en strålende idé, så vi sjekket inn på et dobbeltrom og delte kostnaden. Jeg tror det eneste jeg har å utsette på å reise solo må være prisen for overnatting. Det er alltid billigere å være to eller flere, om man da ikke greier å oppdrive en sovesal, noe som er langt enklere på omtrent samtlige av de andre kontinentene. Ikke at et enkeltrom er dyrt i den delen av Asia uansett, men mange bekker små osv.

Etter å ha sovet et par timer, flakset jeg av sted og stupte målbevisst inn i en av de mest effektive dagene så langt på turen. Jeg hadde samlet opp tusen ting som måtte krysses ut, deriblant et tannlegebesøk, en visumsøknad, gaveshopping, en skreddervisitt, endring av eksisterende flybilletter og booking av nye flybilletter. Da alt, utrolig nok, var i boks, møtte jeg Tuomas for en øl i bassenget på taket av D&D og middag og drinker på Khao San. En av guttene jeg ble kjent med på fortausfesten da jeg var i byen et par uker tidligere, meldte meg på Facebook og sa at bandet hans skulle spille på et sted i nærheten. Vi fant veien og ble til de kastet oss ut ved stenging. Et strålende gjensyn med Bangkok, og en etterlengtet smak av storbyliv.

Jeg slepte den trøtte kroppen min ut av hotellresepsjonen en liten time før soloppgang og satte kursen mot Bangkok lufthavn og Krabi. Fra flyplassen i Krabi var det den samme melkeruta som før; taxi til sentrum, etterfulgt av minivan og ferge over til Koh Lanta. Det første jeg gjorde da jeg ble sluppet av i Kantiang, var å dure rett ned til Pook og Malee, et vennepar som bor og har et atelier der nede. De visste jeg skulle komme den uken, men ikke hvilken dag. En strålende overrasket Pook spratt opp av stolen og løp sporenstreks og vekket Malee, som var midt i ettermiddagsluren sin. Han kom luskende ut, halvveis omtåket, men med et bredt smil og to utstrakte armer. Fire år hadde gått siden sist. Jeg fikk en god og lang velkomstklem av begge to.

Full av forventning og euforisk over å være tilbake i gamle trakter, sjekket jeg inn på Kantiang Bay View Resort. Jeg ble gjenkjent umiddelbart og innlosjert i den gamle bungalowen min. Uansett hvor godt og helhjertet jeg forsøker, vil jeg aldri klare å formidle følelsen av å slenge fra seg sekken i det samme hjørnet, legge seg ned i den samme hengekøyen på den samme verandaen og skue utover den samme stranden. Det var som om tiden var skrudd tilbake, som om ingenting hadde skjedd siden sist, og, på et vis, følte jeg at jeg var kommet hjem.

Ched og Puly var på jobb i baren. Jeg kan ikke beskrive ansiktet til Ched da han så meg. Han visste tydeligvis ikke at jeg skulle komme. Sist jeg så han var han tenåring, nå var han i begynnelsen av tjueårene og en langt mer voksen versjon av sitt gamle selv. Puly var den samme, bare med et par ekstra smilerynker og noen forsiktige går striper i håret. Jeg gliste fra øre til øre og delte ut klemmer i alle retninger. Koh Lanta vil alltid være mitt paradis, og har du vært i Thailand uten å ha besøkt Kantiang på Lanta, har du gått glipp av noe.

Jeg tillot meg selv fem dager i gamle venners selskap. Tiden fløy, skjønt jeg gjorde ikke annet enn å nyte late soltimer og sosiale stunder i strandbaren. Det var lavsesong og forholdsvis rolig, noe som passet meg utmerket og ga rom for knytting av nye vennskap, så vel som pleing av gamle. Bandet til Puly stod for levende musikk hver kveld frem til cirka midnatt, og den andre kvelden, greide han noe få har greid før han, nemlig å lure meg opp på scenen for å synge med dem. Jeg var vettskremt til å begynne med, men fant fort entertaineren i meg. Det var merkelig nok suksess, eller i verste fall tilfredsstillende, for jeg ble fast innslag i dagene som fulgte.

Under en av opptredenene mine, kom plutselig Tasha, en engelsk jente jeg kjente fra mine tidligere besøk, vandrende inn strandveien. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at hun fortsatt var der, men det var hun altså. Det ble et veldig koselig gjensyn, som faktisk førte til at jeg fikk gjort opp gammel gjeld. I 2007 lånte jeg 2 000 bath av en ire som heter Maria. Helt siden den gang, har jeg prøvd å betale tilbake, men hun summet seg aldri til å finne ut av IBAN- og SWIFT-kodene jeg trengte for å gjennomføre transaksjonen. Maria bor fortsatt i Krabi, og tilfeldigvis hadde Tasha tenkt seg dit for å besøke henne dagen etter. Jeg skulle jo aller helst ha overakt pengene personlig, men nå fikk jeg i det minste gjort opp for meg, og det føltes godt.

Den siste kvelden tok Pook og Malee meg med til restauranten til en venn av dem. Den lå på en liten høyde mellom Kantiang og Last Beach og hadde panoramautsikt til solnedgangen. Vi spiste en nydelig middag og drakk et par glass vin, mens vi mimret og koste oss under det vakreste fyrverkeriet av en himmel jeg har sett hittil på reisen. Da mørket falt på, hoppet vi på scooterene og kjørte tilbake til atelieret deres, der Malee ga meg et nydelig bilde han hadde laget. Jeg tørket rørte gledestårer og takket fra bunnen av hjertet mitt. Det var ikke lett å si hadet, spesielt ikke etter så kort tid, men jeg lovte dyrt og hellig å komme tilbake før det var gått fire nye år.

Kvelden ble avsluttet i Why Not Bar, der Ched sprettet en flaske Sangsom han delte generøst med alle som ville ha. En verdig og helt riktig avslutning på en fryktelig hyggelig og sårt etterlengtet gjenforening med Kantiang, Koh Lanta og alle de fantastiske menneskene som bor der. Takk, alle sammen. Vi sees igjen!