Bussturen fra Jaipur til Amritsar var så jævlig at den fortjener et eget kapittel! Jeg havnet på en skranglebuss fra en annen tidsalder. Dere vet – av det slaget som ikke har seter, men benker med vinkelrett rygg og null polstring. Benken var kanskje ment for tre, men jeg tror ikke det var en eneste rad som hadde mindre enn fem bakender kreativt klemt på plass eller stablet i høyden. Selv hadde jeg en baby på fanget og en gutt sovende med hodet på låret mitt. Et par timer senere fikk jeg også pappaen siklende på skulderen.

Mellom beina mine, hadde jeg så vidt greid å lirke inn ryggsekken – og innimellom der igjen, presterte en kortvokst manneskikkelse å krølle seg sammen på beundrelsesverdig vis. Så sånn satt jeg, fastlåst i ni og en halv humpete time, frem til første pause. Det var da en ti minutters stopp, som bød på en skrøpellig chaisjappe og tissing i veikanten.

Totalt varte turen i nesten nitten timer. Rompa mi tok kvelden et eller annet sted nord for Delhi, og etter det var det bare å bite tennene sammen og sende tankene tilbake til slummen i Mumbai…

Det er den desidert værste bussturen jeg noensinne har erfart – men jeg kom frem, dog noget fortumlet og med en gange som til og med fikk utslitte meg til å trekke på smilebåndet. Jeg kavet meg opp i en sykkelrickshaw og oppga adressen til Tourist Guesthouse i Old Town.

Det måtte en cowboystrekk til for å kunne få noe vettugt ut av dagen. Uten den, hadde jeg kollapset i varmen, før jeg hadde kommet meg en meter. Greit uthvilt, fosset jeg gjennom Punjabsidene i Lonely Planet og fant raskt ut hva jeg ville ta meg til. Den pakistanske grensen er bare tre mil unna, og hver dag møtes indiske og pakistanske grensevakter til en spesiell, underholdende og fryktelig populær stengeseremoni. Det skjer ved solnedgang og trekker tusenvis av mennesker hver eneste dag. Jeg slang meg i en rickshaw i god tid og satte kursen mot Pakistan.

Seremonien var, som lovet, veldig underholdende. Det minnet om en slags maktdemonstrasjon mellom to stridende nasjoner. Paradoksalt nok, var det fantastisk stemning på begge sider av grensen. I Pakistan ropte folkehavet slagord jeg ikke kunne forstå, skjønt patriotismen var, uten tvil, oversettbar. I India skrek vi av full hals for å overdøve naboene i vest; “Hindustan zindabad!” (lenge leve India!).

Amritsar er aller mest kjent for sitt spektakulære Sikhtempel, Golden Temple. Den gyldne domen glitrer med all sin prakt midt ute i et hellig basseng, og det sies at den skal være belagt med syvhundredeogfemti kilo rent gull! Som en uutsprungen lotusblomst, står den som et symbol på sikhenes mål om å leve et rent liv. Det var så overveldende at jeg måtte dra tilbake til solnedgangen for å ta inn synet en siste gang.

I mellomtiden gikk jeg meg på innspillingen av en Punjabfilm! De var midt i en dansescene da jeg entret settet, og det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i bildet og bedt om å delta i dansen. Etter et par opptak, ble jeg beordret til forreste rad. Gudene må vite hvorfor, men jeg hadde på ingen måte tenkt å kaste bort tid og krefter på å spørre om hvorfor. Giret og begeistret, adlød jeg ordre og fremviste min klossete dansekunst med den største fornøyelighet.

I en av pausene, ble jeg presentert for hovedrollen, produsenten og noen av danserne. Produsenten tok mailadressen min og lovte å gi meg beskjed når filmen var klar. Han estimerte tre måneder…

Fra Mumbai gikk turen videre nordover til en by som heter Udaipur. Hvis det er noen som har sett, og husker, James Bond’s Octopussy, kan jeg fortelle at over halvparten av handlingen finner sted nettopp i Udaipur. Det var således obligatorisk å ta en filmkveld på en av byens mange takterasser.

Den første kvelden kom jeg tilbake til Lal Gath Guesthouse ganske tidlig. Jeg var sliten etter å ha kjørt buss hele natten og halve morgenen, så jeg hadde store planer om å komme meg i seng i rimelig tid. Mens jeg stod ute og pusset tennene, kom en engleskmann løpende bort til meg. Han var iført dress og et stort, småstresset smil. “I’ve been invited to a wedding party, they told me I could bring friends, do you want to come?” Om man er aldri så utslitt og uopplagt, en sånn mulighet sier man bare ikke nei til. Jeg bad om to minutter, slang et sjal over skuldrene og slo følge.

Festen fant sted noen kilometer utenfor byen, under en presenning provisorisk knyttet opp mellom to hustak. Gjestene var mange, men brudeparet selv fraværende. De var opptatt med egne ritualer og forberedelser til morgendagens seremoni. Dansegulvet var dominert av barn og hemningsløse tenåringsgutter, mens kvinnene satt pent og pyntelig og betraktet fra sidelinjen. Stedet glitret av fargerike sarier, perler, gullborder og smykker. Mennene stod i grupper og snakket lystig seg imellom, tidvis kraftig gestikulerende, som for å overdøve den høye musikken.  Det ble selvfølgelig stor ståhei da vi ankom, og på et mikrosekund var vi omringet, for deretter å bli dyttet hit og leid dit. “What is your good name?” “Meet my cousin”. “This is my brother, and these are his children, Manu and Raj”… Det ble en underholdende kveld, og mange nye vennskapsbånd ble knyttet. Da jeg dro derifra, hadde jeg lovet alle sammen å komme i selve bryllupet dagen etter.

Jeg hadde ikke lyst til å dukke opp i et indisk bryllup i slitne alibababukser, så jeg stod opp tidlig og dro til skredderen på hjørnet for å få sydd en passende kledning. For en liten slant ekstra, fikk jeg den blide mannen til å legge alt annet til side og prioritere min bestilling. Den skulle være klar til klokken seks samme kveld, akkurat i tide til festlighetene. I mellomtiden handlet jeg litt tilbehør og tok en tur til City Palace. Bare å vandre rundt i gatene i Udaipur er en opplevelse i seg selv. Den nydelige innsjøen, omkranset av kritthvite hus og trange gater, føles som et sted fra en eventyrbok. Jeg fant raskt mine faste holdepunkt; en restauant som serverte god og billig Thali, og et chaisted med Udaipurs hyggeligste ansatte. Jeg var trofast kunde fra den dagen jeg kom til den dagen jeg dro.

Ashish, han som hadde invitert meg til bryllupet, tok meg med til et bursdagsselskap på veien. Niesen hans fylte femten år, så han hadde veldig lyst til å dra innom for å si gratulerer og spise litt kake med familien. Jeg var naturligvis ikke vond å be. Etterpå byttet jeg sjåfør og kjørte med en kompis av Ashish i stedet. Han hadde lurt med seg en flaske lokal rum og insisterte på å dele den med meg. Jeg var ikke vond å be denne gangen heller…

Mottakelsen var gedigen! Jeg aner ikke hvor mange gjester som var oppmøtt, men vi snakker flere hundre. Alle oppkledd i den fineste finstasen – et hypnotiserende syn jeg kunne sittet og betraktet i timesvis. Etter en stund, kom brudgommen ridende på sin hvite hest, tett fulgt av en parade av mennesker, musikk og fyrverkeri. Jeg ble revet med i dansen, kastet blomster over folkehavet og velsignet gjesfriheten som omga meg.

Det var et arrangert ekteskap mellom to muslimer. Mannens ritualer foregikk i all åpenhet, mens kvinnen, gjemt bak et slør, satt omringet av kvinnelige venner og slektninger i et eget telt i bakgrunnen. To av småjentene skjønte at jeg var nysgjerrig og tok meg velvillig i hver sin hånd for å trekke meg nærmere, så jeg kunne se bedre. Jeg fikk komme helt inn i teltet og rakk akkurat å bevitne at bruden, hvis ansikt forble ukjent for mine øyne, skrev under ekteskapspapirene.

Da all mat var inntatt, alle barna fotografert minst hundre ganger og festen i ferd med å dø ut, fant jeg sjåføren min sjanglende i retning motorbiken sin. Han var min eneste mulighet til å komme meg tilbake, men det var ikke snakk om å sitte på med en som hadde promille høyere enn iq. Jeg snappet derfor nøklene fra han, mens jeg bestemt uttalte “get on the back, I’m driving”. Dette var visst noe av det morsomste kompisene hans haddde vært med på noen gang. De lo og fulgte etter oss, mens de mobbet han nådesløst hele veien tilbake. Dagen etter fant de det, om mulig, enda morsommere, og historien spredde seg til hele byen, virket det som. Overalt hvor jeg gikk, fikk jeg høre at jeg var “a perfect driver”.

Den siste dagen i Udaipur, tok Ashish meg med til en landsby i nærheten. Han viste meg også et Shivatempel og det berømte Mansoon Palace,  nydelig beliggende på en fjelltopp med utsikt over hele byen.

Jeg ble kjent med en tysk jente som heter Mona. Hun skulle til Jaisalmer for å møte en kompis, Nico, så jeg bestemte meg for å slå følge. På den samme bussen var også Michael fra Australia, Anna fra England og Mark fra Tyskland. Alle hadde planer om å dra på kamelsafari samme dag, og hva var vel bedre enn å samle en  hel gjeng?

Jaisalmer kan vanskelig beskrives med ord. En ørkenby med et digert fort, som reiser sine gyldne vegger mot horisonten og minner om et overdimensjonert sandslott. Smale, snirklete gater, kameler og turbaner i alle regnbuens farger. Jeg følte at det eneste som manglet var et flyvende teppe og noen magiske bønner.

Vi la av sted tidlig i soloppgangen. Selv om klokken knapt var syv om morgenen, var det allerede kvelende varmt. Jeg forberedte meg på et aldri så lite hetehelvete, noe jeg gjorde rett i. Det er det varmeste jeg noensinne har opplevd! Å sitte på en kamelrygg i ørkenen, under en stekende sol, uten muligheter for skygge, er bortimot uutholdelig. Jeg drakk sikkert fem liter vann den første dagen, allikevel føltes strupen tørrere enn rugmel.  Men, sett bort fra temperaturen, er det noe av det beste jeg har gjort i India å brette ut teppet mitt på sanddynene, under en krystallklar stjernehimmel, mens sangen og varmen fra bålet vugget meg forsiktig i søvn.

Jeg presterte å falle av kamelen! Jeg hadde klatret opp og satt meg godt til rette, men jeg holdt en sigarett i den ene hånden og hadde tydeligvis helt glemt hvor vanskelig det er å holde seg fast når kamelen reiser seg. Det er komplisert nok med to hender, og mer eller mindre umulig med én utrent hånd. Alex, som kamelen min het, gjorde et byks for å stable seg på beina og sendte meg hodestups over sin venstre skulder. På magisk vis, greide jeg å gjøre en perfekt rotasjon i luften og lande elegant i en ryggrulle på sanden. Det eneste jeg rakk underveis, var å registrere hva som var i ferd med å skje og begynne å le. Jeg gapskrattet før jeg traff bakken, og jeg var langt ifra den eneste som lo. Så fort alle var betrygget om at jeg ikke hadde skadet meg, knakk dem sammen, én etter én.

Da vi kom tilbake til byen dagen etter, fikk vi høre at Holi-feiringen tok til samme kveld. Til vår store glede, ble vi fortalt at Jaisalmer begynner feiringen flere dager i forveien, og at vi var hjertelig velkomne til å ta del i galskapen. Vi skyndte oss tilbake til hotellet for å hive på oss noen gamle klær og legge fra oss alt av eiendeler. Vi hadde hørt rykter om hvordan festivalen har en tendens til å utarte seg, så vi var føre vare og tok alle forhåndsregler vi kjente til: Olje i håret, oljet på huden, turban på hodet, lange ermer og absolutt ingenting av verdi (unntatt mitt vanntette kamera).

Det begynte i rolige former, på torget utenfor der vi bodde, med alle barna i gaten. Kilosvis med fargepulver ble slengt rundt omkring, ved hjelp av ivrige hender, vannpistoler, bøtter og andre kreative kastevåpen. Det er ikke lett å være liten og vite hvor grensen går, så leken ble til tider i overkant voldsom. Det latet også til at man kunne være ekstra rampete ovenfor turister. Dette til tross, hadde vi det kjempemoro, der vi sprintet gatelangs med et tog av oppspilte unger i hælene.

Den voksne delen av feiringen gikk av stabelen utenfor hovedporten til fortet, der menn samlet seg for sang, dans og felles marsj gjennom gatene. Vi hang oss på toget, men holdt oss litt i bakgrunnen. Ettersom det er Holi, er nemlig alt tillatt. Det er en uskreven lov som sier at man kan gjøre akkurat som man vil denne dagen, bare man avslutter med å trekke på skuldrene og si “it’s Holi”. Og den fikk vi mange ganger. Klyping og grafsing og tafsing gjentok seg selv til det kjedsommelige, og folk var rett og slett gale! Det begynte rimelig harmløst, med fargekasting, et par forsiktige bakholdsangrep og småvågal dansing gjennom sentrum. Etterhvert som tiden gikk og mørket falt på, eskalerte det imidlertid til å bli et kaos uten sidestykke. Vi ble dratt med inn i en bakgård, der Maharadjakongen og hans to sønner var møtt opp for å delta på feiringen. Det var satt ut digre baljer med farget vann, og alle ga seg straks til å stupe uti, plaske og fyre avgårde skjebnesvangre bøtteladninger på alle som befant seg i umiddelbar nærhet. Det var intenst, men fryktelig moro. På vei hjem den kvelden, var vi gjennombløte, mørkerosa og godt fornøyde.

Jeg sa hadet til Michael og Anna og avtalte å møte Mona og Nico igjen i Jaipur to dager senere. Mark og jeg hadde lyst til å ta turen innom Bikaner, for å besøke rottetempelet. Det tok en natt å komme seg dit, men det var verdt det. Jeg tror jeg sent kommer til glemme følelsen av å tråkke rundt barbeint i et tempel med over tusen rotter svinsende rundt.

Mark reiste til Pushkar, og jeg hoppet på bussen til Jaipur. Tilbake til the Pink City for å feire Holi sammen med Mona og Nico – og også Vince, som jeg reiste med fra Goa til Hampi. Vince hadde allerede sjekket inn på et dobbeltrom, så alt jeg trengte å gjøre da jeg kom frem, var å finne hotellet. En amerikaner ved navn Ben hadde avtalt å møte Mona, så han sjekket også inn, noen timer etter meg.

Dagen før Holi, var det en elefantfestival i Jaipur. Jeg ringte vennen min, Yash, fra sist jeg var i byen og fikk han til å komme og hente oss. Festivalen var helt ok. Litt for turistifisert for vår smak, så vi ble ikke veldig lenge. I stedet tok vi en tidlig kveld for å lade batteriene til neste dag.

En fargerik Yash hentet oss i rickshawen sin klokken ti. I det øyeblikket vi rundet svingen og kjørte ut på hovedveien, var leken igang. Andre rickshawer kom opp på sidene og i baken på oss og fyrte avgårde digre ladninger med farger og vann. Hver gang vi måtte stoppe på grunn av trafikken, ble vi overfalt av folk på gaten. Jeg hadde latterkrampe hele veien hjem til Yash.

På taket til Yash var det fest! Musikkanlegget var rigget opp, og en tjue-tretti euforiske sjeler var allerede i full gang med feiringen. Det var dansing og ellevill jubel, fargekasting og hyppig skåling. Vi ble i noen lykkelige timer, før moroa fortsatte hjemme hos Yashs onkel med familie. Der ble vi vartet opp med mat og drikke og møtt av en gjestfrihet man skal lete lenge etter. Holi ble en kjempesuksess, et minne jeg vil leve lenge på.

I skrivende stund, befinner jeg meg på taket av en restaurant. Bussbillett til Amritsar er kjøpt og sekken pakket. En god natts søvn står på egendaen, før nye tjue timer i et humpete bussete. You gotta love India!

Beklager å måtte skuffe dere, folkens – det ble ingen stormfull Bollywoodkarriere på meg. Jeg gjorde et ærlig forsøk, men timingen min viste seg elendig. De agentene jeg snakket med var for øyeblikket kun på jakt etter gutter til å spille i en krigsscene. Talegaven min til tross, greide jeg ikke å overbevise dem om at jeg kunne passere som britisk soldat…

Jeg ble fire fantastiske dager i Hampi. Hadde jeg hatt mere tid og færre steder å besøke, hadde jeg uten tvil blitt der mye, mye lenger. Stedet er ubeskrivelig vakkert, med sitt mystiske steinlandskap flettet rundt risåkre og urgamle tempelruiner, som ligger spredt som bortglemte skatter fra en svunnen stortid. Man kunne vandre rundt i timesvis og undre seg over hvordan millioner av år med vulkansk aktivitet og erosjon kan ha skapt noe så fortryllende.

Tvers gjennom byen renner en elv og skiller livene på de to breddene fra hverandre etter siste båt legger fra land rundt seks. Det var derfor nødvendig å følge med klokken når det lakket mot kveld. Ellers var tiden flytende og fullstendig ubetydelig. Vi spilte kort, leste, spiste og nøt livet. De dagene solen stekte som verst, leide vi mopeder og kjørte til en innsjø fem kilometer unna og stupte fra klippene, ut i det kalde, forfriskende vannet. Den første dagen vi dro dit, betalte vi en gammel mann for å ta oss med på padletur i en liten kurvbåt. Han tok først med seg to engelske gutter, men de kom fort tilbake. De veivet og kavet og ropte “crocodile”, mens de sloss om å komme først av båten. Vi vendte oss mot den tannløse mannen som en gjeng spørsmålstegn. Ansiktet hans brøt opp i et bredt smil, før leppene strammet seg igjen og øynene falt alvorlige. “Dead for four days, came from the river”. Vi så på hverandre, og deretter på de to guttene som nettopp hadde hatt hjertet godt over drøvelen. Alle knakk sammen i latter. Den lille inderen i båten lo høyest av alle. Etter dette ville selvfølgelig også jeg se kadaveret med egne øyne, så jeg langet over en seddel og klatret opp i den flytende kurven. Krokodillen var diger, faktisk kjempestor! Det bekreftet ryktene vi hadde hørt; det var krokodiller i området.

Aper! Jeg kunne skrevet en hel avhandling om aper i India. Ved innsjøen krydde det av dem, og de er noen ordentlig frekke jævler. Alle som har vært steder med aper vet at å gå rundt med enten mat, flaske eller, til og med bærepose, er en åpen invitasjon til bølleri. Den samme dagen vi fant krokodillen, var jeg ikke klar over apestammen som holdt til ved innsjøen, så jeg kom hoppende over steinene med en pose potetgull i hånden. Kjempetabbe! Før jeg rakk å innse bommerten, stod jeg øyne til øyne med en illsint hannape. Han sjekket meg ut i to sekunder, før han hveste og gjorde et byks i retning potetgullposen. Jeg rakk å hoppe unna, plukke opp en tomflaske og fyre den avgårde. Han rygget, men kom tilbake med fornyet mot og sinne. Jeg skrek og stampet, mens jeg febrilsk prøvde å stappe posen i vesken. Det fungerte, og tjuvradden trakk seg tilbake. 1-0 til meg. Da jeg hadde satt meg ned ved vannet ved de andre og for lengst glemt det lille nestenangrepet, snek den skitne banditten seg opp bakfra og fisket potetgullposen opp av vesken min, rett bak ryggen på meg. Jeg rakk ikke engang å reagere, før haletippen hans forsvant inn blant steinene og forble ute av syne. 1-1. Fader heller, tenkte jeg, og løp etter. Ikke at det var så viktig med potetgullet, men av prinsipielle årsaker. Stjeling er ikke lov! Så jeg bremset farten idet jeg nærmet meg steinene, stoppet og lyttet. “Knas, knas….knas, knas, knas”. Jeg bøyde meg ned for å titte inn gjennom en sprekk mellom to svære steiner, og ganske riktig – der satt han fornøyd og glad, men den åpne posen mellom to bedagelig utstrakte bein, og smattet høylytt. Jeg fisket frem kamera, knipset et par bilder og returnerte til plassen min ved vannet. 2-1 til meg, tenkte jeg, og smålo for meg selv.

Dette er ikke den eneste konfrontasjonen jeg og/eller andre har hatt med aggressive aper. I Hampi møtte jeg to stykker som hadde blitt bitt stygt og måtte på sykehus for rabies-vaksiner og fandens oldemor. Selv har jeg kjeppjaget dem fra taket mitt midt i Dehli, nesten fått kamera mitt stjålet, og i Monkey Temple i Jaipur var det faktisk en som hoppet på hodet mitt og klorte seg fast i hårtustene mine en ubehagelig stund. Så til alle dere som syns alle aper er bare søte og sjarmerende – ta dere en tur til India for et fornyet syn på våre kjære oppreiste slektninger…

Tempelet midt i Hampi sentrum har en elefant som velsigner sine besøkende for ti rupee. Dette måtte jo selvfølgelig prøves. På veien tilbake, følte jeg meg så dyreglad og tja, velsignet, at jeg slo meg ned med en slangetemmer og hans tre kobraer ved elvebredden. Jeg er litt usikker på hva dem faktisk gjør med slangene, og jeg tror det varierer, men de skal i utgangspunktet ikke være giftige. Noen fjerner tennene/giftkjertlene, hvilket er helt horriblet, for uten dem kan ikke dyret spise og dør etter noen måneder. Andre melker giften regelmessig, slik at bittet ikke er farlig. Uansett hvilket tilfelle, dette er India, og man vet aldri om ting er som de utgir seg for å være. I et svakt øyeblikk plukket jeg opp den ene kobraen, overbevist om at den ikke var giftig. Jeg vet fortsatt ikke om den var det, og jeg er glad jeg slapp å finne det ut.

Neste stopp på veien var Gokarna. Jeg hadde hørt så masse bra om stedet, at jeg fant ut at det var på sin plass å undersøke saken selv. Den opprinnelige planen min var å fortsette sørover til Kerala, men varmen og avstanden fikk meg til å tenke nytt. Jeg bestemte meg derfor for å reise nordover mot Mumbai i stedet, med tre dager på stranden i Gokarna underveis.

Jeg ankom Gokarna sentrum midt på natten. Heldigvis vet rickshawsjåførene å tjene sine penger, så de lå og sov tvers over setene sine ved bussholdeplassen da jeg hoppet av en eller annen gang etter klokken tre. Et dårlig tidspunkt å prute på, men jeg fikk ned prisen til et akseptabelt nivå og satte kursen mot Om Beach noen kilometer unna. Vel fremme, var det eneste alternativet å brette ut serongen på stranden under stjernene. Jeg sov som et lite barn og ble vekket av at de første solstrålene kilte meg på øyelokkene noen timer senere.

Rasta Cafe ble mitt nye hjem, og der storkoste jeg meg med stor s. Nabolaget bestod av en finne med verdens lengste dreads, en tysker som hadde bodd på de samme fire kvadratmetrene i fire måneder, og en franskmann som likte å turne i takbjelkene. Det var et fargerikt fellesskap, og vi holdt det gående utenfor de små hyttene våre, kun et steinkast fra vannkanten, til langt på natt hver kveld. Lokal rum, spill og gitar stod på den daglige agendaen. Et herlig liv, som nok en gang måtte vike for landeveien. Et tolvtimers nattog, to lokaltog og en rickshawtur senere, befant jeg meg midt i et yrende Colaba sør i Mumbai. Tidlig morgen, stekende varmt, tung sekk, trøtt og sliten…og ingen ledige rom. Jeg trasket rundt i et par timer, før jeg endelig fikk napp på India Guesthouse. Det var mer flaks enn jeg fortjente, for mens jeg stod der og psyket meg opp til å plukke opp sekken (som nå veier pinlig mye)  og lete videre, ringte det inn en avbestilling.

Mumbai var helt herlig! Jeg elsket byen fra første sekund og kan ikke skjønne dem som ikke trives der. Alle religionene, alle nasjonalitetene, alle språkene, alle kontrastene side om side i en fargesprakende metropol av en storby. Men Mumbai er dyrt. Og mye mulig ble min opplevelse av byen sterkt farget av at jeg møtte en basspiller i et indisk metallband, og at han tok meg med rundt på masse moro som kanskje ikke alle er like heldige å få oppleve. Den kvelden jeg traff han, tok jeg lokaltoget til en bydel som heter Bandra med en skotte og en amerikaner, som begge bodde på samme sted som meg. Jesse, amerikaneren, skulle møte noen venner av seg på en nattklubb i nærheten av Bandra, så jeg og Willy, skotten, slang oss med. På toget bestemte jeg meg for å bli med guttene. Normalt sett ville jeg satt meg i damenes avdeling, men ettersom jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvor jeg skulle hoppe av, klemte jeg meg inn sammen med dem – og sikkert tre hundre andre menn, alle indiske. Lokaltogene går i evigheter utover i de uendelige forstadene og slumområdene til Mumbai, og de er alltid fylt til randen. Det var ingen unntak denne kvelden, jeg slet for å holde meg oppreist i trengselen. Rett som det var mistet en uoppmerksom kropp balansen og gikk over ende. Faren for dominoeffekten var overhengende.  En liten gjeng satt og spilte for å underholde seg selv på vei hjem etter en lang dag i byen, mens resten av vognen stemte i på de delene av sangene som lot seg kalle frem fra minnet. Det var varmt, klamt og overdøvende bråkete. Folk hang ut av vinduer og åpne dører, og alle glante, som de alltid gjør. Noen fikk til og med lurt seg til et lite klyp her og der. Men, trist nok, så blir man vant til det, og det er fint lite å gjøre med saken. Man må rett og slett bare ta det som en del av opplevelsen og enten finne seg i det eller unngå trange steder med masse mennesker…hvilket er relativt vanskelig i et land med rett over en milliard innbyggere (og det er bare det registrerte offisielle tallet).

Da vi nærmet oss Bandra stasjon, så vi et oransje skjær på himmelen. Luften lå tykk med røyk, og alle passasjerene prøvde frenetisk å få et glimt ut av vinduene for å finne ut hva som var på ferde. “Fire!”, ropte en mann. “Whole station on fire!!”. Men toget rullet rett inn i flammehavet og ut rant paniske armer og flokete ben på flukt. Vi midt oppi kaoset. I midlertidig trygghet på den andre siden av sporet, bevitnet vi brannen sluke hele stasjonsbygningen og alle hjemmene i slummen bak. Tusenvis av hjem opp i røyk. Hjemmene til de som i utgangspunktet kun eide tre vegger og et lekk tak. Vi sank hodene våre i sympati og kom oss derifra.

Vi fant utestedet der vi skulle møte de andre, og det var også der jeg fant min nye venn, Ravi. Han var ute med en fotografvenninne som var på oppdrag, og satt derfor på et bord for seg selv. Jeg kom raskt frem til at både han og jeg hadde havnet på helt feil sted, og det var også sånn vi først begynte å skravle. En småhip, overpriset nattklubb med dansegulv har aldri vært min preferanse, og hans lange, svarte dreads sa meg at han nok heller ikke var i sitt rette element. Han var veldig enig og mente jeg hadde gjort en meget god observasjon. Etter et par øl hadde jeg greid å lure han til å ta på seg jobben som guide dagen etter.

Vi møttes i Colaba  og endte egentlig bare opp med å bli der resten av dagen og kvelden. Vi tok en liten tur ned til Chowpatty Beach for å se Mumbai by night, men returnerte raskt og avsluttet kvelden med en obligatorisk pils på Leopold’s.

De neste dagene ble det imidlertid litt mer sightseeing. Selv tok jeg en tur til grottene på Elephanta Island, og med Ravi som kart, kompass og bodyguard, utforsket jeg også deler av slummen. Det var en veldig annerledes opplevelse som gjorde kraftig inntrykk på meg, men det var på ingen måte ubehagelig. Jeg følte meg aldri uglesett eller uønsket, skjønt jeg kjente veldig på min egen samvittighet. Vi navigerte oss frem gjennom labyrinter av skur, mens vi smilte ydmykt og hilste Namaste i alle retninger. Overalt ble vi møtt med smil og oppriktig åpenhet, men allikevel greide jeg ikke helt å riste av meg en ekkel følelse av skam og skyld. Skam for alle de gangene jeg har klaget uten grunn. Skyld for at jeg er født i vesten og har muligheter disse menneskene ikke engang kan drømme om.

Overgangen til Colabas moderne gater var enorm. Jeg tittet meg rundt i stillhet, dypt forundret og delvis sjokkert over det enorme havet av urettferdighet jeg nettopp hadde krysset…

Jeg ble i Mumbai i fem dager og var stort sett med Ravi hele tiden. Siden det ikke ble noen Bollywoodskuespiller av meg, sørget jeg i det minste for å se en Bollywoodfilm før jeg reiste videre. Jeg dro meg meg Ravi og fikk hele filmen oversatt på bakerste rad, til alle de andre tilskuernes irritasjon.

Den siste dagen stod jeg opp tidlig og ble med en australsk jente og to norske gutter jeg hadde blitt kjent med på India Guesthouse til fiskemarkedet for å se båtene komme inn i grålysningen. Det var et yrende liv, og det virket som om halve Mumbais kvinnelige befolkning var møtt opp med bøtte på hodet. Stanken var kalvmende, men opplevelsen fantastisk! Etter å ha pustet noen kubikkmeter frisk luft og opparbeidet en brukbar apetitt for frokost, fortsatte vi til et tempel i nærheten av Ocean Drive. De norske guttene hadde blitt kjent med en kanadisk munk da de tilfeldigvis snublet innom det samme tempelet en av de første dagene i byen. Han hadde tatt godt imot dem og gitt dem en stående frokostinvitasjon da de tok farvel. Det var denne frokosten vi nå møtte opp til, barbeinte i soloppgangen, innenfor murene til et nydelig lite tempel, kun et steinkast unna Gandhis gamle residens. Vi ble ønsket velkommen med åpne armer og vist ut i en sjarmerende hage, hvor vi fikk vite litt mer om livet i ashramet, samt en kort innføring i meditasjon. Deretter ble vi tatt med inn på kjøkkenet og plassert i matkø sammen med alle de andre munkene. En herlig start på dagen, tenkte jeg, og lurte på om jeg noensinne kunne bodd og levd sånn.