Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Sørøst-Asia

SiviWonder

TravelBlog

Archive for the 'Sørøst-Asia' Category

Mine drømmers øy – herunder et dykkeeventyr, Komododrager, en hobbitlandsby, tre magiske innsjøer og et indonesisk bryllup

Det har blitt 12. august, og eventyret er, utrolig nok, over halvveis unnagjort. Det er helt fjernt å tenke på at jeg har vært på reisefot i mer enn seks måneder allerede. På mange måter føles det som om det bare har vart noen få uker. På andre måter virker det som en hel evighet av opplevelser.

I skrivende stund befinner jeg meg på en øy som heter Rangiroa, i Fransk Polynesia. Det nærmer seg avreise, og både jeg og bankkontoen kjenner at det er helt greit å begynne å tenke på å pakke sammen og fortsette ferden til billigere strøk. Rapa Nui, også kjent som Påaskeøya, står for tur om kun fem korte dager. Deretter venter sør- og sentral-Amerika, med all sin lidenskap, kultur og natur.

Jeg har satt meg som mål å komme à jour med skrivingen innen utgangen av måneden, sånn at jeg kan oppdatere oftere med kortere innlegg. Så, for å plukke opp igjen tråden der jeg slapp den sist, her kommer siste beretning fra sørøst-Asia:

Hovedgrunnen til at jeg valgte å reise til Flores i Indonesia, var at jeg hadde hørt det skulle være det beste utgangspunktet for dykketurer til og rundt Komodo Island. Målet var derfor å finne seg en ledig plass på en dykkebåt (live aboard) så raskt som mulig etter ankomst. Flaks som jeg innimellom har, lyktes jeg på første forsøk. Bajo Dive Club manglet én person for å kunne dra ut påfølgende morgen, og siden det var i aller siste liten, fikk jeg i tillegg prutet ned prisen betraktelig. Glad og fornøyd, fant jeg veien opp til Paradise Bar, et sted jeg hadde fått anbefalt av noen gutter på gaten utenfor der jeg bodde, for å feire med middag i solnedgangen. Stedet var nesten helt dødt, med unntak av bandet som vanligvis spilte på kveldene. De hadde tatt seg fri på grunn av lite folk og satt i stedet i baren og drakk arak (lokal sprit). Det gikk ikke lange stunden før jeg satt sammen med dem.

Båten la fra kai usansynlig tidlig. Det tok meg et par kopper te og en liten time å komme meg ut av tåkeheimen fra kvelden i forveien og få med meg navnene på de andre ombord. Vi var ikke mer enn elleve stykker totalt; én kaptein, to divemastere og åtte dykkere. Rafalea fra Chile var den første personen jeg lærte meg navnet på, mye mulig fordi hun var den eneste andre som reiste alene. Jeg var på daværende tidspunkt foreløpig uvitende om at hun skulle bli en ny, god venninne.

Rafaela og jeg valgte å sove under stjernene på dekk, mens de andre foretrakk lugarene inne. Dette var totalt uforståelig for både meg og Rafaela. Jeg tror det var da jeg begynte å like henne skikkelig godt.

Ja, hva skal man si om dykkingen rundt Komodo? Jeg tror vel heller bilder vil kunne formidle det jeg nå skal prøve å beskrive på en langt bedre måte, men de må dessverre la vente på seg en liten stund til. Først og fremst er det verdt å nevne at området er kjent for sine sterke strømmer. Timing er derfor alt. Om man somler et lite sekund, eller ikke kommer seg ned umiddelbart etter at man har truffet vannet, misser man inngangen og ender opp på helt feil sted. Dykk mislykket. Her er det ikke tid til å henge i overflaten så mye som et åndedrag; det er all luft ut av BCD’en før bakoverrulla og synk som en stein som gjelder. Og militærpresisjon. På tre er på tre, ikke på to eller fire.

Det neste man kan si om Komodo som dykkedestinasjon, er at man omtrent ikke finner andre dykkere i vannet der. Vi hadde alle stedene helt for oss selv, noe som selvølgelig er en enorm fordel med tanke på marineliv, pluss at det er helt magisk å slippe både å se og svømme med en hel skokk med folk (mange andre populære dykkereisemål har dessverre en tendens til å være litt sånn).

Vi gjorde totalt ti dykk på de tre dagene vi bodde på båten, og listen over hai, skilpadder og mantas er uendelig lang. Korallrevet er sunt, friskt og fargerikt, det yrer av liv i alle former og fasonger, og strømmene setter selve kronen på verket. Jeg har aldri sust avgårde over havbunnen i så stor fart som jeg gjorde utenfor Komodo. Hold på hatten, for her går det fort!

Den første natten var det fullmåne, så etter å ha sett solen gå ned i havet fra toppen av et lite fjell på en av de små naboøyene til Komodo, rigget vi opp og koste oss med et fantastisk nattdykk under en overraskende opplyst himmel. Det er noe trolsk over å dykke om natten. Omgitt av bekmørke, på oppdagelsesferd i en annen verden, ustyrt kun med en liten lommelykt. Spenningen ved å la den smale lyskjeglen gli over revet, på jakt etter det minste tegn til bevegelse. Små øyne som lyser mot deg fra skjulte kriker og kroker. Et større par øyne midt i det svarte. Hva er det for noe? En hai glir forbi et par meter unna, kroppen kommer til syne idet lyset fra lommelykten faller i riktig vinkel. Du holder pusten. Du smiler, men ingen kan se det.

Den siste dagen gikk vi i land på Rinca Island, den eneste øyen hvor du er mer eller mindre garantert å se Komododragene. Komodo National Park ligger her, og skogvokterstasjonen stiller med guide og beskyttelse om du ønsker å ta deg en gåtur og utforske naturen litt nærmere. Beskyttelsen var så som så. Rafalea og jeg lo så vi holdt på å kveles da vi oppdaget at han som skulle redde oss fra et eventuelt angrep av en av disse kjøttetende øglene, var en spinkel guttunge utstyrt med en meterlang kjepp.

Vi behøvde ikke gå særlig langt før vi fant en hel gjeng som lå og døste i solsteken. De virket rimelig harmløse der og da, men vi fikk ikke, under noen omstendigheter, gå nærmere enn tre meter. Guttevalpen fortalte oss skrekkhistorier fra virkeligheten; om hvordan en av skogvokterne hadde blitt bitt og nesten omkommet, og om hvordan de barbariske monstrene kan lukte blod på flere kilometers avstand. Det som gjør Komododragene så skumle, er at de har mer enn seksti(!) ulike bakterier i spyttet. Så om ikke kjevene tygger deg i filler i første omgang, kan du være ganske sikker på at infeksjonene i bittene vil sende deg til dødsriket, om ikke legehjelp og dyre medisiner når deg først. Og selv om det på oss virket som de halvsov der de lå, kunne han forsikre oss om at de alltid var på vakt, som rovdyr flest, og at når de gløttet på øynene og så på deg, så var det for å måle om du var liten nok til å spise.

Rinca Island var nydelig. Vi gikk i flere timer, gjennom varierende natur og terreng. Det var vannbøfler som badet i små pytter, og aper som kjeftet på oss fra trærne. Solen skinte fra en knallblå himmel, men den svale brisen fra havet virket kjølende og gjorde det levelig å være i bevegelse. Livet var på sitt aller, aller beste – nok en gang.

Vi ankom Labuanbajo på Flores rett etter mørkets frembrudd den tredje dagen. Alle var slitne etter turen, men halvparten av oss avtalte allikevel å møtes til middag en liten time senere. Steve, den ene divemasteren, Rafaela og jeg ble sittende igjen en liten stund etter at de andre var gått, skjønt vi holdt ikke lenge, vi heller. Jeg vurderte å ta turen opp til Paradise, men slo det fra meg da jeg la meg ned på sengen og kjente hvor deilig og myk den var (hvilket absolutt ikke var tilfellet, men den slo den provisoriske soveplassen på dekk).

Neste dag hadde Rafaela og jeg avtalt å dra til en liten landsby i et område ved navn Liang Bua, på jakt etter etterkommerne av ”the Flores Hobbit”. For noen år tibake ble det funnet levninger etter noe forskerne diskuterer kan være en annen form for hominider (Homo floresiensis) i en grotte i Liang Bua. Det er foreløpig ikke vitenskapelig bevist, men det spekuleres i om det er snakk om en annen gren av menneskeslekten enn den vi stammer fra – et kortvokst slag, som kan minne om det vi i dag forbinder med ordet hobbit. Skjelettet ble gitt navnet ”the Flores Hobbit” og har tiltrukket mange arkeologer fra rundt om i verden. Ikke langt fra grotten hadde vi hørt at det skulle eksisterer et lite samfunn som hevder å være etterkommere av denne slekten. Det eneste vi fikk vite, var at de var veldig små, og at de så annerledes ut enn oss. Det skulle være minst én av de eldre som fortsatt var i live, og det var han vi ville se. For hver generasjon har de nemlig blitt mer og mer utvannet og derfor høyere og mer ”normale” utseendemessig. Men det skulle altså finnes én gjenlevende, liten mann, og det var denne mannen vi la i vei for å finne.

Det skulle vise seg å bli litt av et mission. Først måtte vi ta en lokalbuss i fem timer, til en by som heter Ruteng, og derfra var vi avhengig av en egen bil med sjåfør som kunne kjøre oss de siste kilometerne til grotten i Liang Bua. Videre var det ikke en kjeft som snakket engelsk, så å begynne å spørre lokalbefolkningen etter ”little men” eller ”hobbits” var rimelig dødfødt. Heldigvis snublet vi over en eldre herremann som behersket bittelitt av det engelske vokabularet, og som visste hva vi snakket om. Han stotret og gestikulerte seg frem og fikk til slutt forklart at vi måtte be om et møte med landsbyens overhode, for å spørre han direkte om det var mulig å hilse på den kortvokste. Det var tydelig at hobbitetterkommeren var en vel bevoktet skatt, og at penger ville bli det avgjørende i saken.

Den elendig engelsktalende mannen eskorterte oss så til et lite hus, bebodd av en hyggelig familie på fem. Der ble vi bedt om å vente, mens noen kjørte for å hente den gamle, som det ble sagt var herre over det lille, bortgjemte samfunnet. Vi var som to forvirrede spørsmålstegn der vi satt og vippet på hver vår stol, i påvente av svar på om hele dagsekspedisjonen vår hadde vært fullstendig bortkastet eller ikke.

Inn gjennom døren kom en krøket, tannløs mann, innhyllet i en tradisjonell kledning, og med hatt på hodet. Han strakte ut en skjelvende hånd til oss begge, før han knirket seg ned på en liten krakk i motsatt ende av rommet. Tolken vår bega seg straks til å snakke til han, mens han nikket ivrig i vår retning etter annenhver setning. Noen minutter senere, henvendte han seg til oss og sa at det ikke var mulig å dra til landsbyen, men at de kunne bringe den lille mannen til oss. Rafaela og jeg utvekslet et rakst blikk og ristet synkronisert på hodene våre. Nei, det var ikke det vi var kommet for. Vi ville se hvor de bodde, hvordan de levde. Vi ville dra på besøk og hilse på han i hans hjem. Diskusjonen tok til igjen, noe mer høylytt denne gangen, og utfallet ble omsider at vi kunne få komme til landsbyen, men at vi da måtte betale hva enn den gamle ba oss om. Det bar i riktig retning, men vi forstod at det kom til å bli en knallhard forhandling på pris.

Over en time senere, og først etter å ha innhentet landsbyens overhodes yngre bror, kom vi endelig til enighet om en sum som alle parter kunne leve med. Jeg tør påstå vi trakk det lengste strået, for sluttprisen var langt nærmere vårt utgangspunkt enn deres – og så absolutt akseptabel, med tanke på at pengene skulle gå til alle beboerne (hvilket lå i avtalen).

Jeg glemmer aldri det oppstyret som møtte oss da vi kom. Barn, voksne og gamle stormet til fra alle kanter og flokket seg rundt oss. Vi ble ledet inn i et tradisjonelt hjem som huset syv familier, og plassert på gulvet, i en sirkel av nysgjerrige øyne. Spørsmålene haglet, og tolken vår, som vi hadde dratt med oss, ble helt svett, stakkars. Det gikk nok en kule varmt for han der en stund, men han klarte seg meget bra og oversatte etter beste evne. Hovedpersonen selv dukket ikke opp før etter at den verste ståheien hadde lagt seg. Da kom han snikende opp bakfra og satte seg ned litt bortenfor oss. Det var ikke før vi brøt opp og alle reiste seg, at jeg så hvor liten han faktisk var (ca 135 cm). Det kostet meg mye å motstå fristelsen til å spørre om å få lov til å løfte han opp og be Rafaela ta et bilde.

Da vi kom tilbake på kvelden, var det duket for fest. Det var lørdag, og ryktene skulle ha det til at det var den o’store dagen på Paradise. Dessuten skulle Rafaela reise hjem morgenen etter, så det var klart vi måtte finne på noe skøy. Og skøy ble det. Stedet var stappfullt da vi danset oss inn gjennom dørene en eller annen gang etter klokken ti. Bandet stod på scenen og showet vilt, og jeg fant flere kjente fjes blant de svaiende kroppene i baren. Beklageligvis gikk tiden så altfor fort, slik den vanligvis gjør når man har det gøy, og før vi visste ordet av det var moroa over. Jeg sa hadet til Rafaela, med løfte om å besøke henne i Santiago et par måneder senere, fant veien tilbake til rommet mitt og sloknet godt og lenge.

Jeg bestemte meg for å tilbringe én dag til i Labuanbajo før jeg fortsatte ferden østover på Flores. Den ble rimelig lat, men som alltid, kviknet jeg til på kvelden og tok turen opp til Paradise for å høre guttene spille. Vi ble sittende å skravle og skråle en god stund etter stengetid, og det var så hyggelig at jeg virkelig vurderte å utsette avreisen. I stedet lovte jeg at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å legge turen innom byen igjen før jeg forlot Flores. Så, med et ”see you later”, hoppet jeg bakpå mopeden til gitaristen i bandet og ble skysset hjem til en ryggsekk hvis innhold lå strødd over hele rommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har pakket den hersens sekken til nå, men det er definitivt nok til at jeg har utviklet en kraftig allergi mot den plagsomme aktiviteten.

Jeg tok bussen tilbake til Ruteng, hvor jeg hoppet over på en annen buss som skulle ta meg hele veien frem til en by ved navn Ende. Der tilbragte jeg natten og halve neste dag. Målet mitt var Moni, et bittelite sted kjent for sine tre magiske innsjøer. Etter en kort, men veldig hyggelig, runde på det lokale markedet i Ende, var det derfor på tide å komme seg videre. Jeg fant busstasjonen noen kilometer utenfor sentrum, og ikke lenge etterpå satt jeg inneklemt i en minibuss på vei til dette mystiske stedet jeg hadde hørt så mye om.

William, gitaristen i bandet fra Paradise, hadde fortalt meg at han var oppvokst i Moni, og at broren hans fortsatt bodde der. Forklaringen jeg fikk var “he has the same curly hair as me”. Oppfordringen, og jeg trodde utfordringen, var å finne han. Det skulle imidlertid vise seg å være den enkleste sak i verden. Mindre enn fem minutter etter at jeg hadde satt meg ned i caféen som tilhørte mitt nye hjem, Bintang Lodge, slo en fyr med stort, krøllete hår seg ned ved siden av meg, holdt frem hånden og sa “hello” med et smil jeg følte jeg hadde sett før. Det var Cristo, broren til William. Jeg er usikker på hvem av oss som ble mest imponert over det snåle sammentreffet. Jeg var lettere sjokkert over at det første mennesket som snakket til meg, var nettopp han jeg lette etter, og øynene til Cristo doblet omtrent størrelse da jeg spurte han om han var broren til William. Etter det var det gjort og lenkene smidd. Jeg hadde fått min personlige guide for Moni-oppholdet, og skal si gutten mestret oppgaven med glans.

Cristo hentet mopeden sin, mens jeg løp opp på rommet for å røske med meg bikini og håndkle. Det er to varmekilder rundt Moni,  én offentlig som koster penger, og én gratis en som ligger midt uti en risåker. Vi la i vei for å finne den sistenevnte en drøy time før solnedgang.

På vei nedover den smale, opptråkkede stien gjennom åkeren, kunne jeg høre dempede stemmer og forsiktige plask i det fjerne. Det kom nærmere og nærmere jo lenger inn i det grønne vi tråklet oss, og etterhvert gikk det opp for meg at det var lyden av lokale bønder og familiene deres som vasket seg etter en hard dags arbeid. De hadde vel neppe forventet å få besøk av en norsk jente midt i kveldsstellet, så det ble en del fnising og knising da jeg dukket opp på toppen av den siste lille bakken ned til plaskedammen de satt nesten oppå hverandre i. Av respekt for både dem og meg selv, drøyde jeg med å hoppe i til de fleste hadde funnet veien hjem.

Kvelden fortsatte så med en flaske arak på en liten veranda et par hundre meter ovenfor der jeg bodde. Mellom verandaen og rommet mitt lå huset til onkelen til Cristo og William, og da vi passerte det på tilbakeveien en eller annen gang rundt midnatt, latet det til å være full fest der inne. Cristo lurte på om jeg ville være med innom og hilse på. Det var klart jeg ville det! Og det skulle vise seg å bli langt mer enn bare en liten hilserunde. Huset var smekkfullt av folk, unge som gamle. Barna sang og danset midt på gulvet, til stor glede og underholdning for de voksne, som satt tett sammen langs alle de fire veggene i den romslige stuen. Alle hadde et vennlig smil om leppene, latteren satt løst, og den vennlige stemningen bredte seg rundt meg som et varmt og deilig teppe. Jeg ble ledet rundt hele rommet og introdusert for alle i familien, samt resten av de mange feststemte gjestene. Det virket som om hele landsbyen var samlet under ett og samme tak.

Vi ble altfor lenge. To timer etter at hodet mitt traff puten, banket Cristo på døren og stod klar til å ta meg med opp til Kelimutu, eller “t­he three coloured lakes” som stedet er mer kjent som. Jeg hadde hørt at å se solen stige opp over de tre kratersjøene skulle være noe av det vakreste man kunne oppleve på Flores. Det krevde ganske mange påminnelser om nettop det for å hale meg ut av sengen den dagen. Jeg mobiliserte alt av krefter, dro på meg godt med klær og krabbet opp bak Cristo på mopeden. Det var iskaldt i det tunge morgenmørket. Moni ligger forholdsvis høyt, og de tre sjøene tusen meter høyere. Om nettene kan temperaturen derfor krype godt ned på gradestokken. Ikke at det er så ille med litt kulde, men når man sitter på en moped i fart i nærmere en time, kan det fort bli en liten anelse ubehagelig. Heldigvis hadde den omtenksomme privatsjåføren min tatt med et ullteppe til meg. Jeg besvarte den fine gesten med å tulle det tett rundt oss begge.

Jeg kan fortsatt mane frem bildet av de første solstrålene som fant veien gjennom det mystiske tåkesløret og traff vannflatene langt der nede. Vi satt bak noen steiner, i ly for vinden, og tviholdt på hver vår tekopp vi hadde vært så heldige og fått kjøpt av en enslig mann på toppen av utkikksplassen. Sakte men sikkert, avtok mørket og avslørte en ubeskrivelig utsikt. Under oss trådte konturene av tre innsjøer i tre ulike farger frem fra skyggene, og snart kunne vi se fra breddene av den ene til den andre til den tredje. To lå foran oss. På det tidspunktet jeg var der, var den ene av dem grønnturkis og den andre dyp blå. Den siste befant seg bak oss, på den andre siden, og stirret opp på oss med et dystert, kullsvart ansikt. Langvarig kartlegging viser at den dyp blå stort sett holder seg en nyanse av blå, mens de andre to kan variere i betraktelig større grad (for noen år tilbake var den svarte rustrød). Det er ingen fasit på hvor ofte fargene endrer seg, ettersom årsaken er uforutsigbar gassaktivitet fra vulkanen, Kelimutu.

Jeg var dypt fascinert av både det jeg så og det jeg fikk høre. Cristo fortalte meg om hvordan forfedrene hans tilba dette hellige stedet, og om hvordan de trodde at alle døde sjeler fløy hit for å hvile. Hvilken sjø hver enkelt sjel fikk synke ned i, var avhengig av alder, karakter og gjerninger utført i livet. I dag vet man selvfølgelig at fenomenet skyldes sammensetningen av forskjellige mineraler i vannet, men før i tiden, da vitenskapen enda var uoppdaget, tilegnet man stedet overnaturlige egenskaper og magiske krefter. Meget forståelig, spør du meg. Og kjemi eller ikke kjemi – det var helt klart noe spesielt i luften der oppe. En skjønnhet så inderlig skaper utvilsomt sin egen magi.

Jeg dro tilbake til Labuanbajo for å tilbringe de siste dagene mine der. William holdt på å ramle av stolen da jeg viste han bilder av faren og broren hans og forklarte at jeg hadde vært på fest med nesten hele familien. Han hadde vel ikke trodd at jeg skulle ha så flaks å støte på Cristo med det samme jeg ankom den lille landsbyen, og enda mindre at det skulle sammenfalle med familiære festligheter.

Den første kvelden jeg var tilbake, ble vi, som vanlig, sittende på Paradise en god stund etter at de andre gjestene var dratt. Guttene fortalte meg at de skulle spille i bryllupet til en felles venn to dager senere og spurte om jeg kunne tenke meg å være med. Det var ikke noe å lure på. Jeg takket ja med et gigantisk smil og begynte å glede meg med det samme.

Vi var en gjeng på nærmere tjue stykker som la i vei tidlig fredag morgen. To biler og en sju-åtte mopeder var i følget, og det var duket for litt av en roadtrip. Kjøreturen var kanskje enda morsommere enn selve bryllupet. Med et helt band i baksetet i godt over fem timer, er det ikke akkurat mangel på underholdning. Vi sang og gaulet oss gjennom hakesleppende natur. Og vi lo til krampa tok oss.

Bryllupet var også en veldig positiv opplevelse. Det krydde av gjester, som var kommet fra fjern og nær for å feire brudeparet, maten var noe av det bedre jeg noen gang har smakt, og musikken hadde enda ikke stilnet da vi satte oss i bilen og kjørte hjemover i de tidlige morgentimene en gang. Planen var egentlig at alle skulle sove over, men sjåføren vår ble kjempefull og sloknet pinlig tidlig, så da han våknet og ville hjem, var det bare for oss andre å stå opp og  bli med. Det var egentlig like så greit, for det var utrolig godt å komme tilbake til Labuanbajo tidlig på dagen i stedet for sent på ettermiddagen, slik vi opprinnelig hadde tenkt. Det var dessuten lørdag og min siste dag før avreise.

Jeg vinket farvel til Labuanbajo og Flores fra dekket på en ferge grytidlig den påfølgende søndagen. Kroppen var sliten etter avskjedsfesten kvelden i forveien, og minnene om alle de gode klemmene og varme ordene som ble utvekslet, fikk tårene til å trille. Hver eneste celle i meg strittet imot å dra, men jeg måtte nå flyet mitt til New Zealand fra Jakarta kvelden etter, og reiseveien var lang. Å utsette billetten enda en gang var ikke noe alternativ, ettersom jeg hadde datoer som måtte overholdes og folk å møte når jeg kom til Fransk Polynesia. Det er jammen ikke så greit å bryte opp og si hadet alltid, spesielt ikke når man møter så fine folk som jeg gjorde på Flores…

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comments (4)

På Balibesøk

Jeg fikk tak i en rimelig flybillett fra Sandakan, bare en halvtimes kjøring fra Sepilok, og slapp derfor å reise hele veien tilbake til Kota Kinabalu for å komme meg til Kuala Lumpur.

Det var langt på natt da jeg omsider hoppet av flybussen et ukjent sted i sentrum av den malaysiske hovedstaden. Nok en gang hadde jeg gjort den klassiske feilen å ankomme en storby etter midnatt, uten å ha noen reservasjon, plan eller guidebok. Hva var det David hadde sagt det stedet han bodde på het? Hadde han ikke gitt meg et kort? Jeg ble plutselig usikker på om hukommelsen min spilte meg et puss, men ga meg allikevel til å grave dypt i bukselommene og fant til slutt en adresse. Det var verdt et forsøk. Jeg hev meg i en overpriset taxi og dro avsted.

Førsteinntrykket av stedet var vel ikke akkurat tipptopp, men det viktigste var tross alt å komme seg i hus for natten. Jeg fikk vekket den sovende nattevakten, en søvnig, kortvokst mann, som stinket av billig brennevin, og ble vist til et tomt, halvmøkkete og klaustrofobisk firemannsrom. Det fikk duge. Det var en seng å sove i, og jeg hadde de kanskje tolv begredelige kvadratmeterne helt for meg selv. Jeg sovnet til den dundrende musikken fra en nattklubb i underetasjen.

Neste dag stod jeg opp tidlig og sjekket ut. Jeg lot bagasjen min ligge, for så å ta en taxi ned til the Petronas Twin Towers. Var det noe jeg følte at jeg burde se i løpet av de få timene jeg oppholdt meg i byen, så var det de berømte tårnene. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at jeg gikk i bakken av begeistring, men det føltes greit å ha vært der og tatt de obligatoriske bildene.

Flyet mitt til Bali gikk på ettermiddagen samme dag, så det var bare så vidt jeg rakk en kjapp matbit, før jeg måtte plukke opp sekken igjen og finne en buss ut til flyplassen. Jeg sørget for å ta ut penger og veksle til meg amerikanske dollar, som jeg visste de ville kreve som valuta for visumet da jeg kom til Indonesia. På de områdene er jeg alltid forberedt, men det er nok bare fordi det er litt verre å være spontan når det kommer til immigrasjonsmyndighetene.

Faktisk var jeg fullt forberedt da jeg landet på Denpasar flyplass sent den kvelden. Den eneste grunnen til at jeg hadde valgt å forhåndsbooke bosted, var fordi jeg visste at Bali var dyrt og midt i høysesong. I tillegg ønsket jeg å bosette meg i nærheten av Iris og Rino, som på daværende tidspunkt bodde i Seminyak. Iris hadde rådet meg til å prøve å finne et sted i Seminyak eller Legian, og det var nettopp det jeg hadde gjort. The Island Hotel, het det, og de skulle sende en sjåfør for å plukke meg opp. Endelig skulle jeg slippe å knote meg frem på et ukjent sted etter mørkets frembrudd. En seng stod allerede og ventet på meg, og enda bedre, en bil var på vei for å hente meg og alt jeg hadde å bære på. Det var unektelig en velkommen forandring.

The Island var perfekt! Det lå stille og rolig til i en liten bakgate, de hadde en liten restaurant med bar på taket, svømmebasseng i hagen, det var skinnende rent overalt, frokosten var gratis, internett var forholdsvis raskt, og den romslige, svale sovesalen hadde brede, myke og komfortable senger med kritthvitt sengetøy og dyner! Jeg visste umiddelbart at jeg hadde gjort lurt i å utforske litt på nettet i forkant. Bali er et sånt type sted. Hadde det vært en liten øy et annet sted i sørøst-Asia, en mindre by i India, fjellområdene i Nepal eller landsbygda i Laos, hadde ikke noen av stedene hatt nettsider og man måtte lett seg frem uansett. Men Bali er annerledes, mer utviklet, mer turistifisert.

På flyet ned havnet jeg ved siden av Ivan, som også var på rundtur. Han hadde valgt Bali for å surfe et par uker. Vi utvekslet mailadresser, og jeg inviterte han til å bli med ut kvelden etter. Hver tredje fredag i måneden er det nemlig en stor strandfest på et sted som heter La Plancha i Seminyak. Timingen min var helt riktig; dagen etter jeg landet var nettopp den tredje fredagen i juni, og Iris og Rino hadde varslet fest lenge før jeg kom. De hadde i tillegg besøk av to venninner fra Nederland, Marloes og Anneloes, så vi var en bra gjeng som hadde gledet oss til denne fredagen i lang tid. Ivan tok imot invitasjonen med et smil. Vi avtalte å mailes nærmere neste morgen.

Det viste seg å bli en aldri så liten utfordring ikke å ha mobil. Jeg hadde nummeret til Iris, men fikk ikke tak i henne den første gangen jeg fikk lånt meg en telefon for å ringe. Jeg husket imidlertid navnet på stedet festen skulle være, så jeg sendte både henne og Ivan en mail om at jeg kom til å sette meg der, og at de måtte komme dit. Videre leide jeg meg en scooter og kjørte opp til Seminyak, hvor jeg parkerte ved stranden og spaserte over til nærmeste butikk. Jeg spurte mannen bak disken pent om å få bruke mobilen hans et lite minutt, han sa ja, men Iris svarte fortsatt ikke. Jeg tenkte at jeg fikk sjekke om jeg hadde fått noen mail tilbake før jeg satte meg på La Plancha og ventet, så jeg fant en liten internettkafé et stykke oppi gaten. Ivan hadde svart og bekreftet at han kom om et par timer, men de andre hadde tydeligvis ikke vært på nett enda. På veien ned til stranden igjen, hørte jeg plutselig noen komme løpende og hoiende bak meg på fortauet. Jeg oppfattet ikke helt at det var meg de ropte til til å begynne med, men da lydene vedvarte og stadig kom nærmere, snudde jeg meg og oppdaget at det var mannen fra butikken. ”Your friend called back!”, skrek han med pusten i vranga og telefonen veivende i hånden. Jeg måtte le litt av alt oppstyret, men takket han pent og smilte oppriktig idet jeg slo nummeret til Iris. Endelig svarte det. De hadde avtalt å spise middag et annet sted, samt varme opp på en bar i Kuta først. ”Fader”, tenkte jeg, ”Ivan har jo heller ikke telefon, og nå har jeg sagt at jeg skal møte han på La Plancha”. Vi ble enige om at det var enklere å planlegge ansikt til ansikt, så Iris sa de skulle komme ned på La Plancha før de dro for å spise.

Jeg hadde knapt rukket å tømme den første ølen da Rino dukket opp. Vi fant ut at jeg skulle vente til Ivan kom, for så å ta med meg han i en taxi til Kuta og møte dem på Sky Garden, som baren de skulle til het. Det lød som en bra plan, og den funket som bare det. Ivan var på plass en liten time senere, og vi rakk faktisk frem til Sky Garden noen minutter før de andre.

Det var så utrolig koselig å se igjen både Iris og Rino! Venninnene var kjempesøte, Ivan skled rett inn, og vorspielet ble generelt veldig vellykket. Da de to timene med ubegrenset øldrikking for en beskjeden prislapp var over (sted og tidpunkt var ikke valgt tilfeldig, må vite), fortsatte vi til en annen bar i nærheten. Iris og Rino kjente jentene som jobbet der, så vi ble et par drinker for å hilse på dem. På scenen stod et band og spilte coverlåter. Jeg har ikke peiling på hvor det kom fra, men uten at jeg engang rakk å registrere det selv, hadde jeg avtalt med bandet at jeg skulle synge den neste sangen. Jeg klatret opp, tok mikrofonen og ga bånn gass. Det var hysterisk morsomt! Ingen hadde forventet det, aller minst meg selv, og hele baren sang med for full hals. Jeg skjønner nå hvorfor folk liker å opptre.

Veien gikk så videre til La Plancha, som var kveldens endelige destinasjon. Det var masser av folk, dansing i sanden og fantastisk stemning. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt ut lenger enn jeg gjorde. En tidlig start og de siste dagers reising tok knekken på meg pinlig tidlig, men jeg hadde det veldig gøy så lenge det varte.

Dette var den første av fire dager på Bali. Jeg hang i og var relativt effektiv, noe mopeden bidro betraktelig til. Det eneste som bremset effektiviteten min, var alle de pokkers énveiskjørte gatene i  Kuta. Jeg hatet å måtte kjøre gjennom byen – og til og med de gangene jeg ikke trengte det, havnet jeg for tusan meg midt i runddansen allikevel. Det tok alltid mellom en halvtime og en time og finne veien ut derfra. Jeg kjenner at jeg fortsatt blir frustrert når jeg tenker på det. Jeg er ikke så dum når det kommer til orientering, men når hovedveien mellom Legian og Kuta kun går i én retning, og den andre retningen består utelukkende av små, snirklete smug og bakgater uten skilt, da hjelper det fint lite å ha kompassnåla aldri så fininnstilt i hodet.

Dagen etter festen, og etter å ha rotet rundt i Kuta som antatt, fant jeg veien ned til Uluwatu. For de som ikke kjenner igjen navnet, så er det det mest kjente surfestedet på Bali. Jeg hadde på ingen måte tenkt meg uti, da bølgene er altfor store og jeg altfor uerfaren, men jeg hadde hørt det var vel verdt turen bare for å se. Det stemte bra. På klippen breaken slår inn mot, har de bygd opp en sjarmerende surfcamp med flere små barer ytterst på kanten, så det er mulig å få seg noe kaldt å drikke mens man ser på de som er i vannet. Da jeg var der, var det høyvann et par timer før solnedgang og et helt ypperlig tidspunkt å slå seg ned på en barkrakk på. Jeg telte over seksti surfere i vannet, minst halvparten av dem meget gode. Mens jeg satt der og drømte meg bort og ønsket at jeg kunne beherske bølger på den størrelsen, ble jeg invitert over til et bord av en munter gjeng fra Autralia og USA. Det som skulle bli én rolig øl og tilbake til Legian før det ble mørkt, ble ikke noe i nærheten. Det gikk fullstendig skeis da jeg bestilte den tredje ølen og oppdaget at det allerede var stupmørkt. Veien tilbake var lang, uopplyst og ukjent, og jeg hadde drukket mer enn jeg burde. Det var som om Mel, en irsk jente bosatt i Australia, leste tankene mine. Før jeg rakk å si et ord, hadde hun ordnet meg en seng å sove i, samt et lån, så jeg hadde råd til å spise middag med dem. Jeg hadde nesten ikke tatt med meg kontanter, da jeg bare hadde tenkt å bli en liten stund. Men Mel visste råd. Jeg kunne levere tilbake pengene til en engelskmann som bodde på et hotell i Legian dagen etter. Forundret og evig takknemlig, tok jeg imot både invitasjonen og sedlene og fortsatte kvelden i hyggelig selskap.

Bakdelen med denne spontane utflukten, var at jeg skulle bli hentet for å dra og dykke klokken 0700 neste morgen. Jeg kalkulerte at veien tilbake ville ta meg en knapp time hvis jeg kjørte rett på, og nærmere to dersom jeg rotet meg bort i Kuta. Det siste skjedde selvfølgelig. Heldigvis hadde jeg forutsett at det ville skje og kjørt allerede klokken 0500. Det var så vidt jeg nådde det.

Dykketuren gikk til Tulamben og USAT Liberty, et vrak som ligger rett utenfor nordvestkysten av Bali, og det var nesten en tretimers biltur for å komme seg dit. Da jeg fortalte at jeg hadde kjørt helt fra Uluwatu samme morgen, så de storøyd på meg, ryddet plass i baksetet og sa sov godt. Det gjorde jeg.

Vi gjorde to dykk – ett på vraket, og ett på korallveggen like ved. USAT Liberty stod så absolutt til forventningene, selv om sikten kunne vært bedre den dagen jeg var der. Deler av skipet er ganske medtatt, men det finnes fortsatt et par steder man kan svømme inn og gjennom. Det som gjør det til et ekstra spesielt vrakdykk, er at det yrer av liv i og rundt det. Jeg har dykket en del vrak tidligere, men dette var eksepsjonelt. Det var enorme stimer av fisk, og i hver eneste krik og krok, skjulte det seg et eller annet spennende. Beklageligvis så jeg ikke noe til den sjeldne Mola molaen området er så kjent for, men livet er langt, og det er neppe siste gangen jeg befinner meg i indonesiske farvann.

På veien tilbake holdt jeg meg våken og fikk med meg utsikten fra bilvinduet. Vi kjørte forbi templer og vulkaner, gjennom sjarmerende landsbyer og nydelig landskap hyllet med uendelige, grønne risterasser. Solen skinte fra en skyfri himmel. Det luktet friskt av blomster og vanilje. Den fredelige stillheten kilte meg i ørene, og jeg kunne høre meg selv tenke ”om jeg reiser til Bali igjen, skal jeg utforske mer av den nordlige delen”.

Jeg dumpet ned i en av sofaene på the Island, hvor jeg kom i snakk med en australiener som het Udit. Han var pilot for et lite flyselskap i Indonesia og fortalte meg at han var på vei til Thailand på ferie. Jeg fikk låne telefonen hans, ringte Iris og avtalte å møte dem på La Plancha. Det var Marloes’ siste kveld (Anneloes hadde allerede reist), i tillegg til at noen venner av dem skulle spille konsert der. Det hørtes hyggelig ut. Det syntes Udit også og ble med. På veien kjørte vi innom hotellet jeg hadde fått skrevet ned adressen til på en lapp og leverte de lånte pengene i en konvolutt i resepsjonen. Kvelden på La Plancha ble rolig, men kjempekoselig.

Den neste dagen var min siste, før jeg hadde planlagt å forflytte meg til Flores. Jeg stod opp og spiste frokost med Udit, som skulle fly til Bangkok noen timer senere, pakket en liten dagssekk og hev meg på scooteren. Nok en sirkusrunde i Kuta, dog noe kortere enn de foregående dagene (hadde jeg hatt noen dager til, skulle jeg lært meg de plagsomme veiene ut og inn), og deretter en ordentlig sikksakkrute til Ubud. Som nevnt tidligere er ikke akkurat skilting det disse balineserne fortjener skryt for, men ved hjelp av en omtenksom og velvillig lokalbefolkning, finner man stort sett det man leter etter til slutt. Det skal de ha for.

Ubud var et lite og tilbakelent sted med god atmosfære og nydelige omgivelser. Jeg ruslet meg en runde i gatene, tok en ispause og knipset noen bilder, før jeg fant veien ned til templene i Monkey Forest. Jeg vet ikke hvor mange som har fulgt bloggen min fra starten av, men det kan være det dukker opp noen minner om at jeg utviklet et noe anstrengt forhold til aper i India (jeg husker det i alle fall veldig godt). Jeg var således en anelse skeptisk da jeg ruslet inn i skogen alene, vel vitende om at det krydde av dem der. Til min store glede skjønte jeg fort at apene på Bali vet å oppføre seg bedre enn sine brødre i nord. De var nysgjerrige, men aldri aggressive. Sakte, men sikkert, ble Macuaqene søte igjen. Takk og lov for det.

Da jeg kom tilbake til Kuta, og hadde sporet av som vanlig, fikk jeg låne telefonen til en sikkerhetsvakt jeg stoppet for å spørre om veien, og ringte Iris. De hadde snakket om å reise til Uluwatu for å se det daglige danseshowet i solnedgangen, så jeg ville høre om det var det som var planen for kvelden. De hadde slått det fra seg, men ville møtes senere. Jeg tittet på klokken og vurderte det dithen at jeg fortsatt kunne rekke det, bare jeg husket veien og ikke kjørte feil.

To minutter før showet skulle dra igang, parkerte jeg scooteren min på den åpne plassen nedenfor tempelet. Det hadde gått på hengende håret. Det viste seg å være en klok avgjørelse å ta turen, for ilddansen de fremførte var både underholdende og imponerende. En fin avslutning på Balioppholdet, tenkte jeg. Men kvelden var ikke over helt enda, og jeg fant ut at jeg ville svinge innom baren der jeg hadde møtt den hyggelige gjengen to kvelder i forveien, før jeg kjørte tilbake. Jeg hadde ikke snøring på om de ville være der eller ikke, men jeg syntes det var for dumt ikke å sjekke når jeg først var i nærheten.

De satt og skålte rundt nøyaktig det samme bordet; Mel, Jason, Daniel og Michael. Jeg ble møtt av klemmer og smil – og nesten uglesett da jeg sa jeg ikke hadde tid til å bli så lenge. Tilbudet om overnatting ble lagt på bordet nok en gang, men jeg forklarte at jeg måtte tilbake, siden jeg skulle reise neste dag, måtte levere tilbake scooteren og ville si hadet til vennene mine. Hadde jeg hatt flere dager, hadde jeg naturligvis slått til og blitt med på festen.

Jeg møtte Iris og Rino på en restaurant på stranden i Seminyak. Derfra fortsatte vi til en bar, der en venninne av dem skulle spille. Hun hadde begynt da vi kom, og beklageligvis var vi så trøtte og slitne, at vi måtte gå litt før hun var ferdig. Men vi fikk hilst på i pausen, og aller viktigst – støttet opp om en fantastisk dyktig gitarist og sangerinne. På veien hjem, ble jeg med hjem til Iris og Rino for å se hvordan de hadde det. Jeg ble sittende en liten stund, før jeg klemte begge hadet og tuslet tilbake til the Island for å pakke og legge meg. Jeg ble liggende våken og tenke på dagene som hadde gått og de mange opplevelsene og meneskene de hadde bragt med seg. Noen ganger går tiden bare så altfor fort. Jeg lurte på om jeg skulle greie å bremse tempoet litt når jeg kom til Flores.

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

En smak av Borneo, del II

På bussen til Sepilok, ble jeg plassert ved siden av en jente jeg syntes jeg kjente igjen fra Scuba Junkie Backpackers. Hun så lenge og granskende på meg da jeg satte meg ned, men ingen av oss ytret et ord før en liten halvtime senere. Hun het Yoshimi, og hun hadde bodd på Scuba Junkie. Grunnen til at hun ikke hadde sagt noe til å begynne med, var at hun ikke fikk det til å rime at jeg kom på bussen så langt fra Semporna, hvis jeg var den hun trodde jeg var. Da jeg forklarte hva som hadde skjedd, begynte vi begge å le. Det ble en koselig busstur, og vi fant ut at vi hadde eksakt samme plan for de neste fire dagene.

Vi hoppet av bussen langs hovedveien og gikk den siste biten opp til Uncle Tan Wildlife Adventures. Yoshimi fortalte meg at David, en engelskmann vi begge kjente fra Semporna, også var på vei – og ganske riktig; en liten time senere kom han ruslende over gårdsplassen med sekken og smilet på.

Alle tre sjekket inn på samme rom og nøt deretter en rolig dag i hagen. Jeg fikk skrevet litt på bloggen og booket noen viktige flybilletter, mens David og Yoshimi puslet med sine egne lenge utsatte gjøremål. Det blir gjerne sånn når man forflytter seg ofte. Man skyver alt av småting foran seg; det være seg klesvask, skriving, bildeorganisering, betaling av regninger, booking av billetter, bosted osv. Innimellom er det derfor nødvendig å sette av en hel dag til absolutt ingenting annet enn nettopp slike oppgaver, og det gjør underverker for sjelefreden.

Neste dag begynte moroa. Vi hadde meldt oss på en tredagers campingtur i regnskogen, men før den gikk av stabelen, rakk vi en svipp innom Sepilok Orangutan Sanctuary. Vi passet på å legge besøket vårt til morgenmatingen, hvilket mer eller mindre garanterer et glimt av ”the man of the forest”, som ordene orang og hutan betyr på indonesisk. Det skulle ta en god stund før den første våget seg ut på fôringsplattformen, men så fort nummer én var trygt på plass ved matfatet, dukket nestemann opp. Orangutanger er noen ordentlig snåle skapninger. De er fryktelig sky, så man skal ikke lage mye leven før de trekker seg tilbake og forsvinner inn blant trærne igjen. Heldigvis ble disse to værende rundt plattformen en god stund. Jeg visste at vi var i nær slekt med orangutangene, men jeg hadde ikke snøring på at vi delte så mye som 96,4% av DNA’et vårt med dem. Ikke rart vi føler oss så knyttet til disse oransje pelsdottene, som beveger og oppfører seg omtrent identisk med oss selv.

Mens vi satt på en av rasteplassene utenfor selve parken og ventet på at neste filmforestilling skulle snurre igang, hørte jeg plutselig en lett labbing på taket over oss. Jeg tittet opp og så konturene av fire føtter som lusket mot det ene hjørnet. Forsiktig reiste jeg meg opp og snek meg i samme retning, hele tiden med blikket vendt oppover og festet på den diffuse skyggen over meg. Da jeg kom frem til hjørnet, stoppet jeg. Det samme gjorde skapningen på taket. Og sånn ble vi stående en stund, helt til jeg stakk hodet ut over kanten, i et forsøk på å se bedre. Min nye venn hermet (her er det egentlig veldig fristende å bruke ordet apet), og plutselig stod jeg ansikt til ansikt med en liten hannorangutang, som hang ut fra takbjelken, kun en halvmeter fra meg. Jeg tror hjertet mitt smeltet på flekken. Den tøyset og tullet seg et lite minutt, før den smatt opp på taket igjen og gjentok leken på den andre siden. Så der holdt vi på, frem og tilbake. Det store spørsmålet var hvem som kom til å gå lei først. Svaret? Ingen av oss. Det herlige møtet ble avbrutt av en jente som spiste kjeks. Helt riktig. Den dumme apen forlot meg til fordel for en jente som spiste kjeks. Og hva tror dere skjedde da apen hoppet på jenta og tok fra henne kjeksen? Onkel skogvokter kom løpende og leide han derifra fordi han hadde sosialisert hakket for mye. Bare så det er sagt, så syntes jeg det var veldig positivt, selv om det kanskje ikke høres sånn ut. Orangutangene er der for å trenes opp til å klare seg selv i det fri, så å omgås for mye med mennesker setter prosessen tilbake og er på ingen måte bra for dem. Det er bare litt vanskelig å tenke så objektivt når man titter rett inn i de brune, elskverdige øynene på en.

Campingturen begynte med handling på et supermarked på veien. Det var siste mulighet til å plukke med seg det man eventuelt måtte mangle, og det man kunne komme til å få lyst på. For min del var det hovedsakelig snakk om regntøy. Etterpå var det tilbake på bussen og et par timers kjøring, før vi kom frem til en liten brygge langs Kinabatanganelven, hvor to båter ventet på å ta oss den siste biten frem til campen. I utgangppunktet var ikke denne delen av turen noe annet enn en transportetappe, men båtmannen vår sa at han ville stoppe dersom vi så noe spennende underveis.

Det tok ikke lang tid før det jublet bak i båten og farten sakket. Vi hadde tydeligvis kommet over noe det var verdt å stanse for, skjønt jeg kunne ikke se noe annet enn trær og himmel. En ivrig finger pekte på en av de høyeste grenene i et digert tre, og sannelig landet ikke blikket mitt på en vill orangutang som satt og tygde på en frukt der oppe. Hele båten var i ekstase. Det er ikke ofte man er så heldig å få øye på orangutanger i naturen, nettopp fordi de er så sjenerte.

Etter å ha knipset noen håpløse langdistansebilder og omtrent pådratt oss kink i nakken, bega vi oss motvillig videre oppover elven. Langs begge sidene strakk regnskogen seg helt ned til de gjørmete breddene. Det frodige grønne stod i nydelig kontrast til det brunoransje vannet, og de mørkeblå skyene på himmelen la et magisk lokk på det hele. Jeg forsvant inn i min egen drømmeverden, helt til den jevne duren fra motoren endret frekvens og dro meg tilbake til virkeligheten. Kun noen hundre meter fra målet vårt skjedde det, utrolig nok, igjen, og denne gangen så vi den samtidig, alle mann. Det var en gigantisk hannorangutang, midt i byggingen av et rede. For en flaks! Til og med båtmannen vår gliste med hele seg og understrekte at dette var svært sjeldent. Jeg var overlykkelig og tenkte for meg selv at dersom resten av turen ble halvparten så bra som den hadde begynt, var det duket for litt av en naturopplevelse.

Campen var så utrolig mye mer enn jeg hadde håpet på. Det var alt du kunne ønske deg og mere til. Da vi booket turen, fikk vi høre om og om igjen at det var en meget primitiv camp med begrensede fasiliteter og mye gjørme. Vi måtte ikke forvente  noen luksus osv. Vi hadde vel ikke tenkt å dra på campingtur for å velte oss i luksus! Uansett gjorde alt dette snakket om elendige kår at vi trodde vi skulle komme til et gjømehøl, hvor vi omtrent måtte vade til en illeluktende utedo og sove på maurtuer og ormebol. Det var ikke i nærheten av hva som møtte oss. Alt var bygd opp på påler og gangbroer, så gjørmen fløt ubemerket forbi under oss. Det var rent vann i tønnevis, doene var bedre enn de jeg hadde betalt for å bruke mange steder, og teltet vårt, som var mer som en liten hytte, var tørt og fint og romslig. Jeg husker at jeg lurte på hva slag snobbete turister de hadde hatt besøk av tidligere, for jeg, så vel som alle de andre i gruppen, fant stedet upåklagelig og fantastisk sjarmerende.

For å gjøre kort prosess, så tilbragte vi tre dager ute i naturen. Vi gikk en del til fots, men brukte mesteparten av tiden i båt på elven, da det er lettere å komme tett på dyrelivet på den måten. Noen av utfluktene fant sted i dagslys, andre i ly av nattemørket. Jeg skrev faktisk en komplett liste over alle artene vi fant, men jeg ser ikke noe poeng i å dele hele den her. Jeg kan i stedet fortelle at de absolutte høydepunktene var orangutangene (naturligvis), en flokk proboscis monkeys (finnes kun på Borneo), en leopardkatt og de lysende øynene til en krokodille som jaktet i natten.

Før, innimellom og etter alle aktivitetene, var det masser av tid til avslapning og sosial moro. Guttene som jobbet der var ihugede fotballspillere og noen ordentlige kløppere på gitar, så det ble mye ballsparking (ikke på meg dessverre, kneet mitt måtte pent sitte på sidelinjen og se på) og enda mer allsang. Jeg forelsket meg hodestups i kveldene der ute; i den ildrøde solnedgangen fra bryggen nede ved elven, i lyden av de lekne apene som herjet i trærne, og i silhuettene av alle flying foxene som skjøt ugrasiøst over den mørknende himmelen. Deretter forelsket jeg meg i de sene, lommelyktmiddagene, etterfulgt av gitarjamming og sang, og i lydene fra regnskogen, orkesteret av insekter og frosker, som vugget meg i søvn hver natt. Livet var akkurat sånn det skulle være, og jeg nøt hvert sekund av det.

Den andre og nest siste dagen hadde vi en god del fritid, om man kan kalle det det, så David og jeg bestemte oss for å dra og fiske. Vi fikk med oss hver vår fiskestang, en boks med mark, en båt, samt en til å kjøre den. Jeg hadde ikke elvefisket på det jeg kunne huske, og David hadde aldri fisket i det hele tatt, så vi var som to oppspilte småunger der vi satt i båten på vei nedover strømmen.

Før vi engang hadde rukket å kaste første gang, skvatt vi kraftig av lyden, og deretter synet, av en krokodille som hev seg uti vannet fra elvebredden og forsvant. Jeg klappet og skalv om hverandre. Det var en ubeskrivelig følelse. Jeg var i hundre over å ha sett en krokodille, samtidig som jeg syntes den var litt vel nære og båten en smule liten. Bekymringene forsvant imidlertid fort da det nappet i snøret, og jeg halte ombord min aller første catfish.

Båtmannen vår brukte noe hjemmesnekret utstyr jeg aldri har sett maken til og dro, på mirakuløst vis, opp en hel haug med gigantiske reker. Selv fikk jeg fire fisk og en ål og var storfornøyd med det. Tanken var å tilberede fangsten til middag samme kveld, men vi trengte noe å komplettere måltidet med. Båtmannen glimtet til og foreslo at vi kunne gå inn i regnskogen og plukke med oss noen ville grønnsaker. Utfordringen var bare at vi måtte komme oss over den gjørmete elvebredden først. Hvis du noen gang har forsøkt å gjøre det samme, så vet du hvor usannsynlig glatt det er, og du vet at underlaget gir etter og sklir ut dersom du er uforsiktig. Hvis du nå har fulgt med og vært oppmerksom, så vet du også at det var krokodiller i denne elven. Jeg var derfor ikke veldig for idéen, men syntes heller ikke jeg kunne sitte igjen i båten og la guttene gjøre all jobben. Så da ble det til at vi kavet oss frem, alle tre, barbeint og så latterlig underlegne om en av våre reptilvenner skulle finne på å hilse på.

Det gikk så det suste, og vi høstet tre digre bunter i rekordfart. Jeg kan ikke si at jeg var spesielt høy i hatten der jeg tråkket rundt på bunnen av regnskogen uten sko, men absolutt ingenting kom så mye som nær meg, annet enn bakken under føttene mine. Oppdrag vel overstått. Kun den kronglete tilbakeveien gjenstod. Jeg tror jeg skøytet meg gjennom alt som het gjørme på mindre enn et halvt åndedrag, og trygt på plass i båten igjen, kjente jeg meg mer enn lettet og veldig klar for å dra tilbake til campen. Jeg hadde hatt nok spenning for en stund og så frem til å sette tennene i disse grønne vekstene vi nettopp hadde risikert liv og lemmer for. Jeg husker at jeg bemerket høylytt at de best burde smake bedre enn noe annet jeg noensinne hadde smakt.

Det var ikke så langt ifra. Middagen var alldeles utsøkt, og merk at det kommer fra en som ikke er overbegeistret for fisk i utgangspunktet. Når det er sagt, så kan jeg vel kanskje ikke nekte for at det faktum at vi hadde fanget alt selv sannsynligvis bidro til noe av matgleden. Det var heller ikke feil å avslutte gildet med et par kalde øl, kortspill og tradisjonell musikk.

Vi var en glad og munter gjeng som klatret ombord i båtene og vinket farvel til Uncle Tan’s Wildlife Camp ved eventyrets slutt den tredje ettermiddagen. Alle var meget fornøyde med de siste dagers opplevelser og hadde egentlig mest lyst til å bli en uke til. Om du leker med tanken på å dra til Borneo, kan jeg, som du sikkert allerede har skjønt, definitivt anbefale deg å spandere en del av oppholdet ditt på denne utflukten (link ligger på forsiden). En annen grunn til å støtte dette selskapet, er at Tan, som startet og eier det, tar inn arbeidsløse, men ambisiøse, ungdommer og gir dem et hjem og en jobb. Han har finansiert utdannelsen til flere av dem, og alle jeg snakket med mens jeg var der hadde utelukkende positive ting å si om han og måten han driver på. Om alle opplysningene stemmer er selvfølgelig en annen sak. Personlig velger jeg å tro det.

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

En smak av Borneo, del I

Klokken viste rett etter midnatt da jeg landet i Kota Kinabalu på Borneo. Jeg hadde gjort fint lite forhåndsresearch, så agendaen min var relativt blank, og jeg hadde egentlig ikke den fjerneste anelse om hvor jeg skulle. Det eneste jeg visste med sikkerhet, var at jeg ønsket å se noen orangutanger (fortrinnsvis ville) før jeg dro igjen, samt at dykking rundt Sipadan var et absolutt must.

Det viste seg at Semporna på østkysten var stedet å slå seg ned dersom man ville ut til Sipadan. Dette fordi det ikke lenger er tillatt å bo på selve øyen, noe som er litt kronglete, men et viktig tiltak for bevaringen av et av verdens vakreste dykkesteder. Etter en kort natt på et billig herberge i Kota Kinabalu, fant jeg derfor første buss østover og la i vei.

Mitt første møte med Malaysisk Borneo var utelukkende positivt. Alle smilte og var fryktelig hjelpsomme – til tider mer behjelpelige enn jeg egentlig ønsket. Ikke at man skal klage over det på noen måte, men enkelte ganger er det helt i orden å knote seg frem på egenhånd, uten å bli stoppet hver tredje meter og måtte forklare hvor man kommer fra og hvor man er på vei.

Semporna i seg selv var ikke akkurat superspennende, men det engasjerende og livlige dykkemiljøet gjorde det til et hyggelig sted å være en liten uke. Jeg bosatte meg på Scuba Junkie Backpackers, beleielig beliggende rett over gaten for et dykkesenter med samme navn. Det første jeg fikk høre da jeg ankom, var at alle turene til Sipadan var fulle i flere uker fremover. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Det jeg hadde feilet grovt på, var å undersøke regelverket rundt dykkingen i farvannet omkring Sipadan. I og med at det er et fredet område, har de innført en maxgrense på antall dykkere i vannet per dag. Denne ligger på 200, og tillatelsene fordeles mer eller mindre jevnt mellom de ulike dykkeoperatørene i Semporna og på de nærliggende øyene. Lettere skuffet, satte jeg navnet mitt på en håpløst lang venteliste og booket en dykketur til Mabul Island neste dag.

Ved frokosten den påfølgende morgenen, overhørte jeg en jente si at hun hadde snublet over en ledig plass til Sipadan med Sipadan Scuba. De hadde tydeligvis fått inn en avbestilling, men det var uvisst hvor mange den gjaldt. Jeg svelget brødskiven på langs og beinet over gaten, i håp om at de hadde en åpning til meg også. Nok en gang hadde jeg mer flaks enn jeg fortjente. Den blide damen bak skranken kunne fortelle meg at hun hadde plass til meg dagen etter, men jeg måtte betale hele beløpet kontant med det samme for at hun skulle kunne skaffe meg tillatelsen jeg så sårt trengte. Jeg kastet et raskt blikk på klokken og kjente stressnivået stige. Det var ti minutter til jeg skulle møte på Scuba Junkie for å dra over til Mabul Island, jeg hadde ikke mer enn halvparten av beløpet, og jeg visste at minibanken nedi gaten var tom for penger, samt at neste mulighet lå helt på den andre siden av byen. Jeg så flaksen jeg hadde vært velsignet med to øyeblikk tidligere flakse motvillig ut av vinduet. Slaget var tapt.

Nedslått og oppgitt tuslet jeg inn gjennom dørene til Scuba Junkie for å melde min tilstedeværelse. Jentene som var på jobb lurte på hva det bedrøvede ansiktet skyldtes, og jeg forklarte situasjonen. De så på meg, på hverandre og deretter på klokken. “Go sweetheart! You have a shot at getting to Sipadan, take it! We’ll wait for you if you make a run for it”. Jeg tror jeg var ute av døren før de hadde sagt run.

Det hører med til historien at flipfloppene mine hadde gått i stykker i Thailand, og at jeg ikke hadde summet meg til å erstatte dem. Jeg var derfor barbeint og må ha sett ut som litt av en tulling der jeg sprintet gatelangs uten sko, med et håndkle, som jeg forøvrig tviholdt med begge hender, flaksende fra skuldrene. Jeg rundet gatehjørner uten å se meg for, trosset hissig trafikk, tråkket i hundedritt og matrester – alt for å finne en kø på bortimot tjue personer utenfor den eneste minibanken som var i funksjon. Her var det ingen tid å miste. Språkbarriere fikk være språkbarriere. Jeg simpelthen måtte komme meg fremst i den køen, det var ingen annen måte å redde dagen på.

Jeg vet ikke om det var den energiske imitasjonen av en båt som legger fra kai, den frenetiske klokkepekingen eller desperasjonen i den andpustne stemmen min som gjorde utslaget, men plutselig tok alle et skritt til side og slapp de bare føttene mine frem. Det var som en rød løper lå foran meg, med Sipadantillatelsen glitrende i den andre enden. Jeg takket, bukket og neiet med ryggen til gjennom hele uttaksprosessen, stakk pengene i lommen, la beina på nakken og durte tilbake til Sipadan Scuba og Scuba Junkie. Stormende applaus tok imot meg der jeg kom heseblesende bortover fortauet, og denne gangen var jeg alt annet enn et bedrøvet ansikt.

Dykkingen rundt Mabul Island var helt fantastisk! På det første dykket, fant buddien min og jeg tre Bamboo Coral Catsharks krøllet sammen under en diger stein. Tilfredsstillelsen var enorm, da det er svært sjelden å se hai, og spesielt den typen hai, i akkurat det området. Mabul er mest kjent for muck diving, det vil si mindre ting, som pygmy seahorses, blue-ringed octopuses, nudibranchs osv. Det er et mekka for undervannsfotografer, og jeg begynte selv min karriere der, skjønt jeg kan ikke akkurat påstå at jeg produserte særlig gode bilder i begynnelsen. Når jeg får raskere nett, skal jeg legge ut noen av bildene jeg har tatt senere på turen, etter at motivøyet, lyskunnskapen og dermed kvaliteten ble betraktelig bedre.

Alle overflateintervallene ble tilbragt på øyen, og det er en nydelig, liten øy. Beklageligvis forsøpler den beskjedne lokalbefolkningen overraskende mye, så det grunne vannet innenfor revet er ikke veldig innbydende for badere. På den andre siden er det derimot mye renere og penere, og der kan man også leie seg inn i et såkalt longhouse, om man ønsker å komme seg vekk fra Semporna noen dager.

På veien tilbake, passerte båten en skilpadddeorgie i vannskorpen. Vi var flere ombord som aldri hadde bevitnet dette sjeldne fenomenet før, så vi hang over ripa på rekke og rad og glante storøyd, alle mann. Jeg må vel si at jeg følte meg litt som en kikker, men det var så fascinerende å se alle finnene og skallene plaske og danse grasiøst i vannet at jeg ikke maktet å trekke til meg øynene.

Den neste dagen bragte en av de desidert beste undervannsopplevelsen jeg noensinne har hatt. Jeg trengte ikke engang å hoppe i vannet, før jeg innså hva slags skattekiste jeg befant meg i. Det krydde av liv på og rett under overflaten, og det turkise vannet var krystallklart så langt øyet kunne se. Jeg satt og gapsmilte mens jeg telte skilpaddene rundt båten. Da jeg kom til femti, ga jeg opp og begynte å le.

Mitt favorittdykk utenfor Sipadan var utvilsomt Barracuda Point. Jeg har aldri dykket et sted hvor det er så mye å se på at du rett og slett gir opp å signalisere til buddien din. Det var bare ikke mulig å få med seg alt som foregikk. Hodet mitt gikk trill rundt som på en ugle, og jeg visste ikke om jeg skulle konsentrere meg om barracudastimen over meg, jackfishstimen jeg var inne i, den passerende bumphead parrotfishstimen, alle skilpaddefamiliene som fløt bedagelig forbi, eller de tretti-førti haiene som sirklet rundt oss gjennom mer eller mindre hele den timen vi var nede. Enkelte steder la haiene seg ned på sanden (såkalte cleaning stations) og tillot oss å svømme nesten helt opp til dem. I de tilfellene var det rimelig enkelt å prioritere hva man ville fokusere oppmerksomheten sin på.

Jeg kunne fortsatt å fortelle om de ulike dykkestedene og –opplevelsene i det uendelige, men jeg tror jeg allerede har lyktes med å formidle budskapet mitt. Om du befinner deg i Malaysia og er interessert i dykking, er det veld verdt å påspandere seg flybilletten over til Borneo og Sipadan. Husk bare å forhåndsbooke, så du ikke gjør bomtur, sånn som jeg nesten gjorde.

Da vi kom tilbake til Semporna den ettermiddagen, henvendte jeg meg til den samme damen som hadde ordnet meg plassen morgenen i forveien. Jeg spurte om det fantes noen som helst slags mulighet for å komme seg ut dit en gang til i løpet av den kommende uken. Hun grublet lenge, lette litt på dataen, tittet på meg og vendte blikket tilbake til skjermen. Til slutt sa hun: “We have a package with two days of diving different sites and one day in Sipadan. The Sipadan trip is the day after tomorrow. I don’t normally do this, but I will break it up for you and sell you just the Sipadan part of the package if you really want it that much”. Jeg tok meg selv i å hoppe opp og ned på stedet. Klart jeg gjorde!

I og med at jeg hadde brukt så mye penger på dykking allerede, fant jeg ut at jeg like så gjerne kunne bruke litt mer. Hvorfor ikke dytte inn en dag til imellom, for deretter å avslutte hele undervannseventyret med en siste, spektakulær tur til Sipadan? Jeg hadde overbevist meg selv før tankerekken var tenkt ferdig, og da jeg løftet blikket, oppdaget jeg at beina mine hadde fraktet meg nesten hele veien til Scuba Junkie. Jeg gikk inn, booket neste dag – og tuslet fornøyd og glad for å møte og få noen bilder av Vincci og Zing, et par jeg ble kjent med på Sipadanturen.

Den tredje dagen under vann fant sted rundt Sibuan Island. Når det kommer til koraller, fisk og farger, kan ikke Sibuan sammenlignes med noen av de andre stedene i området.  Om du derimot tar det for det det er, er det vakkert på sin egen måte. Store deler av revet er dødt, men innimellom det hvite og triste kan du se nye, fargerike koraller titte frem og klamre seg fast til livet. Det er som om de viser fingeren til verden og sier “ikke snakk om at dere skal få knekke oss”. Jeg husker at jeg syntes det minnet meg om friske vårblomster på en kirkegård, og det var nettopp denne kontrasten som gjorde at jeg fant stedet så nydelig.

På land er Sibuan mer pittoresk enn noen av de andre øyene jeg så og besøkte mens jeg var på Borneo. I luftlinje måler den neppe mer enn halvannen kilometer, og alt du finner på denne lille strekningen er palmer, hvit sand og en knøttliten filippinsk bosettelse. De små barna herjet nakne rundt i vannkanten, mens de litt større guttene føyk til topps i hver sin palme, i håp om å kunne selge oss noen kokosnøtter. Naturligvis kjøpte vi, og de smakte himmelsk.

Denne dagen skjedde det noe som aldri har skjedd meg før, og jeg er smertelig klar over hvorfor. Etter at jeg begynte å dykke med kamera, ble jeg, ikke overraskende, litt mindre oppmerksom på de andre dykkerne i vannet. Man kan vel kanskje gå til det skrittet å kalle meg direkte uoppmerksom til tider. Normalt sett har det ikke så mye å si, da buddyen din alltid vil holde et øye med deg, og man aldri er spesielt langt fra hverandre uansett. Problemet dukker ikke opp før man treffer på litt strøm og en liten meter fort kan bli til så mange, mange fler. Det var akkurat det som var tilfellet utenfor Sibuan.

Vi gikk ut fra stranden og holdt tett sammen helt fra begynnelsen av. Alle var inneforstått med at det kunne være litt strømt lenger ute, samt at det var mulig vi måtte endre retning dersom det ble for voldsomt. Alt gikk strålende, helt til jeg og kameraet mitt oppdaget en meget finurlig scorpionfish, som var gul og rød og kjempefin. Strømmen hadde så vidt begynt å lugge, så jeg la merke til at jeg måtte sparke litt for å holde meg i ro. Det jeg dessverre ikke var klar over, var at den skulle bli så vanvittig mye sterkere bare noen meter lenger fremme. Så mens de andre dykkerne, uvitende om at jeg ikke var med på lasset, ble spyttet ut til havs med strømmen, hang jeg igjen i min egen, lille boble, fortsatt like forundret over den merkelige skapningen jeg hadde funnet.

Det gikk ikke lange stunden før jeg løsrev meg og kikket opp fra kamera, men de få minuttene som var gått var alt som skulle til. Jeg kunne ikke se en kjeft. Jeg ressonerte meg frem til at de hadde blitt tatt av strømmen, og at jeg også burde hive meg inn i den og sparke på i ett minutt, som er den tiden man skal bruke på å lete, før man eventuelt går opp til overflaten og møtes der i stedet. Jeg gjorde som jeg hadde tenkt og skjøt avgårde ut i det blå. Sparkingen økte tempoet såpass at jeg var helt sikker på at jeg ville ta dem igjen i løpet av få sekunder. Helt feil. I stedet fjernet jeg meg lenger og lenger fra både de andre dykkerne og stranden. Da jeg hadde telt ned fra seksti og fortsatt ikke sett snurten av noen, gikk jeg derfor opp til overflaten for å få et overblikk. Jeg var forberedt på at jeg skulle være et stykke fra land, men det jeg så da jeg kom opp, vippet meg nesten av pinnen. Riktignok var øyen liten, men nå var den redusert til en pepperkake.

Da ingen av de andre var å se, la jeg på rygg og begynte å svømme. Jeg visste at det var en umulig oppgave å svømme hele den veien med alt utstyret på, men noe måtte jeg gjøre. Etter et par minutter, ga jeg imidlertid opp. Strømmen var altfor sterk. Jeg kom meg ikke av flekken. I et forsøk på å lure meg ut av den verste rip’en, begynte jeg i stedet å svømme sidelengs langsmed øyen. Det hjalp, og etter en stund sluttet den å dytte meg ut. Jeg er usikker på hvor lenge jeg lå på ryggen og sparket, men det var uansett helt tydelig at de der nede ikke hadde oppdaget at jeg var borte. Jeg hadde aller mest lyst til å gå ned igjen, gjøre sikkerhetsstoppen min og avslutte på riktig måte, men jeg visste at hvis jeg gikk ned, og de kom opp mens jeg var under, ville det bryte ut kaos og leteaksjon. Det var jeg ikke spesielt interessert i, så jeg ventet…og ventet…og ventet. Til slutt dukket buddyen min, Dan, endelig opp noen hundre meter bortenfor meg. Han ropte. Jeg bannet. Vi svømte mot hverandre, møttes på halvveien, gikk ned og fullførte dykket på korrekt vis.

(Heldigvis var Dan dykkeinstruktør og hadde med seg både fløyte og oppblåsbar “pølse”, så vi fikk tilkalt båten, som kom og plukket oss opp.)

Vel tilbake på land, ble det mye latter og tøysing om det som hadde skjedd. Jeg ble mobbet for at jeg var så fjern og opptatt av en fisk at jeg mistet de andre, og Dan ble terrorisert for ikke å ha oppdaget at han manglet en dykker. Ingen skade skjedd, og situasjonen var aldri farlig – bare litt smålei på grunn av strømmen og den lange ventetiden.

Etter to runder til med dykking og herlig overflatetid på den sjarmerende øyen, satte vi kursen tilbake mot Semporna og fest. Det var fredag og duket for den ukentlige bandkvelden på Scuba Junkie.

Det ble altfor sent. Bandkvelden var knallmorsom og bød på allsang, biljard og billige drinker. Alt som krøp og gikk av dykkere og dykkeinstruktører, gjennomreisende så vel som fastboende, var til stede, og stemningen stod i taket. Da musikken omsider stilnet og dørene stengte, burde jeg vært fornuftig og gått og lagt meg. I stedet greide Mel og Paul, to av instruktørene som jobber på Scuba Junkie, å lure meg med videre til en forferdelig luguber karaokebar et stykke lenger opp i byen. Jeg prøvde å si god natt sikkert ti ganger, men hvert eneste forsøk ble slått ihjen av en ny øl eller sang. Til slutt hadde jeg nådd det stadiet hvor jeg ga blaffen i morgendagen og lot det stå til. Jeg skulle komme til å angre bittert da vekkerklokken kimte noen få timer senere.

Gudskjelov var det cirka halvannen times båttur ut til Sipadan, så jeg krøllet meg opp i et hjørne og sov hele veien. Man kan være så trøtt og sliten man bare vil, men når man treffer vannet, kvikner man alltid til. Det var ikke noe annerledes denne dagen, så, til tross for mangel på søvn og et snev av fyllesyke, ble det en knallopplevelse, nok en gang. Det kostet meg riktignok det meste jeg hadde av overskudd, så det var bare så vidt jeg orket å gå ut igjen for å si hadet til alle etter at sekken var pakket den kvelden. Jeg hadde blitt kjent med utrolig mange bra mennesker i løpet av den lillle uken jeg var i Semporna, så jeg kom frem til at det ville vært direkte uhøflig ikke å ta farvel på en ordentlig måte. Dessuten var det en del bilder og mailadresser som måtte utveksles før avreise.

Fire måneder rundt omkring i Asia hadde lært meg at alt alltid, uten unntak, var forsinket. Jeg følte meg derfor ganske så rolig og avslappet da jeg ruslet oppover mot busstasjonen fem minutter før planlagt avgang. Jeg skulle imidlertid få meg litt av et stallsjokk. Da jeg ankom perongen var den fullstendig blåst for mennesker, og bussen jeg skulle med var ikke å se noe sted. Jeg var to usle minutter for sen, og de hadde søren meg kjørt fra meg! Jeg visste ikke om jeg skulle le eller fortvile. Hvor utrolig typisk er det ikke at den eneste gangen man selv kalkulerer med en forsinkelse og dukker opp et par minutter for sent, er den samme gangen bussjåføren faktisk bestemmer seg for å være presis.

Som nevnt tidligere, er folk på Borneo fryktelig hjelpsomme. Det tok derfor ikke lang tid før noen hadde ringt bussjåføren og bedt han om å vente på neste stopp, samt avtalt med en annen buss, som skulle i samme retning de første milene, at jeg kunne sitte på med den et lite stykke. Alt ordnet seg på null komma svisj, og etter cirka en times tid, dumpet jeg ned i riktig sete på riktig buss. Neste stopp – Sepilok.

 

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

Gjensyn med gamle venner i Thailand

I skrivende stund, befinner jeg meg på dekk av en 46 fot katamaran av merket Fountaine Pajot. Ved siden av meg står en nymikset rom & cola, solen er i ferd med å forsvinne et sted i den blikkstille horisonten, og termometeret viser 28 varme. Jeg er på Tahiti, og livet er herlig!

Mens jeg sitter her og tenker tilbake på de siste månedene, begynner det sakte, men sikkert, å gå opp for meg hvilket eventyr jeg er ute på. Jeg innser også at jeg henger langt bak på bloggingen, og at jeg endelig har landet et sted hvor jeg kan komme à jour og finne roen noen uker fremover.

Da jeg var i Peru i 2009, dro jeg opp til en topp ovenfor Cuzco for å paraglide. Ved siden av meg på gresset satt en normann som viste seg å være fra Hamarområdet. Vi utvekslet mailadresser, men opprettholdt egentlig aldri kontakten. Ikke før jeg fikk høre av en kompis av broren min at jeg var den andre personen han kjente som skulle ut på langtur. Naturligvis ble jeg nysgjerrig og lurte på hvem den første var, hvor han/hun skulle og når han/hun skulle reise. Jeg fikk en link til svar, fulgte den og fant meg selv på hjemmesiden til en som latet til å ha solgt rubbel og bit for å seile jorden rundt på tusen dager. Imponert og ivrig etter å finne ut mer, skrollet jeg meg nedover siden, helt til jeg kom til et bilde av skipperen. Jeg holdt på å dette av stolen. Det var Kevin fra fjellhyllen i Peru halvannet år tilbake! Etter å ha oppdaget dette snåle sammentreffet, hev jeg meg på tastene og fyrte avgårde en mail for å høre mer om reiseruten og muligheter for å møtes og kanskje hoppe ombord et sted på veien – og her er vi, et halvt år senere. Jeg kan ikke fatte og begripe at det klaffet, og at jeg er så heldig at jeg får ta del i denne fantastiske seiletilværelsen en stakket stund.

Mange uker har gått siden Laos, og jeg har mer enn mye på hjertet. Så, for å begynne i riktig ende, her kommer fortsettelsen på ferden nedover Sørøst-Asia:

På bussen til Bangkok, ble jeg sittende ved siden av en meget trivelig finne ved navn Tuomas. Vi kom raskt til enighet om at takterasse med basseng og en liten smak av semi-luksusliv på D&D Inn hørtes ut som en strålende idé, så vi sjekket inn på et dobbeltrom og delte kostnaden. Jeg tror det eneste jeg har å utsette på å reise solo må være prisen for overnatting. Det er alltid billigere å være to eller flere, om man da ikke greier å oppdrive en sovesal, noe som er langt enklere på omtrent samtlige av de andre kontinentene. Ikke at et enkeltrom er dyrt i den delen av Asia uansett, men mange bekker små osv.

Etter å ha sovet et par timer, flakset jeg av sted og stupte målbevisst inn i en av de mest effektive dagene så langt på turen. Jeg hadde samlet opp tusen ting som måtte krysses ut, deriblant et tannlegebesøk, en visumsøknad, gaveshopping, en skreddervisitt, endring av eksisterende flybilletter og booking av nye flybilletter. Da alt, utrolig nok, var i boks, møtte jeg Tuomas for en øl i bassenget på taket av D&D og middag og drinker på Khao San. En av guttene jeg ble kjent med på fortausfesten da jeg var i byen et par uker tidligere, meldte meg på Facebook og sa at bandet hans skulle spille på et sted i nærheten. Vi fant veien og ble til de kastet oss ut ved stenging. Et strålende gjensyn med Bangkok, og en etterlengtet smak av storbyliv.

Jeg slepte den trøtte kroppen min ut av hotellresepsjonen en liten time før soloppgang og satte kursen mot Bangkok lufthavn og Krabi. Fra flyplassen i Krabi var det den samme melkeruta som før; taxi til sentrum, etterfulgt av minivan og ferge over til Koh Lanta. Det første jeg gjorde da jeg ble sluppet av i Kantiang, var å dure rett ned til Pook og Malee, et vennepar som bor og har et atelier der nede. De visste jeg skulle komme den uken, men ikke hvilken dag. En strålende overrasket Pook spratt opp av stolen og løp sporenstreks og vekket Malee, som var midt i ettermiddagsluren sin. Han kom luskende ut, halvveis omtåket, men med et bredt smil og to utstrakte armer. Fire år hadde gått siden sist. Jeg fikk en god og lang velkomstklem av begge to.

Full av forventning og euforisk over å være tilbake i gamle trakter, sjekket jeg inn på Kantiang Bay View Resort. Jeg ble gjenkjent umiddelbart og innlosjert i den gamle bungalowen min. Uansett hvor godt og helhjertet jeg forsøker, vil jeg aldri klare å formidle følelsen av å slenge fra seg sekken i det samme hjørnet, legge seg ned i den samme hengekøyen på den samme verandaen og skue utover den samme stranden. Det var som om tiden var skrudd tilbake, som om ingenting hadde skjedd siden sist, og, på et vis, følte jeg at jeg var kommet hjem.

Ched og Puly var på jobb i baren. Jeg kan ikke beskrive ansiktet til Ched da han så meg. Han visste tydeligvis ikke at jeg skulle komme. Sist jeg så han var han tenåring, nå var han i begynnelsen av tjueårene og en langt mer voksen versjon av sitt gamle selv. Puly var den samme, bare med et par ekstra smilerynker og noen forsiktige går striper i håret. Jeg gliste fra øre til øre og delte ut klemmer i alle retninger. Koh Lanta vil alltid være mitt paradis, og har du vært i Thailand uten å ha besøkt Kantiang på Lanta, har du gått glipp av noe.

Jeg tillot meg selv fem dager i gamle venners selskap. Tiden fløy, skjønt jeg gjorde ikke annet enn å nyte late soltimer og sosiale stunder i strandbaren. Det var lavsesong og forholdsvis rolig, noe som passet meg utmerket og ga rom for knytting av nye vennskap, så vel som pleing av gamle. Bandet til Puly stod for levende musikk hver kveld frem til cirka midnatt, og den andre kvelden, greide han noe få har greid før han, nemlig å lure meg opp på scenen for å synge med dem. Jeg var vettskremt til å begynne med, men fant fort entertaineren i meg. Det var merkelig nok suksess, eller i verste fall tilfredsstillende, for jeg ble fast innslag i dagene som fulgte.

Under en av opptredenene mine, kom plutselig Tasha, en engelsk jente jeg kjente fra mine tidligere besøk, vandrende inn strandveien. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om at hun fortsatt var der, men det var hun altså. Det ble et veldig koselig gjensyn, som faktisk førte til at jeg fikk gjort opp gammel gjeld. I 2007 lånte jeg 2 000 bath av en ire som heter Maria. Helt siden den gang, har jeg prøvd å betale tilbake, men hun summet seg aldri til å finne ut av IBAN- og SWIFT-kodene jeg trengte for å gjennomføre transaksjonen. Maria bor fortsatt i Krabi, og tilfeldigvis hadde Tasha tenkt seg dit for å besøke henne dagen etter. Jeg skulle jo aller helst ha overakt pengene personlig, men nå fikk jeg i det minste gjort opp for meg, og det føltes godt.

Den siste kvelden tok Pook og Malee meg med til restauranten til en venn av dem. Den lå på en liten høyde mellom Kantiang og Last Beach og hadde panoramautsikt til solnedgangen. Vi spiste en nydelig middag og drakk et par glass vin, mens vi mimret og koste oss under det vakreste fyrverkeriet av en himmel jeg har sett hittil på reisen. Da mørket falt på, hoppet vi på scooterene og kjørte tilbake til atelieret deres, der Malee ga meg et nydelig bilde han hadde laget. Jeg tørket rørte gledestårer og takket fra bunnen av hjertet mitt. Det var ikke lett å si hadet, spesielt ikke etter så kort tid, men jeg lovte dyrt og hellig å komme tilbake før det var gått fire nye år.

Kvelden ble avsluttet i Why Not Bar, der Ched sprettet en flaske Sangsom han delte generøst med alle som ville ha. En verdig og helt riktig avslutning på en fryktelig hyggelig og sårt etterlengtet gjenforening med Kantiang, Koh Lanta og alle de fantastiske menneskene som bor der. Takk, alle sammen. Vi sees igjen!

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

En svipptur innom Bangkok, 17. mai i røntgenkø og et noe amputert Laos

På flyplassen i Bangkok ble jeg møtt av et kjent fjes. En ukes tid før planlagt ankomst, fikk jeg rede på at Jon var i byen og hadde anledning til å treffes. Det var kjempekoselig å se han igjen, og bare det å kunne snakke norsk og være seg selv, uten filter, var utrolig deilig.

Vi hoppet på toget til så nære Khao San Road som mulig, for så å lure rush hour på hver vår motorsykkeltaxi. En stor takk til Jon som tok ryggsekken min – jeg hadde mer enn nok med å passe på knærne mine, der vi snirklet oss frem mellom busser, biler, lastebiler, tuctucs og what not. Det er vel neppe det tryggeste transportalternativet man kan oppdrive, men fryktelig effektivt når all annen trafikk står.

Vel fremme, sjekket jeg inn på D&D Inn i god gammel stil, slang fra meg pikkpakket og durte ut i gaten, som, til min store glede, var akkurat like herlig kaotisk og levende som jeg forlot den fire år tidligere. Ikke mye var forandret; til og med bartenderne og servitrisene var de samme. Vi tok en liten, men obligatorisk pubrunde, før vi endte på en av de mange kjente og kjære nattklubbene i området. Jons kjæreste, Natty, kom også ut, og da Khao San stengte dørene, tok vi moroa videre til en annen bydel. Det var rukket å bli tidlig morgen da vi omsider avsluttet klubbmaratonet og karret oss i seng.

Neste dag møtte jeg Jon og Natty over en sen frokost på Khao San Center. Vi fortsatte dagen med biljard og drinker på taket av D&D Inn, før vi satte kursen ned mot elven en eller gang etter solnedgang. På veien fikk jeg øye på et par med barnevogn et stykke foran oss på fortauet. Jeg syntes det var noe kjent med gutten. Håret og gangen minnet meg om en gammel venn fra Koh Lanta, men det virket fullstendig usannsynlig å skulle møte på kjente midt i Bangkok. Jeg var allikevel nysgjerrig nok til å sette opp farten for å ta en nærmere titt, og da jeg var kun et par meter bak dem, oppdaget jeg teksten på t-skjorten hans: “Why Not Bar, Kantiang, Koh Lanta”. Jeg tror jeg ropte. “Ali!!!” Ali snudde seg og ropte tilbake: “Siv!!!” Vi hadde ikke sett hverandre siden 2007, så begge var like sjokkerte. Hva i alle dager var oddsene for å gå omtrent rett på hverandre på et tilfeldig gatehjørne i en millionby som Bangkok?

Jeg hilste på kjæresten hans og den nydelige datteren deres, og avtalte deretter å møte Ali utenfor politistasjonen en drøy time senere. Jon, Natty og jeg slo ihjel mellomtiden med å se på båtene fra en benk ved elvebredden.

Det som skulle bli en tidlig kveld, og som lå an til å bli det også, ble brått forstyrret av en gjeng thaier på fortauet utenfor hotellet mitt. Ali og jeg hadde oppdatert hverandre på hva som hadde skjedd på hverandres fronter over et par øl og coverlåter i annenetasje på Khao San Center og sagt god natt i rimelig tid. Jeg var derfor på vei tilbake rundt klokken ett, som også er den samme tiden de fleste stedene på Khao San stenger. Etter det, flytter folk seg ut i gaten og slår seg ned hulter til bulter der i stedet. Og det var nettopp en sånn hyggelig, liten gatefest som virket så altfor forlokkende i det jeg passerte den, bare noen målbevisste skritt fra inngangsdøren til D&D. Målbevisstheten glimret imidlertid med sitt fravær, det nølende seiret, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sittet på fortauskanten med mine nye venner i nesten tre timer.

Det var en søvnig Siv Hege som pakket sekken halvveis i svime og fant veien til bussen til Vang Vieng, Laos, neste dag. Heldigvis har sovehjertet mitt vokst betraktelig på denne turen, så jeg falt i koma nesten umiddelbart. Med unntak av et par mat- og dopauser og, selvfølgelig, grenseovergangen, registrerte jeg ikke stort før jeg var i Vientiane og måtte bytte buss. De siste våkne timene ble jeg kjent med et par meget søte jenter; Maria fra Sverige og Kim fra England. Vi endte med å sjekke inn på samme sted og dele et tremannsrom.

Vang Vieng er vel kanskje aller mest kjent for den berømte tubingen elven som renner gjennom den lille byen har å by på. For de som ikke allerede vet hva det er, skal jeg prøve å trekke opp en aldri så liten skisse. En tube er en stor badering laget av gummi. Hensikten med hele opplegget, er å starte øverst i elven, noen kilometer utenfor byen, for deretter å cruise nedover i ringen og stoppe innom de mange barene som ligger forholdsvis tett langs begge breddene. Alle barene har en eller  annen form for huske, zipline, sklie eller lignende, og de fleste stedene er bygget på påler, sånn at du kan slenge deg i vannet fra nesten hvorsomhelst. Da jeg var der, var vannstanden helt grei. Med det mener jeg nok til at det ikke var for grunt til å hoppe, og ikke mer enn at det gikk an å komme seg ut av strømmen uten for mye styr og stress. Noen steder trengte du fortsatt at noen kastet  ut en line fra baren og dro deg inn, hvis ikke suste du rett forbi og måtte pent finne deg noen nye venner på neste sted, mens du ventet på at resten av følget ditt skulle komme etter.

Jeg hadde hørt utallige historier fra tubingen i Laos, og jeg må vel si at jeg var både forventningsfull og skeptisk da vi, Maria, Kim, en kanadier ved navn Max, en engelskmann ved navn Daniel og meg selv, satte oss i en tuctuc og bad sjåføren kjøre oss opp til startstreken. Klokken var midt på dagen og byen fullstendig forlatt. Hvor var alle sammen? Jeg skulle snart få svar på spørsmålet.

Vi ankom den første baren og fikk regelrett bakoversveis. Det krydde av folk, både på og langs elven. Musikken dundret fra gedigne høytalere, alkoholen fløt, og de mange festdeltakerne forsøkte uelegant å gjøre det samme. Stemningen stod i skyene. Latteren og dansen satt løst. Solen skinte fra en blå himmel. Alle var våre beste venner.

Typisk nok, hadde vi ikke fått med oss at vi måtte leie ringene nede i sentrum, så vi kastet et raskt blikk på elven og tok et kort møte på hva som var den mest fornuftige løsningen. Det ble enstemmig; vi fikk rett og slett svømme i stedet.

Jeg trodde ærlig talt jeg var for gammel for galskapen, men jeg kan ikke si annet enn at jeg storkoste meg. Jeg ble ti år igjen og kunne bare ikke få nok av å kaste meg i elven fra alt som var av tårn og liner. Det eksisterer ikke noe offisielt tall på hvor mange ulykker som faktisk finner sted i Vang Vieng, men jeg mistenker at det er mange. Problemet er at folk blir altfor fulle, overvurderer egne evner og undervurderer elven proposjonalt. Trikset er å holde litt igjen, eller droppe den mest vågale akrobatikken og de lengste svømmeturene. Å holde seg på land etter solnedgang er heller ikke så dumt.

Dagen etter ble en lat en. Litt utpå ettermiddagen fikk jeg imidlertid nok av mitt tiltaksløse selv og tuslet meg en tur inn til byen. Det var en festival i Vang Vieng denne kvelden. I ukesvis i forveien, hadde barna i byen jobbet på spreng for å forberede seg til et av årets gjeveste arrangement; The Rocket Festival.

Festivalen går ganske enkelt ut på å fyre av hjemmelagde raketter og sanke poeng for størrelse, tid i luften, høyde, bane etc. Det sjokkerende er at det er barn og unge som lager og sender dem opp, og det finnes overhode ingen sikkerhet rundt noen av stadiene. De har null respekt for ild og eksplosiver, det er uskyldig lek og moro for dem. På den korte stunden jeg stod fremme ved avfyringsrampene, bevitnet jeg fire nestenulykker. Ved tre tilfeller skled raketten til siden, slik at den gikk av i horisontal vinkel og suste rett over hodene på de perplekse publikummerne. I det siste tilfellet, ble raketten avfyrt før den stakkars gutten oppe på stillaset rakk å komme seg i dekning. Han kom styrtende ned i en røyksky, vettskremt og kullsvart i hele ansiktet.

Da jeg kjente meg fornøyd med den risikoen det faktisk innebar å stå og se på, presset jeg meg gjennom folkemengden for å komme meg tilbake i sikkerhet. På veien ble jeg passert av en tenåringsgutt med en rakett på størrelse med en tuba over den venstre skulderen og en sigarett i høyre hånd. Jeg trodde ikke mine egne øyne og visste ikke om jeg skulle le, gråte, filleriste han eller legge på sprang.

Jeg hadde ikke planlagt å bli i Vang Vieng spesielt lenge. Tanken var å ta en dag med kajakkpadling, kanskje en dag med klatring/buldring, og en siste runde med tubing. Det sistenevnte havnet tilfeldigvis først i rekken, noe jeg skulle komme til å angre bittert på. Det ble en skjebnesvanger affære og endte med å parkere meg mye lenger enn ønskelig, samt forhindre meg fra å gjøre alle de andre tingene på listen.

Det er ganske så ironisk, er det ikke, at man kommer seg helskinnet gjennom to runder med ellevill elvefesting, for så å skli i en trapp og vri kneet på gåturen hjem den siste dagen. Jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle besvime. På et eller annet mirakuløst vis greide jeg allikevel å stable meg på beina og halte meg den siste kilometeren hjem. Det er muligens det dummeste jeg har gjort hittil på turen, for den hevelsen jeg våknet med noen timer senere er noe av det verre jeg har sett.

Kim og Maria ble sykepleiere for en dag. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Maria dro på sykehuset og kjøpte krykker til meg, mens Kim løp ut og inn av rommet med puter, mat, drikke og smertestillende. Jeg var fullstendig lenket til sengen, og det tok meg halvannet døgn før jeg i det hele tatt greide å ta i bruk krykkene og komme meg til en lege.

Jentene måtte reise videre dagen etter. Støtteapparatet mitt var dermed forduftet, og jeg måtte pent klare meg selv. Lettere skremt av muligheten for at noe kunne være brukket, bet jeg tennene sammen og fikk en av de ansatte på Jammee til å kjøre meg til sykehuset. Det var 17. mai. Tankene mine gikk til norske flagg, venner, familie og folksomme gater svøpt i fargerike bunader. Jeg var ikke spesielt høy i hatten der jeg satt i røntgenkø på et halvshabby venterom, med et helt kontinent mellom meg og feiringen der hjemme.

Det skulle ta meg en drøy uke før jeg kunne kaste krykkene. Ingenting var brukket, men det ene leddbåndet hadde mest sannsynlig fått seg en liten rift, og kneet generelt en kjempetrøkk. Jeg greide å holde tålmodigheten oppe noen dager, men da Vang Viengoppholdet passerte en uke, hadde jeg fått nok. Første mulige bussavgang var først to dager etterpå, og ettersom jeg simpelthen nektet å tilbringe en dag til på rommet mitt, bestemte jeg meg for å gi tubing på krykker et forsøk.

Jeg dro med en gjeng israelere, men mistet dem fort. I stedet fant jeg noen kjempehyggelige argentinere, som faktisk viste seg å bo på samme sted som meg. Om alt går etter planen, ser jeg dem i Argentina om noen få måneder. Hell i uhell, får man kanskje si…

Den siste morgenen i Vang Vieng, våknet jeg tidlig og med fornyet mot og syn på tilværelsen. Jeg stabbet meg på krykkene og hinket meg ut på baksiden for å ta inn de vakre omgivelsene en siste gang. Det var et av de øyeblikkene som klasker deg på kinnet og røsker deg ut av tåkeheimen. Jeg hadde helt glemt å sette pris på dette vidunderlige stedet, som hadde vært hjemmet mitt bittelitt lenger enn ønskelig. I stedet for å verdsette muligheten til å slappe av på dørstokken til Paradis, hadde jeg betraktet det som et fengsel, et hinder, en kjepp i det evige reisehjulet. Så utrolig tåpelig at man kan tillate seg selv å bli så til de grader psykisk påvirket av en liten fysisk skade.

Jeg spisset ørene og lot øynene vandre. Gibbonapenes distinkte hyling hjallet mellom tretoppene, slik de alltid gjorde på den tiden av døgnet, og Cicadaene, akkompagnert av tusen på tusen ulike sirisser og gresshoppearter, stemte i med sin vante morgensang. Noen kilometer unna gol en hane. Deretter en til, litt nærmere. Foran meg lå risåkrene som et tykt neongrønt teppe, og bak dem lurte en variert jungel med høye kokospalmer og frodige banantrær. Gjennom den lettende morgentåken, kunne jeg så vidt skimte kalksteinklippenes kvasse tagger i det fjerne. Mellom dem visste jeg at elven rant bred og brun etter regnet som falt natten i forveien. Jeg myste mot solen, mens jeg smilte for meg selv og tok et stille farvel med Vang Vieng.

Det er vel neppe nødvendig å si at bussturen til Luang Prabang var alt annet enn behagelig. Én ting er at man ikke har plass til å strekke ut beina, en annen ting er all ristingen og humpingen. Det var som om hver eneste lille ujevnhet i veibanen sendte ti tusen kniver gjennom kneet mitt, for så å le av meg etterpå. Og som om om ikke det var ille nok, måtte jeg slepe den tjue kilo tunge ryggsekken min rundt halve byen for å finne et sted å bo. Ryggsekk + krykker = upraktisk, er herved notert bak høyre øre.

Jeg fant Kim og ble i Luang Prabang i to døgn. Byen var supersjarmerende, så jeg kunne helt klart tilbragt flere dager der, men i og med at jeg hadde “mistet” så mye tid i Vang Vieng, følte jeg at jeg måtte dra videre, for i det hele tatt å få sett noe som helst av Laos.

Kim og jeg var hjertens enige om at den berømte Kuang Si-fossen måtte prioriteres, så vi leide hver vår scooter og la av sted langs landeveien tidlig neste formiddag. Fossen ligger i overkant av tre mil utenfor Luang Prabang. Den nydelige turen tar deg gjennom et utall små landsbyer, langs en idyllisk elv og forbi uendelige lappetepper av åkre. Vi kom til å rote oss bort et sted på veien, med det resultat at vi ble invitert til å sitte sammen med en familie som var midt i slaktingen av dagens middag. Jeg elsker hvordan disse tingene bare skjer når man minst venter dem.

Fossen var helt utrolig vakker. Selve hovedfallet var svimlende høyt, men kunne kun beskues på avstand.Vi foretrakk derfor de mange mindre rett nedenfor. Der kunne man til og med driste seg til et lite bad, om man holdt ut med all småfisken som tygget og gnagde en på tærne.

(Det eneste som er verdt å trekke frem av sosiale aktiviteter fra disse to dagene, er at Kim og jeg ble vinket over til et høylytt og tilsynelatende lystig bord den ene kvelden vi var ute for å ta et rolig glass vin. Det viste seg å være politisjefen og hans nokså tvilsomme venner som var ute på vift. Det tok oss cirka et halvt minutt å oppdage at politisjefen i Luang Prabang var en skrekkelig motbydelig karakter med lange fingre, et aldri så lite snev av maktsyke – og mest sannsynlig et ikke fullt så sunt forhold til alkohol. Vi takket for oss og gikk før de rakk å fylle opp glassene våre.)

Neste destinasjon bød på et maraton av en reise. Jeg gruet meg grønn, med tanke på kneet, men jeg var fast bestemt på å få med meg 4 000 Islands før jeg forlot landet. Laos har naturligvis så utrolig mye mer å by på, også i nord der jeg kom fra, men omdiskuterte demningsplaner på Mekongelven truer med å sette hele området under vann, samt utslette en av verdens siste bestander av Irrawaddydelfiner (eller Mekongdelfiner, som de også kalles). Det gjorde avgjørelsen min enkel å ta – kanskje vil ikke øyene være der neste gang jeg befinner meg i Sørøst-Asia.

Vi valgte å bosette oss på Don Det, som er den minste øyen med muligheter for overnatting. Stedet vi sjekket inn på, lå vis-à-vis en bar som het Happy Bar, og som tilfeldigvis arrangerte sin ukentlige båtutflukt den samme ettermiddagen. Vi meldte oss selvfølgelig på.

Båtturen bød på nydelig landskap, iskald øl og en liten, eksotisk øy midt uti elven. Der slang vi oss ned på sanden og skravlet og koste oss til solen gikk ned. Idet det siste dagslyset tapte kampen mot det tykke teppet av mørke som svøpte seg tett rundt oss, hadde vi akkurat rukket å sanke nok drivved til å tenne et beskjedent bål. Vi ble sittende til de siste glørne var dødd ut og veien tilbake til båten en famlende gåtur i blinde.

Neste dag var det ingen tvil om hva jeg hadde lyst til å gjøre. Delfinene måtte letes etter. Jeg fikk høre at det var noe sånt som 100 igjen av dem i Mekong (dette er på ingen måte et offisielt tall), så jeg hadde vel ikke de aller høyeste forhåpningene da vi satte av sted. Uansett utfall, hadde jeg ikke tilgitt meg selv om jeg ikke hadde gitt det et forsøk når jeg først befant meg så og si i deres habitat.

Vi, Kim, en amerikaner ved navn Edward, et par engelske gutter fra båtturen kvelden i forveien og jeg, ble sluppet av på en diger stein, omgitt av vann på alle kanter. Om vi så hadde måttet reise derifra uten å ha sett noen delfiner i det hele tatt, skulle jeg fortsatt greid å smile. Opplevelsen av bare å sitte der og skue utover den brunoransje elven, med sitt trollbindende perlekjede av små, grønne øyer, var fantastisk. Og da de første delfinene ga seg til kjenne, simpelthen eksploderte vi i ekstase og  jubelfryd. Vi kløp hverandre i armen og minnet hverandre på å klatre ut av eget hode et lite øyeblikk, for å kunne betrakte opplevelsen utenfra og prøve å fatte hvor utrolig heldige vi var. Solen skinte fra en skyfri himmel, fuglene kvitret, og vi satt på en stein midt uti Mekongelven, mens noen av planetens siste Irrawaddydelfiner lekte i vannet rundt oss. Jeg følte min egen eksistens helt ut i fingertuppene.

Dette ble den siste dagen min på Don Det. Utrolig synd, men jeg visste at jeg allerede hadde halvert Indonesiaoppholdet mitt ved å henge igjen for lenge i både India og Nepal, og jeg var lite interessert i å kutte det ytterligere. Det er nettopp det der som er så vanskelig med å reise på denne måten. Man må hele tiden finne balansen mellom å bli for lenge og å forflytte seg for ofte. Man står ovenfor prioriteringsvalg absolutt hele tiden, og jo tidligere man innser at man ikke kan få med seg alt, jo mer avslappende og takknemlig blir reiseopplevelsen. For mitt vedkommende, var jeg klar for å komme meg sørover. Gode, gamle venner ventet på Koh Lanta i Thailand, Borneo lokket med noen av havets største skattekamre – og Iris & Rino var klare for beach party på Bali.

Noen korte fakta om Laos’ historie:

I krigsårene mellom 1965 og 1974, slapp USA over 260 millioner klasebomber over Nord- og Vest-Laos, noe som gjør Laos til det mest bombede landet i verden. Den hemmelige operasjonen, som USA hevdet kun varte fra mars 1969 til mai 1970, gikk under kodenavnet Operation Menu og ble iverksatt i et håpløst forsøk på å hindre Viet Cong i å benytte seg av the Ho Chi Minh Trail, som gikk fra Nord-Vietnam, gjennom Laos og Kambodsja, og videre til Sør-Vietnam. Nærmere 80 millioner av bombene detonerte aldri, og siden bombingen opphørte, har over 20 000 uskyldige mennesker blitt skadet eller drept ved å tråkke på disse ondskapsfulle levningene som fortsatt ligger spredt rundt og truer den fattige landsbygda i Laos. 40% av ofrene er barn.

USA nektet skyld og ansvar i åresvis, inntil bevis ble lagt på bordet. Siden da, har de verken kompensert Laos, eller bidratt særlig til ryddingen av landet. Jeg ble fortalt at amerikanske myndigheter, frem til den dag i dag, har betalt en sammenlagt sum tilsvarende det de brukte på skamfulle tre døgns bombing under perioden. Man skulle tro at et uskyldig folk som aldri var i krig med USA til å begynne med, og som fortsatt drepes av stormaktens grusomme og kaldblodige handlinger, hver eneste dag, fortjente bedre…

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)