Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Sør-Amerika

SiviWonder

TravelBlog

Archive for the 'Sør-Amerika' Category

Og vips, så var jeg i Columbia!

Kommer snart…

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comment (1)

Rio, mitt Rio

Rio, mitt Rio!
Etter nesten et, fryktelig langtekkelig, døgn på buss, ankom jeg omsider terminalen i Rio de Janeiro. Klokken var midt på dagen, solen stekte, og jeg følte på meg at jeg hadde noen fine dager i vente. 
Taxiprutingen gikk ikke like smertefritt som den hadde gjort lenger sør. Det gikk opp for meg at jeg ikke var på langt nær stødig nok i spansk til å greie å forstå særlig portugisisk. Men, med kroppsspråk kommer man langt – og tallene er dessuten relativt lite, så jeg kom meg avgårde til en rimelig penge til slutt. Det krevde imidlertid en lang spasertur vekk fra terminalen, samt et par gebrokne gjennom-vimduet-samtaler, men den som leter finner, og den som ikke gir opp skal belønnes.
posted by siviwonder in Sør-Amerika and have No Comments

Et hyggelig gjensyn, biff, vin og tango, en by som aldri legger seg, marineliv i kalde farvann og verdens vakreste foss

Bussen fra Santiago rullet inn til den argentinske grensestasjonen en eller annen gang midt på natten mellom 21. og 22. september, og det var alt annet enn lystbetont å dra den søvnige kroppen sin ut i kulden for å stå rett opp og ned og vente en halvtime i immigrasjonskø. Jeg gned meg i smale, sviende øynene, mens jeg hutret og frøs og bedyret at det var siste gang jeg krysset en landegrense på natterstid.

Mendoza stod først på agendaen. Jeg var på vei til Buenos Aires, men hadde planlagt to stopp på veien. Det ene var altså Mendoza, og det andre var Córdoba, for å hilse på en argentiner jeg ble kjent med i Laos. José visste at jeg var på vei og hadde invitert meg til å bo hos han og søsteren så lenge jeg måtte ønske. Da jeg hadde reist fra San Pedro og begitt meg på den lange veien sørover, hadde jeg sendt han en melding og sagt at jeg var i bevegelse, men at jeg kom til å hoppe av i Mendoza et par dager underveis. Jeg lovte imidlertid å være på plass i Córdoba til helgen.

Det var ikke vanskelig å overholde løftet om å rekke den planlagte festen i Córdoba på lørdagen. Mendoza er en fin by, men sett bort fra vinproduksjonen og fjellene rundt, er det ikke spesielt mye å ta seg til. Jeg er sikker på at regionen er kjempefin, om man kommer seg ut av byen og inn i naturen. Selve sentrum fant jeg ikke så spesielt spennende. Vingårdene utenfor, derimot, var vakre, og jeg satte stor pris på å lære mer om vinproduksjon og, selvfølgelig, å prøvesmake de mange Malbec-vinene som distriktet er så kjent for. Jeg bodde dessuten  på et veldig hyggelig herberge med mange bra folk, så jeg hadde to fine dager i Mendoza, men jeg følte også at det holdt.

Jeg stod utenfor hovedinngangen til bussterminalen i Córdoba og trippet. Hvor var han? Hadde jeg gitt han feil tidspunkt? Eller var jeg på feil sted? Det viste seg at vi hadde misforstått hverandre. Samtdig som jeg tråkket rastløst frem og tilbake utenfor inngangen i førsteetasje, stod José og speidet utenfor inngangen i annen. Heldigvis hadde én av oss vett nok på å ta en leterunde da det hadde gått over en halvtime etter avtalt møtetidspunkt uten at den andre hadde dukket opp. Jeg fikk øye på han idet han var på vei ned trappene. Hodet gikk fra side til side, det var tydelig at han lette etter meg. ”Nacho!”, skrek jeg, akkurat høyt nok til å kjenne at jeg ble litt flau over oppmerksomheten jeg tiltrakk meg. Han stoppet opp, søkte seg om etter hvor lyden hadde kommet fra, fikk øye på meg og kom småløpende med et stort smil om munnen. ”Bienvenida amiga!”.

Jeg ble i leiligheten til José og Victoria i en uke. Det var helt fantastisk å bo hos noen som kjente byen, som kjente folk og som visste om alle de skjulte skattene man gjerne må lete lenge etter når man er ny på et sted. Vi var ute med venner, vi spiste på restaurant, vi laget middag hjemme, vi grillet med familien, vi var på besøk hos kompiser, hadde piknikk i parken, shoppet, sightset, festet, slappet av og koste oss. Victoria snakket ikke et ord engelsk, så det var fryktelig lærerikt for meg å tilbringe tid med henne alene. De gangene José var til stede, var det så lett å la den dårlige spansken ligge, men de gangene jeg hadde Victoria på tomannshånd, plukket jeg alltid opp masse nytt. Det skulle gjerne ikke så mye til, med tanke på at jeg, kun en måned tidligere, ikke hadde kunnet annet enn å ønske god dag, bestille øl, takke for ølen, spørre etter do og si god natt. Forsåvidt en grei kombinasjon av fraser, men kanskje en smule tynt når det kommer til de noe dypere samtalene.

Jeg traff flere av vennene til Victoria og José, deriblant Emanuel, som vi reiste og besøkte i Tanti allerede dagen etter at jeg hadde kommet. Tanti er et koselig, lite tettsted som ligger nydelig til mellom fjell og daler, bare et par timers kjøring ut av Córdoba by. Vi tilbragte hele dagen i frisk luft og fredelig stillhet, før vi hoppet på ettermiddagsbussen tilbake til trafikkaos og eksos i storbyen. Onkelen til José hadde ringt og invitert oss på grillmiddag hjemme hos dem den kvelden, så vi måtte ta en litt tidligere buss tilbake enn vi i utgangspunktet hadde tenkt. Men vi fikk fortsatt god tid sammen med Emanuel, rakk å lage middag, spise den i ro og mak, og skylle ned med et par glass rødvin.

Middagen hjemme hos onkelen og tanten til José ble mitt første nærmøte med argentinsk familieliv og middagskultur, og jeg elsket det. Det er noe helt eget ved den varme gjestfriheten, den spøkefulle tonen, de høylytte, gestikulerende samtalene, der alle prater ivrig i munnen på hverandre, latteren, den generelt muntre stemningen, de enorme mengdene kjøtt på grillen, og alle vinflaskene på bordet, uavhengig av hva slags dag i uken det er. Jeg elsket at hele familiene var samlet rundt bordet, at de ønsket å være der, at de så frem til å trilbringe denne kvalitetstiden sammen, og at de ble sittende i timesvis. Klokken var nærmere to på natten da vi takket for oss og reiste oss fra bordet for å gå. Barna var fortsatt oppe, selv om det var skoledag neste dag. Det var noe jeg lærte meg tidlig; alle legger seg sent i Argentina. De spiser sent, legger seg sent – og står opp enda senere.

Det var en trist affære å måtte reise fra Córdoba. Jeg kunne blitt hos søskenene Piazza mye, mye lenger, men det var på tide å utforske videre. José, som selv nettopp var kommet hjem etter halvannet år på reise, hadde jobbintervjuer han måtte forberede seg til, og jeg, jeg hadde et helt Argentina å oppleve. Tiden var inne, og jeg var dessuten helt trygg på at jeg kom til å se dem igjen en vakker solskinnsdag. Vi skiltes derfor ikke med et hadet, men med et ”hasta luego”. Kanskje ser jeg både José og kompisen, Emanuel, allerede til sommeren. De prøver nemlig å ordne seg fri og penger til å reise til Sverige, i bryllupet til broren til Emanuel.

Buenos Aires. Hva kan jeg si? Jeg tør vel påstå at alle som har besøkt den argentinske hovedstaden skjønner hva jeg snakker om når jeg sier at Buenos Aires ikke er som noen annen by. Jeg tror jeg har til gode å møte et menneske som ikke har hatt det gøy eller trivdes der. Det er rett og slett ikke mulig ikke å like Buenos Aires, selv om man er naturglad og storbysky aldri så mye. Jeg kan forøvrig si akkurat det samme om Rio de Janeiro, men det kommer vi til i neste innlegg. Først skal det altså dreie seg om Argentina, og om det som skulle bli et par dagers byliv, men som endte med å bli nesten to uker.

Claire og Remi, som hadde kommet fra Argentina da jeg møtte dem i Santiago noen uker tidligere, hadde anbefalt meg et herberge i Palermo. Det het Palermo House, og jeg hadde vært lur nok til å lete opp adressen og rable den ned i boken min. Klokken var rett før seks om morgenen da jeg slang meg selv og sekken inn i et taxibaksete og opplyste sjåføren om at vi skulle til Thames 1754. Han nikket annerkjennende i speilet og satte bilen i gir. De folketomme gatene lå stille og trafikkløse gjennom Palermo. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av dette falske inntrykket av at vi hadde veibanen for oss selv, og en lang natt på jobb, som gjorde at mannen bak rattet presterte å overse en bil i filen ved siden av oss og kjøre rett inn i siden på den da vi skulle ta av til høyre i et lyskryss. Jeg så det akkurat litt for sent og rakk ikke å gi beskjed før hundredelssekundet før det smalt. Det var ikke akkurat en lystig affære å være innelåst i baksetet og vente på at alle skadeskjemaer ble fylt ut og kontaktinformasjon utvekslet mellom de to like sinte mennene. Enda mindre trivelig var det å sitte i  samme bil som en eitrende forbannet taxisjåfør de siste minuttene frem til endestasjonen. Jeg ga han et forsiktig smil idet jeg rakte han pengene og smatt ut av bilen. Jeg ble stående å se en stund etter den, der den hostet seg fremover med en ulyd durende fra under panseret et sted. ”For en start på dagen”, tenkte jeg. ”Stakkars mann”.

Etter å ha sjekket inn på Palermo House, krøp jeg til sengs noen timer og fortsatte dagen uten noen større begivenheter. Jeg ble umiddelbart kjent med José fra Ecuador, Rob fra USA og Camilla fra Colombia. Camilla jobbet i resepsjonen og var den blideste og herligste lille solstrålen jeg hadde møtt på lenge. Det ble starten på et nytt og fint vennskap. Dagene i Buenos Aires løp ellers avsted i rekordfart. Var jeg ikke ute med Palermo-gjengen, som vokste seg større og større for hver kveld, løp jeg byen rundt på tangoshow, markeder, sightseeing og konserter.

Den første helgen ble jeg invitert på fest av en tilfeldig fyr som var innom herberget. Han satte navnet mitt på en liste, ga meg en adresse og bad meg være på plass rett før midnatt på lørdagen. Jeg gjorde som han sa og fant et slitent lokale smekkfullt av punkere, en line-up bestående av tre lokale jenteband og byens billigste halvlitere. Stemningen var fantastisk! Etter at det siste bandet var gått på scenen, oppdaget jeg imidlertid at klokken begynte å bli mye. Jeg hadde nemlig lovet Rob og William, en amerikansk birøkter som også bodde på Palermo  House, at jeg skulle komme og møte dem på en annen fest litt senere på kvelden.

Taxien fant frem etter er par resultatløse runder i det stille nabolaget. Jeg kunne ikke helt fatte at det skulle finnes noen festligheter i nærheten, for det var ikke så mye som en bassvibrasjon i bakken, men jammen tok jeg feil. Inn gjennom en smalgang, ned en trapp, inn gjennom en dør, en gang og enda en dør, bar det, og plutselig befant jeg meg midt på dansegulvet i en diger villa. Electronicaen dundret fra hølytalerne, og alle de feststemte gjestene så ut til å ha tatt indianer-teamet på dødelig alvor. Jeg fant guttene hengende i baren med krigsmaling i ansiktet og hver sin drink i hånden.

Neste dag kom jeg meg, utrolig nok, opp i normal tid og tok turen til San Telmo for det ukentlige søndagsmarkedet. Jeg har et par ting jeg kan anbefale folk å gjøre når de er i Buenos Aires, og la Feria de San Telmo er så definitivt en av dem. Nærmere ti svære kvartaler er sperret av for anledningen, og du kan finne nesten hvaenn du måtte lete etter. Alt fra klær, til gamle klokker, hjemmelagde smykker, kunst og inventar står og ligger utstilt, tett i tett, på hvert eneste fortau i hele bydelen. Innimellom bodene kryr det av gatemusikanter, pantomimekunstnere, tangodansere og alle mulige andre, både tenkelige og utenkelige, former for underholdning. Man kan sose bort en hel dag på å rusle rundt og titte, eller på å sette seg ned på en fortauscafé og bare la verden passere forbi.

På ettermiddagen fant jeg ut at jeg hadde lyst til å gå på fotballkamp. Boca Junior skulle spille mot Tigre, og det var duket for litt av en fotballfest dersom hjemmelaget vant. Jeg tror det er en tilnærmet umulig oppgave å bruke ord til å gjengi den atmosfæren, det trykket og den elleville stemningen som hersket inne på stadion allerede fra avspark. Det var noe jeg tidligere bare hadde sett på TV. Supporterne var rett og slett gale, og jeg befant meg midt oppi hele kaoset. Det var rett og slett magisk! Fotballglede, engasjement, patriotisme, lidenskap og sinne danset intenst hånd i hånd fra begynnelse til aller siste spilleminutt. Alt ble kastet ut på banen. Papir, plastkrus, konfetti, vann og cola fløy i alle himmelretninger. Plutselig steg røyk opp fra noe som brant i et hjørne, deretter rev vaktene ned noen gutter som prøvde å klatre over en pleksiglassvegg i den andre enden av banen, og så var det noen som brukte kjeft på sidemannen, samtidig som to andre føyk i tottene på hverandre. Men mest av alt var det latter, smil og ektefølt glede. Jubelen, allsangen og hallelujastemningen rådde, og da dommeren blåste i fløyten og annonserte Bocas velfortjente seier, gikk tribunen vår simpelthen av skaftet. Klemmene satt løst og ble gladelig delt rundt til alle som var mottakelige (og det var de fleste). Da tingenes tilstand hadde roet seg noen hakk, oppdaget vi, til vår store overraskelse, at alle de andre tribuenen ble tømt, men at vi fortsatt stod stille. Det viste seg at vanlig prosedyre er å låse hjemmesupporterne inne til bortesupporterne er fraktet ut av stadion og trygt plassert på sine respektive busser. Jeg lo og ristet oppgitt på hodet, mens jeg mumlet stille for meg selv at det virkelig ikke burde være nødvendig, samtidig som jeg prøvde å se for meg hvordan det ville gått til på Ullevål.

Da vi omsider ble sluppet ut, var vi en gjeng som tok turen til en lokal pub i Boca. Der krydde det av supportere, og før jeg visste ordet av det, løp jeg rundt i lokalet sammen med en håndfull halvnakne, svette mannfolk som holdt et gigantisk Bocaflagg over hodet. Skal det feires, så skal det feires, og det skal jeg love dere at vi gjorde, helt til solen stod opp over hovedstaden.

En annen ting jeg så absolutt anbefaler alle som har planer om å reise til Buenos Aires, og som har sansen for  musikk, er å legge mandagskvelden til et sted som heter Conex. Gruppen som opptrer kaller seg La Bomba del Tiempo og består av nærmere tjue fantastisk dyktige perkusjonister. Jeg dro med meg Rob og Kathy, en tysk jente jeg hadde blitt kjent med på herberget, og vi endte med å ha en av de aller beste og morsomste kveldene noen av oss hadde hatt på fryktelig lenge. Den musikken og den energien som de musikerne greide å skape seg imellom på den lille utendørsscenen, regelrett tvang det dypt imponerte publikummet til å danse mer hengivent enn noensinne. Det var klin umulig å stå stille til de fengende rytmene, smilene spredte seg som ild i tørt gress, og til slutt stod flere hundre mennesker og hoppet opp og ned av ren skjær musikk- og danseglede. Helt utrolig! Det er ikke noe annet å si.

Andre must sees og must dos er selvfølgelig Recoletta, kirkegården der Eva Peron, kanskje mer kjent som Evita, ligger, Puerto Madero, den gamle havnen, bydelene Boca og San Telmo, Av. 9 de Julio, verdens bredeste gate, kongressbygningen og Casa Rosa, samt mer eller mindre hele området mellom de to. I tillegg finnes det flere fine parker, en rekke museer og utstillinger, gode restauranter, tangosteder og, selvfølgelig, nydelig arkitektur. For uteliv anbefales Palermo, da det har flere ålreite steder på et relativt lite område, er trygt og forholdsvis sentralt (gå ikke glipp av Club69-konseptet til Niceto på onsdager!). Den eneste bakdelen er at det er bittelitt hipt og dyrt, men det kan man alltids leve med for en kveld eller to. Kort oppsummert, kan jeg runde av reklameinnslaget med å si at Buenos Aires har det aller, aller meste, men at man trenger å sette av nok tid for å komme under huden på alt som foregår.

Jeg hadde booket en flybillett til Ushuaia og gledet meg enormt til å besøke verdens sørligste by. Planen var å fly ned til sørspissen av Argentina, for deretter å busse opp gjennom Patagonia, via El Chalten og El Calafate, til Puerto Madryn, og så fly derfra opp til Iguazú. Flybilletten fra Puerto Madryn til Iguazú ble derfor bestilt samtidig, og alt var planlagt og timet perfekt. Allerede da jeg sjekket inn ved skranken til Aerolineas Argentinas på Aeroparque i Buenos Aires, begynte planen å slå sprekker. Jeg fikk beskjed om at flyet mitt var et par timer forsinket på grunn av dårlig vær. Det var forsåvidt ikke verdens undergang, men jeg hadde bestilt det noe dyrere morgenflyet for å kunne komme frem tidlig og rekke å få med meg en båttur eller en formiddagsutflukt den første dagen. Lettere irritert, klarerte jeg sikkerhetskontrollen og gikk og satte meg ved gaten. To ganger til ble flyet annonsert forsinket på skjermen, uten at det fulgte noen informasjon over høytaleranlegget. Da jeg hadde sittet der i nærmere seks timer, forsvant plutselig hele flighten fra avgangslisten, nok en gang uten et ord. Jeg spratt opp fra stolen min og presset meg fremover i folkemengden til jeg fikk øye på en Aerolineas Argentinas-ansatt. Hun kunne fortelle meg at flyet var innstilt, og at jeg måtte henvende meg til kontoret i underetasjen for videre assistanse.

Da jeg endelig fant frem til det knøttlille kontoret, hadde det rukket å danne seg en lang kø utenfor. De ventende passasjerene var ampre og utålmodige, men jeg fikk ikke helt tak i om de var der av samme årsak som meg selv. En kvinnelig ansatt kom gående forbi, og jeg spurte om jeg var på riktig sted. Det var jeg selvfølgelig ikke og fikk greie på at de hadde flyttet alle Ushuaia-ombookingene til en av innsjekkingsskrankene. ”Kjære vene, for et kaos”, husker jeg at jeg tenkte, men jeg tok fortsatt det hele med overraskende ro og fatning.

Først da damen i innsjekkingsskranken hadde gitt meg beskjed om at jeg ikke kunne fly før tre timer senere, og at jeg selv måtte gå til baggasjeutleveringen og plukke opp sekken min, som forøvrig måtte sjekkes inn på nytt, kjente jeg at jeg var på nippet til å miste tålmodigheten. Det var i tillegg begynt å bli usedvanlig fullt på flyplassen, og et raskt blikk opp på avgangsskjermen bekreftet mistankene mine. Ikke ett eneste Aerolineas Argentinas-fly hadde tatt av hele morgenen og formiddagen. Regnet, som tidligere hadde pisket mot vindusrutene og støttet opp under forklaringen om dårlig vær, hadde for lengst gitt seg, vinden hadde løyet, og alle de andre flyselskapene var på vingene. Jeg kjente meg usikker på hva som foregikk, men jeg ante at det ikke  lovet godt.

Jeg hentet baggasjen min, sjekket inn på nytt, klarerte sikkerhetskontrollen for andre gang og slo meg atter en gang ned ved gaten for å vente. Som et hånlig hakk i plata, ble flyvningen utsatt to ganger uten at noe ble informert om på høytaleren. Samtidig ble samtlige andre avganger enten innstilt eller annonsert forsinket på ubestemt tid. Det begynte å gå opp for meg at ingen av oss kom til å komme oss fra Buenos Aires den dagen, og at jo lenger jeg ventet, jo vanskeligere ville det bli å få endret billetten til dagen etter. Jeg durte derfor ned igjen i underetasjen, som i mellomtiden var blitt forvandlet til et ubeskrivelig kaos, og oppsøkte en av skrankene til Aerolineas Argentinas for å be om å bli strøket fra passasjerlisten på det flyet som, til da, hadde blitt utsatt tre ganger, og som jeg, og alle de andre passasjerene, for lengst hadde skjønt at aldri i verden kom til å ta av. Den stressede mannen sa at alt var i orden, og at jeg kunne plukke opp baggasjen min på lost and found-kontoret cirka ti minutter senere. Om jeg ønsket å endre billetten min, måtte jeg derimot snakke med de på billettkontoret. Den skjelvende fingeren som viste vei, pekte rett mot enden av en kø på sikkert femhundrede personer. I den andre enden satt to(!) ansatte og svettet nervøst, mens de forsøkte, fortvilt, å hjelpe og roe ned hissige og, mer eller mindre, desperate passasjerer. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, hele situasjonen var absurd. Og mer absurd skulle den bli, for dette var beklageligvis bare begynnelsen på marerittet.

Det tok ikke lang tid før opptøyene brøt ut. Det startet med roping, klapping og synging. Først forholdsvis harmløst, men snart eskalerte det voldsomt. Aggresjonen var til å ta og føle på, og det latinske temperamentet boblet under huden på folk. Jeg, som vanligvis er en ordentlig utålmodig sjel, klappet meg selv fornøyd på skulderen og konstanterte at jeg hadde minst ti hakk å gå på før jeg nådde igjen de andre. Spenningskurven traff toppunktet da noen ga seg til å knuse vinduer, og en tulling slo ned den forsvarsløse mannen i billettluken. Resultatet var håpløst: De sinte ble bare enda sintere, og alle de Aerolineas Argentinas-ansatte reiste seg fra plassene sine og marsjerte ut av flyplassen i protest. Så da stod vi der da, tusenvis av frustrerte passasjerer og ikke en kjeft til å bistå med en dritt. Etter dette tok det fullstendig av. Som om tilstandene ikke var gale nok fra før, begynte folk å klatre opp på innsjekkingsskrankene og ta til å hoppe og brøle for full hals. Andre hoiet og slo og sparket i vegger og vinduer, noen gråt, mens resten av oss ikke kunne annet enn å le oppgitt og riste trist på hodet. For et texas!

Jeg ville ikke gi opp plassen min i køen, i tilfelle de ansatte skulle finne på å returnere til plassene sine, så jeg spurte mannen foran meg om han kunne være så snill å holde den for meg mens jeg løp og hentet baggasjen min. Han smilte og nikket vennlig. Det var et sant lite helvete å komme seg frem, og situasjonen inne i baggasjeutleveringshallen var ikke noe penere enn den utenfor. Da jeg endelig fikk huket tak i en mann med heftige svetteflekker under armene og gitt han lappen min, kollapset jeg nærmest på gulvet rett innenfor døren. Det tok bemerkelsesverdig lang tid, og jeg begynte å bli bekymret for om de hadde greid å rote bort sekken min oppi alt det andre tullet som pågikk. Tanken var berettiget. Mannen kom ut igjen med en forvirret mine. De kunne ikke finne den og lurte derfor på om den fortsatt kunne befinne seg ombord på flyet. Et par telefoner senere, kunne den svette mannen fortelle meg at sekken var på vei, og at den ville være klar til avhenting om cirka ti minutter. ”Den har jeg hørt før”, tenkte jeg, og hastet tilbake til plassen min i køen.

Det skulle ta to runder til før de endelig greide å hoste opp baggasjen min. Da hadde jeg vært på flyplassen i over tolv timer, og de ansatte var fortsatt sporløst forsvunnet. Folk hadde begynt å gi opp og forlate bygningen, og nå var problemet å få tak i en taxi derifra. Jeg hadde mest lyst til å legge meg rett ned på stedet, men fant fort ut at det ikke ville løse noe som helst. I stedet begynte jeg å gå mot hovedveien, sånn at jeg kunne praie en av taxiene før de rakk å kjøre inn til terminalen.

Da jeg ringte på døren til Palermo House over et halvt døgn etter at jeg hadde sagt hadet til alle og dratt derifra, brøt det ut stor forstandelse i den andre enden av callingen. Det var Camilla som var på jobb, og hun kom faktisk styrtende ned alle etasjene for å slippe meg inn og gi meg en klem, i stedet for å trykke på åpneknappen. Jeg måtte fortelle historien sikkert hundre ganger. En kjapp titt på nettet bekreftet at ingen av flyene hadde tatt av, og problemet skulle vise seg å vedvare i nesten en uke fremover. Det ble derfor ingen tur til verken Ushuaia, El Chalten eller El Calafate på meg. Sett fra den lyse siden, fikk jeg, i det minste, pengene tilbake, en ekstra helg med gode venner i Buenos Aires , samt reisefølge til Puerto Madryn.

En fransk jente som het Anais hadde tenkt seg i samme retning , så vi bestemte oss for å kroke opp og slang oss på bussen sørover en overskyet og kjølig mandag ettermiddag. Jeg husker at jeg syntes det var litt småbittert at jeg ikke fikk med meg La Bomba del Tiempo den kvelden, men på samme tid innså jeg at jeg begynte å få det travelt, med tanke på at jeg hadde en flybillett fra Puerto Madryn til Iguazú kun fire dager senere. Det var på tide å forlate Buenos Aires, enda så godt jeg trivdes. Jeg gledet meg dessuten veldig til en smak av Patagonia, og jeg hadde en lite håp om at vi kanskje var så heldige at vi kom tidsnok til slutten på hvalsesongen.

Klagingen på kaldværet i Buenos Aires ble fort glemt da vi ankom den lille havnebyen sør i Argentina. Det regnet sidelengs, og den iskalde vinden blåste tvers gjennom både ytterjakke, marg og bein. Anais og jeg tittet bort på hverandre, der vi gikk foroverlutet gjennom de folketomme gatene, på jakt etter ly og husrom, og det var tydelig at den samme tanken gjorde seg gjeldende hos oss begge: ”Hvorfor i all verden dro vi hit?”. Men vi skulle tidsnok få svar på spørsmålet, og det tok ikke lange stunden før vi konkluderte med at Puerto Madryn var ganske så fantastisk.

Den første ettermiddagen og kvelden holdt vi oss bare innendørs. Været var fortsatt smådårlig, og vi var slitne etter reisen og mange sene kvelder den siste uken. Det hadde ikke akkurat blitt overflod med søvn på noen av oss i Buenos Aires, så vi var veldig enige om at vi var klare for noen døgn med fine naturopplevelser på dagtid og full utflating på kveldstid.

Anais ble i to dager til. Jeg i tre. Den tiden vi hadde sammen, brukte vi, blant annet, på å besøke et museum som hadde en utstilling de kalte ”el hombre y el mar”. Den var kjempespennende og viste hvordan menneskets forhold til havet hadde utviklet seg fra urgamle naturreligioner og overtro, via en flerkulturell verden i hurtig utvikling, frem til dagens forurensning- og forsøplingsproblematikk. Hvert rom representerte en ny tidsepoke, og det hele strakk seg over tre etasjer, med ulike temaer, som bandt alt sammen til en både lærerik, snedig og vakker historie. Det er sjelden jeg har tatt meg så god tid i et museum, og det sier en del.

Vi dro også på dagsutflukt til Peninsula Valdés og fikk se både pingviner, sjøløver og –elefanter, armadilloer og, sist, men ikke minst, hvaler! Sesongen var ikke over, skjønt den raskt nærmet seg slutten og det kun var de hunnene som hadde født sent som var igjen med de enda litt for unge kalvene sine. For oss var det mer enn godt nok. Vi hadde nesten ikke turt å håpe på å se én engang, og vi endte med å henge over båtripa og observere to fullvoksne hunner og en kalv som lekte i vannet rett ved siden av oss i over en halvtime. Det høres sikkert litt merkelig ut, for hele denne halvtimen var naturligvis helt fantastisk, men, for meg, var allikevel høydepunktet avskjeden. De to første hvalene forsvant uten noe annet forvarsel enn et dypt åndedrag og en vannstråle til himmels, men den største av dem, derimot, sa hadet til oss på en måte som var så mektig, så imponerende og så overveldende, at jeg ble stående som trollbundet i flere minutter etterpå. Som på en scene idet teppet går ned, snudde den seg mot båten og løftet bakenden grasiøst ut av vannet, før den senket hele den enorme kroppen sin langsomt ned mot dypet, centimeter for centimeter. Halefinnen stod rett til værs mot den burgunderrøde kveldshimmelen og forsvant gradvis og forsiktig, som i sakte film, ned i det fløyelsmyke vannet. Deretter ble alt stille, og det eneste som lå igjen på overflaten, var hundrevis av små krusninger og dråperinger som fløt utover og vokste seg større og større.

Da Anias hadde dratt, fant jeg ut at jeg ville ut og dykke. Puerto Madyn er et av få steder i verden hvor du kan dykke med sjøløver, og sjøløvene kommer helt opp til deg. Prislappen sved noe voldsomt, men da jeg satt på bunnen der med et titalls sjøløver svømmende og lekende rundt meg i den kalde vannet, var det som om alle bekynmringer og tanker om penger tilhørte en annen verden. Det angikk ikke meg, det angikk i alle fall ikke mine nye venner, og det virket dessuten som det aller minst viktige i universet akkurat da. Hadde du spurt meg om jeg ville gjort det igjen, hadde jeg svart ”til kontoen var tom”. Etter å ha dykket i noe sånt som tjuefem land og hatt nærmøter med alt fra haier og delfiner, til skilpadder, mantas og hvaler, trodde jeg faktisk at jeg hadde opplevd det meste. Jeg var på ingen måte forberedt på at disse krabatene, som viker så klønete og utilpass på land, ville være så fascinerende elegante og lekne under vann. De var som små hundevalper som gnager nysgjerrig på alt de kommer over. Ikke én gang var det noen av dem som bet meg hardt. Det var kun varsom og prøvende napping, som for å undersøke hva våtdrakten var laget av. Favoritten var hetten min. Den lille tuppen som stakk ut på toppen av hodet mitt, var visst farlig fristende og komplett umulig å holde seg unna. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte tømme masken på grunn av alvorlig latteranfall, som følge av at en overivrig sjøløve prøvde å dra av meg hodeplagget og nektet å slippe taket.

Jeg har allerede skrevet en altfor lang avhandling om Aerolineas Argentinas og flyplasstrøbbel, så jeg skal spare dere en ny. Jeg vil bare, veldig kort, fortelle at flyet mitt til Iguazú var over seks timer forsinket, samt at flyselskapet presterte å  legge igjen baggasjen min i Buenos Aires under en mellomlanding på veien. Jeg fikk den heldigvis tilbake senere samme kveld, men det var først etter å ha ventet på tre innkommende fly i ankomsthallen i Iguazú. I ettertid har jeg fått høre at alle problemene med Aerolineas Argentinas skyldtes interne konflikter i selskapet. De har blant annet seks ulike organisasjoner som representerer ansatte i selskapet, så ikke nok med at organisasjonene ikke blir enige med ledelsen, de blir ikke engang enig med hverandre. Og med så mange ulike forhandlinger på gang parallelt, vil det nesten alltid være noen som streiker eller nekter å gjøre jobben sin.

Iguazú var som en drøm. Som en vakker, vakker drøm jeg ikke ville våkne fra. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg sjelden, til og med kanskje aldri, har sett noe mektigere eller mer imponerende i hele min tid på denne jord. Selve stedet Puerto Iguazu syntes jeg ikke skilte seg så særlig ut, men den frodige naturen rundt, parken og, selvfølgelig, fossene var en hakesleppende opplevelse. Når du står foran de svimlende fallene, er det som om du befinner deg ved inngangsportene til et eventyrrike i en annen sfære. Jeg tilbragte nesten ti timer der inne, og jeg kunne dratt tilbake hver eneste dag i resten av mitt liv uten at jeg hadde blitt lei. Jeg tror ikke det er mulig å få nok av noe så inderlig pent og overveldende, noe som både er så fredelig og så kraftfullt på samme tid. Det dundrende braket fra vannmasser større enn du noensinne kan forestille deg, sollyset som glitrer i evigsvevende vanndråper i den velduftende luften, og en perfekt syvfarget regnbue som strekker seg fra føttene dine og hele veien til verdens ende og kister fulle av gull og edelstener.

Jeg bosatte meg litt utenfor byen, på et sted som het Hostel Inn. Det var egentlig helt tilfeldig, for jeg hadde ikke gjort noe research før jeg landet på flyplassen. Jeg fikk imidlertid god tid til å gjøre nettopp det mens jeg ventet på at sekken min skulle komme med et eller annet fly fra Buenos Aires. Jeg benyttet derfor anledningen til å snakke litt med et par av de ansatte i informasjonsdisken, samt en sjåfør som jobbet med å skysse passasjerer inn til sentrum. Alle fortalte meg at Hostel Inn skulle være veldig bra, om jeg da ikke brydde meg om å bo litt usentralt. Jeg tenkte som så, at jeg var der for å se fossefallene og slappe av, og at dersom dette herberget var så flott som alle skulle ha det til, så måtte det være midt i blinken for meg. Det var det.

Rommene lå i den svale underetasjen og var nye og rene, med fire køyesenger, eget bad og aircondition. Videre hadde overetasjen biljardbord, bordtennisbord, en hel haug med pc’er som alle kunne bruke, restaurant, bar, chillout-område, kjøkken, TV-rom – og en gigantisk uteplass med enda en bar og stort badebasseng. Jeg var i himmelen. For det jeg hadde kommet for, kunne jeg ikke funnet et mer passende sted. Det lå forøvrig nærmere parken også, så jeg sparte både tid og penger på reiseveien. Ikke hadde jeg behov for å gå ut for å spise, da maten i restauranten var kjempegod, og ikke var det nødvendig å dra noen steder for å være sosial, da det krydde av både koselige ansatte og reisende på herberget. Jeg ble spesielt godt kjent med Exequiel, en argentiner fra Buenos Aires. Han hadde kommet til Hostel Inn for å jobbe som kokk noen måneder tidligere og trivdes så godt at han nå gikk med husbyggeplaner. En utrolig fin fyr, som, i tillegg til å lære meg spansk, tok meg med både på byen med kompiser, på besøk til venner og på søndagstur i regnskogen.

Det var en uthvilt og fornøyd Siv Hege som tok fatt på den lange reisen over grensen til Brasil og helt opp til Rio de Janeiro på ettermiddagen 19. oktober. Claire og Remi ventet på et herberge i Botafogo, og jeg gledet meg vilt og hemningsløst til å se dem igjen.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

San Pedro de Atacama og fire dager tur/retur den bolivianske saltørkenen, etterfulgt av en minneverdig nasjonaldagfeiring på ekte, chilensk vis

Jeg har tidligere uttalt at jeg aldri ville valgt å bosette meg et sted langt unna havet.                                 San Pedro de Atacama kunne vært unntaket.

Jeg forelsket meg straks vi kom frem. Eller, det er nok ikke helt sant, jeg tror faktisk det begynte å krible i magen allerede flere kilometer utenfor byen. Claire og jeg småløp foran i bussen og satte oss med nesene og kameralinsene klistret til vindusruten. Det var ørkenlandskap og fjell så langt øyet kunne se; en hel verden badet i nyanser av gult og oransje. Vi lot oss forføre av den mektige naturen og ble sittende å kjenne på en god og forventningsfull følelse som kilte helt ut i tåspissene.

Hostel Cabur, et lite, koselig sted med en sjarmerende bakgård, bestående av et par sittegrupper, noen slitte hengekøyer og en liten bålplass, ble vårt nye hjem, og der trivdes vi upåklagelig godt. Emmanuelle som jobbet der, skal ha mye av æren for det. Hun hjalp oss med alt mellom himmel og jord, stod til tjeneste nårenn vi måtte trenge henne, og ble et nytt og veldig hyggelig tilskudd til gjengen. Det gikk ikke lange stunden fra jeg hadde ankommet, til jeg innså at jeg befant meg i et sort hull. Når du reiser på denne måten, over lengre tid, vil du før eller siden støte på slike, såkalte, sorte hull. Jeg kaller dem det, fordi de har en tendens til å suge deg inn, og du mister fullstendig oversikten over tid og sted. Jeg liker de sorte hullene, men de er farlige, for du vet aldri hvor lenge de greier å holde på deg før de spytter deg ut igjen. San Pedro var nettopp et slikt vakuum. Jeg elsket det, men jeg evnet ikke å unslippe før mye, mye senere enn planlagt.

Dagene gikk stort sett med til sightseeing, grilling, et par bursdagsfester (både Emmanuelle og Remi fylte år mens vi var der) og soving. Jeg syns grillingen fortjener å bli nevnt, først og fremst fordi grillsammenkomstene i Chile, og spesielt i San Pedro, er helt særegne, men også fordi jeg tror vi må ha grillet bortimot hver bidige kveld vi var der. Den første kvelden var vel den eneste gangen vi faktisk valgte å gå ut for å spise, mest sannsynlig fordi vi kom sent frem, og alle var godt slitne etter den lange bussturen. Resten av uken, derimot, var bakgården til Cabur fylt til randen med kjøtt, kylling, rødvin, pisco og fryktelig hyggelig selskap. Herberget var ikke stort, men det hadde nok gjester til at det ble lystig etter solnedgang. Det var dessuten en eksepsjonelt trivelig gjeng som bodde der, så alle ble godt kjent – og værende til langt etter planlagt avreisedato. Cirka halvveis inn i oppholdet meldte, for øvrig, også Pierre at han var på vei. Han hadde stoppet et par flere steder enn meg på turen nordover, men var nå bare et døgn unna. Jeg reserverte en seng til han og skrev tilbake at han var hjertelig velkommen.

Da vi først gikk av bussen på den støvete busstasjonen i sentrum, kom vi i snakk med en chilener som het Fabian. Han fortalte at han drev et sted like i nærheten og inviterte oss med for å se. Vi vurderte lenge å bosette oss der, men da Claire og Sebastian la ut på en liten runde og fant fantastiske Cabur i stedet, slo vi det fra oss, takket for gjestfriheten og tok med oss pikkpakket vårt til den andre siden av byen. Vi endte imidlertid, helt tilfeldig, opp på bålfest hos Fabian senere samme dag. Etter å ha spist middag på en pizzarestaurant Emmnuelle hadde anbefalt oss, sa vi hadet til Oscar som jobbet der, og ga oss til å vandre gatelangs på jakt etter en åpen bar. Overraskene nok, viste det seg at alle stedene stengte rundt midnatt. Det ble derfor enstemmig vedtatt å legge veien innom en ”botelleria”, for deretter å finne et koselig sted under stjernene. Vi hadde ikke kommet lange biten, før vi møtte en annen gjeng som var ute på nøyaktig samme oppdrag. Den eneste forskjellen, var at de visste hvor de var på vei. Ettersom vi ikke hadde peiling, hang vi oss på – og få minutter senere befant vi oss utenfor porten til Fabian.

Hva sightseeingen angikk, fantes det nesten ingen ende på hva vi kunne ta oss til i San Pedro. Vi bestemte oss derfor for å gi full gass og se så mye som mulig da vi først var der og hadde muligheten. Den første utflukten bestod av et par timer i bil, soloppgang ved Geisers del Tatio, bading i varmekilden Puritano, en nydelig kjøretur gjennom ørkenen, og et kort besøk i en liten landsby med kun fem(!) innbyggere og en lama. Det var en super dagsutflukt, og den skulle vise seg å fortsette enda bedre. Etter en liten pause med lunsj og en beskjeden cowboystrekk på herberget, ble vi hentet på ny og sluppet av i Valle del Morte med hvert vårt sandboard. Det var virkelig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Ikke nødvendigvis å stå, men å svinge! Og for ikke å snakke om mangelen på stolheis! Kjære vene, så tungt det er å pese opp en bratt bakke når føttene synker ned i tjue centimeter sand for hver eneste skritt. Om du legger på litt ekstra vekt i form av et sandboard, samt en sol som genererer i overkant av førti varmegrader i tillegg, så har du oppskriften på et sant, lite helvete. Men misforstå meg rett, det var utrolig moro og vel verdt strevet. Kort oppsummert, så jublet jeg hele veien ned og bannet og svertet hele veien opp. Det er godt det er kort vei mellom tårer og latter.

Dagen ble rundet av i vakre Valle de la Luna, hvor vi satte oss ned på en liten høyde for å vente på solnedgangen. Mens Sebastian, guiden vår, fylte opp glassene våre med hjemmelaget Pisco Sour, forvandlet den synkende solen de sandfargede fjellene til massive, rødglødende kullbiter og etterlot et uforglemmelig bilde på netthinnen. Jeg har ikke ord, men heldigvis masser av bilder.

Den neste utflukten vi gjorde, gikk via en saltsjø vi kunne bade i, til Laguna Cejar. Av alt jeg så og opplevde mens jeg var i San Pedro, var det jeg nå skal forsøke å dele med dere det aller, aller mest hakesleppende. Ved bredden av Laguna Cejar bevitnet jeg et av de vakreste synene og fargespillene i hele mitt straks tretti år lange liv. Den ildrøde solen gikk ned i vest, samtidig som fullmånen klatret opp bak de vulkanske fjelltoppene i øst. Innsjøen lå fremfor oss som et blikkstille speil og reflekterte hele herligheten i perfekt symetri. Lyset og fargene forandret seg for hvert mikrosekund; fra knall oransje, til rosa og dyp lilla, før alt, til slutt, gikk over i en stadig mørknende blåtone. En iskald Pisco Sour satte prikken over i’en i idyllisk.

Vi slang oss med på enda en tur jeg føler det er verdt å si litt om. Denne gangen var det kun Claire, Remi, Sebastian, Pierre og jeg som dro, så vi fikk hele bilen for oss selv. Med oss hadde vi San Pedros mest energiske kar. Han regelrett gnistret av engasjement og utadvendthet og ga oss en fenomenal dag vi sent vil glemme. Det som kunne vært en rimelig kjedelig biltur, ble til en skikkelig roadtrip med god musikk, allsang, setedansing, et baksetet fullt av luftgitarer og masse annet tøys og fanteri. Felipe fortjener en stor, stor takk for at han gjorde denne utflukten til det den ble.

Målet for dagen var Lagunas Altiplanicas, men ettersom veien var lang, ble det en del stopping underveis. Vi besøkte, blant annet, en nydelig innsjø med et hundretall flamingoer, samt arrangerte en hysterisk fotoseanse midt ute i ingenmannsland. Jeg tror samtlige av oss hadde vært fornøyde med dagen om vi hadde måttet avsluttet den der. I alle fall da, før vi hadde sett hva vi eventuelt ville gått glipp av. Nå som jeg vet hva jeg snakker om, stiller saken seg selvfølgelig noe annerledes. Lagunas Altiplanicas er nemlig så definitivt et must see. Vi hadde allerede sett flere innsjøer over de siste dagene, men ingen som kunne måle seg med isformasjonene rundt Altiplanicas.

Den siste kvelden, det vil si, det som skulle bli den siste kvelden i San Pedro, fyrte vi nok en gang opp grillen og handlet inn til stormiddag for hele gjengen på herberget. Pierre hadde planlagt å bli et par dager til, men Claire, Remi og Sebastian skulle reise sørover igjen dagen etter, og jeg hadde booket en femdagerstur til saltørkenen i Bolivia. Det var derfor duket for markering av vår siste stjernenatt sammen i vårt magiske ørkenparadis. Og det ble, som vanlig, altfor sent. Alle var på vei i seng, da Felipe, eieren av Cabur, dukket opp sammen med Oscar fra pizzarestauranten og to flasker Pisco. Jeg velger å skylde det som skjedde dagen derpå på dem.

Det ble ingen tur til Bolivia den påfølgende morgenen. Jeg hadde tydeligvis våknet på et tidspunkt, for jeg kan så vidt erindre å ha sagt hadet til fransketrioen da de dro et par timer tidligere, men hva som hendte etter det, er heller uklart. Jeg tipper at jeg skrudde av vekkerklokken, enten da, eller i søvne senere da den ringte, for den vekket meg i alle fall ikke. Jeg rykket til en times tid etter at jeg burde ha vært på vei, oppdaget hva klokken var og vurderte det dithen at det ikke var noe poeng å prøve engang. Det stemte bra. Da jeg tuslet over for å snakke med kontoret et par timer etterpå, kunne damen bak pulten fortelle meg at bussen hadde dratt på slaget. Etter litt diskutering frem og tilbake, samt en uskyldig hvit løgn om noe fordervet kjøtt og en dårlig mage, gikk selskapet med på å la meg dra dagen etter, mot et symbolsk straffegebyr. Jeg takket pent og skyndte meg tilbake til sengen. Det var helt klart at jeg ikke skulle ta meg til noe som helst den kvelden, jeg ville neppe risikere å forsove meg en gang til.

Turen fra San Pedro til Uyuni i Bolivia bød på ubeskrivelige naturopplevelser, en og annen spanskleksjon, masse bildeknipsing og veldig koselig bilselskap. Jeg havnet sammen med to supertrivelige chilenere fra Santiago; Juan Carlos og Patricia. Sjåføren vår het Leonardo og disket opp med hvaenn det måtte være av musikk…så lenge den var produsert på åttitallet. ABBA og Aha var store favoritter.

Den første dagen krysset vi grensen mellom Chile og Bolivia og fortsatte til en innsjø som het Laguna Blanca. Etter å ha sett både Laguna Cejar og Laguna Altiplanicas i San Pedro, trodde jeg at jeg vanskelig ville la meg imponere av en innsjø igjen, i alle fall så kort tid etter. Der tok jeg grundig feil. Laguna Blanca er, utvilsomt, et av de vakreste stedene jeg har besøkt i hele mitt liv. Jeg er klar over at de ordene har blitt ytret mer enn én gang tidligere på denne blog’en, så jeg håper at troverdigheten min ikke svekkes av den grunn. Forhåpentligvis taler bildet for seg selv.

Vi gjorde fire stopp til den dagen: Først slo vi oss ned på en høyde og beundret det grønnturkise vannet i Laguna Verde. Deretter sank vi de vindkalde kroppene våre ned i førti deilige varmegrader i Termas de Chalviri, før vi løp sikksakk mellom Geysers Sol de Mañana, holdt oss for nesen og gapskrattet. Eventyret ble avsluttet med solnedgang over Laguna Colorada, en knallrød innsjø som også er hjem til tusener av flamingoer. De rosa fuglene, mot det røde vannet og den oransje solnedgangen, er et bilde jeg tror vil leve lenge i minnet.

Vi tilbragte natten på cirka 4 900 høydemeter, noe som, for meg, er helt håpløst. Jeg blir ikke dårlig, men jeg får aldri sove særlig høyere enn 4 000 m.o.h. Dette vet jeg fra tidligere turer til både Himalayas og Andes, så jeg gledet meg ikke akkurat til å krype til køys i både kuldegrader og tynn luft. Men man får i det minste hvilt seg litt, selv om hjertet raser og pusten peser. Vi delte en flaske vin for å se om det kanskje kunne hjelpe, men det var ingen av oss som fikk mange minuttene sammenlagt på øyet den natten.

Heldigvis var det ikke annet enn bilkjøring som stod på agendaen den påfølgende dagen, så det spilte ikke så stor rolle om øyelokkene kjentes litt tunge. Det er annerledes når man må opp før solen for å gå i tolv timer. Å sitte i et behagelig baksetet og bare observere nydelig ørkenlandskap på utsiden av vindusruten krever liksom ikke så mye energi. Vi begynte morgenen med å kjøre til Desierto Siloli, kjent for sine mange finurlige steinformasjoner, tusle rundt og ta bilder. Videre gikk ferden til Laguna Honda og Laguna Hiedionda, før vi spiste en nydelig lunsj under formiddagssolen ved Laguna Cañapa. På veien til saltflatene i Salar de Chiguana, stoppet vi på en liten topp, hvorfra vi hadde perfekt utsikt over Volcán Ollagüe, en aktiv vulkan på chilensk side av grensen.

Hele denne magiske andre dagen av reisen, snirklet veien seg gjennom variert landskap; innsjøer, vulkaner, sandørken, steinformasjoner, snø og is danset forbi vinduene våre i nydelig harmoni. Det hele toppet seg da vi rullet ut på en evighet av hvitt. De enorme saltflatene minnet mest om en gigantisk vidde midtvinters. Jeg hadde aldri sett noe lignende og greide ikke slutte å stirre mot horisonten, som latet til å være en halv jordklode unna. Vi rullet ned rutene, stakk hodene ut i nærmest stiv kuling og jublet for full hals.

Vi skulle bare til Chuvica, så det var ikke lenge vi rakk å feire før det var på tide å stoppe for kvelden. Resten av saltverdenen måtte pent vente til morgenen etter,  noe som for så vidt var greit, for vi var godt slitne etter en lang dag og gledet oss til å sove et par tusen meter lavere enn den slitsomme natten i forveien. Hotellet vi sjekket inn på var laget av salt. Det hadde tydeligvis stått i informasjonsskrivet, men gått meg hus forbi, så jeg var ellevill av begeistring over å finne en seng hugget ut i salt.

Den kvelden og natten, da alle generatorer var avslått og husene lå mørklagte, spilte vi biljard i lyset fra to lommelykter, tittet på stjernene til vi fikk neglesprett og lyselilla lepper – og sov bedre enn vi hadde gjort på fryktelig, fryktelig lenge.

Vi begynte neste dags sightseeing med å avlegge Isla Incahuasi et besøk. Midt ute i sandørkenen ligger en øy bestående av steiner/berg og en million kaktuser. Vi klatret rundt i nesten to timer og avsluttet med en øl på deling. Videre bar det tvers over Salar de Uyuni, med et par stopp underveis. Ett midt i det uendelige hvite for å knipse tullebilder, og ett for å spise lunsj ved et lite saltmuseum som plutselig dukket opp fra det hvite intet. Deretter fortsatte vi til Cementerio de Trenes, som er akkurat det det heter. En hel haug gamle, avdankede togvogner og lokomotiver ligger dumpet hulter til bulter på en åpen plass utenfor Uyuni og gir stedet en slags spøkelsesbystemning.

Etter en matbit og liten runde i sentrum, hoppet vi inn i bilen og kjørte et par, tre timer tilbake mot den chilenske grensen, til et sted som het Villa Mar. Vi kunne sovet i Uyuni om vi ville, men valgte å ta litt av tilbakeveien denne kvelden, så det ikke skulle bli så vanvittig mye kjøring dagen etter. Det var vi glade for, for det viste seg å være langt nok som det var. Vi stemplet oss tilbake inn i Chile godt utpå ettermiddagen den fjerde dagen.

Jeg kom tilbake til et dekorert og feststemt San Pedro. Feiringen av nasjonaldagene var i full gang, og på parkeringsplassen ovenfor Cabur var det slått opp svære telt og boder over det hele. Til min store glede og overaskelse, fant jeg Pierre sittende i bakgården på herberget. Han hadde ikke kommet seg av gårde på grunn av fulle busser og ferieavvikling, så San Pedro-oppholdet hans hadde blitt ufrivillig forlenget. Det virket ikke som han hadde så veldig mye imot det.

Det ble feiring tre dager til ende. Den første kvelden ble jeg invitert på fest hjem til Felipe, innehaveren av Cabur, sammen med noen kompiser av han. De hadde rigget til med bålplass, grill, bar, bord og stoler, samt hengt opp både høytalere og lyskastere i trærne.  Vi var ikke overveldende mange, men vi hadde det ufattelig moro. Da all veden var brent opp og flaskene tømt, satte vi kursen for den store plassen ved Cabur og tradisjonell livemusikk. Natten ble rundet av på dansegulvet på ett av byens to utesteder, som hadde fått spesialtillatelse til å holde åpent helt til klokken 0600 i forbindelse med nasjonaldagene.

Neste morgen måtte jeg flytte, da det var fullt på Cabur. Jeg pakket en liten sekk med noen nødvendigheter og lot resten stå igjen. Det var nemlig ledig plass igjen fra neste dag, så det dreide seg bare om én natt. Jeg dro derfor til Fabian og sjekket inn der. Festlighetene tok ikke til før etter at jeg hadde fått meg en liten cowboystrekk. Uten hvile og drikke, duger helten ikke (var det ikke sånn den gikk?). Jeg hadde avtalt å møte gjengen fra Cabur i bakgården der etter middagstid, så jeg svingte innom Botelleriaen og plukket med meg en flaske vin en liten time etter solnedgang. Det utartet seg som det hadde gjort kvelden i forveien; først festplassen, så pub’en.

Jeg hadde i utgangspunktet en bussbillett sørover igjen dagen derpå, men etter å ha snakket med en del lokale, bestemte jeg meg for å endre den. Alle sa at det var det desidert verste tidspunktet å reise på, ettersom hele landets befolkning var fulle dagen lang, og alle kjørte bil enda så sveiseblinde de var. Dessuten ville det ikke vært noe stas å tilbringe den siste nasjonaldagen sittende på en buss hele veien ned til Santiago. Jeg stod derfor opp så tidlig jeg maktet, pakket sakene og svingte innom busstasjonen på veien tilbake til Cabur. Heldigvis var det ikke noe problem å skyve på billetten, så det ble til at jeg planla å dra neste dag i stedet. Den siste dagen ble tilbragt liggende rett ut i en hengekøye, før jeg ble lurt med på en forholdsvis rolig feiring rundt bålet i bakgården litt senere. Det føltes helt riktig å være sosial og ta farvel med folk den siste kvelden, men jeg hadde ikke sjans til å bli med ut på noen festligheter. Man er ikke i begynnelsen av tjueårene lenger, så det er rett og slett ikke fysisk mulig å gjennomføre tre strake lenger. Heldigvis, kan man kanskje si.

Jeg var i fin form, våken og opplagt da jeg slang sekken på ryggen og spaserte mot busstasjonen den neste morgenen. Det eneste som ikke føltes bra, var å reise fra dette herlige stedet midt i ørkenen. Samtidig som jeg hang med nebbet over minnet av alle avskjedene et halvt døgn tidligere, føltes det som en aldri så liten seier endelig å ha greid å løsrive seg. Jeg hadde unsluppet det sorte hullet, og jeg var på vei til Argentina og nye opplevelser.

 

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (3)

Viva Chile!

Vel…vi får si at mangel på innlegg er et tegn på at jeg har det moro, i det minste. Det høres nok utrolig ut for de av dere som er fanget i en hektisk hverdag der hjemme, men det er faktisk ikke alltid så lett å finne roen til å sette seg ned å skrive når det skjer så mye rundt en hele tiden. Når solen skinner, når mulighetene er uendelige, når nye bekjentskaper, en ny by, et nytt fjell eller en ny strand kaller – ja, da sliter den rastløse eventyreren i meg med å takke nei fordi den har en blog å oppdatere. Nå har imidlertid den dårlige samvittigheten hengt over meg såpass lenge, at jeg fant ut at det var på høy tid å ta et etterlengtet skippertak. Så her sitter jeg, på en balkong, under en lav ettermiddagssol, i en liten colombiansk by som heter San Gil. Landslaget har nettopp blitt slått av Argentinas fotballhelter på tv-skjermen, og alle på herberget har gått ut for å drukne sorgene. Det er stille og fredelig – og en god anledning for meg til å forsøke å gjenkalle de to siste måneders begivenheter.

Jeg ankom et Santiago i fullt opprør. Rafaela hadde advart meg på forhånd og bedt med spesifikt om å holde meg unna sentrum, nettopp på grunn av voldsomme demonstrasjoner. Problemet var bare at jeg landet rett før midnatt og ikke hadde verken forhåndsbestilt sted å bo, eller lest meg opp på hvilke områder som tilbød de rimeligste prisene. Jeg hang meg derfor på den japanske jenta jeg satt ved siden av på flyet, samt et par venner av henne, og ble med til et herberge de allerede hadde sett seg ut. Det viste seg selvfølgelig å ligge i Los Heroes – med andre ord; midt i gryta.

Det var ikke mulig å ta seg frem med buss, da demonstrantene hadde overtatt gatene og blokkert alt som var av trafikk, så vi ble nødt til å reise den siste biten med metro. Synet som møtte oss da vi stakk hodene opp fra undergrunnen var ikke til å tro. Et kvartal bortenfor regelrett krydde det av rasende studenter og arbeidere, alle ustyrt med plakater, fakler, megafoner og diverse andre gjenstander som laget bråk og leven. Lyden av knuste bil- og butikkvinduer knitret gjennomtrengende under skosålene våre idet vi smøg oss fremover gjennom den røyktunge natteluften. Fremdeles kunne vi skimte flere bål som ulmet langsmed fortauene. Det virket som om opptøyene  var i ferd med å dø ut, men at slaget som hadde falt hadde vært rimelig kraftig. Vi priset oss lykkelige for at flyet vårt hadde vært forsinket.

Jeg ble i Santiago i en uke. Førsteprioritet var å treffe Rafaela, noe jeg gjorde allerede neste dag. Vi avtalte å møtes på en bar i Bellavista, og Rafaela ordnet overnattingsplass til meg hos en venninne, sånn at jeg skulle slippe å dra tilbake til slagmarkene etter mørkets frembrudd. Tidligere på dagen ble jeg nemlig jaget inn av tåregassangrep begge gangene jeg prøvde å forlate herberget for å gå på butikken og handle, så det var lite fristende å tilbringe mer tid enn nødvendig i bydelen så lenge demontrasjonene stod på. Normalt sett ville jeg bodd hos Rafaela, men hun hadde nettopp kjøpt ny leilighet som, for tiden, var under oppussing, og hadde dermed ikke noen sofa å tilby.

Det ble et gledelig gjensyn i lystig lag. Vi holdt det gående til rimelig sent, og jeg var nokså trøtt og sliten da jeg våknet hjemme hos Loli, barndomsvenninnen til Rafaela, en eller annen gang utpå formiddagen dagen derpå. Jeg spiste en sen frokost sammen med henne og datteren, Loica, før jeg fant en buss tilbake til Los Heroes, som, til min store glede og overraskelse, latet til å være mer eller mindre tilbake til sitt vanlige.

Herberget jeg bodde på var bra, veldig bra! Jeg møtte mange fine folk, men det var ett firkløver som stakk seg ut litt mer enn resten: Claire og Remi, to bestevenner fra Frankrike, var litt over halvveis inne i sin jorden rundt-reise og hadde nettopp fått selskap av Sebastian, Claires nabo hjemmefra. Videre hadde de blitt kjent med Cyril, en annen franskmann, som bodde i Rio, men som midlertidig befant seg i Santiago for å starte opp en spritsjappe sammen med en chilener. Vi fant tonen raskt, og da Remi og Sebastian forsvant til Påskeøya for noen dager, fikk jeg muligheten til å bli enda bedre kjent med Claire og Cyril.

Vi dro ut på lørdagskvelden og havnet helt tilfeldig på en brasiliansk bar med et fantastisk liveband. Stemningen var ubeskrivelig, vi danset og koste oss halve natten. En drøy time før stenging kom jeg i snakk med noen brasilianere som var bosatt i Santiago, og fikk således en håndfull nye venner, som jeg skulle komme til å tilbringe mye tid med de kommende dagene. Kanskje det aller beste, var at ingen av dem snakket et ord engelsk, kun portugisisk og spansk; altså ble jeg tvunget til å forsøke å kommunisere med den lille spansken jeg hadde plukket opp i løpet av den første uken. Det gikk bemerkelsesverdig mye bedre enn jeg hadde fryktet og ga meg, på kjøpet, en flying start på læringsprosessen.

Jeg dro for å møte Rafaela igjen på søndagen. Hun hadde invitert meg på en tradisjonell festival i en liten by som heter Pirque, et par timers kjøring ut av hovedstaden. Eksen hennes er derfra, så hun har forsatt mange venner som bor der, og som hun hadde lyst til å presentere meg for. Et par av kompisene hennes skulle dessuten spille på festivalen, så det lå an til å bli en begivenhetsrik søndag, noe det udiskutabelt ble.

Pirque er en typisk western-landsby, med hester og cowboyhatter og yiiihaaa og mye godt i koppen. Jeg var i utgangspunktet ikke helt klar for mere fest, men hvem kan vel si nei til live musikk, et fullt dansegulv, nydelig chilensk rødvin og knallgod stemning? Ikke jeg i alle fall. Så da ble det nok en dag og påfølgende kveld med fyll og fanteri. Kalaset endte med grillfest hjemme på gården til en venn av Rafaela, langs en sidevei, et sted midt mellom Pirque og Santiago.

Jeg må bare innrømme at jeg var en elendig turist den uken jeg befant meg i Santiago. Jeg var mest klar for å tilbringe tid med Rafaela og de andre menneskene jeg ble kjent med mens jeg var der, ikke for å løpe rundt og se på alt som fantes av severdigheter. Jeg merket dessuten raskt at kropp og hode var overlykkelige over å kunne gire ned tempoet og tillate seg selv litt mere tid på ett og samme sted, uten å ha dårlig samvittighet eller føle at alt måtte rekkes over på rekordtid. Så da ble det til nettopp det – en bedagelig tilværelse med sene morgener, late dager og hyggelig sosialt samvær på kveldene.

Valparaíso ble neste stopp. Byen ligger et par timer nord for Santiago og er spesielt kjent for sin viktige havnevirksomhet og posisjon som Chiles kulturhovedstad. Det sies, beklageligvis, også å være landets mest småkriminelle sted, noe jeg heldigvis slapp å erfare selv. Jeg møtte imidlertid flere som hadde blitt utsatt for ran og overfall på gaten, så jeg tok mine forhåndsregler og var forsiktig – spesielt på kveldstid.

    

Etter å ha ligget i dvale i Santiago en ukes tid, var opplevelsesbatteriene ladet og klare for å utforske. Jeg var både dedikert og motivert og så vel mer eller mindre hele byen på kun et par dagers tid. På kveldene var jeg ute og spiste eller satt oppe på takterassen sammen med de andre som bodde på herberget. Jeg endte faktisk opp på rom med fem andre nordmenn som nettopp hadde ankommet Valparaíso for å studere der, så det ble en del sen natteskravling med dem, i tillegg til at jeg fant ut at Pierre, som jeg ble traff på flyet til Påskeøya, også var i byen. Verden blir så ufattelig liten når man reiser. Og tenke seg til at jeg, i ettertid, oppdaget at en gammel skolevenninne fra Hamar, under tiden, hadde befunnet seg bare noen kilometer unna meg, i nabobyen, Viña del Mar (beklager, Tone, vi får ta det igjen).

Fra Valparaíso fortsatte ferden nordover til et sted som heter Chañaral. Claire, Remi og Sebastian var allerede på vei fra Copiapó og lå an til å ankomme nesten et døgn før meg. Avtalen ble derfor at jeg skulle dukke opp på Hotel La Marina, beleielig beliggende rett ved busstasjonen, så fort jeg var fremme den påfølgende dagen.

Jeg banket på en falmet, hvitmalt utgangsdør tidlig på morgenkvisten, og ble sluppet inn av en trøtt og bustete, men, som alltid, smilende Claire. Guttene våknet snart av stemmene og kom luskende ut fra naborommet for å ønske meg velkommen. Det hadde ikke gått mange dagene siden vi hadde sagt hadet i Santiago, men det var allikevel skikkelig koselig å se dem igjen. Planen var å tilbringe en dag i nasjonalparken, Parque de Azúcar, før vi slo sammen reiseplanene våre og dro videre opp til San Pedro de Atacama, rett ved grensen til Bolivia, i samlet flokk.

Utfordringen var at parken omtrent ikke hadde besøkende utenfor høysesong, ergo gikk det heller ingen busser ut dit. Taxi kom ikke på tale, for det var snakk om nærmere tre mil og ganske mange pesos, så vi stakk de kloke hodene våre sammen og kom frem til at det mest fornuftige måtte være å haike. Sebastian og Remi fant en pappeske, rev den i stykker og hostet opp et par improviserte skilt, med teksten Pan de Azúcar på den ene siden, og Chañaral på den andre. Vi delte oss så opp i to “haikelag”, for å øke sjansene våre, og ble enige om å samle troppene igjen i den lille fiskelandsbyen vi hadde lest skulle ligge et par kilometer innenfor inngangen.

Sebastian og jeg hadde flaks og fikk napp på andre forsøk. Det kunne blitt lenge å vente om ikke, for den langstrakte ørkenveien lå øde og fullstendig forlatt foran oss. Jeg tror det må ha gått minst en halvtime fra den første bilen passerte til den reddende engelen vår, som før øvrig viste seg å være en hyggelig dame på dagsutflukt med sin gamle mor, stoppet og plukket oss opp.

Det skulle ta mer enn halvannen time før Claire og Remi dukket opp. Vi hadde faktisk begynt å gi opp håpet og tenke på tilbakeveien, da vi plutselig oppdaget de to skikkelsene som kom vandrende nedover en skrent et par hundre meter unna. Jammen hadde de klart det, skjønt med noe mindre hell enn oss: Først hadde de fått haik cirka halvveis, deretter måttet gå en seks, syv kilometer – for til slutt å greie å stoppe en tankbil på vei i samme retning. Vi jublet og lo, samtidig som vi ristet på hodene og lurte på hvordan i all verden vi skulle mestre å komme oss tilbake. Var det noe vi hadde lagt merke til på veien, så var det at hele nasjonalparken var folketom, som et spøkelsesland. Det var ikke en sjel å se noen steder, ikke så mye som en eneste turist…

Pan de Azúcar var et sjarmerende, værbitt fiskevær, med kun et titalls hus og innbyggere. Mellom den gråmelerte himmelen og den golde ørkenen, tronet gyllengule fjell i det fjerne. Bølgene slo inn mot land med voldsom kraft og sendte rytmiske refleksbevegelser gjennom de mange hundre pelikankroppene som gikk og lette fiskerester i sanden, mens den lekne vinden rusket forsiktig i luggen og bar med seg fugleskrik fra en holme like i nærheten. Stedet var så fredelig, så fredelig. Vi dro den friske sjøluften langt ned i lungene og ble stående en stund i stillhet å bare nyte.

En lokal fisker sa seg villig til å ta oss med på båttur rundt Isla Pan de Azúcar, en liten øy, kun noen få minutters kjøring fra fastlandet. Vi takket naturligvis ja til tilbudet og forhandlet oss frem til en passende pris som alle kunne leve med. Og det skulle vi ikke komme til å angre på. Vi hadde nemlig kjempeflaks. Normalt sett, kan man se Humboldt-pingviner her, og kanskje noen sjøløver, om man er riktig heldig. Vi fikk øye på begge deler, i tillegg til en hel rekke andre fuglearter, samt to otere som lekte i vannkanten.

Da vi kom tilbake sa vi hadet til båtføreren og hans gode hjelpere, tok en øl i den vindskjeve kaféen på stranden – og stilte oss dernest opp i veikanten med tomlene og skiltene i været. Vi hadde blitt fortalt at det ble avholdt et møte i området denne ettermiddagen, og at det kunne være noen av de som deltok hadde tenkt seg tilbake til byen etterpå. Det var riktignok et møte for de lokale fiskerne, så vi var ikke direkte overbevist om at vi ville finne en bil, i alle fall ikke med plass til fire.

Til tross for Remis forførende haiketeknikk, var det Claire som fikset biffen. Hun stoppet den første bilen som kom kjørende, sjarmerte sjåføren i senk og vinket så på resten av oss. Mannen bak rattet var ute i jobbærend og hadde i utgangspunktet ikke lov til å ta med seg passasjerer, men han kom rett og slett til kort og greide simpelthen ikke å motstå Claires smil og talegave, stakkars.

Det var tidlig i grålysningen da fire søvnige backpackere satte seg på bussen til San Pedro de Atacama den påfølgende morgenen. Ti søvndyssende timer på landeveien ventet. Vi hadde imidlertid ikke så mye mot det denne gangen, for vi visste at det var siste etappe, og at det ville være vel verdt den lange turen når vi omsider kom frem. Alle vi hadde snakket med, hadde skrytt San Pedro og den nordligste delen av Chile opp i skyene, så vi hadde relativt høye forventninger om at det kom til å bli bra. Lite visste vi om at vi veldig snart ville ankomme et ørkenparadis som skulle vise seg å overgå absolutt alt vi hadde forestilt oss.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

Påskeøya – alt jeg drømte om og enda litt til

Da var vi kommet frem ved et av turens absolutte høydepunkt. Påskeøya, også kjent som Isla de Pascua og Rapa Nui, tok meg med storm og klatret umiddelbart til øverste sjikt av opplevelseslisten, som, etter sju måneder på reisefot, var blitt relativt lang. Det er utvilsomt et sted jeg ønsker å dra tilbake til, selv om jeg sannsynligvis så og opplevde det meste i løpet av den uken jeg var der. Det lå noe magisk i luften, noe ubeskrivelig; som om vindene hvisket med mystiske stemmer fra en svunnen tid. Uansett hva det var, så trollbandt det meg fra første sekund, og det slapp ikke taket før lenge etter at jeg var reist derifra.

På flyet havnet jeg ved siden av Pierre fra Sveits. Han var ute på omtrent nøyaktig samme rundtur som meg, så vi fant fort tonen og bestemte oss for å lete bosted sammen. Det viste seg å bli en meget ukomplisert affære. Vi gikk omtrent rett på Påskeøyas kanskje hyggeligste dame, og hun tilbød oss et fint og rimelig rom hjemme hos henne og familien. Hanga Roa, med sine knappe 4 000 innbyggere, er den minste hovedstaden jeg noensinne har besøkt, og sikkert også den mest sjarmerende, nettopp på grunn av den beskjedne størrelsen. I den ene enden ligger flyplassen, og derfra løper hovedgaten, med noen få forgreininger, mer eller mindre hele veien ned til havnen. Huset vårt lå et sted midt i mellom, hvilket betydde at stort sett alt var kun en kort spasertur unna.

Naboene våre var et livlig par fra Santiago og verdens blideste japaner. Det kunne ikke vært en bedre sammensatt gjeng. Hver kveld disket Sandra og ektemannen, Petero, opp med fantastisk grillmat i hagen, rødvin og tradisjonell musikk, men de bad aldri om så mye som en eneste peso. Vi var familie fra dag én og ble behandlet som nettopp det.

Den første kvelden viste seg å være en av to kvelder i uken med live musikk på den lokale puben, så Petero insisterte på at vi måtte bli med. Enda så trøtte og slitne vi var etter flyturen, bestemte vi oss for å høre på vår nye fosterfar og hive oss rundt. Det angret vi på ingen måte på. Stemningen stod i taket, og det virket som om hele øybefolkningen var klemt inn på de samme hundre kvadratmetrene. Det døgnet lærte jeg at Påskeøya legger seg sent…og står opp enda senere.

Neste dag ble tung og lat. Vi gjorde ingen verdens ting, annet enn å slappe av og, selvfølgelig, grille i hagen. Det var en veldig velkommen forandring, etter de siste ukene med masse aktivitet, reising og frem og tilbake. Dessuten ønsket vi å være uthvilte og komme oss avgårde tidlig neste morgen. Noen hadde nemlig fortalt oss at den beste måten å utforske Påskeøyas mange skatter på, var på sykkel. Vi hastet derfor avsted et par timer etter det første dagslyset lørdag morgen, leide hver vår mountainbike og la i vei med kart og solkrem. Det ble en meget vellykket utflukt.

Etter å ha fulgt sørkysten noen timer, kom vi omsider til Rano Raraku, et av de mest kjente stedene på Påskeøya. Vi fikk regelrett hakeslepp da vi fikk øye på de mange gigantiske hodene som latet til å være tilfeldig henslengt rundt på det grønne gresset ved foten av vulkanen. Solen stod relativt lavt på himmelen, og vi visste at vi måtte ta et valg. Enten måtte vi haste gjennom, eller så måtte vi finne oss en annen måte å komme oss tilbake på. Det fantes ikke lys verken på syklene eller langs veiene, så vi var nødt til å være tilbake før mørkets frembrudd om vi ønsket å sykle. Det ble til at vi bestemte oss for å ta oss god tid i Rano Raraku, for deretter å spørre om vi kunne la syklene stå til dagen etter og forsøke å haike tilbake i stedet. Det gikk, utrolig nok, nøyaktig som planlagt, og vi rakk tilbake til Hanga Roa akkurat i tide til å se solen slokne som en rød ildkule i havet bak silhuettene av Tahai-moaiene (statuene). Vi lot oss hypnotisere og satt musestille med hver vår øl, helt til mørket hadde pakket inn alt rundt oss og forvandlet hjemveien til en beksvart labyrint.

Da vi kom tilbake, var kjøttet på grillen og rødvinen allerede sprettet. Det var duket for middag, danseshow – og deretter fest og dans på puben. Vår japanske venn hadde reist, men Ana og Ivan fra Santiago hang fortsatt på lasset. Petero var i storslag og danset rundt hele kvelden, mens Sandra og jeg for det meste satt og lo av han. Det ble altfor sent, med tanke på planene for dagen etter, men sånt bryr man seg jo aldri om når man koser seg i godt selskap.

Vi tok en taxi til Ranu Raraku ikke så altfor tidlig den påfølgende søndagen. Derfra hoppet vi på syklene og fortsatte til Ahu Tongariki og Anakena Beach. Førstenevnte var en samling av femten statuer på linje, mens Anakena Beach kunne by på strand, svaiende palmer og en nydelig park, i tillegg til en noe mindre ahu (rekke med statuer). Vi spiste lunsj der, før vi vendte snutene mot midten av øyen og dagens siste attraksjon; Ahu Akivi.

Den siste biten av tilbakeveien bestod av en eviglang utforbakke. Vi suste nedover i en enorm fart, mens vi tøyset og tullet oss. Jeg syklet foran Pierre og fjernet hendene fra styret noen sekunder. Totalt uvitende om hva som foregikk rett bak meg, sang og jodlet jeg for full hals. Plutselig hørte jeg et kjempebrak, bråbremset, snudde meg og oppdaget at Pierre lå og badet i grøftekanten. Luringen hadde prøvd å ta bilde av meg da jeg syklet med armene i været, men mistet balansen og syklet rett ut i stedet. De første sekundene visste jeg ikke om jeg kunne le eller ikke. Hadde han slått seg? Var kamera skadet? Så fort vi hadde konstantert at alt var i skjønneste orden, knakk jeg sammen i en hysterisk latterkrampe og greide ikke stoppe før vi var hjemme igjen og satt til bords (Petero hadde vært ute og fisket, så han bød på nygrillet sjømat). Heldigvis gapskrattet Pierre selv, så jeg slapp å føle meg som en skadefro drittsekk. Det var bare så utrolig komisk, det var rett og slett ikke mulig å kvele latteren.

Dagen etter reiste Pierre videre til Santiago, mens jeg dro ut og dykket. Bølgene var enorme, og havet latet til å være i opprør. Normalt sett har jeg ikke noe imot å dykke når det er litt sjø, men dette var virkelig voldsomt. Selskapet så seg dessuten nødt til å avlyse ettermiddagsdykket, da det rett og slett ikke var mulig å komme seg ut med båten. Det ble derfor kun en liten time under vann utenfor Påskeøya, men det var en fin time. Vi dro for å se på en moai som ble senket av en sørgende sønn for ti år siden. Han plasserte den der til minne om sin far som var en lokal fisker og dyrker av havet. Den er altså ikke en av de originale moaiene, men vel verdt et besøk allikevel.

Resten av dagen tok jeg livet med ro, nøt en stille middag med Ben, en franskmann som nettopp hadde sjekket inn, og krøp til sengs tidlig. Jeg hadde kun én full dag igjen i mitt nyfunne paradis, og jeg ville få så mye som mulig ut av den.

Jeg endte med å bruke det som var igjen av tid på å dra opp til en kratersjø som heter Rano Kau. Den var intet mindre enn utrolig. Rapa Nuis skattekammer sluttet visst aldri å overaske meg. Hver gang jeg trodde jeg hadde sett det vakreste øyen hadde å by på, fant jeg noe nytt som vippet meg loddrett av pinnen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg både tenkte og sa “wow!” i løpet av de seks dagene jeg var der. Jeg avsluttet med å rusle videre langs kanten av krateret til Orongo, en gammel landsby som var sentrum for en av de viktigste seremoniene i første halvdel av det nittende århundret; et kappløp som gikk ut på å være førstemann til å komme svømmende tilbake med et fugleegg fra en liten øy like utenfor de stupbratte klippene som omringer Orongo.

Som en verdig avlsutning på det hele, dro jeg og Ben ut på kvelden og endte på fest hjemme hos en gjeng gærninger like nedi gaten. Der møtte jeg blant annet enn mann, hvis bestefar var en venn av Thor Heyerdahl. Det var faktisk den andre personen jeg møtte som nevnte Thor Heyerdahl da jeg sa jeg var fra Norge. En venn av Sandra og Petero fortalte meg at han, i 1955, var en hardtarbeidende søttenåring som jobbet med å forsyne campen til Heyerdahl med matvarer. Fantastisk!

Avreisedagen ble trist. Jeg hadde på ingen måte lyst til å dra, men tiden var inne. Nye eventyr ventet. Jeg klemte alle farvel, med løfter om å komme tilbake en vakker solskinnsdag. Sandra holdt meg fast lenge, sa et trist hadet og lot meg til slutt gå. Etter at jeg var kommet frem til flyplassen og trodde jeg var helt alene i hele verden igjen, kom plutselig den nye adoptivmammaen min løpende inn i terminalbygningen etter meg. Hun ropte et eller annet og veivet med noe hun holdt i hånden. Det var en kjede. Hun tredde det over hodet på meg med et varmt smil og en siste klem, før hun forsvant ut av bygningen, ut av syne og ut av livet mitt…i alle fall for en stund.

Jeg hang litt med nebbet de første timene i luften, men en hyggelig japansk jente i setet ved siden av meg fikk meg snart i bedre humør. Santiago var rett rundt hjørnet, jeg skulle møte Rafaela igjen, og hele Chile lå for mine føtter. Det var ingen grunn til ikke å være positiv.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)