SiviWonder

TravelBlog

En smak av Borneo, del II

På bussen til Sepilok, ble jeg plassert ved siden av en jente jeg syntes jeg kjente igjen fra Scuba Junkie Backpackers. Hun så lenge og granskende på meg da jeg satte meg ned, men ingen av oss ytret et ord før en liten halvtime senere. Hun het Yoshimi, og hun hadde bodd på Scuba Junkie. Grunnen til at hun ikke hadde sagt noe til å begynne med, var at hun ikke fikk det til å rime at jeg kom på bussen så langt fra Semporna, hvis jeg var den hun trodde jeg var. Da jeg forklarte hva som hadde skjedd, begynte vi begge å le. Det ble en koselig busstur, og vi fant ut at vi hadde eksakt samme plan for de neste fire dagene.

Vi hoppet av bussen langs hovedveien og gikk den siste biten opp til Uncle Tan Wildlife Adventures. Yoshimi fortalte meg at David, en engelskmann vi begge kjente fra Semporna, også var på vei – og ganske riktig; en liten time senere kom han ruslende over gårdsplassen med sekken og smilet på.

Alle tre sjekket inn på samme rom og nøt deretter en rolig dag i hagen. Jeg fikk skrevet litt på bloggen og booket noen viktige flybilletter, mens David og Yoshimi puslet med sine egne lenge utsatte gjøremål. Det blir gjerne sånn når man forflytter seg ofte. Man skyver alt av småting foran seg; det være seg klesvask, skriving, bildeorganisering, betaling av regninger, booking av billetter, bosted osv. Innimellom er det derfor nødvendig å sette av en hel dag til absolutt ingenting annet enn nettopp slike oppgaver, og det gjør underverker for sjelefreden.

Neste dag begynte moroa. Vi hadde meldt oss på en tredagers campingtur i regnskogen, men før den gikk av stabelen, rakk vi en svipp innom Sepilok Orangutan Sanctuary. Vi passet på å legge besøket vårt til morgenmatingen, hvilket mer eller mindre garanterer et glimt av ”the man of the forest”, som ordene orang og hutan betyr på indonesisk. Det skulle ta en god stund før den første våget seg ut på fôringsplattformen, men så fort nummer én var trygt på plass ved matfatet, dukket nestemann opp. Orangutanger er noen ordentlig snåle skapninger. De er fryktelig sky, så man skal ikke lage mye leven før de trekker seg tilbake og forsvinner inn blant trærne igjen. Heldigvis ble disse to værende rundt plattformen en god stund. Jeg visste at vi var i nær slekt med orangutangene, men jeg hadde ikke snøring på at vi delte så mye som 96,4% av DNA’et vårt med dem. Ikke rart vi føler oss så knyttet til disse oransje pelsdottene, som beveger og oppfører seg omtrent identisk med oss selv.

Mens vi satt på en av rasteplassene utenfor selve parken og ventet på at neste filmforestilling skulle snurre igang, hørte jeg plutselig en lett labbing på taket over oss. Jeg tittet opp og så konturene av fire føtter som lusket mot det ene hjørnet. Forsiktig reiste jeg meg opp og snek meg i samme retning, hele tiden med blikket vendt oppover og festet på den diffuse skyggen over meg. Da jeg kom frem til hjørnet, stoppet jeg. Det samme gjorde skapningen på taket. Og sånn ble vi stående en stund, helt til jeg stakk hodet ut over kanten, i et forsøk på å se bedre. Min nye venn hermet (her er det egentlig veldig fristende å bruke ordet apet), og plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en liten hannorangutang, som hang ut fra takbjelken, kun en halvmeter fra meg. Jeg tror hjertet mitt smeltet på flekken. Den tøyset og tullet seg et lite minutt, før den smatt opp på taket igjen og gjentok leken på den andre siden. Så der holdt vi på, frem og tilbake. Det store spørsmålet var hvem som kom til å gå lei først. Svaret? Ingen av oss. Det herlige møtet ble avbrutt av en jente som spiste kjeks. Helt riktig. Den dumme apen forlot meg til fordel for en jente som spiste kjeks. Og hva tror dere skjedde da apen hoppet på jenta og tok fra henne kjeksen? Onkel skogvokter kom løpende og leide han derifra fordi han hadde sosialisert hakket for mye. Bare så det er sagt, så syntes jeg det var veldig positivt, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Orangutangene er der for å trenes opp til å klare seg selv i det fri, så å omgås for mye med mennesker setter prosessen tilbake og er på ingen måte bra for dem. Det er bare litt vanskelig å tenke så objektivt når man titter rett inn i de brune, elskverdige øynene på en.

Campingturen begynte med handling på et supermarked på veien. Det var siste mulighet til å plukke med seg det man eventuelt måtte mangle, og det man kunne komme til å få lyst på. For min del var det hovedsakelig snakk om regntøy. Etterpå var det tilbake på bussen og et par timers kjøring, før vi kom frem til en liten brygge langs Kinabatanganelven, hvor to båter ventet på å ta oss den siste biten frem til campen. I utgangppunktet var ikke denne delen av turen noe annet enn en transportetappe, men båtmannen vår sa at han ville stoppe dersom vi så noe spennende underveis.

Det tok ikke lang tid før det jublet bak i båten og farten sakket. Vi hadde tydeligvis kommet over noe det var verdt å stanse for, skjønt jeg kunne ikke se noe annet enn trær og himmel. En ivrig finger pekte på en av de høyeste grenene i et digert tre, og sannelig landet ikke blikket mitt på en vill orangutang som satt og tygde på en frukt der oppe. Hele båten var i ekstase. Det er ikke ofte man er så heldig å få øye på orangutanger i naturen, nettopp fordi de er så sjenerte.

Etter å ha knipset noen håpløse langdistansebilder og omtrent pådratt oss kink i nakken, bega vi oss motvillig videre oppover elven. Langs begge sidene strakk regnskogen seg helt ned til de gjørmete breddene. Det frodige grønne stod i nydelig kontrast til det brunoransje vannet, og de mørkeblå skyene på himmelen la et magisk lokk på det hele. Jeg forsvant inn i min egen drømmeverden, helt til den jevne duren fra motoren endret frekvens og dro meg tilbake til virkeligheten. Kun noen hundre meter fra målet vårt skjedde det, utrolig nok, igjen, og denne gangen så vi den samtidig, alle mann. Det var en gigantisk hannorangutang, midt i byggingen av et rede. For en flaks! Til og med båtmannen vår gliste med hele seg og understrekte at dette var svært sjeldent. Jeg var overlykkelig og tenkte for meg selv at dersom resten av turen ble halvparten så bra som den hadde begynt, var det duket for litt av en naturopplevelse.

Campen var så utrolig mye mer enn jeg hadde håpet på. Det var alt du kunne ønske deg og mere til. Da vi booket turen, fikk vi høre om og om igjen at det var en meget primitiv camp med begrensede fasiliteter og mye gjørme. Vi måtte ikke forvente  noen luksus osv. Vi hadde vel ikke tenkt å dra på campingtur for å velte oss i luksus! Uansett gjorde alt dette snakket om elendige kår at vi trodde vi skulle komme til et gjømehøl, hvor vi omtrent måtte vade til en illeluktende utedo og sove på maurtuer og ormebol. Det var ikke i nærheten av hva som møtte oss. Alt var bygd opp på påler og gangbroer, så gjørmen fløt ubemerket forbi under oss. Det var rent vann i tønnevis, doene var bedre enn de jeg hadde betalt for å bruke mange steder, og teltet vårt, som var mer som en liten hytte, var tørt og fint og romslig. Jeg husker at jeg lurte på hva slag snobbete turister de hadde hatt besøk av tidligere, for jeg, så vel som alle de andre i gruppen, fant stedet upåklagelig og fantastisk sjarmerende.

For å gjøre kort prosess, så tilbragte vi tre dager ute i naturen. Vi gikk en del til fots, men brukte mesteparten av tiden i båt på elven, da det er lettere å komme tett på dyrelivet på den måten. Noen av utfluktene fant sted i dagslys, andre i ly av nattemørket. Jeg skrev faktisk en komplett liste over alle artene vi fant, men jeg ser ikke noe poeng i å dele hele den her. Jeg kan i stedet fortelle at de absolutte høydepunktene var orangutangene (naturligvis), en flokk proboscis monkeys (finnes kun på Borneo), en leopardkatt og de lysende øynene til en krokodille som jaktet i natten.

Før, innimellom og etter alle aktivitetene, var det masser av tid til avslapning og sosial moro. Guttene som jobbet der var ihugede fotballspillere og noen ordentlige kløppere på gitar, så det ble mye ballsparking (ikke på meg dessverre, kneet mitt måtte pent sitte på sidelinjen og se på) og enda mer allsang. Jeg forelsket meg hodestups i kveldene der ute; i den ildrøde solnedgangen fra bryggen nede ved elven, i lyden av de lekne apene som herjet i trærne, og i silhuettene av alle flying foxene som skjøt ugrasiøst over den mørknende himmelen. Deretter forelsket jeg meg i de sene, lommelyktmiddagene, etterfulgt av gitarjamming og sang, og i lydene fra regnskogen, orkesteret av insekter og frosker, som vugget meg i søvn hver natt. Livet var akkurat sånn det skulle være, og jeg nøt hvert sekund av det.

Den andre og nest siste dagen hadde vi en god del fritid, om man kan kalle det det, så David og jeg bestemte oss for å dra og fiske. Vi fikk med oss hver vår fiskestang, en boks med mark, en båt, samt en til å kjøre den. Jeg hadde ikke elvefisket på det jeg kunne huske, og David hadde aldri fisket i det hele tatt, så vi var som to oppspilte småunger der vi satt i båten på vei nedover strømmen.

Før vi engang hadde rukket å kaste første gang, skvatt vi kraftig av lyden, og deretter synet, av en krokodille som hev seg uti vannet fra elvebredden og forsvant. Jeg klappet og skalv om hverandre. Det var en ubeskrivelig følelse. Jeg var i hundre over å ha sett en krokodille, samtidig som jeg syntes den var litt vel nære og båten en smule liten. Bekymringene forsvant imidlertid fort da det nappet i snøret, og jeg halte ombord min aller første catfish.

Båtmannen vår brukte noe hjemmesnekret utstyr jeg aldri har sett maken til og dro, på mirakuløst vis, opp en hel haug med gigantiske reker. Selv fikk jeg fire fisk og en ål og var storfornøyd med det. Tanken var å tilberede fangsten til middag samme kveld, men vi trengte noe å komplettere måltidet med. Båtmannen glimtet til og foreslo at vi kunne gå inn i regnskogen og plukke med oss noen ville grønnsaker. Utfordringen var bare at vi måtte komme oss over den gjørmete elvebredden først. Hvis du noen gang har forsøkt å gjøre det samme, så vet du hvor usannsynlig glatt det er, og du vet at underlaget gir etter og sklir ut dersom du er uforsiktig. Hvis du nå har fulgt med og vært oppmerksom, så vet du også at det var krokodiller i denne elven. Jeg var derfor ikke veldig for idéen, men syntes heller ikke jeg kunne sitte igjen i båten og la guttene gjøre all jobben. Så da ble det til at vi kavet oss frem, alle tre, barbeint og så latterlig underlegne om en av våre reptilvenner skulle finne på å hilse på.

Det gikk så det suste, og vi høstet tre digre bunter i rekordfart. Jeg kan ikke si at jeg var spesielt høy i hatten der jeg tråkket rundt på bunnen av regnskogen uten sko, men absolutt ingenting kom så mye som nær meg, annet enn bakken under føttene mine. Oppdrag vel overstått. Kun den kronglete tilbakeveien gjenstod. Jeg tror jeg skøytet meg gjennom alt som het gjørme på mindre enn et halvt åndedrag, og trygt på plass i båten igjen, kjente jeg meg mer enn lettet og veldig klar for å dra tilbake til campen. Jeg hadde hatt nok spenning for en stund og så frem til å sette tennene i disse grønne vekstene vi nettopp hadde risikert liv og lemmer for. Jeg husker at jeg bemerket høylytt at de best burde smake bedre enn noe annet jeg noensinne hadde smakt.

Det var ikke så langt ifra. Middagen var alldeles utsøkt, og merk at det kommer fra en som ikke er overbegeistret for fisk i utgangspunktet. Når det er sagt, så kan jeg vel kanskje ikke nekte for at det faktum at vi hadde fanget alt selv sannsynligvis bidro til noe av matgleden. Det var heller ikke feil å avslutte gildet med et par kalde øl, kortspill og tradisjonell musikk.

Vi var en glad og munter gjeng som klatret ombord i båtene og vinket farvel til Uncle Tan’s Wildlife Camp ved eventyrets slutt den tredje ettermiddagen. Alle var meget fornøyde med de siste dagers opplevelser og hadde egentlig mest lyst til å bli en uke til. Om du leker med tanken på å dra til Borneo, kan jeg, som du sikkert allerede har skjønt, definitivt anbefale deg å spandere en del av oppholdet ditt på denne utflukten (link ligger på forsiden). En annen grunn til å støtte dette selskapet, er at Tan, som startet og eier det, tar inn arbeidsløse, men ambisiøse, ungdommer og gir dem et hjem og en jobb. Han har finansiert utdannelsen til flere av dem, og alle jeg snakket med mens jeg var der hadde utelukkende positive ting å si om han og måten han driver på. Om alle opplysningene stemmer er selvfølgelig en annen sak. Personlig velger jeg å tro det.

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

En smak av Borneo, del I

Klokken viste rett etter midnatt da jeg landet i Kota Kinabalu på Borneo. Jeg hadde gjort fint lite forhåndsresearch, så agendaen min var relativt blank, og jeg hadde egentlig ikke den fjerneste anelse om hvor jeg skulle. Det eneste jeg visste med sikkerhet, var at jeg ønsket å se noen orangutanger (fortrinnsvis ville) før jeg dro igjen, samt at dykking rundt Sipadan var et absolutt must.

Det viste seg at Semporna på østkysten var stedet å slå seg ned dersom man ville ut til Sipadan. Dette fordi det ikke lenger er tillatt å bo på selve øyen, noe som er litt kronglete, men et viktig tiltak for bevaringen av et av verdens vakreste dykkesteder. Etter en kort natt på et billig herberge i Kota Kinabalu, fant jeg derfor første buss østover og la i vei.

Mitt første møte med Malaysisk Borneo var utelukkende positivt. Alle smilte og var fryktelig hjelpsomme – til tider mer behjelpelige enn jeg egentlig ønsket. Ikke at man skal klage over det på noen måte, men enkelte ganger er det helt i orden å knote seg frem på egenhånd, uten å bli stoppet hver tredje meter og måtte forklare hvor man kommer fra og hvor man er på vei.

Semporna i seg selv var ikke akkurat superspennende, men det engasjerende og livlige dykkemiljøet gjorde det til et hyggelig sted å være en liten uke. Jeg bosatte meg på Scuba Junkie Backpackers, beleielig beliggende rett over gaten for et dykkesenter med samme navn. Det første jeg fikk høre da jeg ankom, var at alle turene til Sipadan var fulle i flere uker fremover. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Det jeg hadde feilet grovt på, var å undersøke regelverket rundt dykkingen i farvannet omkring Sipadan. I og med at det er et fredet område, har de innført en maxgrense på antall dykkere i vannet per dag. Denne ligger på 200, og tillatelsene fordeles mer eller mindre jevnt mellom de ulike dykkeoperatørene i Semporna og på de nærliggende øyene. Lettere skuffet, satte jeg navnet mitt på en håpløst lang venteliste og booket en dykketur til Mabul Island neste dag.

Ved frokosten den påfølgende morgenen, overhørte jeg en jente si at hun hadde snublet over en ledig plass til Sipadan med Sipadan Scuba. De hadde tydeligvis fått inn en avbestilling, men det var uvisst hvor mange den gjaldt. Jeg svelget brødskiven på langs og beinet over gaten, i håp om at de hadde en åpning til meg også. Nok en gang hadde jeg mer flaks enn jeg fortjente. Den blide damen bak skranken kunne fortelle meg at hun hadde plass til meg dagen etter, men jeg måtte betale hele beløpet kontant med det samme for at hun skulle kunne skaffe meg tillatelsen jeg så sårt trengte. Jeg kastet et raskt blikk på klokken og kjente stressnivået stige. Det var ti minutter til jeg skulle møte på Scuba Junkie for å dra over til Mabul Island, jeg hadde ikke mer enn halvparten av beløpet, og jeg visste at minibanken nedi gaten var tom for penger, samt at neste mulighet lå helt på den andre siden av byen. Jeg så flaksen jeg hadde vært velsignet med to øyeblikk tidligere flakse motvillig ut av vinduet. Slaget var tapt.

Nedslått og oppgitt tuslet jeg inn gjennom dørene til Scuba Junkie for å melde min tilstedeværelse. Jentene som var på jobb lurte på hva det bedrøvede ansiktet skyldtes, og jeg forklarte situasjonen. De så på meg, på hverandre og deretter på klokken. “Go sweetheart! You have a shot at getting to Sipadan, take it! We’ll wait for you if you make a run for it”. Jeg tror jeg var ute av døren før de hadde sagt run.

Det hører med til historien at flipfloppene mine hadde gått i stykker i Thailand, og at jeg ikke hadde summet meg til å erstatte dem. Jeg var derfor barbeint og må ha sett ut som litt av en tulling der jeg sprintet gatelangs uten sko, med et håndkle, som jeg forøvrig tviholdt med begge hender, flaksende fra skuldrene. Jeg rundet gatehjørner uten å se meg for, trosset hissig trafikk, tråkket i hundedritt og matrester – alt for å finne en kø på bortimot tjue personer utenfor den eneste minibanken som var i funksjon. Her var det ingen tid å miste. Språkbarriere fikk være språkbarriere. Jeg simpelthen måtte komme meg fremst i den køen, det var ingen annen måte å redde dagen på.

Jeg vet ikke om det var den energiske imitasjonen av en båt som legger fra kai, den frenetiske klokkepekingen eller desperasjonen i den andpustne stemmen min som gjorde utslaget, men plutselig tok alle et skritt til side og slapp de bare føttene mine frem. Det var som en rød løper lå foran meg, med Sipadantillatelsen glitrende i den andre enden. Jeg takket, bukket og neiet med ryggen til gjennom hele uttaksprosessen, stakk pengene i lommen, la beina på nakken og durte tilbake til Sipadan Scuba og Scuba Junkie. Stormende applaus tok imot meg der jeg kom heseblesende bortover fortauet, og denne gangen var jeg alt annet enn et bedrøvet ansikt.

Dykkingen rundt Mabul Island var helt fantastisk! På det første dykket, fant buddien min og jeg tre Bamboo Coral Catsharks krøllet sammen under en diger stein. Tilfredsstillelsen var enorm, da det er svært sjelden å se hai, og spesielt den typen hai, i akkurat det området. Mabul er mest kjent for muck diving, det vil si mindre ting, som pygmy seahorses, blue-ringed octopuses, nudibranchs osv. Det er et mekka for undervannsfotografer, og jeg begynte selv min karriere der, skjønt jeg kan ikke akkurat påstå at jeg produserte særlig gode bilder i begynnelsen. Når jeg får raskere nett, skal jeg legge ut noen av bildene jeg har tatt senere på turen, etter at motivøyet, lyskunnskapen og dermed kvaliteten ble betraktelig bedre.

Alle overflateintervallene ble tilbragt på øyen, og det er en nydelig, liten øy. Beklageligvis forsøpler den beskjedne lokalbefolkningen overraskende mye, så det grunne vannet innenfor revet er ikke veldig innbydende for badere. På den andre siden er det derimot mye renere og penere, og der kan man også leie seg inn i et såkalt longhouse, om man ønsker å komme seg vekk fra Semporna noen dager.

På veien tilbake, passerte båten en skilpadddeorgie i vannskorpen. Vi var flere ombord som aldri hadde bevitnet dette sjeldne fenomenet før, så vi hang over ripa på rekke og rad og glante storøyd, alle mann. Jeg må vel si at jeg følte meg litt som en kikker, men det var så fascinerende å se alle finnene og skallene plaske og danse grasiøst i vannet at jeg ikke maktet å trekke til meg øynene.

Den neste dagen bragte en av de desidert beste undervannsopplevelsen jeg noensinne har hatt. Jeg trengte ikke engang å hoppe i vannet, før jeg innså hva slags skattekiste jeg befant meg i. Det krydde av liv på og rett under overflaten, og det turkise vannet var krystallklart så langt øyet kunne se. Jeg satt og gapsmilte mens jeg telte skilpaddene rundt båten. Da jeg kom til femti, ga jeg opp og begynte å le.

Mitt favorittdykk utenfor Sipadan var utvilsomt Barracuda Point. Jeg har aldri dykket et sted hvor det er så mye å se på at du rett og slett gir opp å signalisere til buddien din. Det var bare ikke mulig å få med seg alt som foregikk. Hodet mitt gikk trill rundt som på en ugle, og jeg visste ikke om jeg skulle konsentrere meg om barracudastimen over meg, jackfishstimen jeg var inne i, den passerende bumphead parrotfishstimen, alle skilpaddefamiliene som fløt bedagelig forbi, eller de tretti-førti haiene som sirklet rundt oss gjennom mer eller mindre hele den timen vi var nede. Enkelte steder la haiene seg ned på sanden (såkalte cleaning stations) og tillot oss å svømme nesten helt opp til dem. I de tilfellene var det rimelig enkelt å prioritere hva man ville fokusere oppmerksomheten sin på.

Jeg kunne fortsatt å fortelle om de ulike dykkestedene og –opplevelsene i det uendelige, men jeg tror jeg allerede har lyktes med å formidle budskapet mitt. Om du befinner deg i Malaysia og er interessert i dykking, er det veld verdt å påspandere seg flybilletten over til Borneo og Sipadan. Husk bare å forhåndsbooke, så du ikke gjør bomtur, sånn som jeg nesten gjorde.

Da vi kom tilbake til Semporna den ettermiddagen, henvendte jeg meg til den samme damen som hadde ordnet meg plassen morgenen i forveien. Jeg spurte om det fantes noen som helst slags mulighet for å komme seg ut dit en gang til i løpet av den kommende uken. Hun grublet lenge, lette litt på dataen, tittet på meg og vendte blikket tilbake til skjermen. Til slutt sa hun: “We have a package with two days of diving different sites and one day in Sipadan. The Sipadan trip is the day after tomorrow. I don’t normally do this, but I will break it up for you and sell you just the Sipadan part of the package if you really want it that much”. Jeg tok meg selv i å hoppe opp og ned på stedet. Klart jeg gjorde!

I og med at jeg hadde brukt så mye penger på dykking allerede, fant jeg ut at jeg like så gjerne kunne bruke litt mer. Hvorfor ikke dytte inn en dag til imellom, for deretter å avslutte hele undervannseventyret med en siste, spektakulær tur til Sipadan? Jeg hadde overbevist meg selv før tankerekken var tenkt ferdig, og da jeg løftet blikket, oppdaget jeg at beina mine hadde fraktet meg nesten hele veien til Scuba Junkie. Jeg gikk inn, booket neste dag – og tuslet fornøyd og glad for å møte og få noen bilder av Vincci og Zing, et par jeg ble kjent med på Sipadanturen.

Den tredje dagen under vann fant sted rundt Sibuan Island. Når det kommer til koraller, fisk og farger, kan ikke Sibuan sammenlignes med noen av de andre stedene i området.  Om du derimot tar det for det det er, er det vakkert på sin egen måte. Store deler av revet er dødt, men innimellom det hvite og triste kan du se nye, fargerike koraller titte frem og klamre seg fast til livet. Det er som om de viser fingeren til verden og sier “ikke snakk om at dere skal få knekke oss”. Jeg husker at jeg syntes det minnet meg om friske vårblomster på en kirkegård, og det var nettopp denne kontrasten som gjorde at jeg fant stedet så nydelig.

På land er Sibuan mer pittoresk enn noen av de andre øyene jeg så og besøkte mens jeg var på Borneo. I luftlinje måler den neppe mer enn halvannen kilometer, og alt du finner på denne lille strekningen er palmer, hvit sand og en knøttliten filippinsk bosettelse. De små barna herjet nakne rundt i vannkanten, mens de litt større guttene føyk til topps i hver sin palme, i håp om å kunne selge oss noen kokosnøtter. Naturligvis kjøpte vi, og de smakte himmelsk.

Denne dagen skjedde det noe som aldri har skjedd meg før, og jeg er smertelig klar over hvorfor. Etter at jeg begynte å dykke med kamera, ble jeg, ikke overraskende, litt mindre oppmerksom på de andre dykkerne i vannet. Man kan vel kanskje gå til det skrittet å kalle meg direkte uoppmerksom til tider. Normalt sett har det ikke så mye å si, da buddyen din alltid vil holde et øye med deg, og man aldri er spesielt langt fra hverandre uansett. Problemet dukker ikke opp før man treffer på litt strøm og en liten meter fort kan bli til så mange, mange fler. Det var akkurat det som var tilfellet utenfor Sibuan.

Vi gikk ut fra stranden og holdt tett sammen helt fra begynnelsen av. Alle var inneforstått med at det kunne være litt strømt lenger ute, samt at det var mulig vi måtte endre retning dersom det ble for voldsomt. Alt gikk strålende, helt til jeg og kameraet mitt oppdaget en meget finurlig scorpionfish, som var gul og rød og kjempefin. Strømmen hadde så vidt begynt å lugge, så jeg la merke til at jeg måtte sparke litt for å holde meg i ro. Det jeg dessverre ikke var klar over, var at den skulle bli så vanvittig mye sterkere bare noen meter lenger fremme. Så mens de andre dykkerne, uvitende om at jeg ikke var med på lasset, ble spyttet ut til havs med strømmen, hang jeg igjen i min egen, lille boble, fortsatt like forundret over den merkelige skapningen jeg hadde funnet.

Det gikk ikke lange stunden før jeg løsrev meg og kikket opp fra kamera, men de få minuttene som var gått var alt som skulle til. Jeg kunne ikke se en kjeft. Jeg ressonerte meg frem til at de hadde blitt tatt av strømmen, og at jeg også burde hive meg inn i den og sparke på i ett minutt, som er den tiden man skal bruke på å lete, før man eventuelt går opp til overflaten og møtes der i stedet. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt og skjøt avgårde ut i det blå. Sparkingen økte tempoet såpass at jeg var helt sikker på at jeg ville ta dem igjen i løpet av få sekunder. Helt feil. I stedet fjernet jeg meg lenger og lenger fra både de andre dykkerne og stranden. Da jeg hadde telt ned fra seksti og fortsatt ikke sett snurten av noen, gikk jeg derfor opp til overflaten for å få et overblikk. Jeg var forberedt på at jeg skulle være et stykke fra land, men det jeg så da jeg kom opp, vippet meg nesten av pinnen. Riktignok var øyen liten, men nå var den redusert til en pepperkake.

Da ingen av de andre var å se, la jeg på rygg og begynte å svømme. Jeg visste at det var en umulig oppgave å svømme hele den veien med alt utstyret på, men noe måtte jeg gjøre. Etter et par minutter, ga jeg imidlertid opp. Strømmen var altfor sterk. Jeg kom meg ikke av flekken. I et forsøk på å lure meg ut av den verste rip’en, begynte jeg i stedet å svømme sidelengs langsmed øyen. Det hjalp, og etter en stund sluttet den å dytte meg ut. Jeg er usikker på hvor lenge jeg lå på ryggen og sparket, men det var uansett helt tydelig at de der nede ikke hadde oppdaget at jeg var borte. Jeg hadde aller mest lyst til å gå ned igjen, gjøre sikkerhetsstoppen min og avslutte på riktig måte, men jeg visste at hvis jeg gikk ned, og de kom opp mens jeg var under, ville det bryte ut kaos og leteaksjon. Det var jeg ikke spesielt interessert i, så jeg ventet…og ventet…og ventet. Til slutt dukket buddyen min, Dan, endelig opp noen hundre meter bortenfor meg. Han ropte. Jeg bannet. Vi svømte mot hverandre, møttes på halvveien, gikk ned og fullførte dykket på korrekt vis.

(Heldigvis var Dan dykkeinstruktør og hadde med seg både fløyte og oppblåsbar “pølse”, så vi fikk tilkalt båten, som kom og plukket oss opp.)

Vel tilbake på land, ble det mye latter og tøysing om det som hadde skjedd. Jeg ble mobbet for at jeg var så fjern og opptatt av en fisk at jeg mistet de andre, og Dan ble terrorisert for ikke å ha oppdaget at han manglet en dykker. Ingen skade skjedd, og situasjonen var aldri farlig – bare litt smålei på grunn av strømmen og den lange ventetiden.

Etter to runder til med dykking og herlig overflatetid på den sjarmerende øyen, satte vi kursen tilbake mot Semporna og fest. Det var fredag og duket for den ukentlige bandkvelden på Scuba Junkie.

Det ble altfor sent. Bandkvelden var knallmorsom og bød på allsang, biljard og billige drinker. Alt som krøp og gikk av dykkere og dykkeinstruktører, gjennomreisende så vel som fastboende, var til stede, og stemningen stod i taket. Da musikken omsider stilnet og dørene stengte, burde jeg vært fornuftig og gått og lagt meg. I stedet greide Mel og Paul, to av instruktørene som jobber på Scuba Junkie, å lure meg med videre til en forferdelig luguber karaokebar et stykke lenger opp i byen. Jeg prøvde å si god natt sikkert ti ganger, men hvert eneste forsøk ble slått ihjen av en ny øl eller sang. Til slutt hadde jeg nådd det stadiet hvor jeg ga blaffen i morgendagen og lot det stå til. Jeg skulle komme til å angre bittert da vekkerklokken kimte noen få timer senere.

Gudskjelov var det cirka halvannen times båttur ut til Sipadan, så jeg krøllet meg opp i et hjørne og sov hele veien. Man kan være så trøtt og sliten man bare vil, men når man treffer vannet, kvikner man alltid til. Det var ikke noe annerledes denne dagen, så, til tross for mangel på søvn og et snev av fyllesyke, ble det en knallopplevelse, nok en gang. Det kostet meg riktignok det meste jeg hadde av overskudd, så det var bare så vidt jeg orket å gå ut igjen for å si hadet til alle etter at sekken var pakket den kvelden. Jeg hadde blitt kjent med utrolig mange bra mennesker i løpet av den lillle uken jeg var i Semporna, så jeg kom frem til at det ville vært direkte uhøflig ikke å ta farvel på en ordentlig måte. Dessuten var det en del bilder og mailadresser som måtte utveksles før avreise.

Fire måneder rundt omkring i Asia hadde lært meg at alt alltid, uten unntak, var forsinket. Jeg følte meg derfor ganske så rolig og avslappet da jeg ruslet oppover mot busstasjonen fem minutter før planlagt avgang. Jeg skulle imidlertid få meg litt av et stallsjokk. Da jeg ankom perongen var den fullstendig blåst for mennesker, og bussen jeg skulle med var ikke å se noe sted. Jeg var to usle minutter for sen, og de hadde søren meg kjørt fra meg! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller fortvile. Hvor utrolig typisk er det ikke at den eneste gangen man selv kalkulerer med en forsinkelse og dukker opp et par minutter for sent, er den samme gangen bussjåføren faktisk bestemmer seg for å være presis.

Som nevnt tidligere, er folk på Borneo fryktelig hjelpsomme. Det tok derfor ikke lang tid før noen hadde ringt bussjåføren og bedt han om å vente på neste stopp, samt avtalt med en annen buss, som skulle i samme retning de første milene, at jeg kunne sitte på med den et lite stykke. Alt ordnet seg på null komma svisj, og etter cirka en times tid, dumpet jeg ned i riktig sete på riktig buss. Neste stopp – Sepilok.

 

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

Gjensyn med gamle venner i Thailand

I skrivende stund, befinner jeg meg på dekk av en 46 fot katamaran av merket Fountaine Pajot. Ved siden av meg står en nymikset rom & cola, solen er i ferd med å forsvinne et sted i den blikkstille horisonten, og termometeret viser 28 varme. Jeg er på Tahiti, og livet er herlig!

Mens jeg sitter her og tenker tilbake på de siste månedene, begynner det sakte, men sikkert, å gå opp for meg hvilket eventyr jeg er ute på. Jeg innser også at jeg henger langt bak på bloggingen, og at jeg endelig har landet et sted hvor jeg kan komme à jour og finne roen noen uker fremover.

Da jeg var i Peru i 2009, dro jeg opp til en topp ovenfor Cuzco for å paraglide. Ved siden av meg på gresset satt en normann som viste seg å være fra Hamarområdet. Vi utvekslet mailadresser, men opprettholdt egentlig aldri kontakten. Ikke før jeg fikk høre av en kompis av broren min at jeg var den andre personen han kjente som skulle ut på langtur. Naturligvis ble jeg nysgjerrig og lurte på hvem den første var, hvor han/hun skulle og når han/hun skulle reise. Jeg fikk en link til svar, fulgte den og fant meg selv på hjemmesiden til en som latet til å ha solgt rubbel og bit for å seile jorden rundt på tusen dager. Imponert og ivrig etter å finne ut mer, skrollet jeg meg nedover siden, helt til jeg kom til et bilde av skipperen. Jeg holdt på å dette av stolen. Det var Kevin fra fjellhyllen i Peru halvannet år tilbake! Etter å ha oppdaget dette snåle sammentreffet, hev jeg meg på tastene og fyrte avgårde en mail for å høre mer om reiseruten og muligheter for å møtes og kanskje hoppe ombord et sted på veien – og her er vi, et halvt år senere. Jeg kan ikke fatte og begripe at det klaffet, og at jeg er så heldig at jeg får ta del i denne fantastiske seiletilværelsen en stakket stund.

Mange uker har gått siden Laos, og jeg har mer enn mye på hjertet. Så, for å begynne i riktig ende, her kommer fortsettelsen på ferden nedover Sørøst-Asia:

På bussen til Bangkok, ble jeg sittende ved siden av en meget trivelig finne ved navn Tuomas. Vi kom raskt til enighet om at takterasse med basseng og en liten smak av semi-luksusliv på D&D Inn hørtes ut som en strålende idé, så vi sjekket inn på et dobbeltrom og delte kostnaden. Jeg tror det eneste jeg har å utsette på å reise solo må være prisen for overnatting. Det er alltid billigere å være to eller flere, om man da ikke greier å oppdrive en sovesal, noe som er langt enklere på omtrent samtlige av de andre kontinentene. Ikke at et enkeltrom er dyrt i den delen av Asia uansett, men mange bekker små osv.

Etter å ha sovet et par timer, flakset jeg av sted og stupte målbevisst inn i en av de mest effektive dagene så langt på turen. Jeg hadde samlet opp tusen ting som måtte krysses ut, deriblant et tannlegebesøk, en visumsøknad, gaveshopping, en skreddervisitt, endring av eksisterende flybilletter og booking av nye flybilletter. Da alt, utrolig nok, var i boks, møtte jeg Tuomas for en øl i bassenget på taket av D&D og middag og drinker på Khao San. En av guttene jeg ble kjent med på fortausfesten da jeg var i byen et par uker tidligere, meldte meg på Facebook og sa at bandet hans skulle spille på et sted i nærheten. Vi fant veien og ble til de kastet oss ut ved stenging. Et strålende gjensyn med Bangkok, og en etterlengtet smak av storbyliv.

Jeg slepte den trøtte kroppen min ut av hotellresepsjonen en liten time før soloppgang og satte kursen mot Bangkok lufthavn og Krabi. Fra flyplassen i Krabi var det den samme melkeruta som før; taxi til sentrum, etterfulgt av minivan og ferge over til Koh Lanta. Det første jeg gjorde da jeg ble sluppet av i Kantiang, var å dure rett ned til Pook og Malee, et vennepar som bor og har et atelier der nede. De visste jeg skulle komme den uken, men ikke hvilken dag. En strålende overrasket Pook spratt opp av stolen og løp sporenstreks og vekket Malee, som var midt i ettermiddagsluren sin. Han kom luskende ut, halvveis omtåket, men med et bredt smil og to utstrakte armer. Fire år hadde gått siden sist. Jeg fikk en god og lang velkomstklem av begge to.

Full av forventning og euforisk over å være tilbake i gamle trakter, sjekket jeg inn på Kantiang Bay View Resort. Jeg ble gjenkjent umiddelbart og innlosjert i den gamle bungalowen min. Uansett hvor godt og helhjertet jeg forsøker, vil jeg aldri klare å formidle følelsen av å slenge fra seg sekken i det samme hjørnet, legge seg ned i den samme hengekøyen på den samme verandaen og skue utover den samme stranden. Det var som om tiden var skrudd tilbake, som om ingenting hadde skjedd siden sist, og, på et vis, følte jeg at jeg var kommet hjem.

Ched og Puly var på jobb i baren. Jeg kan ikke beskrive ansiktet til Ched da han så meg. Han visste tydeligvis ikke at jeg skulle komme. Sist jeg så han var han tenåring, nå var han i begynnelsen av tjueårene og en langt mer voksen versjon av sitt gamle selv. Puly var den samme, bare med et par ekstra smilerynker og noen forsiktige går striper i håret. Jeg gliste fra øre til øre og delte ut klemmer i alle retninger. Koh Lanta vil alltid være mitt paradis, og har du vært i Thailand uten å ha besøkt Kantiang på Lanta, har du gått glipp av noe.

Jeg tillot meg selv fem dager i gamle venners selskap. Tiden fløy, skjønt jeg gjorde ikke annet enn å nyte late soltimer og sosiale stunder i strandbaren. Det var lavsesong og forholdsvis rolig, noe som passet meg utmerket og ga rom for knytting av nye vennskap, så vel som pleing av gamle. Bandet til Puly stod for levende musikk hver kveld frem til cirka midnatt, og den andre kvelden, greide han noe få har greid før han, nemlig å lure meg opp på scenen for å synge med dem. Jeg var vettskremt til å begynne med, men fant fort entertaineren i meg. Det var merkelig nok suksess, eller i verste fall tilfredsstillende, for jeg ble fast innslag i dagene som fulgte.

Under en av opptredenene mine, kom plutselig Tasha, en engelsk jente jeg kjente fra mine tidligere besøk, vandrende inn strandveien. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at hun fortsatt var der, men det var hun altså. Det ble et veldig koselig gjensyn, som faktisk førte til at jeg fikk gjort opp gammel gjeld. I 2007 lånte jeg 2 000 bath av en ire som heter Maria. Helt siden den gang, har jeg prøvd å betale tilbake, men hun summet seg aldri til å finne ut av IBAN- og SWIFT-kodene jeg trengte for å gjennomføre transaksjonen. Maria bor fortsatt i Krabi, og tilfeldigvis hadde Tasha tenkt seg dit for å besøke henne dagen etter. Jeg skulle jo aller helst ha overakt pengene personlig, men nå fikk jeg i det minste gjort opp for meg, og det føltes godt.

Den siste kvelden tok Pook og Malee meg med til restauranten til en venn av dem. Den lå på en liten høyde mellom Kantiang og Last Beach og hadde panoramautsikt til solnedgangen. Vi spiste en nydelig middag og drakk et par glass vin, mens vi mimret og koste oss under det vakreste fyrverkeriet av en himmel jeg har sett hittil på reisen. Da mørket falt på, hoppet vi på scooterene og kjørte tilbake til atelieret deres, der Malee ga meg et nydelig bilde han hadde laget. Jeg tørket rørte gledestårer og takket fra bunnen av hjertet mitt. Det var ikke lett å si hadet, spesielt ikke etter så kort tid, men jeg lovte dyrt og hellig å komme tilbake før det var gått fire nye år.

Kvelden ble avsluttet i Why Not Bar, der Ched sprettet en flaske Sangsom han delte generøst med alle som ville ha. En verdig og helt riktig avslutning på en fryktelig hyggelig og sårt etterlengtet gjenforening med Kantiang, Koh Lanta og alle de fantastiske menneskene som bor der. Takk, alle sammen. Vi sees igjen!

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

En svipptur innom Bangkok, 17. mai i røntgenkø og et noe amputert Laos

På flyplassen i Bangkok ble jeg møtt av et kjent fjes. En ukes tid før planlagt ankomst, fikk jeg rede på at Jon var i byen og hadde anledning til å treffes. Det var kjempekoselig å se han igjen, og bare det å kunne snakke norsk og være seg selv, uten filter, var utrolig deilig.

Vi hoppet på toget til så nære Khao San Road som mulig, for så å lure rush hour på hver vår motorsykkeltaxi. En stor takk til Jon som tok ryggsekken min – jeg hadde mer enn nok med å passe på knærne mine, der vi snirklet oss frem mellom busser, biler, lastebiler, tuctucs og what not. Det er vel neppe det tryggeste transportalternativet man kan oppdrive, men fryktelig effektivt når all annen trafikk står.

Vel fremme, sjekket jeg inn på D&D Inn i god gammel stil, slang fra meg pikkpakket og durte ut i gaten, som, til min store glede, var akkurat like herlig kaotisk og levende som jeg forlot den fire år tidligere. Ikke mye var forandret; til og med bartenderne og servitrisene var de samme. Vi tok en liten, men obligatorisk pubrunde, før vi endte på en av de mange kjente og kjære nattklubbene i området. Jons kjæreste, Natty, kom også ut, og da Khao San stengte dørene, tok vi moroa videre til en annen bydel. Det var rukket å bli tidlig morgen da vi omsider avsluttet klubbmaratonet og karret oss i seng.

Neste dag møtte jeg Jon og Natty over en sen frokost på Khao San Center. Vi fortsatte dagen med biljard og drinker på taket av D&D Inn, før vi satte kursen ned mot elven en eller gang etter solnedgang. På veien fikk jeg øye på et par med barnevogn et stykke foran oss på fortauet. Jeg syntes det var noe kjent med gutten. Håret og gangen minnet meg om en gammel venn fra Koh Lanta, men det virket fullstendig usannsynlig å skulle møte på kjente midt i Bangkok. Jeg var allikevel nysgjerrig nok til å sette opp farten for å ta en nærmere titt, og da jeg var kun et par meter bak dem, oppdaget jeg teksten på t-skjorten hans: “Why Not Bar, Kantiang, Koh Lanta”. Jeg tror jeg ropte. “Ali!!!” Ali snudde seg og ropte tilbake: “Siv!!!” Vi hadde ikke sett hverandre siden 2007, så begge var like sjokkerte. Hva i alle dager var oddsene for å gå omtrent rett på hverandre på et tilfeldig gatehjørne i en millionby som Bangkok?

Jeg hilste på kjæresten hans og den nydelige datteren deres, og avtalte deretter å møte Ali utenfor politistasjonen en drøy time senere. Jon, Natty og jeg slo ihjel mellomtiden med å se på båtene fra en benk ved elvebredden.

Det som skulle bli en tidlig kveld, og som lå an til å bli det også, ble brått forstyrret av en gjeng thaier på fortauet utenfor hotellet mitt. Ali og jeg hadde oppdatert hverandre på hva som hadde skjedd på hverandres fronter over et par øl og coverlåter i annenetasje på Khao San Center og sagt god natt i rimelig tid. Jeg var derfor på vei tilbake rundt klokken ett, som også er den samme tiden de fleste stedene på Khao San stenger. Etter det, flytter folk seg ut i gaten og slår seg ned hulter til bulter der i stedet. Og det var nettopp en sånn hyggelig, liten gatefest som virket så altfor forlokkende i det jeg passerte den, bare noen målbevisste skritt fra inngangsdøren til D&D. Målbevisstheten glimret imidlertid med sitt fravær, det nølende seiret, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sittet på fortauskanten med mine nye venner i nesten tre timer.

Det var en søvnig Siv Hege som pakket sekken halvveis i svime og fant veien til bussen til Vang Vieng, Laos, neste dag. Heldigvis har sovehjertet mitt vokst betraktelig på denne turen, så jeg falt i koma nesten umiddelbart. Med unntak av et par mat- og dopauser og, selvfølgelig, grenseovergangen, registrerte jeg ikke stort før jeg var i Vientiane og måtte bytte buss. De siste våkne timene ble jeg kjent med et par meget søte jenter; Maria fra Sverige og Kim fra England. Vi endte med å sjekke inn på samme sted og dele et tremannsrom.

Vang Vieng er vel kanskje aller mest kjent for den berømte tubingen elven som renner gjennom den lille byen har å by på. For de som ikke allerede vet hva det er, skal jeg prøve å trekke opp en aldri så liten skisse. En tube er en stor badering laget av gummi. Hensikten med hele opplegget, er å starte øverst i elven, noen kilometer utenfor byen, for deretter å cruise nedover i ringen og stoppe innom de mange barene som ligger forholdsvis tett langs begge breddene. Alle barene har en eller  annen form for huske, zipline, sklie eller lignende, og de fleste stedene er bygget på påler, sånn at du kan slenge deg i vannet fra nesten hvorsomhelst. Da jeg var der, var vannstanden helt grei. Med det mener jeg nok til at det ikke var for grunt til å hoppe, og ikke mer enn at det gikk an å komme seg ut av strømmen uten for mye styr og stress. Noen steder trengte du fortsatt at noen kastet  ut en line fra baren og dro deg inn, hvis ikke suste du rett forbi og måtte pent finne deg noen nye venner på neste sted, mens du ventet på at resten av følget ditt skulle komme etter.

Jeg hadde hørt utallige historier fra tubingen i Laos, og jeg må vel si at jeg var både forventningsfull og skeptisk da vi, Maria, Kim, en kanadier ved navn Max, en engelskmann ved navn Daniel og meg selv, satte oss i en tuctuc og bad sjåføren kjøre oss opp til startstreken. Klokken var midt på dagen og byen fullstendig forlatt. Hvor var alle sammen? Jeg skulle snart få svar på spørsmålet.

Vi ankom den første baren og fikk regelrett bakoversveis. Det krydde av folk, både på og langs elven. Musikken dundret fra gedigne høytalere, alkoholen fløt, og de mange festdeltakerne forsøkte uelegant å gjøre det samme. Stemningen stod i skyene. Latteren og dansen satt løst. Solen skinte fra en blå himmel. Alle var våre beste venner.

Typisk nok, hadde vi ikke fått med oss at vi måtte leie ringene nede i sentrum, så vi kastet et raskt blikk på elven og tok et kort møte på hva som var den mest fornuftige løsningen. Det ble enstemmig; vi fikk rett og slett svømme i stedet.

Jeg trodde ærlig talt jeg var for gammel for galskapen, men jeg kan ikke si annet enn at jeg storkoste meg. Jeg ble ti år igjen og kunne bare ikke få nok av å kaste meg i elven fra alt som var av tårn og liner. Det eksisterer ikke noe offisielt tall på hvor mange ulykker som faktisk finner sted i Vang Vieng, men jeg mistenker at det er mange. Problemet er at folk blir altfor fulle, overvurderer egne evner og undervurderer elven proposjonalt. Trikset er å holde litt igjen, eller droppe den mest vågale akrobatikken og de lengste svømmeturene. Å holde seg på land etter solnedgang er heller ikke så dumt.

Dagen etter ble en lat en. Litt utpå ettermiddagen fikk jeg imidlertid nok av mitt tiltaksløse selv og tuslet meg en tur inn til byen. Det var en festival i Vang Vieng denne kvelden. I ukesvis i forveien, hadde barna i byen jobbet på spreng for å forberede seg til et av årets gjeveste arrangement; The Rocket Festival.

Festivalen går ganske enkelt ut på å fyre av hjemmelagde raketter og sanke poeng for størrelse, tid i luften, høyde, bane etc. Det sjokkerende er at det er barn og unge som lager og sender dem opp, og det finnes overhode ingen sikkerhet rundt noen av stadiene. De har null respekt for ild og eksplosiver, det er uskyldig lek og moro for dem. På den korte stunden jeg stod fremme ved avfyringsrampene, bevitnet jeg fire nestenulykker. Ved tre tilfeller skled raketten til siden, slik at den gikk av i horisontal vinkel og suste rett over hodene på de perplekse publikummerne. I det siste tilfellet, ble raketten avfyrt før den stakkars gutten oppe på stillaset rakk å komme seg i dekning. Han kom styrtende ned i en røyksky, vettskremt og kullsvart i hele ansiktet.

Da jeg kjente meg fornøyd med den risikoen det faktisk innebar å stå og se på, presset jeg meg gjennom folkemengden for å komme meg tilbake i sikkerhet. På veien ble jeg passert av en tenåringsgutt med en rakett på størrelse med en tuba over den venstre skulderen og en sigarett i høyre hånd. Jeg trodde ikke mine egne øyne og visste ikke om jeg skulle le, gråte, filleriste han eller legge på sprang.

Jeg hadde ikke planlagt å bli i Vang Vieng spesielt lenge. Tanken var å ta en dag med kajakkpadling, kanskje en dag med klatring/buldring, og en siste runde med tubing. Det sistenevnte havnet tilfeldigvis først i rekken, noe jeg skulle komme til å angre bittert på. Det ble en skjebnesvanger affære og endte med å parkere meg mye lenger enn ønskelig, samt forhindre meg fra å gjøre alle de andre tingene på listen.

Det er ganske så ironisk, er det ikke, at man kommer seg helskinnet gjennom to runder med ellevill elvefesting, for så å skli i en trapp og vri kneet på gåturen hjem den siste dagen. Jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle besvime. På et eller annet mirakuløst vis greide jeg allikevel å stable meg på beina og halte meg den siste kilometeren hjem. Det er muligens det dummeste jeg har gjort hittil på turen, for den hevelsen jeg våknet med noen timer senere er noe av det verre jeg har sett.

Kim og Maria ble sykepleiere for en dag. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Maria dro på sykehuset og kjøpte krykker til meg, mens Kim løp ut og inn av rommet med puter, mat, drikke og smertestillende. Jeg var fullstendig lenket til sengen, og det tok meg halvannet døgn før jeg i det hele tatt greide å ta i bruk krykkene og komme meg til en lege.

Jentene måtte reise videre dagen etter. Støtteapparatet mitt var dermed forduftet, og jeg måtte pent klare meg selv. Lettere skremt av muligheten for at noe kunne være brukket, bet jeg tennene sammen og fikk en av de ansatte på Jammee til å kjøre meg til sykehuset. Det var 17. mai. Tankene mine gikk til norske flagg, venner, familie og folksomme gater svøpt i fargerike bunader. Jeg var ikke spesielt høy i hatten der jeg satt i røntgenkø på et halvshabby venterom, med et helt kontinent mellom meg og feiringen der hjemme.

Det skulle ta meg en drøy uke før jeg kunne kaste krykkene. Ingenting var brukket, men det ene leddbåndet hadde mest sannsynlig fått seg en liten rift, og kneet generelt en kjempetrøkk. Jeg greide å holde tålmodigheten oppe noen dager, men da Vang Viengoppholdet passerte en uke, hadde jeg fått nok. Første mulige bussavgang var først to dager etterpå, og ettersom jeg simpelthen nektet å tilbringe en dag til på rommet mitt, bestemte jeg meg for å gi tubing på krykker et forsøk.

Jeg dro med en gjeng israelere, men mistet dem fort. I stedet fant jeg noen kjempehyggelige argentinere, som faktisk viste seg å bo på samme sted som meg. Om alt går etter planen, ser jeg dem i Argentina om noen få måneder. Hell i uhell, får man kanskje si…

Den siste morgenen i Vang Vieng, våknet jeg tidlig og med fornyet mot og syn på tilværelsen. Jeg stabbet meg på krykkene og hinket meg ut på baksiden for å ta inn de vakre omgivelsene en siste gang. Det var et av de øyeblikkene som klasker deg på kinnet og røsker deg ut av tåkeheimen. Jeg hadde helt glemt å sette pris på dette vidunderlige stedet, som hadde vært hjemmet mitt bittelitt lenger enn ønskelig. I stedet for å verdsette muligheten til å slappe av på dørstokken til Paradis, hadde jeg betraktet det som et fengsel, et hinder, en kjepp i det evige reisehjulet. Så utrolig tåpelig at man kan tillate seg selv å bli så til de grader psykisk påvirket av en liten fysisk skade.

Jeg spisset ørene og lot øynene vandre. Gibbonapenes distinkte hyling hjallet mellom tretoppene, slik de alltid gjorde på den tiden av døgnet, og Cicadaene, akkompagnert av tusen på tusen ulike sirisser og gresshoppearter, stemte i med sin vante morgensang. Noen kilometer unna gol en hane. Deretter en til, litt nærmere. Foran meg lå risåkrene som et tykt neongrønt teppe, og bak dem lurte en variert jungel med høye kokospalmer og frodige banantrær. Gjennom den lettende morgentåken, kunne jeg så vidt skimte kalksteinklippenes kvasse tagger i det fjerne. Mellom dem visste jeg at elven rant bred og brun etter regnet som falt natten i forveien. Jeg myste mot solen, mens jeg smilte for meg selv og tok et stille farvel med Vang Vieng.

Det er vel neppe nødvendig å si at bussturen til Luang Prabang var alt annet enn behagelig. Én ting er at man ikke har plass til å strekke ut beina, en annen ting er all ristingen og humpingen. Det var som om hver eneste lille ujevnhet i veibanen sendte ti tusen kniver gjennom kneet mitt, for så å le av meg etterpå. Og som om om ikke det var ille nok, måtte jeg slepe den tjue kilo tunge ryggsekken min rundt halve byen for å finne et sted å bo. Ryggsekk + krykker = upraktisk, er herved notert bak høyre øre.

Jeg fant Kim og ble i Luang Prabang i to døgn. Byen var supersjarmerende, så jeg kunne helt klart tilbragt flere dager der, men i og med at jeg hadde “mistet” så mye tid i Vang Vieng, følte jeg at jeg måtte dra videre, for i det hele tatt å få sett noe som helst av Laos.

Kim og jeg var hjertens enige om at den berømte Kuang Si-fossen måtte prioriteres, så vi leide hver vår scooter og la av sted langs landeveien tidlig neste formiddag. Fossen ligger i overkant av tre mil utenfor Luang Prabang. Den nydelige turen tar deg gjennom et utall små landsbyer, langs en idyllisk elv og forbi uendelige lappetepper av åkre. Vi kom til å rote oss bort et sted på veien, med det resultat at vi ble invitert til å sitte sammen med en familie som var midt i slaktingen av dagens middag. Jeg elsker hvordan disse tingene bare skjer når man minst venter dem.

Fossen var helt utrolig vakker. Selve hovedfallet var svimlende høyt, men kunne kun beskues på avstand.Vi foretrakk derfor de mange mindre rett nedenfor. Der kunne man til og med driste seg til et lite bad, om man holdt ut med all småfisken som tygget og gnagde en på tærne.

(Det eneste som er verdt å trekke frem av sosiale aktiviteter fra disse to dagene, er at Kim og jeg ble vinket over til et høylytt og tilsynelatende lystig bord den ene kvelden vi var ute for å ta et rolig glass vin. Det viste seg å være politisjefen og hans nokså tvilsomme venner som var ute på vift. Det tok oss cirka et halvt minutt å oppdage at politisjefen i Luang Prabang var en skrekkelig motbydelig karakter med lange fingre, et aldri så lite snev av maktsyke – og mest sannsynlig et ikke fullt så sunt forhold til alkohol. Vi takket for oss og gikk før de rakk å fylle opp glassene våre.)

Neste destinasjon bød på et maraton av en reise. Jeg gruet meg grønn, med tanke på kneet, men jeg var fast bestemt på å få med meg 4 000 Islands før jeg forlot landet. Laos har naturligvis så utrolig mye mer å by på, også i nord der jeg kom fra, men omdiskuterte demningsplaner på Mekongelven truer med å sette hele området under vann, samt utslette en av verdens siste bestander av Irrawaddydelfiner (eller Mekongdelfiner, som de også kalles). Det gjorde avgjørelsen min enkel å ta – kanskje vil ikke øyene være der neste gang jeg befinner meg i Sørøst-Asia.

Vi valgte å bosette oss på Don Det, som er den minste øyen med muligheter for overnatting. Stedet vi sjekket inn på, lå vis-à-vis en bar som het Happy Bar, og som tilfeldigvis arrangerte sin ukentlige båtutflukt den samme ettermiddagen. Vi meldte oss selvfølgelig på.

Båtturen bød på nydelig landskap, iskald øl og en liten, eksotisk øy midt uti elven. Der slang vi oss ned på sanden og skravlet og koste oss til solen gikk ned. Idet det siste dagslyset tapte kampen mot det tykke teppet av mørke som svøpte seg tett rundt oss, hadde vi akkurat rukket å sanke nok drivved til å tenne et beskjedent bål. Vi ble sittende til de siste glørne var dødd ut og veien tilbake til båten en famlende gåtur i blinde.

Neste dag var det ingen tvil om hva jeg hadde lyst til å gjøre. Delfinene måtte letes etter. Jeg fikk høre at det var noe sånt som 100 igjen av dem i Mekong (dette er på ingen måte et offisielt tall), så jeg hadde vel ikke de aller høyeste forhåpningene da vi satte av sted. Uansett utfall, hadde jeg ikke tilgitt meg selv om jeg ikke hadde gitt det et forsøk når jeg først befant meg så og si i deres habitat.

Vi, Kim, en amerikaner ved navn Edward, et par engelske gutter fra båtturen kvelden i forveien og jeg, ble sluppet av på en diger stein, omgitt av vann på alle kanter. Om vi så hadde måttet reise derifra uten å ha sett noen delfiner i det hele tatt, skulle jeg fortsatt greid å smile. Opplevelsen av bare å sitte der og skue utover den brunoransje elven, med sitt trollbindende perlekjede av små, grønne øyer, var fantastisk. Og da de første delfinene ga seg til kjenne, simpelthen eksploderte vi i ekstase og  jubelfryd. Vi kløp hverandre i armen og minnet hverandre på å klatre ut av eget hode et lite øyeblikk, for å kunne betrakte opplevelsen utenfra og prøve å fatte hvor utrolig heldige vi var. Solen skinte fra en skyfri himmel, fuglene kvitret, og vi satt på en stein midt uti Mekongelven, mens noen av planetens siste Irrawaddydelfiner lekte i vannet rundt oss. Jeg følte min egen eksistens helt ut i fingertuppene.

Dette ble den siste dagen min på Don Det. Utrolig synd, men jeg visste at jeg allerede hadde halvert Indonesiaoppholdet mitt ved å henge igjen for lenge i både India og Nepal, og jeg var lite interessert i å kutte det ytterligere. Det er nettopp det der som er så vanskelig med å reise på denne måten. Man må hele tiden finne balansen mellom å bli for lenge og å forflytte seg for ofte. Man står ovenfor prioriteringsvalg absolutt hele tiden, og jo tidligere man innser at man ikke kan få med seg alt, jo mer avslappende og takknemlig blir reiseopplevelsen. For mitt vedkommende, var jeg klar for å komme meg sørover. Gode, gamle venner ventet på Koh Lanta i Thailand, Borneo lokket med noen av havets største skattekamre – og Iris & Rino var klare for beach party på Bali.

Noen korte fakta om Laos’ historie:

I krigsårene mellom 1965 og 1974, slapp USA over 260 millioner klasebomber over Nord- og Vest-Laos, noe som gjør Laos til det mest bombede landet i verden. Den hemmelige operasjonen, som USA hevdet kun varte fra mars 1969 til mai 1970, gikk under kodenavnet Operation Menu og ble iverksatt i et håpløst forsøk på å hindre Viet Cong i å benytte seg av the Ho Chi Minh Trail, som gikk fra Nord-Vietnam, gjennom Laos og Kambodsja, og videre til Sør-Vietnam. Nærmere 80 millioner av bombene detonerte aldri, og siden bombingen opphørte, har over 20 000 uskyldige mennesker blitt skadet eller drept ved å tråkke på disse ondskapsfulle levningene som fortsatt ligger spredt rundt og truer den fattige landsbygda i Laos. 40% av ofrene er barn.

USA nektet skyld og ansvar i åresvis, inntil bevis ble lagt på bordet. Siden da, har de verken kompensert Laos, eller bidratt særlig til ryddingen av landet. Jeg ble fortalt at amerikanske myndigheter, frem til den dag i dag, har betalt en sammenlagt sum tilsvarende det de brukte på skamfulle tre døgns bombing under perioden. Man skulle tro at et uskyldig folk som aldri var i krig med USA til å begynne med, og som fortsatt drepes av stormaktens grusomme og kaldblodige handlinger, hver eneste dag, fortjente bedre…

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

In the Land of the Thunder Dragon

Jeg var så trøtt at jeg så omrisset av mannen med ljåen da jeg dumpet ned i flysetet på Druk Airs flight KB401 til Paro, men å sove kom så absolutt ikke på tale. Flyturen til Bhutan, og spesielt vestfra, er nemlig kjent for sin fantastiske og helt unike panorama. Om været er klart, kan man skue de hvite toppene av Himalayas nesten ved siden av seg, med Mount Everest tronende et lite hode over de andre. Det var nettopp en sånn sky- og disfri dag, og jeg så Everest, majestetisk, klar og tydelig, kun et steinkast fra vinduet mitt. Jeg hadde blitt velsignet med nok et av de øyeblikkene man kunne ønske man kunne spole tilbake og oppleve om og om og om igjen. Men enda så bergtagende og flott synet var, slo det, utrolig nok, ikke selve innflyvningen til Bhutans internasjonale flyplass, Paro. Det var som i et dataspill. Flyet regelrett tråklet seg vei mellom fjellene. Noen steder var det så smalt, at det så ut som jeg kunne rørt ved tretoppene, hadde jeg sittet på vingen og lent meg ut. Det er den vakreste, mest vanvittige og minneverdige flyturen hittil i mitt liv. Jeg kan anbefale hele verden å reise til Bhutan, kun for den.

Da jeg landet på flyplassen i det lille lykkelandet, hadde jeg absolutt ingen formening om hva som ventet meg. Jeg visste at jeg ble hentet av guiden min, men utover det, var jeg fullstendig blank. Jeg hadde derimot mange forhåpninger, ettersom prislappen var forholdsvis drøy og oppholdet kort. Det er vel uansett naturlig å la seg trekke opp litt av å tanken på å skulle være blant det eneste folket i verden som måler brutto nasjonal lykke.

Ugyen Tenzip stod utenfor og ventet med et skilt med navnet mitt på. Han var iført Bhutans nasjonaldrakt og smilte fra øre til øre. “Welcome to Bhutan”, sa han, og knøt et sjal rundt skuldrene mine. Sjåføren min het også Ugyen, noe som gjorde livet bittelitt lettere, og han var minst like blid som navnebroren, bare litt mindre pratsom. Herr Tenzip skravlet nemlig som en foss. Men han var en interessant foss; en fontene av kunnskap, som skulle komme til å lære meg fryktelig mye spennende i løpet av de neste fem dagene.

Fra flyplassen kjørte vi så til Paro by for å spise lunsj, før vi fortsatte til the National Museum (tidligere kalt Ta-Dzong). Der fikk jeg en rask, men interessant, gjennomgang av Bhutans kultur og historie, servert av en sjarmerende engasjert Ugyen. Han flakset rundt museet som en virvelvind, mens han gestikulerte og imiterte ivrig. Han levde seg så inn i beretningene at han gikk oss bort ved flere anledninger. Jeg småløp etter, med ørene på nysgjerrrig stilk, og det skal han ha; han greide å holde oppmerksomheten min under hele omvisningen.

Etterpå kjørte vi gjennom Paro Valley, til ruinene av Drugyel Dzong, fortet som beskyttet dalen under den tibetanske invasjonen tidlig i det 17. århundre. Det blåste friskt på toppen, og lukten av regn hang i luften. Utsikten var nydelig, med grønne åkre og skogkledte dalsider så langt øyet kunne se. Hele 72,5% av Bhutan består av skog, så omgivelsene er grønne og frodige omtrent hvorenn du snur og vender deg. Det er som et lite eventyrland, i en sjelden bok jeg var så heldig å snuble over på veien.

Siste stopp for dagen var Paro sentrum. I og med at tobakk er ulovlig i Bhutan, er det nesten en umulighet å oppdrive så mye som en eneste sigarett. Du kan faktisk få overaskende tre år i fengsel, uten mulighet for kausjon, om du blir tatt for å røyke på et offentlig sted. Dersom du har kjøpt tobakken i utlandet og kan vise til kvittering, er det imidlertid tillatt å røyke på visse områder. Loven er ny av 2011, så det var ikke bare jeg som fortvilte over situasjonen. Verken Ugyen guide eller Ugyen sjåfør hadde greid å stumpe sigaretten – hvilket var heldig for meg, for Ugyen sjåfør visste råd. Han durte målbevisst avsted og returnerte triumferende en halvtime senere. Fangsten var en tipakning smuglesigaretter fra India. De smakte forferdelig.

I mellomtiden ruslet Ugyen guide og jeg rundt i gatene og tittet i butikker og på folk. Vi gikk oss på innspillingen av en film (det ser ut til å skje med jevne mellomrom), så vi ble stående å observere den en stund. Etterpå kjøpte jeg en ny dagbok og et par altfor dyre armbånd, som minne fra det som lå an til å bli en veldig annerledes reiseopplevelse.

Tandeling Resort lå på en høyde litt utenfor Paro. Jeg ble tatt imot med smil og bukk og nei – og vist til et rom som omtrent tok pusten fra meg. På en internasjonal luksusskala lå det vel et sted på midten, men på min skala, etter i overkant av to måneder i India og en lengre fjelltur i Neplal, var det en soleklar tier. Det var fliser på badet, dusjkabinett, varmt vann, vestlig toalett med desinfisert sete, sofa,. TV, stor dobbelseng, rent sengetøy, helspeil, stilige gardiner, klesskap og til og med en hårføner. Ikke at jeg brukte den, men allikevel! Jeg følte meg som en gudinne i himmelrik.

Før middagen, som for øvrig var minst like himmelsk som rommet, snek Ugyen og jeg oss ut i den mørke skogen for en kveldsrøyk. Vi satt bak en stor furu og skravlet en times tid, om alt mellom himmel og moder jord. Det kom tydelig frem at bhutaneserne er fryktelig stolte av landet sitt, noe som gjorde det veldig morsomt å stille kritiske spørsmål til styre, lover og regler. Ugyen svarte godt for seg, men en ørliten mangel på kunnskap om verden der ute gjorde seg tidlig gjeldende. Ikke så rart kanskje, i et rike som er så lukket og skjermet for påvirkning utenfra. Allikevel visste han mye, sikkert langt mer enn den gjennomsnitlige bhutanske statsborger, og en kort karriere for et amerikansk selskap i Delhi hadde lært han upåklagelig engelsk.

Neste morgen stod vi opp tidlig for å ta turen til Taktsang Monastery, eller Tiger’s Nest, som det også kalles. Det har fått navnet sitt etter Saint Padmasambhava, som skal ha fløyet dit på en tigerinne i det 7. århundre. Det sies at han mediterte i en grotte der oppe i tre måneder, og i det 17. århundre ble tempelet derfor reist rundt denne grotten. Det er i dag et viktig pilgrimssted alle bhutanesere har som mål å besøke minst én gang i løpet av livet.

Vi brukte cirka fire timer på å gå opp og ned de 800 høydemeterne som skiller dalen fra klippen tempelet ligger på. Turen var kjempefin og tok oss gjennom fortryllende skog og deilig, frisk luft. På toppen falt en nydelig foss bak tusen på tusen velsignede bønneflagg, som glitret fargerikt mot den blå himmelen. Et meget hellig sted, og det stod tydelig skrevet i vinden.

Ugyen fortalte meg masse spennende i løpet av disse timene. Jeg lærte ufattelig mange nye ting om buddhismen, om buthansk tro og overtro. Det jeg fant mest fascinerende, var hvor stor innvirkning det later til å ha på livene og tankemåten deres. For eksempel kom jeg til å uttale hvor beundrelsesverdig det var at alle materialene var blitt båret hele veien opp av menneskehender. Da fikk jeg bare et uforstående og halvveis oppgitt blikk i retur. “Siv, the gods brought it here!”. Jeg fant ut det var best å la temaet ligge og nikket i stedet alvorlig og samtykkene tilbake. I hodet mitt raste hundrevis av spørsmål.

Jeg lærte også om alle de ulike stadiene av eksistens, om hvordan man blir gjenfødt som en sommerfugl hvis man slukker et lys med pusten, og om hvordan man ved å plystre i dagslys kaller på vindene, mens plystring i natten inviterer spøkelser. Min favorittskikk, -tro, eller skal man kalle det -tradisjon, var alle penisene som var malt på husveggene til folk (ja, du leste riktig). Den fullstendige forklaringen skulle jeg ikke få før den nest siste dagen. Inntil videre slo jeg meg til ro med at det beskyttet mot rykter, sladder og ulykke generelt. For en herlig, absurd og interessant ting å tro på, uansett opphav.

Kvelden og natten ble tilbragt i hovedstaden, Thimphu, en halvannen times kjøretur fra Paro. Ugyen bor der, så han kjenner byen godt. Ettersom det var en lørdag, spurte jeg han om han ikke var interessert i å gå ut en tur. Gutten holdt på å forgå av begeistring. Han kunne fortelle meg at det var første gang en turist hadde foreslått det i løpet av de fire årene han hadde jobbet som guide. Jeg tok det som et ja, noe jeg gjorde helt rett i. Han forsvant i en støvsky, skjønt jeg sverger på at smilet hans hang igjen i luften et lite sekund, og var tilbake nesten like brått som han hadde forduftet. Med seg hadde han en kasse pils og to pakker smuglesigaretter.

Vi begynte festen på hotellrommet mitt, før vi fortsatte til en nattklubb som het Ace. Det var allerede bra med folk da vi ankom rundt klokken elleve, men ved midnatt regelrett eksploderte det! Stemningen stod i taket, og dansegulvet kokte nesten over av elleville bhutanesere. Ugyen møtte to av kusinene sine, pluss noen kompiser, så vi ble en stor, lykkelig gjeng etterhvert. Men det endte, som alle morsomme kvelder har en tendens til å gjøre, altfor brått, og sengene kalte oss tilbake til Raven Inn Hotel.

Neste dags sightseeing begynte med Memorial Chorten, bygget til ære for og minne om avdøde avdøde Kong Jigme Dorji Wangchuck. Deretter dro vi til Motithang Zoo og besøkte Bhutans nasjonaldyr, the Takin. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den snåle skapningen på best mulig måte, men en ku med geitehode maler et nokså rettferdig bilde.

På veien tilbake til Thimphu, stoppet vi for en titt på Tashichho Dzong på avstand. Det var, på likhet med absolutt alle hus og byggverk i Bhutan, forseggjort, detaljert og vakkert. Vi skulle besøke det ordentlig dagen etter, så jeg nøyde meg med å knipse et par bilder, før jeg slang meg inn i bilen igjen. Dagens destinasjon var Bhutans tidligere hovedstad, Punakha.

Ettermiddagen før hadde jeg gått til innkjøp av noen velsignede, buddhistiske bønneflagg. Ugyen visste om et perfekt sted jeg kunne henge dem opp. Det het Dochula Pass, var prydet med 108 hellige stoopas og lå på 3 100 meter over havet, et sted på den snirklete veien mellom Thimpu og Punakha. Da vi kom dit, tok jeg med meg flaggene og en navneliste jeg hadde forberedt og ruslet opp i skogen. Blant de høye, mektige Blue Pinetrærne og en million andre bønneflagg, holdt jeg en liten, stillferdig seremoni for meg selv. Jeg knøt den fargerike remsen (fire ulike farger, hvorav hver representerer ett av elementene) mellom to grener, dedikerte dem til navnene på listen min og bad en beskjeden bønn, men ønske om hell og lykke til alle de nevnte. Bhutaneserne tror nemlig at hver gang vinden blafrer i et velsignet bønneflagg, blåses all ulykke ut av livet/livene til den/de det er dedikert til. Og jo høyere opp, jo helligere. Jeg syns det var en fin ting å gjøre, og det ga meg minst like mye som det forhåpentligvis gleder de jeg heiste dem for. En perfekt gave, som ikke ville komme til å ta opp irriterende plass i sekken de neste månedene.

Den siste biten ned til Punakha satt jeg i dype, fine tanker i baksetet, mens jeg tittet ut av vinduet mitt og smilte. Omgivelsene var av en annen verden. Skog, skog og mere skog. Grønne daler og fjellsider, tilsløret av mystisk tåke, lå badet i en lav ettermiddagssol. At jeg kunne være så priviligert og heldig at jeg fikk oppleve alt dette var utenfor min fatteevne. Noen ganger må man bare klapse seg selv på kinnet for å innse hvor man er og omfanget av alt man opplever. Å leve i nuet får virkelig en helt ny betydning når man reiser på denne måten.

Det ble en tidlig kveld, for så å stå opp tidlig og kjøre til Punakha Dzong, et fantastisk fort, beliggende mellom elvene Mo Chhu og Pa Chhu. Jeg ble fortalt at det har overlevd mang en isbreflom og brann opp gjennom tiden. Vi tok en rundttur både inne og utenfor, og jeg og kameraet mitt lot oss stadig imponere over den detaljerte arkitekturen som preget det lille kongedømmet. Og bedre skulle det bli. Etter lunsj fortsatte vi nemlig til Chimme Lhakhang og Chimme Lhakhang Fertility Monastery. I området fantes det ikke et eneste hus uten en gigantisk penis malt på ytterveggen. Det var nå jeg endelig skulle få den utdypende forklaringen rundt dette sære fenomenet.

Chimme Lakhang Fertiliyt Monastery ble reist for å hedre minnet til den legendariske Lam Drukpa Kunley, eller the Divine Mad Saint, som han også omtales som. Han var en gal man, som skal ha vært i besittelse av en rekke overnaturlige krefter og evner. Overalt hvor han gikk var han naken, og penisen hans ble således et symbol på helligdom og lykke. Dette innebar at man trodde at å ha sex med han bragte frelse til sjelen. Om man hadde levd et syndig liv, trengte man altså bare å tilbringe en natt med the Mad Saint for å unnslippe helvete. Historien har det til at han til og med hadde sex med sin egen mor, for å berge henne fra en grusom skjebne i det neste liv.

På veien til tempelet så jeg en liten gutt som satt på en trapp og fiklet med noe. En nærmere titt avslørte at han lagde små peniser av leire. Kry over sin siste kreasjon som lå og tørket i solen, rakte han den over til meg, mens han forklarte til Ugyen at han ville gi den til meg “for protection and good luck”. Jeg kunne ikke annet enn å le og ta den imot. En aldri så liten smule overrumplet, takket jeg pent for gaven og ga den lille kunstneren en god klem. Jeg kan vel ikke si annet enn at det er min favorittsouvenir så langt på reisen.

Vel inne i selve tempelet ble jeg velsignet av en munk med en enorm trepenis (det er vel neppe bare jeg som ser humoren i det), før jeg tente lys og røkelse og sluttførte seremonien jeg hadde påbegynt med bønneflaggene dagen før. Ugyen ventet utenfor. Denne gangen husket jeg noen navn jeg hadde utelatt den første gangen, hvilket betydde at vi måtte ta en rask svipptur innom de 108 stoopaene for å tilføye de siste på veien tilbake til Thimpu.

Siste stopp var, som nevnt tidligere, Taschichho Dzong i hovedstaden. Siden det var søndag, var det stengt, men vi fikk allikevel komme innenfor murene for å ta uteområdet og bygningene nærmere i øyesyn. Det var like flott som det hadde sett ut til på avstand, og kameraet gikk varmt nok en gang.

Vi sjekket inn igjen på Raven Inn Hotel. Siden det var siste kvelden, greide vi å overtale Ugyen sjåfør til å spise middag med oss. Etterpå avsluttet vi, alle tre, kvelden og Bhutanoppholdet mitt med tradisjonell sang og dans på en pub beleielig lokalisert på andre siden av gaten for hotellet. Der traff vi en haug med hyggelige folk og trakk tiden og de siste timene ut i det lengste. Jeg var på ingen måte klar for å dra fra Bhutan, men budsjettet mitt tilsa at det var fornuftig. 200 USD dagen svir godt i en stakkars backpackers lommebok. Det ble derfor med de fem altfor korte dagene, og det var med et blytungt hjerte jeg klemte begge Ugyenene mine farvel på Paro flyplass grytidlig neste morgen. Det var skikkelig sørgelig å måtte reise fra dem. Selv om det bare hadde vart en knapp uke, hadde jeg rukket å bli glad i begge to.

Flyturen begynte på samme måte som flyvningen fra Kathmandu hadde avsluttet; sikksakk mellom fjell og daler, til vi hadde klarert dem alle, og Bhutan lå som et lite nålehode under oss. Jeg var litt nedstemt, men klatret raskt opp igjen da jeg innså luksusen de ekstra kronene for et businessete hadde å by på. Det faktum at jeg ble sittende å sippe rødvin med en meget trivelig thai, som viste seg å være en venninnne av Hans Høyhet, kongen av Bhutan, hjap også betraktelig på humøret…


posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comment (1)

Kathmandu, Sundance Festival og en tilfeldig hønsefarm

Man kan si at Kathmandu er hektisk, forurenset, slitsomt og masete, men om man kommer rett fra India, oppleves det faktisk som helt ok. Jeg tror at å besøke India først var noe av det smarteste jeg kunne ha gjort, for det fikk meg til å verdesette Nepal så utrolig mye mer enn jeg ville ha evnet om jeg hadde ankommet direkte fra komforten av min egen vestlige sofakrok. Nå skal det sies at jeg for det meste holdt meg i Thamel, som er det forholdsvis rolige backpacker- og turiststrøket i Kathmandu, men jeg føler allikevel at jeg så nok av utsiden til å kunne ha en reell formening.

Det aller første jeg tok tak i etter at vi, Ash, Flora og jeg, hadde sjekket inn på et tremannsrom på The Dutch Home, var planene mine for neste land. Jeg var enda ikke sikker i min sak, men Bhutan hadde lenge knivet med Bangladesh om den gjeveste plassen på listen, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer lyst fikk jeg. Jeg tuslet derfor innom et reisebyrå Ash kjente til og gikk god for, i utgangspunktet bare for å forhøre meg om priser, innreiseregler og mulige datoer. Jeg kom ut derifra nesten 10 000 NOK fattigere, med fllybilletter, visum og en femdagers rundtur bestilt.

Bhutan er et av få land i verden som fortsatt er veldig lukket og regulert når det kommer til turisme. De slipper kun inn cirka 5 000 besøkende årlig, og uten personlig invitasjon og et hav av papirarbeid, er det klin umulig å farte rundt i landet på egenhånd. Det enkleste er, med andre ord, å reise organisert, altså at du har en guide som møter deg på flyplassen, en sjåfør som kjører deg fra A til B, alt av hotellovernattinger forhåndsbooket og -betalt – og en reiserute ferdig lagt opp. Du må nemlig besitte en såkalt tour permit bare for å bevege deg langs veiene om du ikke er bhutansk statsborger.

Men jeg forlot ikke reisebyrået med kun den planen. En fugl hadde kvitret meg i øret at det var en musikkfestival på gang i grensetraktene til Tibet den kommende lørdagen, og det passet ypperlig med mine planer om å reise til nøyaktig det samme området for å juve. Jeg var ikke sen om å slå til på tilbudet om å kjøpe en kombinert juving-/camping-/festivalbillett.

Ash og Flora dro etter et par dager, og  jeg sullet rundt i Katmandu på egen hånd, mens jeg ventet på helg og nye eventyr. Jeg støtte på en del tidligere bekjentskaper (det slutter aldri å forundre meg hvordan du møter de samme backpackerne overalt hvor du reiser), blant annet Louise og Marc, som Katie og jeg møtte på rafteturen til Chitwan. De hadde turens hittil beste historie å dele. Jeg fortalte tidligere om den ville elefanten vi var så heldige å se da vi var på jeep safari i nasjonalparken, og om hvor livredd guiden vår ble da den kom løpende i retning bilen vår. Vel – Louise og Marc gikk seg på den samme elefanten til fots dagen etterpå! Den hadde styrtet ut av buskene foran dem og sendt hele gruppen flaksende i alle retninger. Panikkslagne ben snublet og falt, og elefanten hadde passert kun få meter fra en jente som lå på bakken, stiv av skrekk. Jeg holdt på å sette lunsjen min i halsen da jeg hørte det. For en opplevelse! Den slår virkelig alt jeg hittil har vært med på en lang gang.  (Jeg har riktignok fortsatt over åtte måneder på meg…)

Last Resort het stedet hvor Sundance Festival gikk av stabelen for sjette år på rad. Solen skinte fra en lettskyet himmel og lystige, forventningsfulle stemmer steg opp fra den lille folkemengden som hadde slått seg ned på bakken foran scenen. Rundt omkring på gressflekkene som omringet selve festivalplassen og baren, var det slått opp drøyt hundre små tomannstelt.  Alt lå til rette for en magisk helg.

Etter en lang dag, kveld og natt med live musikk, god stemning og masse hyggelige folk, lot jeg stjernehimmelen lyse meg vei tilbake til teltet mitt. Jeg krøp ned i soveposen og sovnet til rytmen av trommer et sted i det fjerne. Før i tiden ville jeg sporenstreks snørt på meg skoene og lagt i vei på jakt etter kilden. Det er godt man blir eldre og mer fornuftig med årene, det var tross alt morgendagens juving som var hovedårsaken til min tilstedeværelse.

Jeg våknet til lukten av nytraktet kaffe og duggfriskt gress. Morgensolen hadde rukket å varme opp teltet såpass at det var lekende lett å stå opp uten å slumre, og alle de glade stemmene utenfor virket dessuten mer forlokkende enn søvnen. Frokosten var servert, himmelen blå og livet en dans på magiske bønnestengler.

Vi fikk beskjed om å møte opp for avhenting av utstyr først to timer senere, så det ble god tid til å la maten synke og fregnene boltre seg. Juvingen skulle finne sted et lite stykke unna campen, men ikke lenger enn at vi kunne ta oss dit til fots. Det tok oss noe sånt som en liten halvtime å komme til utgangspunktet, som lå på toppen av en liten foss øverst i juvet. Totalt hadde vi syv nedstigninger, hvorav to var naturlige sklier uten tau, og fem var rapelleringer (med tau). Alle de sistenevnte foregikk mer eller mindre i vinkelrette fossefall, så det var såpeglatt og krevde konsentrasjon og til tider bedre teknikk enn hva mine rustne klatreferdigheter kunne skilte med. Heldigvis greide jeg å børste støvet av dem relativt raskt og før vi kom til den høyeste fossen på førtifem meter, med en dundrende vannsprut i hodet hele veien ned. Jeg var klar, jeg var skjerpet, og jeg elsket utfordringen og pulsen den ga meg. Det er i sånne situasjoner man virkelig føler at man lever, og det smilet man sitter igjen med etterpå kjennes ut som det aldri vil forsvinne. Denne dagen skulle det derimot jages vekk av noe helt uventet.

På veien tilbake måtte vi gå gjennom en liten landsby som lå rett i nærheten. Da vi var like ved, ble vi tatt igjen av en håndfull løpende barn. Jungeltelegrafen fortalte oss at en eldre kvinne hadde dødd. Det hadde nettopp skjedd, så da vi krysset den åpne plassen et lite stykke lenger fremme, lå hun fortsatt utenfor det jeg antar var hjemmet hennes, med hele det sørgende lokalsamfunnet knelende rundt seg. Det var helt grusomt, og jeg følte meg så utilpass og i veien som jeg sjelden før har gjort. Barn og kvinner gråt hysterisk. Det skar gjennom marg og bein. Jeg slo blikket ned på føttene mine og skyndte meg alt jeg kunne, mens jeg gjorde meg så liten og usynlig som bare mulig. Det er rart, er det ikke, hvor kort det er fra ekstatisk glede til tyngende nedstemhet. Fra å føle at man er på toppen av verden, til at man bærer en families blytunge sorg på skuldrene. Man reiser til steder som Varanasi i India og ser Døden overalt, men når man snubler oppi menneskers første, desperate sorg på denne måten, blir det straks litt mer følelsesladet og vanskelig å takle.­

Jeg forble nedstemt en god stund etterpå, men fikk ristet det av meg med et par konserter og godt selskap. Festivalen varte til et lite stykke utpå ettermiddagen på søndagen, og mens nedriggingsarbeidet tok til, satt jeg på en buss på vei tilbake til Kathmandu. Jeg hadde tre dager i hovedstaden, før jeg skulle reise videre til Bhutan, og jeg hadde kun én eneste plan; å besøke familien Karki.

Roger, en kompis hjemmefra, har en venn som bor i en av landsbyene rett utenfor Kathmandu. Han og familien hans driver en liten gård/hønsefarm og lever av det de selv produserer. Det var helt tilfeldig at jeg fikk tipset mens jeg var i Nepal. Hadde det kommet noen dager senere, hadde det vært for sent. Jeg ble hentet av Mr. Karki i Thamel tidlig en tirsdag morgen. Med tanke på den drivstoffmangelen som hersket, syns jeg dette var en stor og rørende gest og bestemte meg for å like han allerede fra første sekund.

Stedet var helt fantastisk, og det samme var familien og alle som jobbet der. Mr. Karki selv har bodd i Norge i tre år, så han snakker perfekt engelsk og har til og med litt norskkunnskaper gjemt i bakhodet. Konen hans, som jeg dessverre har glemt navnet på, var kjempesøt og pratsom, og snart to år gamle Ramon er intet annet enn en hjerteknusende storsjarmør: Store, mørkebrune øyne glitrende bak de lengste øyevippene jeg noen gang har sett, nydelige, ravnsvarte krøller og et låvedørbredt, konstant smil. De har også en sønn til, men han var på skolen hele dagen, så han fikk jeg beklageligvis ikke møtt. Ikke denne gangen.

Gården bestod av en innkjørsel og gårdsplass innrammet av blomstrende rhododendrontrær, et koselig romslig hus, en enda romsligere grønnsakshage, et fjøs med et par kyr, en grisebinge med tre griser, diverse skur og skjul – og, selvfølgelig, en hønsefarm, bebodd av bortimot 2 000 høner. De hadde også en fasan, noen andre rare fjærkre jeg aldri har sett før, en bedagelig hund og et bredt utvalg frukttrær. Det var et lite himmelrike, og det stod til min disposisjon for en dag. Besøket ble toppet av nydelig mat, tilberedt med kun ferske råvarer og kjærlighet i bøtter og melkespann. Jeg stortrivdes og tenkte, stille i mitt lykkelige sinn, at jeg kom til å finne meg selv tilbake der en gang i fremtiden.

De øvrige dagene forsvant i avslapning, shopping, sightseeing og festligheter med gjengen jeg ble kjent med på Sundance Festival. Jeg fikk også ordnet det siste papirarbeidet til Bhutanturen, samt forlenget det nepalske visumet mitt (det gikk ut to dager før avreise). Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne skryte av at jeg brukte den ledige tiden til å blogge om alt du leser om nå, neste tre uker senere, men det er faktisk sånn at Kathmandu har fjorten timer uten elektrisitet hvert eneste døgn. Og når du legger sammen det med det faktum at diesel er omtrent umulig å oppdrive, så forstår du at generatorer støver ned i mørke hjørner og reisende skribenters bærbare PC’er forblir strømtomme. (I regntiden forkortes det riktignok med noen timer, men det er fortsatt lange perioder midt på dagen uten strøm.)

Den ene kvelden var jeg ute med en svenske som het Peter. Etter stengetid, som er senest midnatt omtrent uansett hvor du går ut i hele Nepal, ble vi sittende og skravle på en trapp like ved en av hovedgatene i Thamel. Plutselig kom en femten år gammel gutt haltende og dyttende på rickshawen sin. Vi spurte han hva som hadde skjedd, og han holdt opp den venstre foten sin til svar,. Han hadde vært utsatt for en ulykke og skadet storetåen så ille at han ikke greide å sykle lenger. Peter tok en halv titt på den blodige stubben, la armen om skulderen på gutten og insisterte på at han matte bli med på hotellet og få såret renset ordentlig. Det var ingen protester å spore, og gutten fulgte lydig med. Vi ble bestevenner etter dette, og hver gang jeg så han i gaten i dagene som fulgte, fikk jeg et stort smil, et “how are you?” og til og med en klem, hvis han ikke hadde passasjerer med seg. En herlig gutt, som kommer til å vokse opp til å bli en fin mann.

Jeg dro fra Nepal med en følelse av at jeg forlot hjemme på nytt. Jeg falt virkelig pladask for dette nydelige, lille fjellandet med sine elskverdige innbyggere, og er det et sted i verden jeg er bombesikker på at jeg kommer til å reise tilbake til, så er det definitivt Nepal!

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have No Comments

På nye nepalske eventyr…

Stefan, Katie, Fredrik og jeg dro tilbake til Pokhara, mens Selma måtte reise rett til Kathmandu for å rekke flyet hjem til Nederland. Stefan lot seg friste av landeveien, leide seg en motorsykkel og forsvant etter et døgn. Vi andre, derimot, syntes livet i Pokhara var meget bedagelig og rørte oss ikke av flekken på nesten en uke. Vi gjorde så og si ingenting, annet enn å spise, sove og spise litt til. Det er faktisk ikke helt sant, for jeg greide å klemme inn en runde med intensiv og dedikert shopping. Dagen før jeg reiste derfra, overlot jeg sekken med alle kjøpskuppene mine til sjefen på guesthouset og betalte han for å pakke og sende det hjem for meg. Dette er nå tre uker siden, og det har enda ikke dukket opp, noe som får meg til å tro at det ikke kommer til å gjøre det heller. Normalt sett tar det i underkant av to uker fra Nepal til Norge, og postkortene jeg sendte to dager etterpå kom frem som de skulle. Men sånn er det, litt svinn må man dessverre regne med.

Katie og jeg slang oss på en to dagers rafte- og campingtur til Chitwan National Park. Det var vel ikke rafting i ordets rette forstand, ettersom rett før regntiden ikke akkurat er den beste sesongen – men det var et mye bedre transportalternativ enn en hel dag tilbragt på en eller annen halvhjertet skranglebuss. Vi hadde et par partier med litt futt i, samt en hysterisk morsom steinkollisjon, men bortsett fra det, gikk det temmelig rolig for seg. Vi fløt nedover elven, gjennom nydelig natur, forbi barn som badet og kvinner som gravde i risåkrene. Tidvis gikk vi til bakholdsangrep på den andre flåten, kastet bøtter med vann over dem og rev dem uti elven. Da det ble for varmt, slo imidlertid lojaliteten sprekker, og krigen brøt ut blant våre egne. Alle begynte å gå løs på hverandre og dytte hverandre i, under påskudd av å være behjelpelige med avkjøling. Jeg tror vi svømte bortimot alle de dypeste strykene.

På kvelden slo vi opp telt på elvebredden og gjorde opp bål under en krystallklar stjernehimmel. Det var en av de sommernettene hvor alt føles så riktig. Det lukter lykke i luften, og du kan ikke tenke deg å være noe annet sted på denne jord enn akkurat der, akkurat da. Selv om myggen biter og bakken er hard som stein, sover du usedevanlig godt – og om du hadde husket noe av det du hadde drømt om, er jeg bombesikker på at det ville vært for vakkert for ord. Sjelefred er vel den beste beskrivelsen jeg kan finne på norsk.

Noen kilometer nedenfor campen, flatet elven ut, og vi dro båtene opp på land. Baggasjen vår hadde blitt sendt med lokalbussen fra Pokhara, som var den samme bussen vi måtte ta den siste biten til Chitwan. Da den endelig kom, var den selvfølgelig stappfull, og vi ble høflig henvist til taket. Heldigvis var det ikke mer enn en drøy time. Jeg mener, det er moro og spennende og alt det der, i cirka en halvtime. Deretter gjør det bare knallvondt i baken og beina du ikke kan strekke ut. Men utsikten var upåklagelig, og det er alltid like stas å vinke til folk langs veien.

Vi kjørte forbi en bensinstasjon som nettopp hadde åpnet pumpene for dagen og kunne ikke tro våre egne øyne. Nepal er hardt rammet av bensin- og dieselmangel, så fyllemulighetene er begrenset til fire altfor korte timer daglig. Dette resulterer i et køhelvete jeg sjelden har sett maken til. Vi trodde først det var et motorstevne.

Da vi hoppet av bussen et sted rett utenfor Chitwan, traff vi en jente fra Wales. Hun het Flora og var opptatt med å holde alle, skal vi kalle dem, selgerne på en armlengdes avstand. Det ga meg et aldri så lite flashback til India, men jeg ristet det raskt av meg. Vi hoppet inn i ringen, slo oss sammen mot mobben og fant til slutt en bil som tilbød seg å kjøre oss gratis til et guesthouse vi hadde hørt skulle være både rimelig og ålreit. Det viste seg å stemme bra, så vi sjekket inn på et hyggelig tremannsrom med veranda.

Denne første ettermiddagen tok vi oss en liten rusletur gjennom en av de nærliggende landsbyene, samt besøkte the Elephant Breeding Center. Begge deler var hyggelig, men kirsebæret var allikevel en kald øl i solnedgangen nede ved elven. Vi satt i det høye gresset og betraktet silhuettene av vannbøflene som vadet over vannet, da en gutt plutselig kom sprintende forbi oss med høye kneløft. “Want to see rhino? Follow me!” Vi var på beina på null komma svisj og satte etter han. Bare et steinkast unna, hadde et nesehorn våget seg nesten helt opp til innhegningen. Vi ble stående i stillhet og beundring, helt til det forsvant inn mellom buskene igjen, like lydløst som sin egen skygge.

Dagen derpå var det opp før hanen gol og avsted på jungle walk. Vi så en hel flokk med rådyr, to nesehorn – og skremte vettet av en påfugl som fõr opp fra buskaset rett foran oss og omtrent sendte alle mann i bakken.

Etter en drikkepause i skyggen, meldte vi oss til ettermiddagens elefantbading. Trolig det mest turistifiserte opplegget jeg har vært med på, men unektelig forfriskende og underholdende å bli sprayet ned av en leken elefantsnabel. Jeg har faktisk gjort det en gang tidligere også, i elven Kwai i Thailand for mange år siden. Den gangen var det for å gi elefanten det daglige morgenbadet og føltes derfor hakket mer eksotisk enn å stå i kø for å krangle om en liten plaskeplass innimellom et titalls andre elefanter.

Dagens høydepunkt var utvilsomt jeep safarien som fulgte et par timer senere. Vi dro på jakt etter den bengalske tigeren, men jeg må erkjenne at forventningene var lave, og at vi anså det mer som en avslappende biltur enn noe annet. På den fronten fikk vi rett. Det nærmeste vi kom det sjeldne kattedyret var et par fotspor i sanden, men det skulle vise seg å bli en spennende utflukt for det. Først fant vi en hel haug nesehorn spredt rundt omkring innenfor en forholdsvis liten radius, og på vei tilbake fra en krokodillefarm vi besøkte, kjørte vi oss på et følge soldater som sa de nylig hadde sett en vill elefant i området. Vi startet bilen igjen og fortsatte langsomt langs den samme veien, mens vi speidet omhyggelig utover slettene og busklandskapet på høyre side. Vi som satt bakpå så den først. Jeg minnes at jeg reiste meg, strakk meg på tå og så vidt rakk å summe meg, før sjåføren og guiden vår oppdaget det samme som oss og slang seg på gasspedalen. Det digre beistet hadde kurs rett mot bilen! Ville elefanter er livsfarlige og langt mer fryktede enn tigre. Hvis de er aggressive nok, som de veldig ofte er, kan de krølle en bil som en blikkboks og sette seg på den etterpå. Jeg innså ikke alvoret i situasjonen med det samme og var bare ellevill av glede over litt action, samt dypt fascinert av støttennene, som jeg anslo til å være nogenlunde samme lengde som armene mine. Først da bilen spant avgårde i en støvsky, begynte det å demre at noe ikke var helt som det burde, og da vi bråstoppet en halv kilometer lenger fremme, og vår mann bak rattet snudde seg og avslørte ansiktsuttrykket sitt, begynte pulsen min å hamre.  “Very dangerous”, var alt han greide å stotre frem.

Vi klatret ut av bilen og småløp ned til elven for å få et siste glimt av det enorme dyret før det forsvant inn blant det grønne igjen. Nå var vi oppspilte og klare for mer. Det er ikke alle forunt å støte på en vill elefant.

Knappe ti minutter senere hadde vi flaks igjen. En Leppebjørn løp over veien rett foran oss og tillot oss en kjapp titt idet den stoppet, endret retning og ble borte like brått som den først hadde dukket opp. Katie var overbevist om at alle gode ting var tre og tigeren rett rundt hjørnet, men så heldige var vi nok ikke. Tigermangel til tross, hadde vi en alldeles utmerket ettermiddag bak på jeepen, og vi var enige om at vi burde være godt fornøyde med det vi hadde sett. Katie slo seg til ro med at selv om hun ikke hadde sett tigeren, så hadde tigeren mest sannsynlig sett henne.

Neste dag dro vi på elefantsafari. Det innebar halvannen time i en kurv på elefantryggen. Igjen hadde vi ingen forhåpninger om å se noe særlig, men atter en gang ble vi gledelig overasket.

I tillegg til rådyr, påfugler, aper og en sjakal, snublet vi over gjemmestedet til et nesehorn med baby. Til fots hadde det vært en meget uheldig situasjon, men takket være størrelsen på farkosten vår, satt vi trygt. Av samme årsak vi fikk også kommet oss nesten helt innpå og var bare et par meter unna på det nærmeste. Det var nesten så jeg kunne lent meg ut og berørt moren, skjønt det ville vært utrolig tåpelig å engang prøve på.

Da vi kom tilbake, pakket vi sekkene våre og flyttet til et guesthouse idyllisk beliggende ved elvebredden. Der gjorde vi null, niks, nada resten av dagen og bare latet oss i solen, til happy hour bragte øl på bordet og en australiener ved navn Ash.

Morgenen etter var det tid for farvel. Flora, Ash og jeg skulle til Kathmandu, og Katie til Lumbini. Dessverre for Katie var det transportstreik i Nepal denne dagen, så hun kom seg  ikke fra Chitwan. Vi andre var heldige og fant den eneste bussen som gikk til hovedstaden.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comment (1)

Over Thorung La, 5 416 m.o.h.

Stefan og jeg ankom Pokhara, Nepal, etter et 38 timer langt kombinert bil- og bussmareritt. Selve grenseovergangen gikk, utrolig nok, raskt og fullstendig smertefritt, men bussen fra den nepalske siden av grensen til Kathmandu var av den noe mer slitsomme sorten. Igjen den typen sete uten mulighet for noe annet enn å sitte rett opp og ned, med beina krøllet inn på en kvadratdesimeter. Heldigvis fant vi en bassengbar(!) i påvente av avgang, så vi slo ihjel noen tørste timer der og var vel, i så måte, så rustet og forberedt som vi kunne få blitt.

Jeg skulle til Pokhara for å møte Thomas og Are, de to norske guttene jeg ble kjent med i Mumbai. Vi hadde avtalt, allerede da, at dersom vi befant oss i Nepal på nogenlunde samme tid, så skulle vi forsøke å få til en fjelltur i Annapurna sammen. Ganske tilfeldig, kom jeg til Pokhara kun få dager etter dem, så de bestemte seg for å vente med å snøre støvlene til jeg var på plass. Stefan slang seg også med.

Dagen etter ankomst, stod jeg opp med solen og begynte på toppen av gjøremålslisten. Det var hundrevis av ting som måtte ordnes før jeg kunne begi meg ut i naturen, deriblant innhandling av ymse klesplagg, anskaffelse av sovepose og trekking permit, ompakking, lagring av baggasje og vasking av klær (for å nevne noen). Jeg løp rundt Pokhara som en hodeløs høne i en par-tre timer, men kom meg tilbake med samtlige linjer utstrøket og alle hjerteklaffer i orden. Eventyret kunne begynne.

Vi fikk tak i en bil som var villig til å kjøre oss de fire timene det tok til utgangspunktet, Besisahar, for en rimelig penge. Ettersom vi ikke hadde kommet oss avsted tidligere, tenkte vi det var like så greit å droppe lokalbussen, i håp om å kunne ta igjen litt tapt tid. Da vi kom frem, fikk vi imidlertid høre at vi, for det første, ikke hadde mange nok timer med dagslys til å gå den første etappen, og at det, for det andre, ikke gikk noen buss den veien før et par timer senere. Valget falt på bussen, da vi ble fortalt at det eneste andre alternativet ville være å tilbringe natten i Besisahar. Jeg er til dags dato overbevist om at vi hadde hatt tid til å gå distansen, samt at vi hadde kommet frem til Bhulbhule før bussen.

På kvelden feiret vi Thomas’ bursdag og ble sittende oppe og nyte det som trolig var den siste smaken av alkohol på en god stund. Med oss rundt bordet var Selma fra Nederland og Christian fra Mexico, og  firerbanden vokste således til seks.

Neste morgen var det alvor. Turen var i gang på ordentlig, og foran oss lå to uker med fjell, kulde, latter, blod, svette og tårer. Målet for dagen var Ghermu, 13 kilometer foran og 290 meter over oss. Med unntak av to begynnende gnagsår og cirka to tredjedeler av turen unnagjort i flipflops, gikk det så det suste. Vi befant oss foreløpig kun på rett over 1 000 høydemeter, så verken oksygen eller vær var noe tema…enda. Vi kom oss frem tidlig på ettermiddagen og hadde noen timer til å slappe av og nyte solveggen. Stedet vi bodde på var drevet av en herlig familie, med en nydelig frøken på rett under året. Moren så raskt hvor begeistret jeg var og plasserte den lille dokka tillitsfullt i fanget mitt. Jeg var ikke fullt så begeistrert da hun tisset på meg en liten halvtime senere…

Dag tre bød på en noe større utfordring. Vi skulle til et sted som het Dharapani, og dit var det 18 kilometer, med 730 meter stigning. Vi gjorde, i følge min mening, én stor bommert denne dagen, og det var at vi holdt et altfor høyt tempo og hadde langt for få pauser. Det gikk kjempefint der og da, men smellen sved godt i beina neste dag. Jeg våknet opp totalt kraftløs. Veien fra Dharapani til Chame klatret 810 meter på 16 kilometer, og med følelsen av at noen hadde helt betong i fjellstøvlene mine, var det den tyngste dagen på hele turen. Det var helt i begynnelsen, så benstyrken var på ingen måte opparbeidet enda – og det hjalp også lite at livet mitt de siste to månedene hadde bestått utelukkende av å sitte på baken og drikke chai.

I Chame begynte det å bli kjølig. Det var fortsatt varmt og fint mens solen var oppe, men kveldene og nettene bragte iskulde. Tehusene vi overnattet i var trekkfulle og ribbet for isolasjon, så jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde valgt å bære med meg et par ekstra kilo, i form av en ordentlig vintersovepose. Vi var nå på 2 710 meter over havet, mer eller mindre halvparten av det høyeste punktet på turen, og jeg husker at vi spurte hverandre om hvordan i all verden vi skulle greie å holde varmen på toppen når vi frøs allerede der nede.

Naturen i Annapurna er vakrere enn noe sted jeg noen gang har sett. Fordi det er en rundtur, og fordi den spenner over en såpass stor høydeforskjell, endrer landskapet og vegetasjonen seg hver eneste dag. Ingen dag er lik, og du går bare og gaper bak kameraet ditt. Gjennom mørkegrønne skoger, vindblåste busker og kratt, langs strie elver, forbi tordnende fossefall, mellom snødekte fjelltopper og gjennom sjarmerende landsbysamfunn, hvor folk lever som de gjorde for hundrevis av år siden. Den friske luften stryker deg over kinnet som en nyvasket hånd i en silkehanske, og stillheten er så dyp og oppslukende vakker at du ikke ønsker å forurense den.

Den femte dagen ble Are syk. Vi hadde sagt vi skulle tilbringe natten i Upper Pisang, på 3 310 høydemeter, men Are kom seg aldri så langt. Vi ble delt i to fra tidlig av. Selma, Christian og Thomas gikk i front, mens Are, Stefan og  jeg dannet baktroppen. Det var helt i orden for meg å ta en rolig dag, for jeg var både tung i beina, og gnagsårene mine hadde vokst til to store, gapende kjøttsår, som jeg måtte teipe opp igjen med jevne mellomrom. Vi tok flere pauser underveis, men til liten nytte. Are ble bare dårligere og dårligere, og da vi kom til Dhukur Pokhari, måtte vi stoppe for dagen. Stefan og jeg tenkte først å la Are være igjen, for så å gå opp til Upper Pisang, informere de andre og komme ned igjen neste morgen – men ti minutter før Upper Pisang, sendte samvittigheten min meg tilbake. Jeg kunne ikke la han være alene når han var så dårlig, så jeg kom heseblesende tilbake og tok på meg rollen som hønemor og sykepleier for en kveld.

Klokken seks neste morgen banket det på døren. Det var Selma og Stefan. Jeg hadde forventet meg å se Thomas der, men han var ingen steder å skimte. Jeg fikk straks forklaringen. Thomas hadde også blitt syk, med de nøyaktig samme symptomene som Are. Nå ble jeg litt urolig. Det jeg tidligere hadde mistenkt kunne være høydesyke, latet plutselig til å være noe smittsomt. Og om det var smittsomt, kunne det slå ut hele gjengen i løpet av dagen. Vi holdt et lite frokostmøte og kom frem til at vi måtte få Thomas ned til Are så fort som mulig, slik at de var sammen, og vi andre kunne komme oss til Manang som planlangt. I Manang skulle vi uansett ha en aklimatiseringsdag eller to, så det gjorde ikke like mye å ligge syk der. I tillegg visste vi at Himalayan Rescue Center holdt hus i den lille landsbyen og hadde høydesykespesialister og andre leger på jobb til enhver tid.

Det tok oss tilsammen seks timer å gå alle turene opp og ned med beskjeder, pasienter og baggasje. Stefan var en helt og gikk opp og ned tre ganger, mens jeg greide meg lenge med mine to. Rett etter klokken tolv var vi omsider klare til å fortsette mot Manang og 3 540 meter over havet. Vi gikk oss på den første snøen denne ettermiddagen, og jeg gjennomførte hele strekningen i flipflops (gnagsårene mine gjorde så vondt, at jeg ikke hadde sjans til å ha på meg vanlige sko). Dagens kallenavn ble et velfortjent “Siv Sherpa”.

Vi ankom Manang sent, godt slitne etter å ha gått over 20 kilometer i raskt tempo. Det var mye folk der oppe, så det tok oss et par forsøk å finne et sted å sove – men det løste seg, slik det alltid gjør. Vi var faktisk så heldige at vi fikk rommet over peisestuen, altså steg all varmen rett opp i soveposene våre.

Det ble to hviledager i Manang, mens vi ventet på at kroppene våre skulle tilpasse seg høyden. Den første dagen gjorde jeg en dagstur opp til et tempel på 4 000 høydemeter sammen med noen svensker jeg traff. Den neste dagen hadde vi tenkt å bevege oss videre mot Tilicho Lake, som var en tredagers tur frem og tilbake, men vi ble overasket av et heftig snøvær og værfaste en ekstra dag. Da været omsider letnet, fikk vi rede på at det ikke ville være mulig å gå til innsjøen på grunn av all snøen. Vi  hadde måttet vente i flere dager på at veien skulle bli fremkommelig og trygg igjen, så vi lot det være.

I Manang ble jeg kjent med Katie fra Irland, så da Christian gikk mot passet i snøværet en dag før oss andre, flyttet Katie inn og tok hans plass. Noen ganger møter man mennesker man bare klikker med fra første sekund, og Katie var en av disse. Etter den første dagen i hverandres selskap, hadde vi allerede lagt planer for alt vi skulle finne på når vi kom ned igjen fra fjellet.

Fredrik, den ene av svenskene, slo følge med oss da vi forlot Manang og satte kursen mot Yak Kharka, 9 kilometer lenger fremme. Når man kommer såpass opp i høyden som vi var da, bør man ikke øke avstanden mellom stedene man sover med mer enn maksimalt 600 høydemeter. Overskrider man denne grensen, øker man sjansene for høydesyke og utsetter seg selv for fare. Yak Kharka lå 510 meter over Manang og var akkurat innenfor. Ingen av oss hadde hatt noen problemer, annet enn lett hodepine, så vi gikk ut fra at det ville være i orden.

På veien ble vi overasket av et helikopter som plutselig dukket opp fra bak skyene. Det suste rett over hodene våre i retning Yak Kharka, forsvant ut av syne og  lydsone, for så å returnere, like lavt, en liten halvtime senere. Da vi kom frem fortalte landsbybeboerne oss at redningmannskapet hadde måttet hente ut en kvinne som hadde fått AMS (acute mountain sickness) og mistet bevisstheten bare noen kilometer unna.

Heldigvis gikk det bedre for oss. Vi dristet oss til og med til en øl på kvelden, da vi fikk greie på at det var nepalsk nyttår. Det måtte naturligvis feires – dog noget beskjedent.

Mitt eneste problem med høyden var at jeg ikke fikk sove. Det var ikke snakk om! Problemene meldte seg for første gang i Dhukur Pokhari, den natten Are lå syk. Jeg trodde det  bare var fordi jeg var urolig på grunn av han, men da det vedvarte gjennom hele oppholdet i Manang, og jeg ble fortalt at søvnforstyrrelser er veldig vanlig i høyden, skjønte jeg at det ikke kom til å bli bedre før vi var over passet. Jeg sov ikke på fem netter. Jeg sier at jeg ikke sov, men det er ikke helt riktig, for jeg slumret innimellom. Jeg anslår det til å ha utgjort kanskje to timer elendig søvn hver natt.

Den tiende morgenen var kald, fryktelig kald. De første timene før solen tittet over fjelltoppene var alltid de verste. I tillegg var jeg skikkelig sliten og underernært på søvn, så selv om det bare var 6 kilometer å gå, var det fryktelig tungt. Det skal sies at veien steg 400 meter i løpet av disse kilometrene, så det var temmelig bratt til tider – og vi kunne føle at luften ble tynnere og tynnere for hver høydemeter vi tilbakela. I Manang lå oksygennivået på to tredjedeler av hva vi var vant med fra lavlandet, nå nærmet vi oss halvparten…

Vi kom oss til Thorang Phedi i rimelig tid og fikk noen timer liggende rett ut på rygg, før solen ble borte og mørket sank på. Det var den siste dagen før den o’store kraftanstrengelsen, og enda så mye vi gruet oss til blodslitet som lå foran oss, kunne vi ikke vente med å komme oss til tops og klappe oss selv på skulderen. Vi bestemte oss for å starte før soloppgang, for å rekke over passet før de verste ettermiddagsvindene fikk ordentlig tak.

Det var en tapper gjeng som stod ved bunnen av skråningen og tittet opp i det tette morgenmørket. Over oss der et sted lå Thorung La med sine 5 416 meter over havoverflaten. Jeg sendte noen tanker til Thomas og Are, bet tennene sammen, minnet meg selv om at jeg gjorde dette helt frivillig og la i vei. Det ble et blodslit uten like.

Etter omtrent tre kvarter kom vi til High Camp. Der tok vi et pust i bakken og en rask titt på kartet. Det så ut til at vi hadde unnagjort den bratteste biten, men totalt skulle vi klatre nesten 1 000 høydemeter opp til passet, for så å komme ned igjen over 1 600. Det vi hadde lagt bak oss var ingenting mot det som ventet. En annen ting vi ikke hadde tatt med i betraktningen, var at å gå i snø er mye mer slitsomt enn å gå på bar bakke. Det ble mange pauser, litt syting og klaging, haugevis med fantastiske bilder, og en ellevill feiring da vi omsider kom opp. Det er, kors på halsen og ti kniver i hjertet, det mest fysisk utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men samtidig noe av det desidert vakreste jeg har opplevd! Himmelen var så blå som jeg aldri har sett den før, solen var stor, varm og virket unaturlig nærme – og den roen som senket seg over meg da jeg dumpet ned i snøen på toppen, kom fra et sted inni meg jeg ikke visste eksisterte. Jeg er usikker på om jeg verken vil eller kommer til å oppleve å være så sliten igjen, noensinne.

Etter en seiersdans og en kopp svindyr te, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Den var på ingen måte en lett oppgave, for det var farlig bratt og glatt til tider, men sammenlignet med det jeg nettopp hadde presset meg selv gjennom, virket det som en dans på roser en søndag i parken, med barnemat i nistepakken, eller noe i den duren. Det gikk i alle fall unna. Katie og jeg regelrett fløy ned fjellsiden, overlykkelige over å være på den andre siden av passet. Det var som om stoltheten min bar meg hele veien frem til Muktinath.

I Muktinath tok jeg min første ordentlige dusj på nesten to uker , og den var varm. Det er den deiligste dusjen jeg har stått i så lenge jeg har levd. Etterpå spiste jeg den beste maten jeg noen gang har smakt, og fortsatte med den mest smakfulle ølen jeg har lesket strupen med på denne siden av årtusenskiftet. Den natten sov jeg bedre enn et foster i mors liv, det er jeg hellig overbevist om.

Jeg våknet full av liv og plagsom energi og var klar for å gå den siste biten ned til Jomsom. Det var 19 kilometer slakt nedover, så det var en fryd etter alle dagene med bratt stigning. Jeg småløp hele veien og var førstemann fremme, akkurat i tide, før ettermiddagsbygene skylte over dalen.

Jomsom var ikke et spesielt hyggelig sted, så vi kom oss fort derfra neste dag. Vi fant en buss som gikk til Ghasa, byttet til neste buss og ankom omsider Tatopani på ettermiddagen (jeg sier omsider, for vi støtte på to jordskred på veien). Vi hadde hørt at varmekildene i Tatopani (som betyr varmt vann) var vel verdt et besøk og bestemte oss derfor for å stoppe innom en natt på veien tilbake til Pokhara. Ryktene stemte meget bra. Vi fant veien ned til varmekildene i fem-tiden og ble til vi ble kastet ut klokken ni. Det gjorde godt for en sliten kropp, skjønt jeg ble fryktelig forkjølet etterpå.

Dagen derpå, stod vi opp forholdsvis tidlig og tok en taxi tilbake til Pokhara. Vi var ikke så langt unna, så prisen var overkommelig. Komforten av å sitte i et bilsete kontra på taket av en humpete buss var dessuten prisløs.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comments (2)

India – lærdommer og etterlatte inntrykk

  • uansett hvor lite man har, så deler man
  • chai er en livsnødvendighet
  • banana lassi er det beste som finnes
  • vindaloo er altfor sterkt
  • alltid spis med høyre hånd
  • tolv timer på buss/tog er en kort tur
  • å kjøre rickshaw er ikke så vanskelig som man tror
  • ikke klag over trafikkork og kø, det kan aldri bli verre enn i India
  • tuting er påbudt
  • å sove gjennom bråk og støy er opptrenbart
  • løshunder er aggressive
  • løping i gatene er livsfarlig (ref. hundene)
  • aper stjeler
  • kyr er uberegnelige
  • kameler er kule
  • prisen kan alltid bli lavere
  • ikke puss tennene med springvann
  • man blir dårlig i magen
  • squattedo er bedre enn vanlig do
  • avslå aldri en invitasjon (men bruk hodet og følg magefølelsen)
  • vær åpen for nye ting
  • stress og irritasjon er bortkastet energi
  • hodevrikking er smittsomt
  • køkultur er inteteksisterende
  • forvent å bli tafset på
  • glaning er en selvfølgelighet
  • uten spisse albuer, oppnår man ingenting
  • det er ingenting som heter intimsone
  • ikke undervurder viktigheten av god karma
  • å kle seg som de lokale gjør livet lettere
  • en sari er seks meter lang
  • turban er tøft
  • indiske menn er som småbarn
  • indiske menn leier hender
  • indiske menn har det morsommere enn indiske kvinner
  • indiske kvinner er hardtarbeidende og undertrykte
  • all tiggervirksomhet er organisert
  • en krakk er ikke nødvendigvis en krakk
  • alle er i alles lommer
  • slumbeboerne har parabolantenner
  • tak over hodet er ikke alle forunt
  • hennafarge sitter lenger enn du tror
  • holifarge sitter akkurat like lenge som du fryktet
  • søppelbøtter finnes ikke
  • man kan bli immun mot lukt (og det meste annet)
  • ting andre gjør privat, gjør inderne i full offentlighet
  • spytting og snørring er helt naturlig
  • innavl er en stor del av årsaken til det høye antallet misdannelser
  • jentebarn er uønsket fordi de er dyre å gifte bort og flytter hjemmefra
  • arrangerte ekteskap fungerer på et vis
  • en rotte som løper over foten din betyr lykke
  • jeg er velsignet, på alle mulige måter
  • du trenger ikke stoppe for trafikkpolitiet så lenge du vet hvor gassen sitter
  • politiet er korrupt
  • kastesystemet er på ingen måte avskaffet:

 

Jeg fortalte tidligere om et overklassebryllup jeg snublet over i Jaipur. Der kom jeg i prat med en liten jente, som snakket perfekt engelsk. Hun var pen i tøyet, veltalende og nesten ubehagelig høflig. Hennes spørsmålsrekke lød som følger: “What is your name, madam? Where are you from, madam? What caste are you, madam?”…

På bussen fra Goa til Hampi, snek en mann med ett ben seg inn bakdøren mens vi stod parkert i veikanten for en kort røykepause. Han forsvant inn under et sete og nektet å komme ut igjen da bussjåføren oppdaget han. Resultatet ble at fem menn slo han maktesløs, slet krykkene ut av de svake hendene hans og slepte han ut etter det ene benet han hadde…

På vei fra Jaisalmer til Bikaner, ble jeg sittende ved siden av en høyreist, bredskuldret og hvitkledd mann. Det var tydelig at han kom fra penger. Et par timer ut i bussturen, besvimte en av de ansatte og falt overende i midtgangen. Jeg spratt instinktivt opp fra setet mitt, grep vannflasken min og lente meg over sidemannen. “Give the man some water”. Før jeg hadde fullført setningen, ble jeg dyttet tilbake på plassen min. “Relax madam, he is not a passenger, simply an employee on this bus. Not to worry, he is probably drunk”. Sinnet fór opp i meg og farget synet mitt ildrødt. Jeg snudde meg mot han, bet tennene sammen og sa “with all due respect sir, I do not care whether this man is a passenger, unemployed or employed, a homeless person or the king himself – he needs water!” Mannen så like sjokkert som forbannet ut, men han sa ingenting. I stedet snudde han seg med hevet hode og satt i demonstrativ stillhet resten av reisen…

Disse tre eksemplene til ettertanke.

Reiserute:

*flystrekningene er merket med sort

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comment (1)

Hinduismens bankende hjerte, Buddhas opplysning og et paradis i skyene

Den redselsfulle bussturen fra Jaipur til Amritsar gjorde det forholdsvis enkelt å grave litt dypere i lommeboken og gå til innkjøp av en flybillett til neste destinasjon; Varanasi.

Ankomsten var på langt nær så kaotisk som jeg hadde forventet. Jeg tror at jeg, på et eller annet underbevisst plan, hadde forberedt meg på å reise til Varanasi gjennom hele Indiaoppholdet. Godt var det, for er det et sted i verden man har behov for tykk hud, så er det så absolutt der.

Jeg brøytet meg gjennom havet av taxisjåfører som stod klynget sammen utenfor flyplassen og fant en eldre herremann lent opp mot en gammel skranglekjerre på en parkeringsplass like i nærheten. Etter en kortfattet pruterunde, gikk han med på å kjøre meg for halvparten av hva de sleipe kollegaene hans nettopp hadde spyttet etter meg. Han var kortvokst og mager, med varme øyne og et oppriktig, tannløst smil. Idet jeg satte meg inn i baksetet, snudde han seg rundt og overrakk en av blomsterkransene han hadde hatt hengende rundt bakspeilet; “for good luck, madam” – og jeg tenkte, stille i mitt sinn, at denne byen umulig kunne være så hardcore som alle skulle ha det til. Jeg tok feil.

Varanasi er hinduismens sentrum, Det Bankende Hjertet. Å dø her betyr befrielse fra den evige sirkelen av liv, død og reinkarnasjon og bringer sjelen rett til Nirvana. Til himmelen kommer man også om man blir brent her, langs breddene av det helligste av det hellige, Mor Ganges. Byen er derfor ikke for de sarte og sårbare. Alt foregår i all åpenhet, og du er omringet av døden hvorenn du går og vender deg. Kremeringsstedene brenner døgnet rundt, trehundredeogsekstifem dager i året, og gjennom de snirklete bakgatene ned mot elven, passerer likene hvert femte minutt.

Men de brenner ikke alle. Jeg ble fortalt at barn allerede er “rene” og syndfrie og derfor senkes i Ganges i stedet for å få asken sin spredd over vannet. Det samme gjelder gravide, av samme grunn. De bærer på et uskyldig barn og brennes derfor ikke. Guden Shiva har et halsbånd av kobraslanger, så de som dør av kobrabitt går også rett i elven. Andre som ikke brennes er spedalske og mennesker med misdannelser (hvorfor fikk jeg aldri helt klarhet i).

I tillegg til alt dette, renner også all råkloakken rett ut i Ganges. Vannet er derfor så forurenset at verdiene faktisk er tre tusen(!) ganger høyere enn hva som er anbefalt for bading. Allikevel er den, for hinduistene, selve livet, moderen og frelseren, og det finnes ingen tilværelse uten henne. Man kan derfor ikke forlate Varanasi uten å ha tatt en båttur nedover elven, nettopp for å bevitne alt dette. Hverdagsliv og religiøse ritualer vandrer hånd i hånd med liv og død i en en verden så fjern fra ens egen. Det rager høyt over alle fort, muséer og templer jeg så og besøkte i løpet av de fem dagene jeg tilbragte der, og opplevelsen står som mitt absolutte høydepunkt fra oppholdet i den hellige byen.

Jeg dro ut i soloppgangen og lot meg simpelthen forhekse. Det varme lyset fra den knallrøde morgenhimmelen stod perfekt til den hypnotiserende rytmen av årenes myke plask idet de traff vannflaten. Vi rodde forbi barn som badet og lo, kvinner som vasket sariene sine og pilgrimer som skrubbet og skylte vekk en mannsalder av synder. I bakgrunnen svirret et yrende liv, omkranset av pittoreske bygninger og nedslitte trapper, blankpolerte av millioner, kanksje milliarder, av målbevisste, bare føtter, på vei til breddene av Ganges for å rense sine sjeler. Et utall av inntrykk og en umulighet å la blikket hvile eller falle. Samme hvor mange bilder jeg tok, og samme hvor mange linjer jeg skriver, vil jeg aldri kunne gjengi den stemningen som lå i luften den morgenen. Det er imidlertid ett ord som melder seg: Magisk.

Jeg bodde rett bak Manikarnika Ghat, som er det største og travleste kremeringsstedet i hele Varanasi. Røyken stiger, svart og illeluktende, tjuefire timer i døgnet. Det er til enhver tid tre-fire-fem brennende bål, og om du tillater øynene å vandre når du passerer, kan du se kroppsdeler stikke ut mellom flammetungene. Jeg tvang meg selv til å bevitne hele seremonien én gang; hvordan de gjør klar liket, sprer sandalwood og røkelse over det, hvordan de stabler veden, og hvordan de tenner på med den evige flammen. Når kroppen er borte og det eneste tilbake er en haug med likaske, er det fritt frem for likbrennerne (som tilhører “the untouchables”, den laveste kasten i India) å grave gjennom restene på jakt etter smykker og andre verdisaker de kan stikke i egen lomme. Dette var allikevel ikke det synet som gjorde sterkest inntrykk på meg. En barnekropp som lå og fløt i vannet var…

Kvinner er ikke å se rundt kremeringsstedene, eller the burning ghats, som de kalles. Årsaken er såre enkel: Gråting og høylytt sørging forstyrrer gudene og ødelegger for frelsen.

Jeg kunne sikkert rablet ned titusen ord til om dette underlige stedet hvor liv og død møtes, men du vil fortsatt måtte reise dit for å forstå hva jeg mener. Jeg velger derfor å si litt om Guesthouset jeg bodde på i stedet. Det het Shanti Guesthouse og var en syvetasjers bygning med en tjuefiretimers restaurant på toppen. Stedet krydde av backpackere, noe som var en meget velkommen forandring etter alenedagene i Amritsar. Hver eneste kveld var det stappfullt av mennesker rundt samtlige bord, og nye vennskap ble knyttet i et imponerende høyt tempo. Den siste kvelden, satt vi ti personer sammen og skravlet og skålte som bestevenner, da en av jentene plutselig kommenterte at vi alle reiste alene. Vi kikket rundt oss, nikket til sidemannen og hevet glassene: “To solo travellers”! Det understrekte det som alltid har vært min overbevisning, at det er mest sosialt å dra på tur uten reisefølge.

En av guttene fra Shanti Guesthouse, Ernst fra Nederland, og jeg dro sammen fra Varanasi til Bodghaya. Selskapet var høyt verdsatt, spesielt da vi kom til togstasjonen kl 0515 om morgenen og toget viste seg å være tre og en halv time forsinket. Å vente på togstasjoner i India tror jeg nemlig har klatret til topp tre på listen over ting jeg hater. Alle stiller seg opp i ring rundt deg og stirrer til øynene er i ferd med å hoppe ut av huelene sine. Det later ikke til at de går lei heller, og jeg sverger på at noen av dem til og med venter til neste togavgang bare for å kunne glane litt lenger.

Toget gikk til Gaya. Derfra måtte vi ta en rickshaw det siste stykket til Bodghaya, og endte med å spleise med en fantastisk sekstito år gammel dame fra Wales. Carol, het hun, og hun og ryggsekken hennes var på reisefot, slik de hadde vært de siste førti årene. Vi ble raskt gode venner, og det tok ikke lang tid før hun hadde tatt på seg rollen som reservemamma. Vi flyttet inn sammen og tilbragte den første dagen godt tilbakelent på verandaen utenfor rommet.

Bodghaya er buddhistisk og har et stort antall templer, tilhørende ulike land og munkeordner. Det mest kjente tempelet er Mahabodhitempelet, med Bodhitreet der Buddha oppnådde sin opplysning. Det er selvfølgelig ikke det originale treet som står der i dag, men en avlegger av en avlegger. Da det opprinnelige treet ble ødelagt, ble den første avleggeren reddet, sendt til New Zealand og plantet der. Senere ble en avlegger fra dette treet fraktet tilbake til Bodghaya og satt ned på samme sted som bestefaren en gang hadde stått.

Vi dro både til Mahabodhi og Dungeshwari, som er grotten Buddha satt i i seks år, før han steg ned til Bodghaya. Jeg er på ingen måte en religiøs person, men det var unektelig en spesiell følelse å krype inn i denne lille, mørke grotten og tenke på at selveste opphavet til Buddhismen satt på nøyaktig den samme bakken for flere tusen år siden.

Jeg elsket stillheten og roen som lå over Bodghaya. Det var en enorm kontrast til Varanasi, på alle mulige måter, og jeg kunne slappe av for første gang på lenge. Allikevel følte jeg at det var på tide å bevege seg. Dagene løp fra meg, og det var på høy tid å komme seg litt nærmere Nepal. Jeg hadde lest om fire passasjerbusser som hadde blitt bombet på nepalsk side av grenseovergangen nærmest Varanasi, så jeg var lite interessert i å ta den veien. Jeg dro derfor frem kartet, og valget falt til slutt på Darjeeling. Helt ærlig, så visste jeg omtrent ingen verdens ting om stedet før jeg dro dit. Jeg hadde hørt navnet i sammenheng med fjell og te, men det var også alt jeg kunne relatere det til.

Mobilen min og en hel haug med kontanter ble stjålet mens jeg sov på toget, så jeg var ikke akkurat i knallhumør da jeg ankom New Jaipalguri stasjon tidlig neste morgen. Å anmelde forholdet skulle vise seg å bli et aldri så lite helvete, men det kommer jeg tilbake til senere. Først vil jeg fortelle om den dagen jeg fant et paradis i skyene.

Jeg lokaliserte en jeep som skulle oppover fjellsiden og hoppet inn, totalt uvitende om den fantastiske kjøreturen som ventet meg. Veien slynget seg i sikksakk, og luften ble friskere og kjøligere for hver høydemeter vi tilbakela. Vi kjørte gjennom nydelige landsbyer og frodige teplantasjer. Høyere, høyere og høyere, til vi til slutt ankom et Darjeeling gjemt bak et slør av tåke. Det var kveld, skumring og kaldt, men jeg visste umiddelbart at jeg kom til å stortrives. Alt var annerledes fra det India jeg hadde sett. Til og med menneskene så annerledes ut, med sine høye kinnben og smale, skrå øyne. Det var som å komme til et annet land. Et land uten forurensning, bråk og mas.

Mitt første møte med Darjeeling i dagslys var en fryd! Først av alt, havnet jeg på et guesthouse, drevet av Indias mest elskverdige dame. Hun hadde så utrolig mye kjærlighet og omtanke for andre, at jeg hadde mest lyst til å gi henne en kjempeklem og flytte inn for godt. Videre klarnet været opp, og regnet, som hadde herjet den siste uken, flyttet til den andre siden av fjellet. Teplantasjene glitret i grønt og solen varmet behagelig i den kjølige fjelluften. Jeg hoppet av sted nedover de bratte trappene og smalgangene som en lykkelig småjente på sensommerens første skoledag. Ro og harmoni lekte i vinden, og jeg var sjeleglad for at jeg hadde valgt nettopp Darjeeling.

Jeg fant veien ned til jernbanestasjonen for å se om jeg kunne få tak på en billett til nabostasjonen Ghoom og tilbake. En av verdens eldste eldste hill railways, the Darjeeling Himalayan Railway, opererer der oppe og har gjort det siden strekningen åpnet i 1881. Det lille damplokomotivet tøffer seg oppover de bratte fjellsidene og trekker de sjarmerende passasjervognene sine etter seg gjennom storslått natur og hakesleppende landskap. Jeg fikk ingen plass den første dagen, men sørget for å sikre meg en billett til dagen etter.

Med billetten og morgendagens plan trygt i bukselommen, spurte jeg meg frem til markedet. Dagens viktigste gjøremål var å gå til anskaffelse av en vekkerklokke (ref. tyveriet av mobiltlf). Jeg fant en vekkerklokke, men jeg fant også en håndfull menn travelt opptatt med å rigge opp en TV ute mellom to boder. De hadde strekt en presenning over den smale passasjen mellom dem og plasserte TV’en lengst bort i den ene enden. Foran ble det satt ut stoler i to rette rader, som på en buss. Det tok meg et par sekunder å legge sammen to og to, men jeg fant svaret til slutt. Cricketfinalen, selvfølgelig! Jeg vet ikke hvordan jeg kunne ha tillatt datoen å forlate hodet mitt, for jeg hadde planlagt å være i India til etter mesterskapet. Jeg visste også at India skulle møte Sri Lanka i finalen, og jeg hadde lovet meg selv å lære meg cricketreglene, sånn at jeg ville gidde å sitte gjennom de altfor mange timene en cricketmatch normalt sett tar.

Det var fortsatt en stund til det begynte, så jeg regnet ut at jeg hadde tid til å avlegge en av teplantasjene et besøk, for så å komme tilbake, få reglene forklart, og deretter følge kampen fra første spilleminutt. En liten gutt stod i et hjørne med en fargepalett og tre pensler og jobbet på spreng. Da jeg kom tilbake et par timer senere, så det ut til at han hadde malt det indiske flagget i ansiktet på halve Darjeeling. Jeg var inget unntak.

Happy Valley Tea Plantation var vel verdt besøket. Damen som tok imot meg hadde nøttebrune øyne som smilte herfra til toppen av Everest. Hun fortalte meg at det dessverre ikke var noen aktivitet i fabrikken fordi arbeiderne hadde tatt teen med seg ned til lavlandet for bearbeiding, men som et plaster på såret, inviterte hun meg inn på en kopp te og delte gladelig sin kunnskap om teproduksjon. Jeg fikk se hvordan den skulle tilberedes for å trekke frem den beste smaken og aromaen, for deretter å nyte den ute i det fri, midt blant de grønnfriske teåkrene, badet i sol. Begrepet balsam for sjelen, kunne passe bra å bruke her.

På veien tilbake, tok jeg meg god tid. Jeg knipset noen bilder, snakket med alle som ville snakke med meg – og hoppet strikk med en jentegjeng, som syntes det var fryktelig stas at jeg ville leke med dem. Følelsen av at Darjeeling virkelig er noe for seg selv vokste seg stadig sterkere. Omgivelsene og beliggenheten er én ting, men menneskene der er virkelig blant de fineste jeg har møtt i hele mitt liv. Kanksje er det fordi kontrasten er så stor til resten av landet. I alle tilfeller er de høflige, vennligsinnede, lavmælte, ærlige og rett og slett tvers gjennom gode. Kvinnene er mer delaktige i det sosiale og virker definitivt mer likestilte enn noe annet sted i India. Mennene holder hendene og sjåvinismen sin for seg selv, og ingen prøver å selge deg noe eller lure deg på noen som helst slags måte. Du kan smake friskheten og renheten i luften. Gatene er rene og gresset grønt. Skyene henger over fjelltoppene, mens et mystisk tåketeppe stryker nedover langs dalsidene. På en klar dag, kan man se Everest derfra, blant flere andre snødekte Himalayatopper. Et sant paradis, en liten bortgjemt diamant, som trollbinder alle som setter sine føtter der. Og det er en sann glede å sette sine føtter der, for gatene er flekkfrie. Kanskje fordi kyr ikke kan klatre…?

Jeg svingte innom markedet og fant fotballstedet overfullt. Kampen var begynt og festen i gang. Det må ha vært et pendlende antall mellom femti og hundre tilskuere under den lille presenningen til enhver tid mens kampens ni timer pågikk. Jeg trodde jeg skulle greie å se hele, men jeg måtte lure meg unna for en liten middagsbit. Da jeg kom tilbake, lå India ganske likt med Sri Lanka, og sånn holdt det seg lenge. Mot slutten av kampen ble det imidlertid mer og mer klart at India kom til å hale i land seieren, og da det gjenstod femten runs til førsteplass og ære, begynte det å koke rundt meg. India gjorde kort prosess og klinte til med en kjemperunde. Da den siste ballen rullet ut over streken, regelrett eksploderte det! Stoler føyk over ende, og jeg er bombesikker på at fyrverkeriet gikk av før ballen var ute og pokalen i havn. Folk beinet ut i gaten, og på noen få minutter var markedet forvandlet til en folkefest av en annen verden. Raketter i alle himmelretninger, trommer, flagg, ellevill jubel og allsang. Og det bare rant på. De var som maurkolonier som veltet ut av tuene sine, alle med kurs for den samme lysningen i skogen. Totalt kaos, og meg midt i all galskapen. Jeg ble forsøkt sendt hjem flere ganger; “I think you should go to your hotel now”, men det var ikke snakk om! Dette ville jeg ikke gå glipp av for alt i denne fantastiske verden. Det skal sies at jeg nok ikke hadde turt å bli hadde jeg vært i en annen indisk by.

Til min store glede og overaskelse, dukket det opp jenter og kvinner også. Mange av dem. De danset og lo og tok del i feiringen på lik linje med mennene, skjønt noe mindre utagerende. Jeg ble umidddelbart adoptert og dratt i sikkerhet under deres beskyttende vinger. Og vingene danset rundt meg, og med meg. Tusen takk til alle dere fantastiske Darjeelingkvinner og -jenter, som så kjærlig tok vare på meg og sørget for at jeg hadde en herlig og trygg opplevelse. Takk til Darjeeling og resten av India for at jeg fikk dele dette uforglemmelige øyeblikket av stolthet og jubelfryd med dere. Det vil i minnet lenge leve.

Dagen derpå var det duket for togturen til Ghum, men først måtte jeg legge turen innom politistasjonen for å anmelde togtyveriet. Jeg presenterte problemstillingen min for en uniform som snakket heller dårlig engelsk. Etter mye forvirring og gestikulering, kom en annen uniform meg til unnsetning. Til skrekkelig liten nytte, for han kunne fortelle meg at Darjeeling tilhørte et annet politidistrikt, og at de derfor ikke kunne ta imot anmeldelsen min. Først ble jeg bare oppgitt, deretter sint – og etterhvert som hardnakketheten vedvarte, skikkelig lei meg. Den siste reaksjonen må ha vært temmelig synlig, for plutselig stod sjefen selv over meg og var villig til å lytte til historien min. Han gjentok at dette ikke var deres bord, og jeg gjentok at jeg ikke ønsket noen etterforskning, kun en kopi av en politirapport og et saksnummer, så jeg kunne melde skaden til forsikringsselskapet. Til slutt slo jeg ut med armene, så på han med fortvilte øyne og sa: “So forget everything I said, it happened in Darjeeling”. Det var et risikabelt kort å spille. Han så på meg et taust øyeblikk, før han smilte og svarte: “Yes, we can do it like that”. Så sånn hadde det seg at jeg satt på Darjeeling politistasjon og fikk en fabrikkert løgn servert av selveste politisjefen.

Togturen var ikke lange utflukten, men er nydelig reise gjennom idylliske omgivelser. Hadde jeg hatt bedre tid, skulle jeg slått på stortromma og tatt dette unike fremkomstmiddelet hele veien til New Jaipalguri. Det er så lite og søtt at du nesten ikke kan begripe at det er ekte. Man føler at man stiger ombord i et leketog som snor seg avsted gjennom sidene i en velillustrert eventyrbok. Ikke rart det har fått sin plass på Unescos World Heritageliste.

Den siste morgenen i Darjeeling, og India, for den del, ble jeg hentet av en innleid sjåfør for å dra til et sted som heter Tiger Hill. Om forholdene tillater det, er soloppgangen der oppe en av de vakreste du kan oppleve. Uheldigvis var været overskyet og grått den dagen jeg forsøkte, noe som dessverre er tilfellet for de aller fleste dagene på denne tiden av året. Det ble derfor en kort visitt, før vi satte kursen mot den nepalske grensen. Med meg hadde jeg en tysker ved navn Stefan, og vi endte med å reise sammen de første ukene i Nepal.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comments (9)