Jeg var så trøtt at jeg så omrisset av mannen med ljåen da jeg dumpet ned i flysetet på Druk Airs flight KB401 til Paro, men å sove kom så absolutt ikke på tale. Flyturen til Bhutan, og spesielt vestfra, er nemlig kjent for sin fantastiske og helt unike panorama. Om været er klart, kan man skue de hvite toppene av Himalayas nesten ved siden av seg, med Mount Everest tronende et lite hode over de andre. Det var nettopp en sånn sky- og disfri dag, og jeg så Everest, majestetisk, klar og tydelig, kun et steinkast fra vinduet mitt. Jeg hadde blitt velsignet med nok et av de øyeblikkene man kunne ønske man kunne spole tilbake og oppleve om og om og om igjen. Men enda så bergtagende og flott synet var, slo det, utrolig nok, ikke selve innflyvningen til Bhutans internasjonale flyplass, Paro. Det var som i et dataspill. Flyet regelrett tråklet seg vei mellom fjellene. Noen steder var det så smalt, at det så ut som jeg kunne rørt ved tretoppene, hadde jeg sittet på vingen og lent meg ut. Det er den vakreste, mest vanvittige og minneverdige flyturen hittil i mitt liv. Jeg kan anbefale hele verden å reise til Bhutan, kun for den.

Da jeg landet på flyplassen i det lille lykkelandet, hadde jeg absolutt ingen formening om hva som ventet meg. Jeg visste at jeg ble hentet av guiden min, men utover det, var jeg fullstendig blank. Jeg hadde derimot mange forhåpninger, ettersom prislappen var forholdsvis drøy og oppholdet kort. Det er vel uansett naturlig å la seg trekke opp litt av å tanken på å skulle være blant det eneste folket i verden som måler brutto nasjonal lykke.

Ugyen Tenzip stod utenfor og ventet med et skilt med navnet mitt på. Han var iført Bhutans nasjonaldrakt og smilte fra øre til øre. “Welcome to Bhutan”, sa han, og knøt et sjal rundt skuldrene mine. Sjåføren min het også Ugyen, noe som gjorde livet bittelitt lettere, og han var minst like blid som navnebroren, bare litt mindre pratsom. Herr Tenzip skravlet nemlig som en foss. Men han var en interessant foss; en fontene av kunnskap, som skulle komme til å lære meg fryktelig mye spennende i løpet av de neste fem dagene.

Fra flyplassen kjørte vi så til Paro by for å spise lunsj, før vi fortsatte til the National Museum (tidligere kalt Ta-Dzong). Der fikk jeg en rask, men interessant, gjennomgang av Bhutans kultur og historie, servert av en sjarmerende engasjert Ugyen. Han flakset rundt museet som en virvelvind, mens han gestikulerte og imiterte ivrig. Han levde seg så inn i beretningene at han gikk oss bort ved flere anledninger. Jeg småløp etter, med ørene på nysgjerrrig stilk, og det skal han ha; han greide å holde oppmerksomheten min under hele omvisningen.

Etterpå kjørte vi gjennom Paro Valley, til ruinene av Drugyel Dzong, fortet som beskyttet dalen under den tibetanske invasjonen tidlig i det 17. århundre. Det blåste friskt på toppen, og lukten av regn hang i luften. Utsikten var nydelig, med grønne åkre og skogkledte dalsider så langt øyet kunne se. Hele 72,5% av Bhutan består av skog, så omgivelsene er grønne og frodige omtrent hvorenn du snur og vender deg. Det er som et lite eventyrland, i en sjelden bok jeg var så heldig å snuble over på veien.

Siste stopp for dagen var Paro sentrum. I og med at tobakk er ulovlig i Bhutan, er det nesten en umulighet å oppdrive så mye som en eneste sigarett. Du kan faktisk få overaskende tre år i fengsel, uten mulighet for kausjon, om du blir tatt for å røyke på et offentlig sted. Dersom du har kjøpt tobakken i utlandet og kan vise til kvittering, er det imidlertid tillatt å røyke på visse områder. Loven er ny av 2011, så det var ikke bare jeg som fortvilte over situasjonen. Verken Ugyen guide eller Ugyen sjåfør hadde greid å stumpe sigaretten – hvilket var heldig for meg, for Ugyen sjåfør visste råd. Han durte målbevisst avsted og returnerte triumferende en halvtime senere. Fangsten var en tipakning smuglesigaretter fra India. De smakte forferdelig.

I mellomtiden ruslet Ugyen guide og jeg rundt i gatene og tittet i butikker og på folk. Vi gikk oss på innspillingen av en film (det ser ut til å skje med jevne mellomrom), så vi ble stående å observere den en stund. Etterpå kjøpte jeg en ny dagbok og et par altfor dyre armbånd, som minne fra det som lå an til å bli en veldig annerledes reiseopplevelse.

Tandeling Resort lå på en høyde litt utenfor Paro. Jeg ble tatt imot med smil og bukk og nei – og vist til et rom som omtrent tok pusten fra meg. På en internasjonal luksusskala lå det vel et sted på midten, men på min skala, etter i overkant av to måneder i India og en lengre fjelltur i Neplal, var det en soleklar tier. Det var fliser på badet, dusjkabinett, varmt vann, vestlig toalett med desinfisert sete, sofa,. TV, stor dobbelseng, rent sengetøy, helspeil, stilige gardiner, klesskap og til og med en hårføner. Ikke at jeg brukte den, men allikevel! Jeg følte meg som en gudinne i himmelrik.

Før middagen, som for øvrig var minst like himmelsk som rommet, snek Ugyen og jeg oss ut i den mørke skogen for en kveldsrøyk. Vi satt bak en stor furu og skravlet en times tid, om alt mellom himmel og moder jord. Det kom tydelig frem at bhutaneserne er fryktelig stolte av landet sitt, noe som gjorde det veldig morsomt å stille kritiske spørsmål til styre, lover og regler. Ugyen svarte godt for seg, men en ørliten mangel på kunnskap om verden der ute gjorde seg tidlig gjeldende. Ikke så rart kanskje, i et rike som er så lukket og skjermet for påvirkning utenfra. Allikevel visste han mye, sikkert langt mer enn den gjennomsnitlige bhutanske statsborger, og en kort karriere for et amerikansk selskap i Delhi hadde lært han upåklagelig engelsk.

Neste morgen stod vi opp tidlig for å ta turen til Taktsang Monastery, eller Tiger’s Nest, som det også kalles. Det har fått navnet sitt etter Saint Padmasambhava, som skal ha fløyet dit på en tigerinne i det 7. århundre. Det sies at han mediterte i en grotte der oppe i tre måneder, og i det 17. århundre ble tempelet derfor reist rundt denne grotten. Det er i dag et viktig pilgrimssted alle bhutanesere har som mål å besøke minst én gang i løpet av livet.

Vi brukte cirka fire timer på å gå opp og ned de 800 høydemeterne som skiller dalen fra klippen tempelet ligger på. Turen var kjempefin og tok oss gjennom fortryllende skog og deilig, frisk luft. På toppen falt en nydelig foss bak tusen på tusen velsignede bønneflagg, som glitret fargerikt mot den blå himmelen. Et meget hellig sted, og det stod tydelig skrevet i vinden.

Ugyen fortalte meg masse spennende i løpet av disse timene. Jeg lærte ufattelig mange nye ting om buddhismen, om buthansk tro og overtro. Det jeg fant mest fascinerende, var hvor stor innvirkning det later til å ha på livene og tankemåten deres. For eksempel kom jeg til å uttale hvor beundrelsesverdig det var at alle materialene var blitt båret hele veien opp av menneskehender. Da fikk jeg bare et uforstående og halvveis oppgitt blikk i retur. “Siv, the gods brought it here!”. Jeg fant ut det var best å la temaet ligge og nikket i stedet alvorlig og samtykkene tilbake. I hodet mitt raste hundrevis av spørsmål.

Jeg lærte også om alle de ulike stadiene av eksistens, om hvordan man blir gjenfødt som en sommerfugl hvis man slukker et lys med pusten, og om hvordan man ved å plystre i dagslys kaller på vindene, mens plystring i natten inviterer spøkelser. Min favorittskikk, -tro, eller skal man kalle det -tradisjon, var alle penisene som var malt på husveggene til folk (ja, du leste riktig). Den fullstendige forklaringen skulle jeg ikke få før den nest siste dagen. Inntil videre slo jeg meg til ro med at det beskyttet mot rykter, sladder og ulykke generelt. For en herlig, absurd og interessant ting å tro på, uansett opphav.

Kvelden og natten ble tilbragt i hovedstaden, Thimphu, en halvannen times kjøretur fra Paro. Ugyen bor der, så han kjenner byen godt. Ettersom det var en lørdag, spurte jeg han om han ikke var interessert i å gå ut en tur. Gutten holdt på å forgå av begeistring. Han kunne fortelle meg at det var første gang en turist hadde foreslått det i løpet av de fire årene han hadde jobbet som guide. Jeg tok det som et ja, noe jeg gjorde helt rett i. Han forsvant i en støvsky, skjønt jeg sverger på at smilet hans hang igjen i luften et lite sekund, og var tilbake nesten like brått som han hadde forduftet. Med seg hadde han en kasse pils og to pakker smuglesigaretter.

Vi begynte festen på hotellrommet mitt, før vi fortsatte til en nattklubb som het Ace. Det var allerede bra med folk da vi ankom rundt klokken elleve, men ved midnatt regelrett eksploderte det! Stemningen stod i taket, og dansegulvet kokte nesten over av elleville bhutanesere. Ugyen møtte to av kusinene sine, pluss noen kompiser, så vi ble en stor, lykkelig gjeng etterhvert. Men det endte, som alle morsomme kvelder har en tendens til å gjøre, altfor brått, og sengene kalte oss tilbake til Raven Inn Hotel.

Neste dags sightseeing begynte med Memorial Chorten, bygget til ære for og minne om avdøde avdøde Kong Jigme Dorji Wangchuck. Deretter dro vi til Motithang Zoo og besøkte Bhutans nasjonaldyr, the Takin. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den snåle skapningen på best mulig måte, men en ku med geitehode maler et nokså rettferdig bilde.

På veien tilbake til Thimphu, stoppet vi for en titt på Tashichho Dzong på avstand. Det var, på likhet med absolutt alle hus og byggverk i Bhutan, forseggjort, detaljert og vakkert. Vi skulle besøke det ordentlig dagen etter, så jeg nøyde meg med å knipse et par bilder, før jeg slang meg inn i bilen igjen. Dagens destinasjon var Bhutans tidligere hovedstad, Punakha.

Ettermiddagen før hadde jeg gått til innkjøp av noen velsignede, buddhistiske bønneflagg. Ugyen visste om et perfekt sted jeg kunne henge dem opp. Det het Dochula Pass, var prydet med 108 hellige stoopas og lå på 3 100 meter over havet, et sted på den snirklete veien mellom Thimpu og Punakha. Da vi kom dit, tok jeg med meg flaggene og en navneliste jeg hadde forberedt og ruslet opp i skogen. Blant de høye, mektige Blue Pinetrærne og en million andre bønneflagg, holdt jeg en liten, stillferdig seremoni for meg selv. Jeg knøt den fargerike remsen (fire ulike farger, hvorav hver representerer ett av elementene) mellom to grener, dedikerte dem til navnene på listen min og bad en beskjeden bønn, men ønske om hell og lykke til alle de nevnte. Bhutaneserne tror nemlig at hver gang vinden blafrer i et velsignet bønneflagg, blåses all ulykke ut av livet/livene til den/de det er dedikert til. Og jo høyere opp, jo helligere. Jeg syns det var en fin ting å gjøre, og det ga meg minst like mye som det forhåpentligvis gleder de jeg heiste dem for. En perfekt gave, som ikke ville komme til å ta opp irriterende plass i sekken de neste månedene.

Den siste biten ned til Punakha satt jeg i dype, fine tanker i baksetet, mens jeg tittet ut av vinduet mitt og smilte. Omgivelsene var av en annen verden. Skog, skog og mere skog. Grønne daler og fjellsider, tilsløret av mystisk tåke, lå badet i en lav ettermiddagssol. At jeg kunne være så priviligert og heldig at jeg fikk oppleve alt dette var utenfor min fatteevne. Noen ganger må man bare klapse seg selv på kinnet for å innse hvor man er og omfanget av alt man opplever. Å leve i nuet får virkelig en helt ny betydning når man reiser på denne måten.

Det ble en tidlig kveld, for så å stå opp tidlig og kjøre til Punakha Dzong, et fantastisk fort, beliggende mellom elvene Mo Chhu og Pa Chhu. Jeg ble fortalt at det har overlevd mang en isbreflom og brann opp gjennom tiden. Vi tok en rundttur både inne og utenfor, og jeg og kameraet mitt lot oss stadig imponere over den detaljerte arkitekturen som preget det lille kongedømmet. Og bedre skulle det bli. Etter lunsj fortsatte vi nemlig til Chimme Lhakhang og Chimme Lhakhang Fertility Monastery. I området fantes det ikke et eneste hus uten en gigantisk penis malt på ytterveggen. Det var nå jeg endelig skulle få den utdypende forklaringen rundt dette sære fenomenet.

Chimme Lakhang Fertiliyt Monastery ble reist for å hedre minnet til den legendariske Lam Drukpa Kunley, eller the Divine Mad Saint, som han også omtales som. Han var en gal man, som skal ha vært i besittelse av en rekke overnaturlige krefter og evner. Overalt hvor han gikk var han naken, og penisen hans ble således et symbol på helligdom og lykke. Dette innebar at man trodde at å ha sex med han bragte frelse til sjelen. Om man hadde levd et syndig liv, trengte man altså bare å tilbringe en natt med the Mad Saint for å unnslippe helvete. Historien har det til at han til og med hadde sex med sin egen mor, for å berge henne fra en grusom skjebne i det neste liv.

På veien til tempelet så jeg en liten gutt som satt på en trapp og fiklet med noe. En nærmere titt avslørte at han lagde små peniser av leire. Kry over sin siste kreasjon som lå og tørket i solen, rakte han den over til meg, mens han forklarte til Ugyen at han ville gi den til meg “for protection and good luck”. Jeg kunne ikke annet enn å le og ta den imot. En aldri så liten smule overrumplet, takket jeg pent for gaven og ga den lille kunstneren en god klem. Jeg kan vel ikke si annet enn at det er min favorittsouvenir så langt på reisen.

Vel inne i selve tempelet ble jeg velsignet av en munk med en enorm trepenis (det er vel neppe bare jeg som ser humoren i det), før jeg tente lys og røkelse og sluttførte seremonien jeg hadde påbegynt med bønneflaggene dagen før. Ugyen ventet utenfor. Denne gangen husket jeg noen navn jeg hadde utelatt den første gangen, hvilket betydde at vi måtte ta en rask svipptur innom de 108 stoopaene for å tilføye de siste på veien tilbake til Thimpu.

Siste stopp var, som nevnt tidligere, Taschichho Dzong i hovedstaden. Siden det var søndag, var det stengt, men vi fikk allikevel komme innenfor murene for å ta uteområdet og bygningene nærmere i øyesyn. Det var like flott som det hadde sett ut til på avstand, og kameraet gikk varmt nok en gang.

Vi sjekket inn igjen på Raven Inn Hotel. Siden det var siste kvelden, greide vi å overtale Ugyen sjåfør til å spise middag med oss. Etterpå avsluttet vi, alle tre, kvelden og Bhutanoppholdet mitt med tradisjonell sang og dans på en pub beleielig lokalisert på andre siden av gaten for hotellet. Der traff vi en haug med hyggelige folk og trakk tiden og de siste timene ut i det lengste. Jeg var på ingen måte klar for å dra fra Bhutan, men budsjettet mitt tilsa at det var fornuftig. 200 USD dagen svir godt i en stakkars backpackers lommebok. Det ble derfor med de fem altfor korte dagene, og det var med et blytungt hjerte jeg klemte begge Ugyenene mine farvel på Paro flyplass grytidlig neste morgen. Det var skikkelig sørgelig å måtte reise fra dem. Selv om det bare hadde vart en knapp uke, hadde jeg rukket å bli glad i begge to.

Flyturen begynte på samme måte som flyvningen fra Kathmandu hadde avsluttet; sikksakk mellom fjell og daler, til vi hadde klarert dem alle, og Bhutan lå som et lite nålehode under oss. Jeg var litt nedstemt, men klatret raskt opp igjen da jeg innså luksusen de ekstra kronene for et businessete hadde å by på. Det faktum at jeg ble sittende å sippe rødvin med en meget trivelig thai, som viste seg å være en venninnne av Hans Høyhet, kongen av Bhutan, hjap også betraktelig på humøret…

Man kan si at Kathmandu er hektisk, forurenset, slitsomt og masete, men om man kommer rett fra India, oppleves det faktisk som helt ok. Jeg tror at å besøke India først var noe av det smarteste jeg kunne ha gjort, for det fikk meg til å verdesette Nepal så utrolig mye mer enn jeg ville ha evnet om jeg hadde ankommet direkte fra komforten av min egen vestlige sofakrok. Nå skal det sies at jeg for det meste holdt meg i Thamel, som er det forholdsvis rolige backpacker- og turiststrøket i Kathmandu, men jeg føler allikevel at jeg så nok av utsiden til å kunne ha en reell formening.

Det aller første jeg tok tak i etter at vi, Ash, Flora og jeg, hadde sjekket inn på et tremannsrom på The Dutch Home, var planene mine for neste land. Jeg var enda ikke sikker i min sak, men Bhutan hadde lenge knivet med Bangladesh om den gjeveste plassen på listen, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer lyst fikk jeg. Jeg tuslet derfor innom et reisebyrå Ash kjente til og gikk god for, i utgangspunktet bare for å forhøre meg om priser, innreiseregler og mulige datoer. Jeg kom ut derifra nesten 10 000 NOK fattigere, med fllybilletter, visum og en femdagers rundtur bestilt.

Bhutan er et av få land i verden som fortsatt er veldig lukket og regulert når det kommer til turisme. De slipper kun inn cirka 5 000 besøkende årlig, og uten personlig invitasjon og et hav av papirarbeid, er det klin umulig å farte rundt i landet på egenhånd. Det enkleste er, med andre ord, å reise organisert, altså at du har en guide som møter deg på flyplassen, en sjåfør som kjører deg fra A til B, alt av hotellovernattinger forhåndsbooket og -betalt – og en reiserute ferdig lagt opp. Du må nemlig besitte en såkalt tour permit bare for å bevege deg langs veiene om du ikke er bhutansk statsborger.

Men jeg forlot ikke reisebyrået med kun den planen. En fugl hadde kvitret meg i øret at det var en musikkfestival på gang i grensetraktene til Tibet den kommende lørdagen, og det passet ypperlig med mine planer om å reise til nøyaktig det samme området for å juve. Jeg var ikke sen om å slå til på tilbudet om å kjøpe en kombinert juving-/camping-/festivalbillett.

Ash og Flora dro etter et par dager, og  jeg sullet rundt i Katmandu på egen hånd, mens jeg ventet på helg og nye eventyr. Jeg støtte på en del tidligere bekjentskaper (det slutter aldri å forundre meg hvordan du møter de samme backpackerne overalt hvor du reiser), blant annet Louise og Marc, som Katie og jeg møtte på rafteturen til Chitwan. De hadde turens hittil beste historie å dele. Jeg fortalte tidligere om den ville elefanten vi var så heldige å se da vi var på jeep safari i nasjonalparken, og om hvor livredd guiden vår ble da den kom løpende i retning bilen vår. Vel – Louise og Marc gikk seg på den samme elefanten til fots dagen etterpå! Den hadde styrtet ut av buskene foran dem og sendt hele gruppen flaksende i alle retninger. Panikkslagne ben snublet og falt, og elefanten hadde passert kun få meter fra en jente som lå på bakken, stiv av skrekk. Jeg holdt på å sette lunsjen min i halsen da jeg hørte det. For en opplevelse! Den slår virkelig alt jeg hittil har vært med på en lang gang.  (Jeg har riktignok fortsatt over åtte måneder på meg…)

Last Resort het stedet hvor Sundance Festival gikk av stabelen for sjette år på rad. Solen skinte fra en lettskyet himmel og lystige, forventningsfulle stemmer steg opp fra den lille folkemengden som hadde slått seg ned på bakken foran scenen. Rundt omkring på gressflekkene som omringet selve festivalplassen og baren, var det slått opp drøyt hundre små tomannstelt.  Alt lå til rette for en magisk helg.

Etter en lang dag, kveld og natt med live musikk, god stemning og masse hyggelige folk, lot jeg stjernehimmelen lyse meg vei tilbake til teltet mitt. Jeg krøp ned i soveposen og sovnet til rytmen av trommer et sted i det fjerne. Før i tiden ville jeg sporenstreks snørt på meg skoene og lagt i vei på jakt etter kilden. Det er godt man blir eldre og mer fornuftig med årene, det var tross alt morgendagens juving som var hovedårsaken til min tilstedeværelse.

Jeg våknet til lukten av nytraktet kaffe og duggfriskt gress. Morgensolen hadde rukket å varme opp teltet såpass at det var lekende lett å stå opp uten å slumre, og alle de glade stemmene utenfor virket dessuten mer forlokkende enn søvnen. Frokosten var servert, himmelen blå og livet en dans på magiske bønnestengler.

Vi fikk beskjed om å møte opp for avhenting av utstyr først to timer senere, så det ble god tid til å la maten synke og fregnene boltre seg. Juvingen skulle finne sted et lite stykke unna campen, men ikke lenger enn at vi kunne ta oss dit til fots. Det tok oss noe sånt som en liten halvtime å komme til utgangspunktet, som lå på toppen av en liten foss øverst i juvet. Totalt hadde vi syv nedstigninger, hvorav to var naturlige sklier uten tau, og fem var rapelleringer (med tau). Alle de sistenevnte foregikk mer eller mindre i vinkelrette fossefall, så det var såpeglatt og krevde konsentrasjon og til tider bedre teknikk enn hva mine rustne klatreferdigheter kunne skilte med. Heldigvis greide jeg å børste støvet av dem relativt raskt og før vi kom til den høyeste fossen på førtifem meter, med en dundrende vannsprut i hodet hele veien ned. Jeg var klar, jeg var skjerpet, og jeg elsket utfordringen og pulsen den ga meg. Det er i sånne situasjoner man virkelig føler at man lever, og det smilet man sitter igjen med etterpå kjennes ut som det aldri vil forsvinne. Denne dagen skulle det derimot jages vekk av noe helt uventet.

På veien tilbake måtte vi gå gjennom en liten landsby som lå rett i nærheten. Da vi var like ved, ble vi tatt igjen av en håndfull løpende barn. Jungeltelegrafen fortalte oss at en eldre kvinne hadde dødd. Det hadde nettopp skjedd, så da vi krysset den åpne plassen et lite stykke lenger fremme, lå hun fortsatt utenfor det jeg antar var hjemmet hennes, med hele det sørgende lokalsamfunnet knelende rundt seg. Det var helt grusomt, og jeg følte meg så utilpass og i veien som jeg sjelden før har gjort. Barn og kvinner gråt hysterisk. Det skar gjennom marg og bein. Jeg slo blikket ned på føttene mine og skyndte meg alt jeg kunne, mens jeg gjorde meg så liten og usynlig som bare mulig. Det er rart, er det ikke, hvor kort det er fra ekstatisk glede til tyngende nedstemhet. Fra å føle at man er på toppen av verden, til at man bærer en families blytunge sorg på skuldrene. Man reiser til steder som Varanasi i India og ser Døden overalt, men når man snubler oppi menneskers første, desperate sorg på denne måten, blir det straks litt mer følelsesladet og vanskelig å takle.­

Jeg forble nedstemt en god stund etterpå, men fikk ristet det av meg med et par konserter og godt selskap. Festivalen varte til et lite stykke utpå ettermiddagen på søndagen, og mens nedriggingsarbeidet tok til, satt jeg på en buss på vei tilbake til Kathmandu. Jeg hadde tre dager i hovedstaden, før jeg skulle reise videre til Bhutan, og jeg hadde kun én eneste plan; å besøke familien Karki.

Roger, en kompis hjemmefra, har en venn som bor i en av landsbyene rett utenfor Kathmandu. Han og familien hans driver en liten gård/hønsefarm og lever av det de selv produserer. Det var helt tilfeldig at jeg fikk tipset mens jeg var i Nepal. Hadde det kommet noen dager senere, hadde det vært for sent. Jeg ble hentet av Mr. Karki i Thamel tidlig en tirsdag morgen. Med tanke på den drivstoffmangelen som hersket, syns jeg dette var en stor og rørende gest og bestemte meg for å like han allerede fra første sekund.

Stedet var helt fantastisk, og det samme var familien og alle som jobbet der. Mr. Karki selv har bodd i Norge i tre år, så han snakker perfekt engelsk og har til og med litt norskkunnskaper gjemt i bakhodet. Konen hans, som jeg dessverre har glemt navnet på, var kjempesøt og pratsom, og snart to år gamle Ramon er intet annet enn en hjerteknusende storsjarmør: Store, mørkebrune øyne glitrende bak de lengste øyevippene jeg noen gang har sett, nydelige, ravnsvarte krøller og et låvedørbredt, konstant smil. De har også en sønn til, men han var på skolen hele dagen, så han fikk jeg beklageligvis ikke møtt. Ikke denne gangen.

Gården bestod av en innkjørsel og gårdsplass innrammet av blomstrende rhododendrontrær, et koselig romslig hus, en enda romsligere grønnsakshage, et fjøs med et par kyr, en grisebinge med tre griser, diverse skur og skjul – og, selvfølgelig, en hønsefarm, bebodd av bortimot 2 000 høner. De hadde også en fasan, noen andre rare fjærkre jeg aldri har sett før, en bedagelig hund og et bredt utvalg frukttrær. Det var et lite himmelrike, og det stod til min disposisjon for en dag. Besøket ble toppet av nydelig mat, tilberedt med kun ferske råvarer og kjærlighet i bøtter og melkespann. Jeg stortrivdes og tenkte, stille i mitt lykkelige sinn, at jeg kom til å finne meg selv tilbake der en gang i fremtiden.

De øvrige dagene forsvant i avslapning, shopping, sightseeing og festligheter med gjengen jeg ble kjent med på Sundance Festival. Jeg fikk også ordnet det siste papirarbeidet til Bhutanturen, samt forlenget det nepalske visumet mitt (det gikk ut to dager før avreise). Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne skryte av at jeg brukte den ledige tiden til å blogge om alt du leser om nå, neste tre uker senere, men det er faktisk sånn at Kathmandu har fjorten timer uten elektrisitet hvert eneste døgn. Og når du legger sammen det med det faktum at diesel er omtrent umulig å oppdrive, så forstår du at generatorer støver ned i mørke hjørner og reisende skribenters bærbare PC’er forblir strømtomme. (I regntiden forkortes det riktignok med noen timer, men det er fortsatt lange perioder midt på dagen uten strøm.)

Den ene kvelden var jeg ute med en svenske som het Peter. Etter stengetid, som er senest midnatt omtrent uansett hvor du går ut i hele Nepal, ble vi sittende og skravle på en trapp like ved en av hovedgatene i Thamel. Plutselig kom en femten år gammel gutt haltende og dyttende på rickshawen sin. Vi spurte han hva som hadde skjedd, og han holdt opp den venstre foten sin til svar,. Han hadde vært utsatt for en ulykke og skadet storetåen så ille at han ikke greide å sykle lenger. Peter tok en halv titt på den blodige stubben, la armen om skulderen på gutten og insisterte på at han matte bli med på hotellet og få såret renset ordentlig. Det var ingen protester å spore, og gutten fulgte lydig med. Vi ble bestevenner etter dette, og hver gang jeg så han i gaten i dagene som fulgte, fikk jeg et stort smil, et “how are you?” og til og med en klem, hvis han ikke hadde passasjerer med seg. En herlig gutt, som kommer til å vokse opp til å bli en fin mann.

Jeg dro fra Nepal med en følelse av at jeg forlot hjemme på nytt. Jeg falt virkelig pladask for dette nydelige, lille fjellandet med sine elskverdige innbyggere, og er det et sted i verden jeg er bombesikker på at jeg kommer til å reise tilbake til, så er det definitivt Nepal!

Stefan, Katie, Fredrik og jeg dro tilbake til Pokhara, mens Selma måtte reise rett til Kathmandu for å rekke flyet hjem til Nederland. Stefan lot seg friste av landeveien, leide seg en motorsykkel og forsvant etter et døgn. Vi andre, derimot, syntes livet i Pokhara var meget bedagelig og rørte oss ikke av flekken på nesten en uke. Vi gjorde så og si ingenting, annet enn å spise, sove og spise litt til. Det er faktisk ikke helt sant, for jeg greide å klemme inn en runde med intensiv og dedikert shopping. Dagen før jeg reiste derfra, overlot jeg sekken med alle kjøpskuppene mine til sjefen på guesthouset og betalte han for å pakke og sende det hjem for meg. Dette er nå tre uker siden, og det har enda ikke dukket opp, noe som får meg til å tro at det ikke kommer til å gjøre det heller. Normalt sett tar det i underkant av to uker fra Nepal til Norge, og postkortene jeg sendte to dager etterpå kom frem som de skulle. Men sånn er det, litt svinn må man dessverre regne med.

Katie og jeg slang oss på en to dagers rafte- og campingtur til Chitwan National Park. Det var vel ikke rafting i ordets rette forstand, ettersom rett før regntiden ikke akkurat er den beste sesongen – men det var et mye bedre transportalternativ enn en hel dag tilbragt på en eller annen halvhjertet skranglebuss. Vi hadde et par partier med litt futt i, samt en hysterisk morsom steinkollisjon, men bortsett fra det, gikk det temmelig rolig for seg. Vi fløt nedover elven, gjennom nydelig natur, forbi barn som badet og kvinner som gravde i risåkrene. Tidvis gikk vi til bakholdsangrep på den andre flåten, kastet bøtter med vann over dem og rev dem uti elven. Da det ble for varmt, slo imidlertid lojaliteten sprekker, og krigen brøt ut blant våre egne. Alle begynte å gå løs på hverandre og dytte hverandre i, under påskudd av å være behjelpelige med avkjøling. Jeg tror vi svømte bortimot alle de dypeste strykene.

På kvelden slo vi opp telt på elvebredden og gjorde opp bål under en krystallklar stjernehimmel. Det var en av de sommernettene hvor alt føles så riktig. Det lukter lykke i luften, og du kan ikke tenke deg å være noe annet sted på denne jord enn akkurat der, akkurat da. Selv om myggen biter og bakken er hard som stein, sover du usedevanlig godt – og om du hadde husket noe av det du hadde drømt om, er jeg bombesikker på at det ville vært for vakkert for ord. Sjelefred er vel den beste beskrivelsen jeg kan finne på norsk.

Noen kilometer nedenfor campen, flatet elven ut, og vi dro båtene opp på land. Baggasjen vår hadde blitt sendt med lokalbussen fra Pokhara, som var den samme bussen vi måtte ta den siste biten til Chitwan. Da den endelig kom, var den selvfølgelig stappfull, og vi ble høflig henvist til taket. Heldigvis var det ikke mer enn en drøy time. Jeg mener, det er moro og spennende og alt det der, i cirka en halvtime. Deretter gjør det bare knallvondt i baken og beina du ikke kan strekke ut. Men utsikten var upåklagelig, og det er alltid like stas å vinke til folk langs veien.

Vi kjørte forbi en bensinstasjon som nettopp hadde åpnet pumpene for dagen og kunne ikke tro våre egne øyne. Nepal er hardt rammet av bensin- og dieselmangel, så fyllemulighetene er begrenset til fire altfor korte timer daglig. Dette resulterer i et køhelvete jeg sjelden har sett maken til. Vi trodde først det var et motorstevne.

Da vi hoppet av bussen et sted rett utenfor Chitwan, traff vi en jente fra Wales. Hun het Flora og var opptatt med å holde alle, skal vi kalle dem, selgerne på en armlengdes avstand. Det ga meg et aldri så lite flashback til India, men jeg ristet det raskt av meg. Vi hoppet inn i ringen, slo oss sammen mot mobben og fant til slutt en bil som tilbød seg å kjøre oss gratis til et guesthouse vi hadde hørt skulle være både rimelig og ålreit. Det viste seg å stemme bra, så vi sjekket inn på et hyggelig tremannsrom med veranda.

Denne første ettermiddagen tok vi oss en liten rusletur gjennom en av de nærliggende landsbyene, samt besøkte the Elephant Breeding Center. Begge deler var hyggelig, men kirsebæret var allikevel en kald øl i solnedgangen nede ved elven. Vi satt i det høye gresset og betraktet silhuettene av vannbøflene som vadet over vannet, da en gutt plutselig kom sprintende forbi oss med høye kneløft. “Want to see rhino? Follow me!” Vi var på beina på null komma svisj og satte etter han. Bare et steinkast unna, hadde et nesehorn våget seg nesten helt opp til innhegningen. Vi ble stående i stillhet og beundring, helt til det forsvant inn mellom buskene igjen, like lydløst som sin egen skygge.

Dagen derpå var det opp før hanen gol og avsted på jungle walk. Vi så en hel flokk med rådyr, to nesehorn – og skremte vettet av en påfugl som fõr opp fra buskaset rett foran oss og omtrent sendte alle mann i bakken.

Etter en drikkepause i skyggen, meldte vi oss til ettermiddagens elefantbading. Trolig det mest turistifiserte opplegget jeg har vært med på, men unektelig forfriskende og underholdende å bli sprayet ned av en leken elefantsnabel. Jeg har faktisk gjort det en gang tidligere også, i elven Kwai i Thailand for mange år siden. Den gangen var det for å gi elefanten det daglige morgenbadet og føltes derfor hakket mer eksotisk enn å stå i kø for å krangle om en liten plaskeplass innimellom et titalls andre elefanter.

Dagens høydepunkt var utvilsomt jeep safarien som fulgte et par timer senere. Vi dro på jakt etter den bengalske tigeren, men jeg må erkjenne at forventningene var lave, og at vi anså det mer som en avslappende biltur enn noe annet. På den fronten fikk vi rett. Det nærmeste vi kom det sjeldne kattedyret var et par fotspor i sanden, men det skulle vise seg å bli en spennende utflukt for det. Først fant vi en hel haug nesehorn spredt rundt omkring innenfor en forholdsvis liten radius, og på vei tilbake fra en krokodillefarm vi besøkte, kjørte vi oss på et følge soldater som sa de nylig hadde sett en vill elefant i området. Vi startet bilen igjen og fortsatte langsomt langs den samme veien, mens vi speidet omhyggelig utover slettene og busklandskapet på høyre side. Vi som satt bakpå så den først. Jeg minnes at jeg reiste meg, strakk meg på tå og så vidt rakk å summe meg, før sjåføren og guiden vår oppdaget det samme som oss og slang seg på gasspedalen. Det digre beistet hadde kurs rett mot bilen! Ville elefanter er livsfarlige og langt mer fryktede enn tigre. Hvis de er aggressive nok, som de veldig ofte er, kan de krølle en bil som en blikkboks og sette seg på den etterpå. Jeg innså ikke alvoret i situasjonen med det samme og var bare ellevill av glede over litt action, samt dypt fascinert av støttennene, som jeg anslo til å være nogenlunde samme lengde som armene mine. Først da bilen spant avgårde i en støvsky, begynte det å demre at noe ikke var helt som det burde, og da vi bråstoppet en halv kilometer lenger fremme, og vår mann bak rattet snudde seg og avslørte ansiktsuttrykket sitt, begynte pulsen min å hamre.  “Very dangerous”, var alt han greide å stotre frem.

Vi klatret ut av bilen og småløp ned til elven for å få et siste glimt av det enorme dyret før det forsvant inn blant det grønne igjen. Nå var vi oppspilte og klare for mer. Det er ikke alle forunt å støte på en vill elefant.

Knappe ti minutter senere hadde vi flaks igjen. En Leppebjørn løp over veien rett foran oss og tillot oss en kjapp titt idet den stoppet, endret retning og ble borte like brått som den først hadde dukket opp. Katie var overbevist om at alle gode ting var tre og tigeren rett rundt hjørnet, men så heldige var vi nok ikke. Tigermangel til tross, hadde vi en alldeles utmerket ettermiddag bak på jeepen, og vi var enige om at vi burde være godt fornøyde med det vi hadde sett. Katie slo seg til ro med at selv om hun ikke hadde sett tigeren, så hadde tigeren mest sannsynlig sett henne.

Neste dag dro vi på elefantsafari. Det innebar halvannen time i en kurv på elefantryggen. Igjen hadde vi ingen forhåpninger om å se noe særlig, men atter en gang ble vi gledelig overasket.

I tillegg til rådyr, påfugler, aper og en sjakal, snublet vi over gjemmestedet til et nesehorn med baby. Til fots hadde det vært en meget uheldig situasjon, men takket være størrelsen på farkosten vår, satt vi trygt. Av samme årsak vi fikk også kommet oss nesten helt innpå og var bare et par meter unna på det nærmeste. Det var nesten så jeg kunne lent meg ut og berørt moren, skjønt det ville vært utrolig tåpelig å engang prøve på.

Da vi kom tilbake, pakket vi sekkene våre og flyttet til et guesthouse idyllisk beliggende ved elvebredden. Der gjorde vi null, niks, nada resten av dagen og bare latet oss i solen, til happy hour bragte øl på bordet og en australiener ved navn Ash.

Morgenen etter var det tid for farvel. Flora, Ash og jeg skulle til Kathmandu, og Katie til Lumbini. Dessverre for Katie var det transportstreik i Nepal denne dagen, så hun kom seg  ikke fra Chitwan. Vi andre var heldige og fant den eneste bussen som gikk til hovedstaden.

Stefan og jeg ankom Pokhara, Nepal, etter et 38 timer langt kombinert bil- og bussmareritt. Selve grenseovergangen gikk, utrolig nok, raskt og fullstendig smertefritt, men bussen fra den nepalske siden av grensen til Kathmandu var av den noe mer slitsomme sorten. Igjen den typen sete uten mulighet for noe annet enn å sitte rett opp og ned, med beina krøllet inn på en kvadratdesimeter. Heldigvis fant vi en bassengbar(!) i påvente av avgang, så vi slo ihjel noen tørste timer der og var vel, i så måte, så rustet og forberedt som vi kunne få blitt.

Jeg skulle til Pokhara for å møte Thomas og Are, de to norske guttene jeg ble kjent med i Mumbai. Vi hadde avtalt, allerede da, at dersom vi befant oss i Nepal på nogenlunde samme tid, så skulle vi forsøke å få til en fjelltur i Annapurna sammen. Ganske tilfeldig, kom jeg til Pokhara kun få dager etter dem, så de bestemte seg for å vente med å snøre støvlene til jeg var på plass. Stefan slang seg også med.

Dagen etter ankomst, stod jeg opp med solen og begynte på toppen av gjøremålslisten. Det var hundrevis av ting som måtte ordnes før jeg kunne begi meg ut i naturen, deriblant innhandling av ymse klesplagg, anskaffelse av sovepose og trekking permit, ompakking, lagring av baggasje og vasking av klær (for å nevne noen). Jeg løp rundt Pokhara som en hodeløs høne i en par-tre timer, men kom meg tilbake med samtlige linjer utstrøket og alle hjerteklaffer i orden. Eventyret kunne begynne.

Vi fikk tak i en bil som var villig til å kjøre oss de fire timene det tok til utgangspunktet, Besisahar, for en rimelig penge. Ettersom vi ikke hadde kommet oss avsted tidligere, tenkte vi det var like så greit å droppe lokalbussen, i håp om å kunne ta igjen litt tapt tid. Da vi kom frem, fikk vi imidlertid høre at vi, for det første, ikke hadde mange nok timer med dagslys til å gå den første etappen, og at det, for det andre, ikke gikk noen buss den veien før et par timer senere. Valget falt på bussen, da vi ble fortalt at det eneste andre alternativet ville være å tilbringe natten i Besisahar. Jeg er til dags dato overbevist om at vi hadde hatt tid til å gå distansen, samt at vi hadde kommet frem til Bhulbhule før bussen.

På kvelden feiret vi Thomas’ bursdag og ble sittende oppe og nyte det som trolig var den siste smaken av alkohol på en god stund. Med oss rundt bordet var Selma fra Nederland og Christian fra Mexico, og  firerbanden vokste således til seks.

Neste morgen var det alvor. Turen var i gang på ordentlig, og foran oss lå to uker med fjell, kulde, latter, blod, svette og tårer. Målet for dagen var Ghermu, 13 kilometer foran og 290 meter over oss. Med unntak av to begynnende gnagsår og cirka to tredjedeler av turen unnagjort i flipflops, gikk det så det suste. Vi befant oss foreløpig kun på rett over 1 000 høydemeter, så verken oksygen eller vær var noe tema…enda. Vi kom oss frem tidlig på ettermiddagen og hadde noen timer til å slappe av og nyte solveggen. Stedet vi bodde på var drevet av en herlig familie, med en nydelig frøken på rett under året. Moren så raskt hvor begeistret jeg var og plasserte den lille dokka tillitsfullt i fanget mitt. Jeg var ikke fullt så begeistrert da hun tisset på meg en liten halvtime senere…

Dag tre bød på en noe større utfordring. Vi skulle til et sted som het Dharapani, og dit var det 18 kilometer, med 730 meter stigning. Vi gjorde, i følge min mening, én stor bommert denne dagen, og det var at vi holdt et altfor høyt tempo og hadde langt for få pauser. Det gikk kjempefint der og da, men smellen sved godt i beina neste dag. Jeg våknet opp totalt kraftløs. Veien fra Dharapani til Chame klatret 810 meter på 16 kilometer, og med følelsen av at noen hadde helt betong i fjellstøvlene mine, var det den tyngste dagen på hele turen. Det var helt i begynnelsen, så benstyrken var på ingen måte opparbeidet enda – og det hjalp også lite at livet mitt de siste to månedene hadde bestått utelukkende av å sitte på baken og drikke chai.

I Chame begynte det å bli kjølig. Det var fortsatt varmt og fint mens solen var oppe, men kveldene og nettene bragte iskulde. Tehusene vi overnattet i var trekkfulle og ribbet for isolasjon, så jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde valgt å bære med meg et par ekstra kilo, i form av en ordentlig vintersovepose. Vi var nå på 2 710 meter over havet, mer eller mindre halvparten av det høyeste punktet på turen, og jeg husker at vi spurte hverandre om hvordan i all verden vi skulle greie å holde varmen på toppen når vi frøs allerede der nede.

Naturen i Annapurna er vakrere enn noe sted jeg noen gang har sett. Fordi det er en rundtur, og fordi den spenner over en såpass stor høydeforskjell, endrer landskapet og vegetasjonen seg hver eneste dag. Ingen dag er lik, og du går bare og gaper bak kameraet ditt. Gjennom mørkegrønne skoger, vindblåste busker og kratt, langs strie elver, forbi tordnende fossefall, mellom snødekte fjelltopper og gjennom sjarmerende landsbysamfunn, hvor folk lever som de gjorde for hundrevis av år siden. Den friske luften stryker deg over kinnet som en nyvasket hånd i en silkehanske, og stillheten er så dyp og oppslukende vakker at du ikke ønsker å forurense den.

Den femte dagen ble Are syk. Vi hadde sagt vi skulle tilbringe natten i Upper Pisang, på 3 310 høydemeter, men Are kom seg aldri så langt. Vi ble delt i to fra tidlig av. Selma, Christian og Thomas gikk i front, mens Are, Stefan og  jeg dannet baktroppen. Det var helt i orden for meg å ta en rolig dag, for jeg var både tung i beina, og gnagsårene mine hadde vokst til to store, gapende kjøttsår, som jeg måtte teipe opp igjen med jevne mellomrom. Vi tok flere pauser underveis, men til liten nytte. Are ble bare dårligere og dårligere, og da vi kom til Dhukur Pokhari, måtte vi stoppe for dagen. Stefan og jeg tenkte først å la Are være igjen, for så å gå opp til Upper Pisang, informere de andre og komme ned igjen neste morgen – men ti minutter før Upper Pisang, sendte samvittigheten min meg tilbake. Jeg kunne ikke la han være alene når han var så dårlig, så jeg kom heseblesende tilbake og tok på meg rollen som hønemor og sykepleier for en kveld.

Klokken seks neste morgen banket det på døren. Det var Selma og Stefan. Jeg hadde forventet meg å se Thomas der, men han var ingen steder å skimte. Jeg fikk straks forklaringen. Thomas hadde også blitt syk, med de nøyaktig samme symptomene som Are. Nå ble jeg litt urolig. Det jeg tidligere hadde mistenkt kunne være høydesyke, latet plutselig til å være noe smittsomt. Og om det var smittsomt, kunne det slå ut hele gjengen i løpet av dagen. Vi holdt et lite frokostmøte og kom frem til at vi måtte få Thomas ned til Are så fort som mulig, slik at de var sammen, og vi andre kunne komme oss til Manang som planlangt. I Manang skulle vi uansett ha en aklimatiseringsdag eller to, så det gjorde ikke like mye å ligge syk der. I tillegg visste vi at Himalayan Rescue Center holdt hus i den lille landsbyen og hadde høydesykespesialister og andre leger på jobb til enhver tid.

Det tok oss tilsammen seks timer å gå alle turene opp og ned med beskjeder, pasienter og baggasje. Stefan var en helt og gikk opp og ned tre ganger, mens jeg greide meg lenge med mine to. Rett etter klokken tolv var vi omsider klare til å fortsette mot Manang og 3 540 meter over havet. Vi gikk oss på den første snøen denne ettermiddagen, og jeg gjennomførte hele strekningen i flipflops (gnagsårene mine gjorde så vondt, at jeg ikke hadde sjans til å ha på meg vanlige sko). Dagens kallenavn ble et velfortjent “Siv Sherpa”.

Vi ankom Manang sent, godt slitne etter å ha gått over 20 kilometer i raskt tempo. Det var mye folk der oppe, så det tok oss et par forsøk å finne et sted å sove – men det løste seg, slik det alltid gjør. Vi var faktisk så heldige at vi fikk rommet over peisestuen, altså steg all varmen rett opp i soveposene våre.

Det ble to hviledager i Manang, mens vi ventet på at kroppene våre skulle tilpasse seg høyden. Den første dagen gjorde jeg en dagstur opp til et tempel på 4 000 høydemeter sammen med noen svensker jeg traff. Den neste dagen hadde vi tenkt å bevege oss videre mot Tilicho Lake, som var en tredagers tur frem og tilbake, men vi ble overasket av et heftig snøvær og værfaste en ekstra dag. Da været omsider letnet, fikk vi rede på at det ikke ville være mulig å gå til innsjøen på grunn av all snøen. Vi  hadde måttet vente i flere dager på at veien skulle bli fremkommelig og trygg igjen, så vi lot det være.

I Manang ble jeg kjent med Katie fra Irland, så da Christian gikk mot passet i snøværet en dag før oss andre, flyttet Katie inn og tok hans plass. Noen ganger møter man mennesker man bare klikker med fra første sekund, og Katie var en av disse. Etter den første dagen i hverandres selskap, hadde vi allerede lagt planer for alt vi skulle finne på når vi kom ned igjen fra fjellet.

Fredrik, den ene av svenskene, slo følge med oss da vi forlot Manang og satte kursen mot Yak Kharka, 9 kilometer lenger fremme. Når man kommer såpass opp i høyden som vi var da, bør man ikke øke avstanden mellom stedene man sover med mer enn maksimalt 600 høydemeter. Overskrider man denne grensen, øker man sjansene for høydesyke og utsetter seg selv for fare. Yak Kharka lå 510 meter over Manang og var akkurat innenfor. Ingen av oss hadde hatt noen problemer, annet enn lett hodepine, så vi gikk ut fra at det ville være i orden.

På veien ble vi overasket av et helikopter som plutselig dukket opp fra bak skyene. Det suste rett over hodene våre i retning Yak Kharka, forsvant ut av syne og  lydsone, for så å returnere, like lavt, en liten halvtime senere. Da vi kom frem fortalte landsbybeboerne oss at redningmannskapet hadde måttet hente ut en kvinne som hadde fått AMS (acute mountain sickness) og mistet bevisstheten bare noen kilometer unna.

Heldigvis gikk det bedre for oss. Vi dristet oss til og med til en øl på kvelden, da vi fikk greie på at det var nepalsk nyttår. Det måtte naturligvis feires – dog noget beskjedent.

Mitt eneste problem med høyden var at jeg ikke fikk sove. Det var ikke snakk om! Problemene meldte seg for første gang i Dhukur Pokhari, den natten Are lå syk. Jeg trodde det  bare var fordi jeg var urolig på grunn av han, men da det vedvarte gjennom hele oppholdet i Manang, og jeg ble fortalt at søvnforstyrrelser er veldig vanlig i høyden, skjønte jeg at det ikke kom til å bli bedre før vi var over passet. Jeg sov ikke på fem netter. Jeg sier at jeg ikke sov, men det er ikke helt riktig, for jeg slumret innimellom. Jeg anslår det til å ha utgjort kanskje to timer elendig søvn hver natt.

Den tiende morgenen var kald, fryktelig kald. De første timene før solen tittet over fjelltoppene var alltid de verste. I tillegg var jeg skikkelig sliten og underernært på søvn, så selv om det bare var 6 kilometer å gå, var det fryktelig tungt. Det skal sies at veien steg 400 meter i løpet av disse kilometrene, så det var temmelig bratt til tider – og vi kunne føle at luften ble tynnere og tynnere for hver høydemeter vi tilbakela. I Manang lå oksygennivået på to tredjedeler av hva vi var vant med fra lavlandet, nå nærmet vi oss halvparten…

Vi kom oss til Thorang Phedi i rimelig tid og fikk noen timer liggende rett ut på rygg, før solen ble borte og mørket sank på. Det var den siste dagen før den o’store kraftanstrengelsen, og enda så mye vi gruet oss til blodslitet som lå foran oss, kunne vi ikke vente med å komme oss til tops og klappe oss selv på skulderen. Vi bestemte oss for å starte før soloppgang, for å rekke over passet før de verste ettermiddagsvindene fikk ordentlig tak.

Det var en tapper gjeng som stod ved bunnen av skråningen og tittet opp i det tette morgenmørket. Over oss der et sted lå Thorung La med sine 5 416 meter over havoverflaten. Jeg sendte noen tanker til Thomas og Are, bet tennene sammen, minnet meg selv om at jeg gjorde dette helt frivillig og la i vei. Det ble et blodslit uten like.

Etter omtrent tre kvarter kom vi til High Camp. Der tok vi et pust i bakken og en rask titt på kartet. Det så ut til at vi hadde unnagjort den bratteste biten, men totalt skulle vi klatre nesten 1 000 høydemeter opp til passet, for så å komme ned igjen over 1 600. Det vi hadde lagt bak oss var ingenting mot det som ventet. En annen ting vi ikke hadde tatt med i betraktningen, var at å gå i snø er mye mer slitsomt enn å gå på bar bakke. Det ble mange pauser, litt syting og klaging, haugevis med fantastiske bilder, og en ellevill feiring da vi omsider kom opp. Det er, kors på halsen og ti kniver i hjertet, det mest fysisk utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men samtidig noe av det desidert vakreste jeg har opplevd! Himmelen var så blå som jeg aldri har sett den før, solen var stor, varm og virket unaturlig nærme – og den roen som senket seg over meg da jeg dumpet ned i snøen på toppen, kom fra et sted inni meg jeg ikke visste eksisterte. Jeg er usikker på om jeg verken vil eller kommer til å oppleve å være så sliten igjen, noensinne.

Etter en seiersdans og en kopp svindyr te, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Den var på ingen måte en lett oppgave, for det var farlig bratt og glatt til tider, men sammenlignet med det jeg nettopp hadde presset meg selv gjennom, virket det som en dans på roser en søndag i parken, med barnemat i nistepakken, eller noe i den duren. Det gikk i alle fall unna. Katie og jeg regelrett fløy ned fjellsiden, overlykkelige over å være på den andre siden av passet. Det var som om stoltheten min bar meg hele veien frem til Muktinath.

I Muktinath tok jeg min første ordentlige dusj på nesten to uker , og den var varm. Det er den deiligste dusjen jeg har stått i så lenge jeg har levd. Etterpå spiste jeg den beste maten jeg noen gang har smakt, og fortsatte med den mest smakfulle ølen jeg har lesket strupen med på denne siden av årtusenskiftet. Den natten sov jeg bedre enn et foster i mors liv, det er jeg hellig overbevist om.

Jeg våknet full av liv og plagsom energi og var klar for å gå den siste biten ned til Jomsom. Det var 19 kilometer slakt nedover, så det var en fryd etter alle dagene med bratt stigning. Jeg småløp hele veien og var førstemann fremme, akkurat i tide, før ettermiddagsbygene skylte over dalen.

Jomsom var ikke et spesielt hyggelig sted, så vi kom oss fort derfra neste dag. Vi fant en buss som gikk til Ghasa, byttet til neste buss og ankom omsider Tatopani på ettermiddagen (jeg sier omsider, for vi støtte på to jordskred på veien). Vi hadde hørt at varmekildene i Tatopani (som betyr varmt vann) var vel verdt et besøk og bestemte oss derfor for å stoppe innom en natt på veien tilbake til Pokhara. Ryktene stemte meget bra. Vi fant veien ned til varmekildene i fem-tiden og ble til vi ble kastet ut klokken ni. Det gjorde godt for en sliten kropp, skjønt jeg ble fryktelig forkjølet etterpå.

Dagen derpå, stod vi opp forholdsvis tidlig og tok en taxi tilbake til Pokhara. Vi var ikke så langt unna, så prisen var overkommelig. Komforten av å sitte i et bilsete kontra på taket av en humpete buss var dessuten prisløs.

• uansett hvor lite man har, så deler man
• chai er en livsnødvendighet
• banana lassi er det beste som finnes
• vindaloo er altfor sterkt
• alltid spis med høyre hånd
• tolv timer på buss/tog er en kort tur
• å kjøre rickshaw er ikke så vanskelig som man tror
• ikke klag over trafikkork og kø, det kan aldri bli verre enn i India
• tuting er påbudt
• å sove gjennom bråk og støy er opptrenbart
• løshunder er aggressive
• løping i gatene er livsfarlig (ref. hundene)
• aper stjeler
• kyr er uberegnelige
• kameler er kule
• prisen kan alltid bli lavere
• ikke puss tennene med springvann
• man blir dårlig i magen
• squattedo er bedre enn vanlig do
• avslå aldri en invitasjon (men bruk hodet og følg magefølelsen)
• vær åpen for nye ting
• stress og irritasjon er bortkastet energi
• hodevrikking er smittsomt
• køkultur er inteteksisterende
• forvent å bli tafset på
• glaning er en selvfølgelighet
• uten spisse albuer, oppnår man ingenting
• det er ingenting som heter intimsone
• ikke undervurder viktigheten av god karma
• å kle seg som de lokale gjør livet lettere
• en sari er seks meter lang
• turban er tøft
• indiske menn er som småbarn
• indiske menn leier hender
• indiske menn har det morsommere enn indiske kvinner
• indiske kvinner er hardtarbeidende og undertrykte
• all tiggervirksomhet er organisert
• en krakk er ikke nødvendigvis en krakk
• alle er i alles lommer
• slumbeboerne har parabolantenner
• tak over hodet er ikke alle forunt
• hennafarge sitter lenger enn du tror
• holifarge sitter akkurat like lenge som du fryktet
• søppelbøtter finnes ikke
• man kan bli immun mot lukt (og det meste annet)
• ting andre gjør privat, gjør inderne i full offentlighet
• spytting og snørring er helt naturlig
• innavl er en stor del av årsaken til det høye antallet misdannelser
• jentebarn er uønsket fordi de er dyre å gifte bort og flytter hjemmefra
• arrangerte ekteskap fungerer på et vis
• en rotte som løper over foten din betyr lykke
• jeg er velsignet, på alle mulige måter
• du trenger ikke stoppe for trafikkpolitiet så lenge du vet hvor gassen sitter
• politiet er korrupt
• kastesystemet er på ingen måte avskaffet:

Jeg fortalte tidligere om et overklassebryllup jeg snublet over i Jaipur. Der kom jeg i prat med en liten jente, som snakket perfekt engelsk. Hun var pen i tøyet, veltalende og nesten ubehagelig høflig. Hennes spørsmålsrekke lød som følger: “What is your name, madam? Where are you from, madam? What caste are you, madam?”…

På bussen fra Goa til Hampi, snek en mann med ett ben seg inn bakdøren mens vi stod parkert i veikanten for en kort røykepause. Han forsvant inn under et sete og nektet å komme ut igjen da bussjåføren oppdaget han. Resultatet ble at fem menn slo han maktesløs, slet krykkene ut av de svake hendene hans og slepte han ut etter det ene benet han hadde…

På vei fra Jaisalmer til Bikaner, ble jeg sittende ved siden av en høyreist, bredskuldret og hvitkledd mann. Det var tydelig at han kom fra penger. Et par timer ut i bussturen, besvimte en av de ansatte og falt overende i midtgangen. Jeg spratt instinktivt opp fra setet mitt, grep vannflasken min og lente meg over sidemannen. “Give the man some water”. Før jeg hadde fullført setningen, ble jeg dyttet tilbake på plassen min. “Relax madam, he is not a passenger, simply an employee on this bus. Not to worry, he is probably drunk”. Sinnet fór opp i meg og farget synet mitt ildrødt. Jeg snudde meg mot han, bet tennene sammen og sa “with all due respect sir, I do not care whether this man is a passenger, unemployed or employed, a homeless person or the king himself – he needs water!” Mannen så like sjokkert som forbannet ut, men han sa ingenting. I stedet snudde han seg med hevet hode og satt i demonstrativ stillhet resten av reisen…

Disse tre eksemplene til ettertanke.

Reiserute:

*flystrekningene er merket med sort