Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Blog Archive » Et hyggelig gjensyn, biff, vin og tango, en by som aldri legger seg, marineliv i kalde farvann og verdens vakreste foss

SiviWonder

TravelBlog

Et hyggelig gjensyn, biff, vin og tango, en by som aldri legger seg, marineliv i kalde farvann og verdens vakreste foss

Bussen fra Santiago rullet inn til den argentinske grensestasjonen en eller annen gang midt på natten mellom 21. og 22. september, og det var alt annet enn lystbetont å dra den søvnige kroppen sin ut i kulden for å stå rett opp og ned og vente en halvtime i immigrasjonskø. Jeg gned meg i smale, sviende øynene, mens jeg hutret og frøs og bedyret at det var siste gang jeg krysset en landegrense på natterstid.

Mendoza stod først på agendaen. Jeg var på vei til Buenos Aires, men hadde planlagt to stopp på veien. Det ene var altså Mendoza, og det andre var Córdoba, for å hilse på en argentiner jeg ble kjent med i Laos. José visste at jeg var på vei og hadde invitert meg til å bo hos han og søsteren så lenge jeg måtte ønske. Da jeg hadde reist fra San Pedro og begitt meg på den lange veien sørover, hadde jeg sendt han en melding og sagt at jeg var i bevegelse, men at jeg kom til å hoppe av i Mendoza et par dager underveis. Jeg lovte imidlertid å være på plass i Córdoba til helgen.

Det var ikke vanskelig å overholde løftet om å rekke den planlagte festen i Córdoba på lørdagen. Mendoza er en fin by, men sett bort fra vinproduksjonen og fjellene rundt, er det ikke spesielt mye å ta seg til. Jeg er sikker på at regionen er kjempefin, om man kommer seg ut av byen og inn i naturen. Selve sentrum fant jeg ikke så spesielt spennende. Vingårdene utenfor, derimot, var vakre, og jeg satte stor pris på å lære mer om vinproduksjon og, selvfølgelig, å prøvesmake de mange Malbec-vinene som distriktet er så kjent for. Jeg bodde dessuten  på et veldig hyggelig herberge med mange bra folk, så jeg hadde to fine dager i Mendoza, men jeg følte også at det holdt.

Jeg stod utenfor hovedinngangen til bussterminalen i Córdoba og trippet. Hvor var han? Hadde jeg gitt han feil tidspunkt? Eller var jeg på feil sted? Det viste seg at vi hadde misforstått hverandre. Samtdig som jeg tråkket rastløst frem og tilbake utenfor inngangen i førsteetasje, stod José og speidet utenfor inngangen i annen. Heldigvis hadde én av oss vett nok på å ta en leterunde da det hadde gått over en halvtime etter avtalt møtetidspunkt uten at den andre hadde dukket opp. Jeg fikk øye på han idet han var på vei ned trappene. Hodet gikk fra side til side, det var tydelig at han lette etter meg. ”Nacho!”, skrek jeg, akkurat høyt nok til å kjenne at jeg ble litt flau over oppmerksomheten jeg tiltrakk meg. Han stoppet opp, søkte seg om etter hvor lyden hadde kommet fra, fikk øye på meg og kom småløpende med et stort smil om munnen. ”Bienvenida amiga!”.

Jeg ble i leiligheten til José og Victoria i en uke. Det var helt fantastisk å bo hos noen som kjente byen, som kjente folk og som visste om alle de skjulte skattene man gjerne må lete lenge etter når man er ny på et sted. Vi var ute med venner, vi spiste på restaurant, vi laget middag hjemme, vi grillet med familien, vi var på besøk hos kompiser, hadde piknikk i parken, shoppet, sightset, festet, slappet av og koste oss. Victoria snakket ikke et ord engelsk, så det var fryktelig lærerikt for meg å tilbringe tid med henne alene. De gangene José var til stede, var det så lett å la den dårlige spansken ligge, men de gangene jeg hadde Victoria på tomannshånd, plukket jeg alltid opp masse nytt. Det skulle gjerne ikke så mye til, med tanke på at jeg, kun en måned tidligere, ikke hadde kunnet annet enn å ønske god dag, bestille øl, takke for ølen, spørre etter do og si god natt. Forsåvidt en grei kombinasjon av fraser, men kanskje en smule tynt når det kommer til de noe dypere samtalene.

Jeg traff flere av vennene til Victoria og José, deriblant Emanuel, som vi reiste og besøkte i Tanti allerede dagen etter at jeg hadde kommet. Tanti er et koselig, lite tettsted som ligger nydelig til mellom fjell og daler, bare et par timers kjøring ut av Córdoba by. Vi tilbragte hele dagen i frisk luft og fredelig stillhet, før vi hoppet på ettermiddagsbussen tilbake til trafikkaos og eksos i storbyen. Onkelen til José hadde ringt og invitert oss på grillmiddag hjemme hos dem den kvelden, så vi måtte ta en litt tidligere buss tilbake enn vi i utgangspunktet hadde tenkt. Men vi fikk fortsatt god tid sammen med Emanuel, rakk å lage middag, spise den i ro og mak, og skylle ned med et par glass rødvin.

Middagen hjemme hos onkelen og tanten til José ble mitt første nærmøte med argentinsk familieliv og middagskultur, og jeg elsket det. Det er noe helt eget ved den varme gjestfriheten, den spøkefulle tonen, de høylytte, gestikulerende samtalene, der alle prater ivrig i munnen på hverandre, latteren, den generelt muntre stemningen, de enorme mengdene kjøtt på grillen, og alle vinflaskene på bordet, uavhengig av hva slags dag i uken det er. Jeg elsket at hele familiene var samlet rundt bordet, at de ønsket å være der, at de så frem til å trilbringe denne kvalitetstiden sammen, og at de ble sittende i timesvis. Klokken var nærmere to på natten da vi takket for oss og reiste oss fra bordet for å gå. Barna var fortsatt oppe, selv om det var skoledag neste dag. Det var noe jeg lærte meg tidlig; alle legger seg sent i Argentina. De spiser sent, legger seg sent – og står opp enda senere.

Det var en trist affære å måtte reise fra Córdoba. Jeg kunne blitt hos søskenene Piazza mye, mye lenger, men det var på tide å utforske videre. José, som selv nettopp var kommet hjem etter halvannet år på reise, hadde jobbintervjuer han måtte forberede seg til, og jeg, jeg hadde et helt Argentina å oppleve. Tiden var inne, og jeg var dessuten helt trygg på at jeg kom til å se dem igjen en vakker solskinnsdag. Vi skiltes derfor ikke med et hadet, men med et ”hasta luego”. Kanskje ser jeg både José og kompisen, Emanuel, allerede til sommeren. De prøver nemlig å ordne seg fri og penger til å reise til Sverige, i bryllupet til broren til Emanuel.

Buenos Aires. Hva kan jeg si? Jeg tør vel påstå at alle som har besøkt den argentinske hovedstaden skjønner hva jeg snakker om når jeg sier at Buenos Aires ikke er som noen annen by. Jeg tror jeg har til gode å møte et menneske som ikke har hatt det gøy eller trivdes der. Det er rett og slett ikke mulig ikke å like Buenos Aires, selv om man er naturglad og storbysky aldri så mye. Jeg kan forøvrig si akkurat det samme om Rio de Janeiro, men det kommer vi til i neste innlegg. Først skal det altså dreie seg om Argentina, og om det som skulle bli et par dagers byliv, men som endte med å bli nesten to uker.

Claire og Remi, som hadde kommet fra Argentina da jeg møtte dem i Santiago noen uker tidligere, hadde anbefalt meg et herberge i Palermo. Det het Palermo House, og jeg hadde vært lur nok til å lete opp adressen og rable den ned i boken min. Klokken var rett før seks om morgenen da jeg slang meg selv og sekken inn i et taxibaksete og opplyste sjåføren om at vi skulle til Thames 1754. Han nikket annerkjennende i speilet og satte bilen i gir. De folketomme gatene lå stille og trafikkløse gjennom Palermo. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av dette falske inntrykket av at vi hadde veibanen for oss selv, og en lang natt på jobb, som gjorde at mannen bak rattet presterte å overse en bil i filen ved siden av oss og kjøre rett inn i siden på den da vi skulle ta av til høyre i et lyskryss. Jeg så det akkurat litt for sent og rakk ikke å gi beskjed før hundredelssekundet før det smalt. Det var ikke akkurat en lystig affære å være innelåst i baksetet og vente på at alle skadeskjemaer ble fylt ut og kontaktinformasjon utvekslet mellom de to like sinte mennene. Enda mindre trivelig var det å sitte i  samme bil som en eitrende forbannet taxisjåfør de siste minuttene frem til endestasjonen. Jeg ga han et forsiktig smil idet jeg rakte han pengene og smatt ut av bilen. Jeg ble stående å se en stund etter den, der den hostet seg fremover med en ulyd durende fra under panseret et sted. ”For en start på dagen”, tenkte jeg. ”Stakkars mann”.

Etter å ha sjekket inn på Palermo House, krøp jeg til sengs noen timer og fortsatte dagen uten noen større begivenheter. Jeg ble umiddelbart kjent med José fra Ecuador, Rob fra USA og Camilla fra Colombia. Camilla jobbet i resepsjonen og var den blideste og herligste lille solstrålen jeg hadde møtt på lenge. Det ble starten på et nytt og fint vennskap. Dagene i Buenos Aires løp ellers avsted i rekordfart. Var jeg ikke ute med Palermo-gjengen, som vokste seg større og større for hver kveld, løp jeg byen rundt på tangoshow, markeder, sightseeing og konserter.

Den første helgen ble jeg invitert på fest av en tilfeldig fyr som var innom herberget. Han satte navnet mitt på en liste, ga meg en adresse og bad meg være på plass rett før midnatt på lørdagen. Jeg gjorde som han sa og fant et slitent lokale smekkfullt av punkere, en line-up bestående av tre lokale jenteband og byens billigste halvlitere. Stemningen var fantastisk! Etter at det siste bandet var gått på scenen, oppdaget jeg imidlertid at klokken begynte å bli mye. Jeg hadde nemlig lovet Rob og William, en amerikansk birøkter som også bodde på Palermo  House, at jeg skulle komme og møte dem på en annen fest litt senere på kvelden.

Taxien fant frem etter er par resultatløse runder i det stille nabolaget. Jeg kunne ikke helt fatte at det skulle finnes noen festligheter i nærheten, for det var ikke så mye som en bassvibrasjon i bakken, men jammen tok jeg feil. Inn gjennom en smalgang, ned en trapp, inn gjennom en dør, en gang og enda en dør, bar det, og plutselig befant jeg meg midt på dansegulvet i en diger villa. Electronicaen dundret fra hølytalerne, og alle de feststemte gjestene så ut til å ha tatt indianer-teamet på dødelig alvor. Jeg fant guttene hengende i baren med krigsmaling i ansiktet og hver sin drink i hånden.

Neste dag kom jeg meg, utrolig nok, opp i normal tid og tok turen til San Telmo for det ukentlige søndagsmarkedet. Jeg har et par ting jeg kan anbefale folk å gjøre når de er i Buenos Aires, og la Feria de San Telmo er så definitivt en av dem. Nærmere ti svære kvartaler er sperret av for anledningen, og du kan finne nesten hvaenn du måtte lete etter. Alt fra klær, til gamle klokker, hjemmelagde smykker, kunst og inventar står og ligger utstilt, tett i tett, på hvert eneste fortau i hele bydelen. Innimellom bodene kryr det av gatemusikanter, pantomimekunstnere, tangodansere og alle mulige andre, både tenkelige og utenkelige, former for underholdning. Man kan sose bort en hel dag på å rusle rundt og titte, eller på å sette seg ned på en fortauscafé og bare la verden passere forbi.

På ettermiddagen fant jeg ut at jeg hadde lyst til å gå på fotballkamp. Boca Junior skulle spille mot Tigre, og det var duket for litt av en fotballfest dersom hjemmelaget vant. Jeg tror det er en tilnærmet umulig oppgave å bruke ord til å gjengi den atmosfæren, det trykket og den elleville stemningen som hersket inne på stadion allerede fra avspark. Det var noe jeg tidligere bare hadde sett på TV. Supporterne var rett og slett gale, og jeg befant meg midt oppi hele kaoset. Det var rett og slett magisk! Fotballglede, engasjement, patriotisme, lidenskap og sinne danset intenst hånd i hånd fra begynnelse til aller siste spilleminutt. Alt ble kastet ut på banen. Papir, plastkrus, konfetti, vann og cola fløy i alle himmelretninger. Plutselig steg røyk opp fra noe som brant i et hjørne, deretter rev vaktene ned noen gutter som prøvde å klatre over en pleksiglassvegg i den andre enden av banen, og så var det noen som brukte kjeft på sidemannen, samtidig som to andre føyk i tottene på hverandre. Men mest av alt var det latter, smil og ektefølt glede. Jubelen, allsangen og hallelujastemningen rådde, og da dommeren blåste i fløyten og annonserte Bocas velfortjente seier, gikk tribunen vår simpelthen av skaftet. Klemmene satt løst og ble gladelig delt rundt til alle som var mottakelige (og det var de fleste). Da tingenes tilstand hadde roet seg noen hakk, oppdaget vi, til vår store overraskelse, at alle de andre tribuenen ble tømt, men at vi fortsatt stod stille. Det viste seg at vanlig prosedyre er å låse hjemmesupporterne inne til bortesupporterne er fraktet ut av stadion og trygt plassert på sine respektive busser. Jeg lo og ristet oppgitt på hodet, mens jeg mumlet stille for meg selv at det virkelig ikke burde være nødvendig, samtidig som jeg prøvde å se for meg hvordan det ville gått til på Ullevål.

Da vi omsider ble sluppet ut, var vi en gjeng som tok turen til en lokal pub i Boca. Der krydde det av supportere, og før jeg visste ordet av det, løp jeg rundt i lokalet sammen med en håndfull halvnakne, svette mannfolk som holdt et gigantisk Bocaflagg over hodet. Skal det feires, så skal det feires, og det skal jeg love dere at vi gjorde, helt til solen stod opp over hovedstaden.

En annen ting jeg så absolutt anbefaler alle som har planer om å reise til Buenos Aires, og som har sansen for  musikk, er å legge mandagskvelden til et sted som heter Conex. Gruppen som opptrer kaller seg La Bomba del Tiempo og består av nærmere tjue fantastisk dyktige perkusjonister. Jeg dro med meg Rob og Kathy, en tysk jente jeg hadde blitt kjent med på herberget, og vi endte med å ha en av de aller beste og morsomste kveldene noen av oss hadde hatt på fryktelig lenge. Den musikken og den energien som de musikerne greide å skape seg imellom på den lille utendørsscenen, regelrett tvang det dypt imponerte publikummet til å danse mer hengivent enn noensinne. Det var klin umulig å stå stille til de fengende rytmene, smilene spredte seg som ild i tørt gress, og til slutt stod flere hundre mennesker og hoppet opp og ned av ren skjær musikk- og danseglede. Helt utrolig! Det er ikke noe annet å si.

Andre must sees og must dos er selvfølgelig Recoletta, kirkegården der Eva Peron, kanskje mer kjent som Evita, ligger, Puerto Madero, den gamle havnen, bydelene Boca og San Telmo, Av. 9 de Julio, verdens bredeste gate, kongressbygningen og Casa Rosa, samt mer eller mindre hele området mellom de to. I tillegg finnes det flere fine parker, en rekke museer og utstillinger, gode restauranter, tangosteder og, selvfølgelig, nydelig arkitektur. For uteliv anbefales Palermo, da det har flere ålreite steder på et relativt lite område, er trygt og forholdsvis sentralt (gå ikke glipp av Club69-konseptet til Niceto på onsdager!). Den eneste bakdelen er at det er bittelitt hipt og dyrt, men det kan man alltids leve med for en kveld eller to. Kort oppsummert, kan jeg runde av reklameinnslaget med å si at Buenos Aires har det aller, aller meste, men at man trenger å sette av nok tid for å komme under huden på alt som foregår.

Jeg hadde booket en flybillett til Ushuaia og gledet meg enormt til å besøke verdens sørligste by. Planen var å fly ned til sørspissen av Argentina, for deretter å busse opp gjennom Patagonia, via El Chalten og El Calafate, til Puerto Madryn, og så fly derfra opp til Iguazú. Flybilletten fra Puerto Madryn til Iguazú ble derfor bestilt samtidig, og alt var planlagt og timet perfekt. Allerede da jeg sjekket inn ved skranken til Aerolineas Argentinas på Aeroparque i Buenos Aires, begynte planen å slå sprekker. Jeg fikk beskjed om at flyet mitt var et par timer forsinket på grunn av dårlig vær. Det var forsåvidt ikke verdens undergang, men jeg hadde bestilt det noe dyrere morgenflyet for å kunne komme frem tidlig og rekke å få med meg en båttur eller en formiddagsutflukt den første dagen. Lettere irritert, klarerte jeg sikkerhetskontrollen og gikk og satte meg ved gaten. To ganger til ble flyet annonsert forsinket på skjermen, uten at det fulgte noen informasjon over høytaleranlegget. Da jeg hadde sittet der i nærmere seks timer, forsvant plutselig hele flighten fra avgangslisten, nok en gang uten et ord. Jeg spratt opp fra stolen min og presset meg fremover i folkemengden til jeg fikk øye på en Aerolineas Argentinas-ansatt. Hun kunne fortelle meg at flyet var innstilt, og at jeg måtte henvende meg til kontoret i underetasjen for videre assistanse.

Da jeg endelig fant frem til det knøttlille kontoret, hadde det rukket å danne seg en lang kø utenfor. De ventende passasjerene var ampre og utålmodige, men jeg fikk ikke helt tak i om de var der av samme årsak som meg selv. En kvinnelig ansatt kom gående forbi, og jeg spurte om jeg var på riktig sted. Det var jeg selvfølgelig ikke og fikk greie på at de hadde flyttet alle Ushuaia-ombookingene til en av innsjekkingsskrankene. ”Kjære vene, for et kaos”, husker jeg at jeg tenkte, men jeg tok fortsatt det hele med overraskende ro og fatning.

Først da damen i innsjekkingsskranken hadde gitt meg beskjed om at jeg ikke kunne fly før tre timer senere, og at jeg selv måtte gå til baggasjeutleveringen og plukke opp sekken min, som forøvrig måtte sjekkes inn på nytt, kjente jeg at jeg var på nippet til å miste tålmodigheten. Det var i tillegg begynt å bli usedvanlig fullt på flyplassen, og et raskt blikk opp på avgangsskjermen bekreftet mistankene mine. Ikke ett eneste Aerolineas Argentinas-fly hadde tatt av hele morgenen og formiddagen. Regnet, som tidligere hadde pisket mot vindusrutene og støttet opp under forklaringen om dårlig vær, hadde for lengst gitt seg, vinden hadde løyet, og alle de andre flyselskapene var på vingene. Jeg kjente meg usikker på hva som foregikk, men jeg ante at det ikke  lovet godt.

Jeg hentet baggasjen min, sjekket inn på nytt, klarerte sikkerhetskontrollen for andre gang og slo meg atter en gang ned ved gaten for å vente. Som et hånlig hakk i plata, ble flyvningen utsatt to ganger uten at noe ble informert om på høytaleren. Samtidig ble samtlige andre avganger enten innstilt eller annonsert forsinket på ubestemt tid. Det begynte å gå opp for meg at ingen av oss kom til å komme oss fra Buenos Aires den dagen, og at jo lenger jeg ventet, jo vanskeligere ville det bli å få endret billetten til dagen etter. Jeg durte derfor ned igjen i underetasjen, som i mellomtiden var blitt forvandlet til et ubeskrivelig kaos, og oppsøkte en av skrankene til Aerolineas Argentinas for å be om å bli strøket fra passasjerlisten på det flyet som, til da, hadde blitt utsatt tre ganger, og som jeg, og alle de andre passasjerene, for lengst hadde skjønt at aldri i verden kom til å ta av. Den stressede mannen sa at alt var i orden, og at jeg kunne plukke opp baggasjen min på lost and found-kontoret cirka ti minutter senere. Om jeg ønsket å endre billetten min, måtte jeg derimot snakke med de på billettkontoret. Den skjelvende fingeren som viste vei, pekte rett mot enden av en kø på sikkert femhundrede personer. I den andre enden satt to(!) ansatte og svettet nervøst, mens de forsøkte, fortvilt, å hjelpe og roe ned hissige og, mer eller mindre, desperate passasjerer. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte, hele situasjonen var absurd. Og mer absurd skulle den bli, for dette var beklageligvis bare begynnelsen på marerittet.

Det tok ikke lang tid før opptøyene brøt ut. Det startet med roping, klapping og synging. Først forholdsvis harmløst, men snart eskalerte det voldsomt. Aggresjonen var til å ta og føle på, og det latinske temperamentet boblet under huden på folk. Jeg, som vanligvis er en ordentlig utålmodig sjel, klappet meg selv fornøyd på skulderen og konstanterte at jeg hadde minst ti hakk å gå på før jeg nådde igjen de andre. Spenningskurven traff toppunktet da noen ga seg til å knuse vinduer, og en tulling slo ned den forsvarsløse mannen i billettluken. Resultatet var håpløst: De sinte ble bare enda sintere, og alle de Aerolineas Argentinas-ansatte reiste seg fra plassene sine og marsjerte ut av flyplassen i protest. Så da stod vi der da, tusenvis av frustrerte passasjerer og ikke en kjeft til å bistå med en dritt. Etter dette tok det fullstendig av. Som om tilstandene ikke var gale nok fra før, begynte folk å klatre opp på innsjekkingsskrankene og ta til å hoppe og brøle for full hals. Andre hoiet og slo og sparket i vegger og vinduer, noen gråt, mens resten av oss ikke kunne annet enn å le oppgitt og riste trist på hodet. For et texas!

Jeg ville ikke gi opp plassen min i køen, i tilfelle de ansatte skulle finne på å returnere til plassene sine, så jeg spurte mannen foran meg om han kunne være så snill å holde den for meg mens jeg løp og hentet baggasjen min. Han smilte og nikket vennlig. Det var et sant lite helvete å komme seg frem, og situasjonen inne i baggasjeutleveringshallen var ikke noe penere enn den utenfor. Da jeg endelig fikk huket tak i en mann med heftige svetteflekker under armene og gitt han lappen min, kollapset jeg nærmest på gulvet rett innenfor døren. Det tok bemerkelsesverdig lang tid, og jeg begynte å bli bekymret for om de hadde greid å rote bort sekken min oppi alt det andre tullet som pågikk. Tanken var berettiget. Mannen kom ut igjen med en forvirret mine. De kunne ikke finne den og lurte derfor på om den fortsatt kunne befinne seg ombord på flyet. Et par telefoner senere, kunne den svette mannen fortelle meg at sekken var på vei, og at den ville være klar til avhenting om cirka ti minutter. ”Den har jeg hørt før”, tenkte jeg, og hastet tilbake til plassen min i køen.

Det skulle ta to runder til før de endelig greide å hoste opp baggasjen min. Da hadde jeg vært på flyplassen i over tolv timer, og de ansatte var fortsatt sporløst forsvunnet. Folk hadde begynt å gi opp og forlate bygningen, og nå var problemet å få tak i en taxi derifra. Jeg hadde mest lyst til å legge meg rett ned på stedet, men fant fort ut at det ikke ville løse noe som helst. I stedet begynte jeg å gå mot hovedveien, sånn at jeg kunne praie en av taxiene før de rakk å kjøre inn til terminalen.

Da jeg ringte på døren til Palermo House over et halvt døgn etter at jeg hadde sagt hadet til alle og dratt derifra, brøt det ut stor forstandelse i den andre enden av callingen. Det var Camilla som var på jobb, og hun kom faktisk styrtende ned alle etasjene for å slippe meg inn og gi meg en klem, i stedet for å trykke på åpneknappen. Jeg måtte fortelle historien sikkert hundre ganger. En kjapp titt på nettet bekreftet at ingen av flyene hadde tatt av, og problemet skulle vise seg å vedvare i nesten en uke fremover. Det ble derfor ingen tur til verken Ushuaia, El Chalten eller El Calafate på meg. Sett fra den lyse siden, fikk jeg, i det minste, pengene tilbake, en ekstra helg med gode venner i Buenos Aires , samt reisefølge til Puerto Madryn.

En fransk jente som het Anais hadde tenkt seg i samme retning , så vi bestemte oss for å kroke opp og slang oss på bussen sørover en overskyet og kjølig mandag ettermiddag. Jeg husker at jeg syntes det var litt småbittert at jeg ikke fikk med meg La Bomba del Tiempo den kvelden, men på samme tid innså jeg at jeg begynte å få det travelt, med tanke på at jeg hadde en flybillett fra Puerto Madryn til Iguazú kun fire dager senere. Det var på tide å forlate Buenos Aires, enda så godt jeg trivdes. Jeg gledet meg dessuten veldig til en smak av Patagonia, og jeg hadde en lite håp om at vi kanskje var så heldige at vi kom tidsnok til slutten på hvalsesongen.

Klagingen på kaldværet i Buenos Aires ble fort glemt da vi ankom den lille havnebyen sør i Argentina. Det regnet sidelengs, og den iskalde vinden blåste tvers gjennom både ytterjakke, marg og bein. Anais og jeg tittet bort på hverandre, der vi gikk foroverlutet gjennom de folketomme gatene, på jakt etter ly og husrom, og det var tydelig at den samme tanken gjorde seg gjeldende hos oss begge: ”Hvorfor i all verden dro vi hit?”. Men vi skulle tidsnok få svar på spørsmålet, og det tok ikke lange stunden før vi konkluderte med at Puerto Madryn var ganske så fantastisk.

Den første ettermiddagen og kvelden holdt vi oss bare innendørs. Været var fortsatt smådårlig, og vi var slitne etter reisen og mange sene kvelder den siste uken. Det hadde ikke akkurat blitt overflod med søvn på noen av oss i Buenos Aires, så vi var veldig enige om at vi var klare for noen døgn med fine naturopplevelser på dagtid og full utflating på kveldstid.

Anais ble i to dager til. Jeg i tre. Den tiden vi hadde sammen, brukte vi, blant annet, på å besøke et museum som hadde en utstilling de kalte ”el hombre y el mar”. Den var kjempespennende og viste hvordan menneskets forhold til havet hadde utviklet seg fra urgamle naturreligioner og overtro, via en flerkulturell verden i hurtig utvikling, frem til dagens forurensning- og forsøplingsproblematikk. Hvert rom representerte en ny tidsepoke, og det hele strakk seg over tre etasjer, med ulike temaer, som bandt alt sammen til en både lærerik, snedig og vakker historie. Det er sjelden jeg har tatt meg så god tid i et museum, og det sier en del.

Vi dro også på dagsutflukt til Peninsula Valdés og fikk se både pingviner, sjøløver og –elefanter, armadilloer og, sist, men ikke minst, hvaler! Sesongen var ikke over, skjønt den raskt nærmet seg slutten og det kun var de hunnene som hadde født sent som var igjen med de enda litt for unge kalvene sine. For oss var det mer enn godt nok. Vi hadde nesten ikke turt å håpe på å se én engang, og vi endte med å henge over båtripa og observere to fullvoksne hunner og en kalv som lekte i vannet rett ved siden av oss i over en halvtime. Det høres sikkert litt merkelig ut, for hele denne halvtimen var naturligvis helt fantastisk, men, for meg, var allikevel høydepunktet avskjeden. De to første hvalene forsvant uten noe annet forvarsel enn et dypt åndedrag og en vannstråle til himmels, men den største av dem, derimot, sa hadet til oss på en måte som var så mektig, så imponerende og så overveldende, at jeg ble stående som trollbundet i flere minutter etterpå. Som på en scene idet teppet går ned, snudde den seg mot båten og løftet bakenden grasiøst ut av vannet, før den senket hele den enorme kroppen sin langsomt ned mot dypet, centimeter for centimeter. Halefinnen stod rett til værs mot den burgunderrøde kveldshimmelen og forsvant gradvis og forsiktig, som i sakte film, ned i det fløyelsmyke vannet. Deretter ble alt stille, og det eneste som lå igjen på overflaten, var hundrevis av små krusninger og dråperinger som fløt utover og vokste seg større og større.

Da Anias hadde dratt, fant jeg ut at jeg ville ut og dykke. Puerto Madyn er et av få steder i verden hvor du kan dykke med sjøløver, og sjøløvene kommer helt opp til deg. Prislappen sved noe voldsomt, men da jeg satt på bunnen der med et titalls sjøløver svømmende og lekende rundt meg i den kalde vannet, var det som om alle bekynmringer og tanker om penger tilhørte en annen verden. Det angikk ikke meg, det angikk i alle fall ikke mine nye venner, og det virket dessuten som det aller minst viktige i universet akkurat da. Hadde du spurt meg om jeg ville gjort det igjen, hadde jeg svart ”til kontoen var tom”. Etter å ha dykket i noe sånt som tjuefem land og hatt nærmøter med alt fra haier og delfiner, til skilpadder, mantas og hvaler, trodde jeg faktisk at jeg hadde opplevd det meste. Jeg var på ingen måte forberedt på at disse krabatene, som viker så klønete og utilpass på land, ville være så fascinerende elegante og lekne under vann. De var som små hundevalper som gnager nysgjerrig på alt de kommer over. Ikke én gang var det noen av dem som bet meg hardt. Det var kun varsom og prøvende napping, som for å undersøke hva våtdrakten var laget av. Favoritten var hetten min. Den lille tuppen som stakk ut på toppen av hodet mitt, var visst farlig fristende og komplett umulig å holde seg unna. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte tømme masken på grunn av alvorlig latteranfall, som følge av at en overivrig sjøløve prøvde å dra av meg hodeplagget og nektet å slippe taket.

Jeg har allerede skrevet en altfor lang avhandling om Aerolineas Argentinas og flyplasstrøbbel, så jeg skal spare dere en ny. Jeg vil bare, veldig kort, fortelle at flyet mitt til Iguazú var over seks timer forsinket, samt at flyselskapet presterte å  legge igjen baggasjen min i Buenos Aires under en mellomlanding på veien. Jeg fikk den heldigvis tilbake senere samme kveld, men det var først etter å ha ventet på tre innkommende fly i ankomsthallen i Iguazú. I ettertid har jeg fått høre at alle problemene med Aerolineas Argentinas skyldtes interne konflikter i selskapet. De har blant annet seks ulike organisasjoner som representerer ansatte i selskapet, så ikke nok med at organisasjonene ikke blir enige med ledelsen, de blir ikke engang enig med hverandre. Og med så mange ulike forhandlinger på gang parallelt, vil det nesten alltid være noen som streiker eller nekter å gjøre jobben sin.

Iguazú var som en drøm. Som en vakker, vakker drøm jeg ikke ville våkne fra. Jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg sjelden, til og med kanskje aldri, har sett noe mektigere eller mer imponerende i hele min tid på denne jord. Selve stedet Puerto Iguazu syntes jeg ikke skilte seg så særlig ut, men den frodige naturen rundt, parken og, selvfølgelig, fossene var en hakesleppende opplevelse. Når du står foran de svimlende fallene, er det som om du befinner deg ved inngangsportene til et eventyrrike i en annen sfære. Jeg tilbragte nesten ti timer der inne, og jeg kunne dratt tilbake hver eneste dag i resten av mitt liv uten at jeg hadde blitt lei. Jeg tror ikke det er mulig å få nok av noe så inderlig pent og overveldende, noe som både er så fredelig og så kraftfullt på samme tid. Det dundrende braket fra vannmasser større enn du noensinne kan forestille deg, sollyset som glitrer i evigsvevende vanndråper i den velduftende luften, og en perfekt syvfarget regnbue som strekker seg fra føttene dine og hele veien til verdens ende og kister fulle av gull og edelstener.

Jeg bosatte meg litt utenfor byen, på et sted som het Hostel Inn. Det var egentlig helt tilfeldig, for jeg hadde ikke gjort noe research før jeg landet på flyplassen. Jeg fikk imidlertid god tid til å gjøre nettopp det mens jeg ventet på at sekken min skulle komme med et eller annet fly fra Buenos Aires. Jeg benyttet derfor anledningen til å snakke litt med et par av de ansatte i informasjonsdisken, samt en sjåfør som jobbet med å skysse passasjerer inn til sentrum. Alle fortalte meg at Hostel Inn skulle være veldig bra, om jeg da ikke brydde meg om å bo litt usentralt. Jeg tenkte som så, at jeg var der for å se fossefallene og slappe av, og at dersom dette herberget var så flott som alle skulle ha det til, så måtte det være midt i blinken for meg. Det var det.

Rommene lå i den svale underetasjen og var nye og rene, med fire køyesenger, eget bad og aircondition. Videre hadde overetasjen biljardbord, bordtennisbord, en hel haug med pc’er som alle kunne bruke, restaurant, bar, chillout-område, kjøkken, TV-rom – og en gigantisk uteplass med enda en bar og stort badebasseng. Jeg var i himmelen. For det jeg hadde kommet for, kunne jeg ikke funnet et mer passende sted. Det lå forøvrig nærmere parken også, så jeg sparte både tid og penger på reiseveien. Ikke hadde jeg behov for å gå ut for å spise, da maten i restauranten var kjempegod, og ikke var det nødvendig å dra noen steder for å være sosial, da det krydde av både koselige ansatte og reisende på herberget. Jeg ble spesielt godt kjent med Exequiel, en argentiner fra Buenos Aires. Han hadde kommet til Hostel Inn for å jobbe som kokk noen måneder tidligere og trivdes så godt at han nå gikk med husbyggeplaner. En utrolig fin fyr, som, i tillegg til å lære meg spansk, tok meg med både på byen med kompiser, på besøk til venner og på søndagstur i regnskogen.

Det var en uthvilt og fornøyd Siv Hege som tok fatt på den lange reisen over grensen til Brasil og helt opp til Rio de Janeiro på ettermiddagen 19. oktober. Claire og Remi ventet på et herberge i Botafogo, og jeg gledet meg vilt og hemningsløst til å se dem igjen.

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (2)

2 Responses to “Et hyggelig gjensyn, biff, vin og tango, en by som aldri legger seg, marineliv i kalde farvann og verdens vakreste foss”

  1. Per Ivar says:

    Takk for fantastisk lesning ved frokosten her på Koh Chang! Og husk: Eventyret slutter ikke om noen uker – det tar bare en pause.

  2. Alfhild Mary Østlund says:

    Denne har jeg da lest før og kommentert, men kommentaren min står ikke her nå. Noe har klikket, men jeg sier som før: Flott skrevet! Jeg følger med deg! Gleder meg til å se deg snart, JENTA MI!!

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment