Da var vi kommet frem ved et av turens absolutte høydepunkt. Påskeøya, også kjent som Isla de Pascua og Rapa Nui, tok meg med storm og klatret umiddelbart til øverste sjikt av opplevelseslisten, som, etter sju måneder på reisefot, var blitt relativt lang. Det er utvilsomt et sted jeg ønsker å dra tilbake til, selv om jeg sannsynligvis så og opplevde det meste i løpet av den uken jeg var der. Det lå noe magisk i luften, noe ubeskrivelig; som om vindene hvisket med mystiske stemmer fra en svunnen tid. Uansett hva det var, så trollbandt det meg fra første sekund, og det slapp ikke taket før lenge etter at jeg var reist derifra.

På flyet havnet jeg ved siden av Pierre fra Sveits. Han var ute på omtrent nøyaktig samme rundtur som meg, så vi fant fort tonen og bestemte oss for å lete bosted sammen. Det viste seg å bli en meget ukomplisert affære. Vi gikk omtrent rett på Påskeøyas kanskje hyggeligste dame, og hun tilbød oss et fint og rimelig rom hjemme hos henne og familien. Hanga Roa, med sine knappe 4 000 innbyggere, er den minste hovedstaden jeg noensinne har besøkt, og sikkert også den mest sjarmerende, nettopp på grunn av den beskjedne størrelsen. I den ene enden ligger flyplassen, og derfra løper hovedgaten, med noen få forgreininger, mer eller mindre hele veien ned til havnen. Huset vårt lå et sted midt i mellom, hvilket betydde at stort sett alt var kun en kort spasertur unna.

Naboene våre var et livlig par fra Santiago og verdens blideste japaner. Det kunne ikke vært en bedre sammensatt gjeng. Hver kveld disket Sandra og ektemannen, Petero, opp med fantastisk grillmat i hagen, rødvin og tradisjonell musikk, men de bad aldri om så mye som en eneste peso. Vi var familie fra dag én og ble behandlet som nettopp det.

Den første kvelden viste seg å være en av to kvelder i uken med live musikk på den lokale puben, så Petero insisterte på at vi måtte bli med. Enda så trøtte og slitne vi var etter flyturen, bestemte vi oss for å høre på vår nye fosterfar og hive oss rundt. Det angret vi på ingen måte på. Stemningen stod i taket, og det virket som om hele øybefolkningen var klemt inn på de samme hundre kvadratmetrene. Det døgnet lærte jeg at Påskeøya legger seg sent…og står opp enda senere.

Neste dag ble tung og lat. Vi gjorde ingen verdens ting, annet enn å slappe av og, selvfølgelig, grille i hagen. Det var en veldig velkommen forandring, etter de siste ukene med masse aktivitet, reising og frem og tilbake. Dessuten ønsket vi å være uthvilte og komme oss avgårde tidlig neste morgen. Noen hadde nemlig fortalt oss at den beste måten å utforske Påskeøyas mange skatter på, var på sykkel. Vi hastet derfor avsted et par timer etter det første dagslyset lørdag morgen, leide hver vår mountainbike og la i vei med kart og solkrem. Det ble en meget vellykket utflukt.

Etter å ha fulgt sørkysten noen timer, kom vi omsider til Rano Raraku, et av de mest kjente stedene på Påskeøya. Vi fikk regelrett hakeslepp da vi fikk øye på de mange gigantiske hodene som latet til å være tilfeldig henslengt rundt på det grønne gresset ved foten av vulkanen. Solen stod relativt lavt på himmelen, og vi visste at vi måtte ta et valg. Enten måtte vi haste gjennom, eller så måtte vi finne oss en annen måte å komme oss tilbake på. Det fantes ikke lys verken på syklene eller langs veiene, så vi var nødt til å være tilbake før mørkets frembrudd om vi ønsket å sykle. Det ble til at vi bestemte oss for å ta oss god tid i Rano Raraku, for deretter å spørre om vi kunne la syklene stå til dagen etter og forsøke å haike tilbake i stedet. Det gikk, utrolig nok, nøyaktig som planlagt, og vi rakk tilbake til Hanga Roa akkurat i tide til å se solen slokne som en rød ildkule i havet bak silhuettene av Tahai-moaiene (statuene). Vi lot oss hypnotisere og satt musestille med hver vår øl, helt til mørket hadde pakket inn alt rundt oss og forvandlet hjemveien til en beksvart labyrint.

Da vi kom tilbake, var kjøttet på grillen og rødvinen allerede sprettet. Det var duket for middag, danseshow – og deretter fest og dans på puben. Vår japanske venn hadde reist, men Ana og Ivan fra Santiago hang fortsatt på lasset. Petero var i storslag og danset rundt hele kvelden, mens Sandra og jeg for det meste satt og lo av han. Det ble altfor sent, med tanke på planene for dagen etter, men sånt bryr man seg jo aldri om når man koser seg i godt selskap.

Vi tok en taxi til Ranu Raraku ikke så altfor tidlig den påfølgende søndagen. Derfra hoppet vi på syklene og fortsatte til Ahu Tongariki og Anakena Beach. Førstenevnte var en samling av femten statuer på linje, mens Anakena Beach kunne by på strand, svaiende palmer og en nydelig park, i tillegg til en noe mindre ahu (rekke med statuer). Vi spiste lunsj der, før vi vendte snutene mot midten av øyen og dagens siste attraksjon; Ahu Akivi.

Den siste biten av tilbakeveien bestod av en eviglang utforbakke. Vi suste nedover i en enorm fart, mens vi tøyset og tullet oss. Jeg syklet foran Pierre og fjernet hendene fra styret noen sekunder. Totalt uvitende om hva som foregikk rett bak meg, sang og jodlet jeg for full hals. Plutselig hørte jeg et kjempebrak, bråbremset, snudde meg og oppdaget at Pierre lå og badet i grøftekanten. Luringen hadde prøvd å ta bilde av meg da jeg syklet med armene i været, men mistet balansen og syklet rett ut i stedet. De første sekundene visste jeg ikke om jeg kunne le eller ikke. Hadde han slått seg? Var kamera skadet? Så fort vi hadde konstantert at alt var i skjønneste orden, knakk jeg sammen i en hysterisk latterkrampe og greide ikke stoppe før vi var hjemme igjen og satt til bords (Petero hadde vært ute og fisket, så han bød på nygrillet sjømat). Heldigvis gapskrattet Pierre selv, så jeg slapp å føle meg som en skadefro drittsekk. Det var bare så utrolig komisk, det var rett og slett ikke mulig å kvele latteren.

Dagen etter reiste Pierre videre til Santiago, mens jeg dro ut og dykket. Bølgene var enorme, og havet latet til å være i opprør. Normalt sett har jeg ikke noe imot å dykke når det er litt sjø, men dette var virkelig voldsomt. Selskapet så seg dessuten nødt til å avlyse ettermiddagsdykket, da det rett og slett ikke var mulig å komme seg ut med båten. Det ble derfor kun en liten time under vann utenfor Påskeøya, men det var en fin time. Vi dro for å se på en moai som ble senket av en sørgende sønn for ti år siden. Han plasserte den der til minne om sin far som var en lokal fisker og dyrker av havet. Den er altså ikke en av de originale moaiene, men vel verdt et besøk allikevel.

Resten av dagen tok jeg livet med ro, nøt en stille middag med Ben, en franskmann som nettopp hadde sjekket inn, og krøp til sengs tidlig. Jeg hadde kun én full dag igjen i mitt nyfunne paradis, og jeg ville få så mye som mulig ut av den.

Jeg endte med å bruke det som var igjen av tid på å dra opp til en kratersjø som heter Rano Kau. Den var intet mindre enn utrolig. Rapa Nuis skattekammer sluttet visst aldri å overaske meg. Hver gang jeg trodde jeg hadde sett det vakreste øyen hadde å by på, fant jeg noe nytt som vippet meg loddrett av pinnen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg både tenkte og sa “wow!” i løpet av de seks dagene jeg var der. Jeg avsluttet med å rusle videre langs kanten av krateret til Orongo, en gammel landsby som var sentrum for en av de viktigste seremoniene i første halvdel av det nittende århundret; et kappløp som gikk ut på å være førstemann til å komme svømmende tilbake med et fugleegg fra en liten øy like utenfor de stupbratte klippene som omringer Orongo.

Som en verdig avlsutning på det hele, dro jeg og Ben ut på kvelden og endte på fest hjemme hos en gjeng gærninger like nedi gaten. Der møtte jeg blant annet enn mann, hvis bestefar var en venn av Thor Heyerdahl. Det var faktisk den andre personen jeg møtte som nevnte Thor Heyerdahl da jeg sa jeg var fra Norge. En venn av Sandra og Petero fortalte meg at han, i 1955, var en hardtarbeidende søttenåring som jobbet med å forsyne campen til Heyerdahl med matvarer. Fantastisk!

Avreisedagen ble trist. Jeg hadde på ingen måte lyst til å dra, men tiden var inne. Nye eventyr ventet. Jeg klemte alle farvel, med løfter om å komme tilbake en vakker solskinnsdag. Sandra holdt meg fast lenge, sa et trist hadet og lot meg til slutt gå. Etter at jeg var kommet frem til flyplassen og trodde jeg var helt alene i hele verden igjen, kom plutselig den nye adoptivmammaen min løpende inn i terminalbygningen etter meg. Hun ropte et eller annet og veivet med noe hun holdt i hånden. Det var en kjede. Hun tredde det over hodet på meg med et varmt smil og en siste klem, før hun forsvant ut av bygningen, ut av syne og ut av livet mitt…i alle fall for en stund.

Jeg hang litt med nebbet de første timene i luften, men en hyggelig japansk jente i setet ved siden av meg fikk meg snart i bedre humør. Santiago var rett rundt hjørnet, jeg skulle møte Rafaela igjen, og hele Chile lå for mine føtter. Det var ingen grunn til ikke å være positiv.