SiviWonder

TravelBlog

San Pedro de Atacama og fire dager tur/retur den bolivianske saltørkenen, etterfulgt av en minneverdig nasjonaldagfeiring på ekte, chilensk vis

Jeg har tidligere uttalt at jeg aldri ville valgt å bosette meg et sted langt unna havet.                                 San Pedro de Atacama kunne vært unntaket.

Jeg forelsket meg straks vi kom frem. Eller, det er nok ikke helt sant, jeg tror faktisk det begynte å krible i magen allerede flere kilometer utenfor byen. Claire og jeg småløp foran i bussen og satte oss med nesene og kameralinsene klistret til vindusruten. Det var ørkenlandskap og fjell så langt øyet kunne se; en hel verden badet i nyanser av gult og oransje. Vi lot oss forføre av den mektige naturen og ble sittende å kjenne på en god og forventningsfull følelse som kilte helt ut i tåspissene.

Hostel Cabur, et lite, koselig sted med en sjarmerende bakgård, bestående av et par sittegrupper, noen slitte hengekøyer og en liten bålplass, ble vårt nye hjem, og der trivdes vi upåklagelig godt. Emmanuelle som jobbet der, skal ha mye av æren for det. Hun hjalp oss med alt mellom himmel og jord, stod til tjeneste nårenn vi måtte trenge henne, og ble et nytt og veldig hyggelig tilskudd til gjengen. Det gikk ikke lange stunden fra jeg hadde ankommet, til jeg innså at jeg befant meg i et sort hull. Når du reiser på denne måten, over lengre tid, vil du før eller siden støte på slike, såkalte, sorte hull. Jeg kaller dem det, fordi de har en tendens til å suge deg inn, og du mister fullstendig oversikten over tid og sted. Jeg liker de sorte hullene, men de er farlige, for du vet aldri hvor lenge de greier å holde på deg før de spytter deg ut igjen. San Pedro var nettopp et slikt vakuum. Jeg elsket det, men jeg evnet ikke å unslippe før mye, mye senere enn planlagt.

Dagene gikk stort sett med til sightseeing, grilling, et par bursdagsfester (både Emmanuelle og Remi fylte år mens vi var der) og soving. Jeg syns grillingen fortjener å bli nevnt, først og fremst fordi grillsammenkomstene i Chile, og spesielt i San Pedro, er helt særegne, men også fordi jeg tror vi må ha grillet bortimot hver bidige kveld vi var der. Den første kvelden var vel den eneste gangen vi faktisk valgte å gå ut for å spise, mest sannsynlig fordi vi kom sent frem, og alle var godt slitne etter den lange bussturen. Resten av uken, derimot, var bakgården til Cabur fylt til randen med kjøtt, kylling, rødvin, pisco og fryktelig hyggelig selskap. Herberget var ikke stort, men det hadde nok gjester til at det ble lystig etter solnedgang. Det var dessuten en eksepsjonelt trivelig gjeng som bodde der, så alle ble godt kjent – og værende til langt etter planlagt avreisedato. Cirka halvveis inn i oppholdet meldte, for øvrig, også Pierre at han var på vei. Han hadde stoppet et par flere steder enn meg på turen nordover, men var nå bare et døgn unna. Jeg reserverte en seng til han og skrev tilbake at han var hjertelig velkommen.

Da vi først gikk av bussen på den støvete busstasjonen i sentrum, kom vi i snakk med en chilener som het Fabian. Han fortalte at han drev et sted like i nærheten og inviterte oss med for å se. Vi vurderte lenge å bosette oss der, men da Claire og Sebastian la ut på en liten runde og fant fantastiske Cabur i stedet, slo vi det fra oss, takket for gjestfriheten og tok med oss pikkpakket vårt til den andre siden av byen. Vi endte imidlertid, helt tilfeldig, opp på bålfest hos Fabian senere samme dag. Etter å ha spist middag på en pizzarestaurant Emmnuelle hadde anbefalt oss, sa vi hadet til Oscar som jobbet der, og ga oss til å vandre gatelangs på jakt etter en åpen bar. Overraskene nok, viste det seg at alle stedene stengte rundt midnatt. Det ble derfor enstemmig vedtatt å legge veien innom en ”botelleria”, for deretter å finne et koselig sted under stjernene. Vi hadde ikke kommet lange biten, før vi møtte en annen gjeng som var ute på nøyaktig samme oppdrag. Den eneste forskjellen, var at de visste hvor de var på vei. Ettersom vi ikke hadde peiling, hang vi oss på – og få minutter senere befant vi oss utenfor porten til Fabian.

Hva sightseeingen angikk, fantes det nesten ingen ende på hva vi kunne ta oss til i San Pedro. Vi bestemte oss derfor for å gi full gass og se så mye som mulig da vi først var der og hadde muligheten. Den første utflukten bestod av et par timer i bil, soloppgang ved Geisers del Tatio, bading i varmekilden Puritano, en nydelig kjøretur gjennom ørkenen, og et kort besøk i en liten landsby med kun fem(!) innbyggere og en lama. Det var en super dagsutflukt, og den skulle vise seg å fortsette enda bedre. Etter en liten pause med lunsj og en beskjeden cowboystrekk på herberget, ble vi hentet på ny og sluppet av i Valle del Morte med hvert vårt sandboard. Det var virkelig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Ikke nødvendigvis å stå, men å svinge! Og for ikke å snakke om mangelen på stolheis! Kjære vene, så tungt det er å pese opp en bratt bakke når føttene synker ned i tjue centimeter sand for hver eneste skritt. Om du legger på litt ekstra vekt i form av et sandboard, samt en sol som genererer i overkant av førti varmegrader i tillegg, så har du oppskriften på et sant, lite helvete. Men misforstå meg rett, det var utrolig moro og vel verdt strevet. Kort oppsummert, så jublet jeg hele veien ned og bannet og svertet hele veien opp. Det er godt det er kort vei mellom tårer og latter.

Dagen ble rundet av i vakre Valle de la Luna, hvor vi satte oss ned på en liten høyde for å vente på solnedgangen. Mens Sebastian, guiden vår, fylte opp glassene våre med hjemmelaget Pisco Sour, forvandlet den synkende solen de sandfargede fjellene til massive, rødglødende kullbiter og etterlot et uforglemmelig bilde på netthinnen. Jeg har ikke ord, men heldigvis masser av bilder.

Den neste utflukten vi gjorde, gikk via en saltsjø vi kunne bade i, til Laguna Cejar. Av alt jeg så og opplevde mens jeg var i San Pedro, var det jeg nå skal forsøke å dele med dere det aller, aller mest hakesleppende. Ved bredden av Laguna Cejar bevitnet jeg et av de vakreste synene og fargespillene i hele mitt straks tretti år lange liv. Den ildrøde solen gikk ned i vest, samtidig som fullmånen klatret opp bak de vulkanske fjelltoppene i øst. Innsjøen lå fremfor oss som et blikkstille speil og reflekterte hele herligheten i perfekt symetri. Lyset og fargene forandret seg for hvert mikrosekund; fra knall oransje, til rosa og dyp lilla, før alt, til slutt, gikk over i en stadig mørknende blåtone. En iskald Pisco Sour satte prikken over i’en i idyllisk.

Vi slang oss med på enda en tur jeg føler det er verdt å si litt om. Denne gangen var det kun Claire, Remi, Sebastian, Pierre og jeg som dro, så vi fikk hele bilen for oss selv. Med oss hadde vi San Pedros mest energiske kar. Han regelrett gnistret av engasjement og utadvendthet og ga oss en fenomenal dag vi sent vil glemme. Det som kunne vært en rimelig kjedelig biltur, ble til en skikkelig roadtrip med god musikk, allsang, setedansing, et baksetet fullt av luftgitarer og masse annet tøys og fanteri. Felipe fortjener en stor, stor takk for at han gjorde denne utflukten til det den ble.

Målet for dagen var Lagunas Altiplanicas, men ettersom veien var lang, ble det en del stopping underveis. Vi besøkte, blant annet, en nydelig innsjø med et hundretall flamingoer, samt arrangerte en hysterisk fotoseanse midt ute i ingenmannsland. Jeg tror samtlige av oss hadde vært fornøyde med dagen om vi hadde måttet avsluttet den der. I alle fall da, før vi hadde sett hva vi eventuelt ville gått glipp av. Nå som jeg vet hva jeg snakker om, stiller saken seg selvfølgelig noe annerledes. Lagunas Altiplanicas er nemlig så definitivt et must see. Vi hadde allerede sett flere innsjøer over de siste dagene, men ingen som kunne måle seg med isformasjonene rundt Altiplanicas.

Den siste kvelden, det vil si, det som skulle bli den siste kvelden i San Pedro, fyrte vi nok en gang opp grillen og handlet inn til stormiddag for hele gjengen på herberget. Pierre hadde planlagt å bli et par dager til, men Claire, Remi og Sebastian skulle reise sørover igjen dagen etter, og jeg hadde booket en femdagerstur til saltørkenen i Bolivia. Det var derfor duket for markering av vår siste stjernenatt sammen i vårt magiske ørkenparadis. Og det ble, som vanlig, altfor sent. Alle var på vei i seng, da Felipe, eieren av Cabur, dukket opp sammen med Oscar fra pizzarestauranten og to flasker Pisco. Jeg velger å skylde det som skjedde dagen derpå på dem.

Det ble ingen tur til Bolivia den påfølgende morgenen. Jeg hadde tydeligvis våknet på et tidspunkt, for jeg kan så vidt erindre å ha sagt hadet til fransketrioen da de dro et par timer tidligere, men hva som hendte etter det, er heller uklart. Jeg tipper at jeg skrudde av vekkerklokken, enten da, eller i søvne senere da den ringte, for den vekket meg i alle fall ikke. Jeg rykket til en times tid etter at jeg burde ha vært på vei, oppdaget hva klokken var og vurderte det dithen at det ikke var noe poeng å prøve engang. Det stemte bra. Da jeg tuslet over for å snakke med kontoret et par timer etterpå, kunne damen bak pulten fortelle meg at bussen hadde dratt på slaget. Etter litt diskutering frem og tilbake, samt en uskyldig hvit løgn om noe fordervet kjøtt og en dårlig mage, gikk selskapet med på å la meg dra dagen etter, mot et symbolsk straffegebyr. Jeg takket pent og skyndte meg tilbake til sengen. Det var helt klart at jeg ikke skulle ta meg til noe som helst den kvelden, jeg ville neppe risikere å forsove meg en gang til.

Turen fra San Pedro til Uyuni i Bolivia bød på ubeskrivelige naturopplevelser, en og annen spanskleksjon, masse bildeknipsing og veldig koselig bilselskap. Jeg havnet sammen med to supertrivelige chilenere fra Santiago; Juan Carlos og Patricia. Sjåføren vår het Leonardo og disket opp med hvaenn det måtte være av musikk…så lenge den var produsert på åttitallet. ABBA og Aha var store favoritter.

Den første dagen krysset vi grensen mellom Chile og Bolivia og fortsatte til en innsjø som het Laguna Blanca. Etter å ha sett både Laguna Cejar og Laguna Altiplanicas i San Pedro, trodde jeg at jeg vanskelig ville la meg imponere av en innsjø igjen, i alle fall så kort tid etter. Der tok jeg grundig feil. Laguna Blanca er, utvilsomt, et av de vakreste stedene jeg har besøkt i hele mitt liv. Jeg er klar over at de ordene har blitt ytret mer enn én gang tidligere på denne blog’en, så jeg håper at troverdigheten min ikke svekkes av den grunn. Forhåpentligvis taler bildet for seg selv.

Vi gjorde fire stopp til den dagen: Først slo vi oss ned på en høyde og beundret det grønnturkise vannet i Laguna Verde. Deretter sank vi de vindkalde kroppene våre ned i førti deilige varmegrader i Termas de Chalviri, før vi løp sikksakk mellom Geysers Sol de Mañana, holdt oss for nesen og gapskrattet. Eventyret ble avsluttet med solnedgang over Laguna Colorada, en knallrød innsjø som også er hjem til tusener av flamingoer. De rosa fuglene, mot det røde vannet og den oransje solnedgangen, er et bilde jeg tror vil leve lenge i minnet.

Vi tilbragte natten på cirka 4 900 høydemeter, noe som, for meg, er helt håpløst. Jeg blir ikke dårlig, men jeg får aldri sove særlig høyere enn 4 000 m.o.h. Dette vet jeg fra tidligere turer til både Himalayas og Andes, så jeg gledet meg ikke akkurat til å krype til køys i både kuldegrader og tynn luft. Men man får i det minste hvilt seg litt, selv om hjertet raser og pusten peser. Vi delte en flaske vin for å se om det kanskje kunne hjelpe, men det var ingen av oss som fikk mange minuttene sammenlagt på øyet den natten.

Heldigvis var det ikke annet enn bilkjøring som stod på agendaen den påfølgende dagen, så det spilte ikke så stor rolle om øyelokkene kjentes litt tunge. Det er annerledes når man må opp før solen for å gå i tolv timer. Å sitte i et behagelig baksetet og bare observere nydelig ørkenlandskap på utsiden av vindusruten krever liksom ikke så mye energi. Vi begynte morgenen med å kjøre til Desierto Siloli, kjent for sine mange finurlige steinformasjoner, tusle rundt og ta bilder. Videre gikk ferden til Laguna Honda og Laguna Hiedionda, før vi spiste en nydelig lunsj under formiddagssolen ved Laguna Cañapa. På veien til saltflatene i Salar de Chiguana, stoppet vi på en liten topp, hvorfra vi hadde perfekt utsikt over Volcán Ollagüe, en aktiv vulkan på chilensk side av grensen.

Hele denne magiske andre dagen av reisen, snirklet veien seg gjennom variert landskap; innsjøer, vulkaner, sandørken, steinformasjoner, snø og is danset forbi vinduene våre i nydelig harmoni. Det hele toppet seg da vi rullet ut på en evighet av hvitt. De enorme saltflatene minnet mest om en gigantisk vidde midtvinters. Jeg hadde aldri sett noe lignende og greide ikke slutte å stirre mot horisonten, som latet til å være en halv jordklode unna. Vi rullet ned rutene, stakk hodene ut i nærmest stiv kuling og jublet for full hals.

Vi skulle bare til Chuvica, så det var ikke lenge vi rakk å feire før det var på tide å stoppe for kvelden. Resten av saltverdenen måtte pent vente til morgenen etter,  noe som for så vidt var greit, for vi var godt slitne etter en lang dag og gledet oss til å sove et par tusen meter lavere enn den slitsomme natten i forveien. Hotellet vi sjekket inn på var laget av salt. Det hadde tydeligvis stått i informasjonsskrivet, men gått meg hus forbi, så jeg var ellevill av begeistring over å finne en seng hugget ut i salt.

Den kvelden og natten, da alle generatorer var avslått og husene lå mørklagte, spilte vi biljard i lyset fra to lommelykter, tittet på stjernene til vi fikk neglesprett og lyselilla lepper – og sov bedre enn vi hadde gjort på fryktelig, fryktelig lenge.

Vi begynte neste dags sightseeing med å avlegge Isla Incahuasi et besøk. Midt ute i sandørkenen ligger en øy bestående av steiner/berg og en million kaktuser. Vi klatret rundt i nesten to timer og avsluttet med en øl på deling. Videre bar det tvers over Salar de Uyuni, med et par stopp underveis. Ett midt i det uendelige hvite for å knipse tullebilder, og ett for å spise lunsj ved et lite saltmuseum som plutselig dukket opp fra det hvite intet. Deretter fortsatte vi til Cementerio de Trenes, som er akkurat det det heter. En hel haug gamle, avdankede togvogner og lokomotiver ligger dumpet hulter til bulter på en åpen plass utenfor Uyuni og gir stedet en slags spøkelsesbystemning.

Etter en matbit og liten runde i sentrum, hoppet vi inn i bilen og kjørte et par, tre timer tilbake mot den chilenske grensen, til et sted som het Villa Mar. Vi kunne sovet i Uyuni om vi ville, men valgte å ta litt av tilbakeveien denne kvelden, så det ikke skulle bli så vanvittig mye kjøring dagen etter. Det var vi glade for, for det viste seg å være langt nok som det var. Vi stemplet oss tilbake inn i Chile godt utpå ettermiddagen den fjerde dagen.

Jeg kom tilbake til et dekorert og feststemt San Pedro. Feiringen av nasjonaldagene var i full gang, og på parkeringsplassen ovenfor Cabur var det slått opp svære telt og boder over det hele. Til min store glede og overaskelse, fant jeg Pierre sittende i bakgården på herberget. Han hadde ikke kommet seg av gårde på grunn av fulle busser og ferieavvikling, så San Pedro-oppholdet hans hadde blitt ufrivillig forlenget. Det virket ikke som han hadde så veldig mye imot det.

Det ble feiring tre dager til ende. Den første kvelden ble jeg invitert på fest hjem til Felipe, innehaveren av Cabur, sammen med noen kompiser av han. De hadde rigget til med bålplass, grill, bar, bord og stoler, samt hengt opp både høytalere og lyskastere i trærne.  Vi var ikke overveldende mange, men vi hadde det ufattelig moro. Da all veden var brent opp og flaskene tømt, satte vi kursen for den store plassen ved Cabur og tradisjonell livemusikk. Natten ble rundet av på dansegulvet på ett av byens to utesteder, som hadde fått spesialtillatelse til å holde åpent helt til klokken 0600 i forbindelse med nasjonaldagene.

Neste morgen måtte jeg flytte, da det var fullt på Cabur. Jeg pakket en liten sekk med noen nødvendigheter og lot resten stå igjen. Det var nemlig ledig plass igjen fra neste dag, så det dreide seg bare om én natt. Jeg dro derfor til Fabian og sjekket inn der. Festlighetene tok ikke til før etter at jeg hadde fått meg en liten cowboystrekk. Uten hvile og drikke, duger helten ikke (var det ikke sånn den gikk?). Jeg hadde avtalt å møte gjengen fra Cabur i bakgården der etter middagstid, så jeg svingte innom Botelleriaen og plukket med meg en flaske vin en liten time etter solnedgang. Det utartet seg som det hadde gjort kvelden i forveien; først festplassen, så pub’en.

Jeg hadde i utgangspunktet en bussbillett sørover igjen dagen derpå, men etter å ha snakket med en del lokale, bestemte jeg meg for å endre den. Alle sa at det var det desidert verste tidspunktet å reise på, ettersom hele landets befolkning var fulle dagen lang, og alle kjørte bil enda så sveiseblinde de var. Dessuten ville det ikke vært noe stas å tilbringe den siste nasjonaldagen sittende på en buss hele veien ned til Santiago. Jeg stod derfor opp så tidlig jeg maktet, pakket sakene og svingte innom busstasjonen på veien tilbake til Cabur. Heldigvis var det ikke noe problem å skyve på billetten, så det ble til at jeg planla å dra neste dag i stedet. Den siste dagen ble tilbragt liggende rett ut i en hengekøye, før jeg ble lurt med på en forholdsvis rolig feiring rundt bålet i bakgården litt senere. Det føltes helt riktig å være sosial og ta farvel med folk den siste kvelden, men jeg hadde ikke sjans til å bli med ut på noen festligheter. Man er ikke i begynnelsen av tjueårene lenger, så det er rett og slett ikke fysisk mulig å gjennomføre tre strake lenger. Heldigvis, kan man kanskje si.

Jeg var i fin form, våken og opplagt da jeg slang sekken på ryggen og spaserte mot busstasjonen den neste morgenen. Det eneste som ikke føltes bra, var å reise fra dette herlige stedet midt i ørkenen. Samtidig som jeg hang med nebbet over minnet av alle avskjedene et halvt døgn tidligere, føltes det som en aldri så liten seier endelig å ha greid å løsrive seg. Jeg hadde unsluppet det sorte hullet, og jeg var på vei til Argentina og nye opplevelser.

 

posted by siviwonder in Sør-Amerika and have Comments (3)

3 Responses to “San Pedro de Atacama og fire dager tur/retur den bolivianske saltørkenen, etterfulgt av en minneverdig nasjonaldagfeiring på ekte, chilensk vis”

  1. Maja says:

    Hei, kjære, reisende vennen min!
    Som jeg skrev til deg på facebook: Det er helt utrolig hvor godt du skriver. Hvor engasjert man blir:-). Jeg er jo en av de som gjerne blir grønn av misunnelse, o jeg må si et par ganger har jeg blitt det etter å ha lest hva du opplever, men stort sett får du meg til å føle at jeg er med på ferden, Dette er en utrolig gave og velsignelse å ha -denne fortellerevnen! Jeg vet selv hvor vanskelig det er å formidle ting man har opplevet som virkelig tar pusten fra en -enda jeg er ei jente av mange ord OG som er glad i ord! -men det du har gjort er en bragd i seg selv :-). Tusen takk!
    Spesielt for meg som har mine våkennetter og sliter med mitt. Du er en uendelig inspirasjon og jeg er så glad i deg <3.
    Jeg gleder meg så masse til å se deg :-).
    Stor klem fra Marion

  2. Alfhild Mary Østlund says:

    Ordtaket går sånn: Uten Mat og drikke duger helten ikke, men når det er sagt , så kommer man ikke så langt uten hvile heller. ;-). Flott! Stolt av forfattertalentet ditt. (Noen gener ute og går der) :-D

  3. Alfhild Mary Østlund says:

    Flott med alle bildene du har fått lagt inn hele veien også. <3 <3

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment