SiviWonder

TravelBlog

En seilbåt, en ulykke, øyloffing og Stillehavsidyll

Sett dere godt til rette, folkens, for dette blir litt av en berg- og dalbane. Det skjedde så usannsynlig mye i løpet av de fem ukene jeg var i Fransk Polynesia, at jeg ikke har den fjerneste anelse om hvor jeg skal starte. Jeg tror vi får ta det fra begynnelsen og hoppe bukk over det minst spektakulære.

Mitt aller første møte med dette nydelige øyriket er så absolutt verdt å fortelle om. Jeg landet på Papeetes internasjonale flyplass sent på kvelden 11. juli. Datoen sitter spesielt godt, fordi jeg husker jeg syntes det var så snodig å krysse datolinjen. Vi forlot Auckland, New Zealand, på formiddagen 12. juli – og ankom Fransk Polynesia en liten time før midnatt 11. juli. Forvirringen var total da jeg, sammme dag, skulle sende en melding til Kevin i Papeete og prøve å forklare han når jeg kom: ”Jeg lander kl 2305 i morgen….nei, i dag….nei, I GÅR!?”

Det var to minibanker på flyplassen, men ingen av dem godtok noen av kortene mine. Jeg hadde ikke et rødt øre, i noen slags valuta, og ikke hadde jeg booket noe sted å sove heller. (Det var altfor sent å begynne å lete etter marinaen og seilbåten til Kevin.) Lettere oppgitt, ruslet jeg ut av terminalbygningen, for å se om jeg kanskje kunne snuble over en eller annen løsning på veien. Det var kveldens siste innkommende fly, og de fleste passasjerene var allerede forduftet, da en politikvinne plutselig kom bort til meg. Jeg kjente henne igjen umiddelbart. Det var den samme damen som hadde sittet i immigrasjonsluken og utstedt visumet mitt en drøy halvtime tidligere. Hun smilte bredt og lurte på om alt var i orden. Jeg forklarte situasjonen, så godt jeg kunne med den istykkerrustede fransken min, bladde meg frem til Papeete-avsnittet i Lonely Planet og pekte på det billigste bostedet jeg fant. Jeg hadde, som sagt, ikke reservert noenting, men jeg var ganske så sikker på at det ikke ville bli noe problem å finne en seng. Utfordringen, nå som jeg ikke hadde penger, var imidlertid å komme seg dit. Innen jeg rakk å forstå hva som var på gang, hadde den fantastiske politikvinnen slått nummeret til herberget og fortalt mannen i den andre enden at jeg trengte et sted å sove, men at jeg ikke kunne gjøre opp for meg før etter at jeg hadde vært i banken neste dag. Jeg fikk ikke engang summet meg til å takke henne, før hun haddde tatt beina fatt og forsvunnet i retning parkeringsplassen. Hun slang et ”attends” over skulderen og signaliserte at jeg skulle bli der jeg var. Fem minutter senere kom hun kjørende tilbake i en politibil og bad meg om å hoppe inn.

Etter dette overveldende førsteinntrykket av Fransk Polynesia, var jeg overbevist om at jeg hadde kommet til et usedvanlig gjestfritt land. Det skulle vise seg å stemme veldig bra.

Heldigvis fantes det en tredje bank i Papeete, og denne godtok visa-kortene mine. Det bød derfor ikke på noen problemer å betale regningen på herberget den påfølgende morgenen Jeg sjekket ut og la i vei på leting etter marinaen og en hvit katamaran med baugen liggende mot kai nummer tre fra høyre. Det høres langt mer komplisert ut enn det faktisk var. Jeg gikk rett på og ble møtt av en strålende Kamala (Kevins kjæreste), som viste meg til lugaren min. Øynene mine hadde vanskelig for å tro på synet som møtte dem; dobbelseng, genial takluke (for stjerne- og soloppgangobservering), romslig klesskap og eget bad. For en luksus! Jeg skylder Kevin og Kamala en million takk for at de lot meg bo på båten så lenge som de gjorde, og det uten å betale en eneste krone (det blir velkommen hjem-fest i 2013).

Kun få dager etter at jeg hoppet ombord, dro Kevin hjem til Norge for brorens 40-årsdag og en kort sommerferie, mens Kamala ble igjen på båten, som skulle ligge i havn i Papeete. Planen var å seile til Bora Bora så fort Kevin og en kompis kom tilbake et par uker senere. I mellomtiden tenkte jeg å ha marinaen som base, samtidig som jeg utforsket Papeete, resten av Tahiti, naboøyen, Moorea, og muligens noen av de andre øyene litt lenger unna. Det gikk ikke helt sånn.

Jeg ble i Papeete sammen med Kamala til over helgen. Den årlige Heiva-festivalen nærmet seg slutten, så vi kjøpte billetter til den siste dagen av dansekonkurransen på lørdagen. Deretter fant jeg veien overt til Moorea med fergen søndag ettermiddag. Det var stille og rolig da jeg gikk i land, og den bedagelige atmosfæren smittet meg umiddelbart. På ryggen hadde jeg en liten sekk, pakket for en impulsiv korttur, mens Lonely Planet satt godt og trofast festet i venstre håndgrep. Fransk Polynesia er nemlig svindyrt. Det er det dyreste stedet jeg noensinne har besøkt, og det er nok også det landet, i tillegg til India, hvor Lonely Planet virkelig har vært livsnødvendig. Overnattingsmulighetene på de ulike øyene, begrenser seg stort sett til overdådige strandhoteller (i en prisklasse jeg aldri i verden ville godtatt, uansett om jeg hadde hatt midlene til det eller ei), noe som gir lite rom for backpacking som reiseform. Heldigvis finnes det noen få, bortgjemte steder som fortsatt tilbyr en madrass i en sovesal, eller et telt i en hage, til en langt mer fornuftig penge. Det gjelder bare å finne dem.

Jeg hoppet på en buss som gikk nordover og bad sjåføren pent om å slippe meg av mellom Cook’s Bay og Opunohu Bay, en drøy halvtimes kjøring fra fergeleiet. Han gjorde som jeg sa, og jeg fant veien til Pension Motu Iti uten større problemer. Stedet virket imidlertid helt forlatt. Ikke en sjel var å se, alle stolene stod oppned på bordene, og det eneste som brøt den tunge stillheten var lyden av bølgene som slo inn mot den lille strandlinjen. Jeg ropte ”bonjour” et par ganger mens jeg gikk frem og tilbake. Omsider åpnet en dør seg, langsomt og forsiktig, og ut kom en dame med smale øyne og sovesveis. Hun kunne fortelle meg at det var fullt mulig å bo der, men at det var lavsesong og fryktelig stille. Sovesalen stod for øyeblikket tom. For min del hørtes det utelukkende ut som en positiv ting. Da! Lite visste jeg om at nettopp luksusen av å ha stedet for seg selv skulle vise seg å bli min pine kun halvannet døgn senere.

Øyens bidrag til Hilton-kjeden lå bare et par kilometer fra der jeg bodde, og det var det nærmeste stedet man kunne få kjøpt seg noe å spise og drikke etter kl 2000 på kvelden. Det var også tilholdssted for et av de mange dykkeselskapene på Moorea. Jeg stod derfor opp tidlig morgenen etter ankomstdagen og ruslet bort for å undersøke priser og destinasjoner. Det var akkurat så dyrt som jeg hadde fryktet, så jeg nøyde meg med å booke kun ett dykk. Avtalen var at de skulle hente meg på Motu Iti rett etter klokken 0730 neste morgen.

Resten av ettermiddagen tilbragte jeg på stranden med bok og musikk i ørene. Først da solen hadde forsvunnet et sted i horisonten og etterlatt himmelen rødglødende og vakker, greide jeg å rive meg løs fra den behagelige liggegropen min i sanden og ta fatt på hjemveien. En kort dusj senere var jeg klar til å ta turen tilbake til Hilton for å spise middag. Mørket hadde allerede rukket å svelge de siste restene av dagslys, og jeg forbannet at jeg hadde lagt igjen lommelykten min på seilbåten i Papeete. Det var ikke den eneste eiendelen jeg skulle komme til å savne den kvelden.

Strategien min ble å holde meg til midten av veien, ettersom jeg hadde gått der tidligere på dagen og visste at det ikke fantes noen dype hull eller sprekker. Etter den første kilometeren begynte det imidlertid å komme en del biler som ikke hadde sjans til å se meg før de var altfor nære, så jeg bestemte meg for å bevege meg ut på siden i stedet. Det jeg ikke visste, var at langs akkurat den hundredemeters strekningen jeg befant meg på, løp en slags betongsjakt langsmed veikanten. Jeg tok to skritt ut til siden. Det andre ble plassert midt i løse luften og sendte meg rett til bunns i sjakten. Jeg tror ikke jeg noen gang vil kunne greie å formidle det ubehaget som jaget gjennom kropp og hode idet jeg kjente at jeg ikke hadde fotfeste og begynte å falle. Det var ikke lange stunden det tok å nå bakken der nede, men det var så absolutt nok til at jeg rakk å undre meg over hvor langt det var ned, samt hva jeg kom til å lande på, eller i. Jeg skulle så ønske det hadde vært regnvann. Til og med kloakk hadde vært bedre. Å deise rett i et betonggulv når man ikke ser noen verdens ting og dermed ikke kan verken dempe fallet eller sette selve landnigen, er ikke akkurat fordelaktig. Det første jeg tenkte, så fort jeg hadde summet meg, var ”hva FAEN har du stelt i stand nå!?” – etterfulgt av ”den ankelen er garantert brukket”. Jeg hadde så vondt i den høyre ankelen, at jeg ikke oppdaget at jeg hadde kuttet meg opp hele veien fra kneet til tærne på det andre beinet. Fortsatt kunne jeg ikke se så mye som en centimeter fremfor meg, og jeg visste at jeg hadde falt lenger enn jeg ville greie å komme meg opp igjen uten hjelp. Forsiktig prøvde jeg å røre på foten, men det var klin umulig. Jeg skjønte at jeg hadde problemer, og den skumleste tanken av dem alle albuet seg frem i bevisstheten: ”Betyr dette at jeg må reise hjem?”.

Jeg holdt hodet kaldt og gjorde plass til mer løsningsorienterte tanker. Det hjalp lite å synes synd på seg selv og ta eventuelle sorger på forskudd. ”Var det noen hus i nærheten, noen som ville høre meg hvis jeg ropte?”, ”Kunne jeg greie å stanse en bil om jeg fikk til å kaste opp noen av klærne jeg hadde på meg?” – og, til slutt, tanken som skulle vise seg å bli redningen; ”hva hadde jeg egentlig i vesken?”.

Med lyset fra displayet på kameraet, greide jeg, på et noe begrenset vis, å orientere meg. Veggene i den smale sjakten var loddrette og altfor høye, selv om jeg hadde greid å stå oppreist. Jeg estimerte at det var lenger til enden av sjakten bak meg enn foran meg, så, i håp om å greie å komme meg ut på en eller annen slags måte, ga jeg meg til å åle meg fremover på magen. Et lite stykke lenger fremme, kunne jeg så vidt skimte omrisset av noe som kunne minne om et rør som gikk på tvers av sjakten. Håpet steg i meg. Jeg satte opp farten. Det var et rør, og, utrolig nok, skrådde det fra høyt oppe på den ene veggen til cirka halvveis nede på den andre. Et lite røsk bekreftet at det var sterkt nok til å holde meg, så jeg tok et godt tak rundt det med begge armene og overasket meg selv ved å prestere å heise meg opp. Forsiktig, forsiktig, ålte jeg meg klamrende oppover den bratte stigningen, og til slutt var jeg høyt nok oppe til at jeg kunne kave meg ut. Lettelsen var enorm. Selv om jeg enda hadde en forholdsvis lang bit igjen til Motu Iti, befant jeg meg i alle fall ikke lenger liggende hjelpesløs på bunnen av en usynlig sjakt.

Jeg anslår at det tok meg over en time å krabbe, åle og tidvis forsøke å hinke tilbake. Ikke en eneste bil passerte i løpet av hele denne lange timen. Ikke én! Og ikke nok med det – da jeg omsider hadde mestret å tilbakelegge hele den nådesløse hjemveien, ble jeg møtt av et fullstendig mørklagt og forlatt Motu Iti. Jeg var alene.

Førstehjelpsskrinet, med alt som var av rensemidler, kompresser, bandasjer og smertestillende, lå, typisk nok, igjen på Tahiti. Jeg ble derfor tvunget til å skylle så godt jeg kunne med springvann, noe som var langt fra optimalt. Kuttene var dype og gapende og blødde voldsomt. Jeg forbandt som best jeg kunne med håndkledet mitt. Et sjal og en shampooflaske tjente rollen som pressbandasje for ankelen, og for å heve foten, bygget jeg opp med alt jeg kunne finne av puter og klær. Deretter var det bare å vente på at den første ansatte skulle komme på jobb i syvtiden neste morgen. Å sove var bare å glemme, jeg hadde så vondt som jeg sjelden før har hatt. Nå skal det sies at jeg ikke har vært utsatt for noe særlig alvorlig tidligere, så det er mulig noen oppfatter dette som syting. Uansett – for meg virket det som den lengste natten i mitt liv.

Ambulansen kom samtidig som dykkebilen, hvilket var flaks, for da fikk jeg forklart, og ikke minst bevist, for dykkeselskapet hvorfor jeg måtte avlyse. Mannen som var blitt sendt for å hente meg, var en engel og sa at jeg bare måtte ta kontakt så snart jeg var bedre, så skulle jeg naturligvis få gjennomføre dykket jeg allerede hadde betalt for. Jeg takket og ble, i samme øyeblikk, løftet inn i ambulansen.

Etter en hel dag med ambulansekjøring, sykehus, privatklinikk, røntgenbilder og andre undersøkelser, ble jeg påprakket legens private matpakke og trillet ut i den solfylte sykehushagen for å spise med de øvrige ansatte (legen selv, stakkars, dro hjem for å lage seg noe annet). Deretter ble jeg ønsket god bedring og sendt til apoteket med en reseptliste, like lang som natten i forveien. Sykehusets sjåfør tilbød seg å kjøre meg, ettersom jeg var alene og ikke hadde noen til å hente meg. Han var en herlig og karismatisk mann i slutten av femtiårene, og han syntes faktisk så synd på meg, at han tok meg med på en liten sightseeingrunde rundt på øyen, før han til slutt kjørte meg tilbake til Motu Itit og ble med inn for et glass juice. Jeg ga han en god klem, mens jeg takket fra dypet av hjerterøttene mine.

Med bandasjer, krykker og skinne, og proppfull av smertestillende, slet jeg meg avgårde til bussen tidlig neste morgen. Det var ikke noe poeng å bli på Moorea og måtte betale for å ligge rett ut alene, når jeg hadde en seilbåt og en sykepleier som ventet på meg i Papeete. Ved hjelp av en håndfull barmhjertige samaritanere og god egeninnsats, kom jeg meg, med tid og stunder, tilbake til marinaen og Kamala. Jeg skjønte fort at så snart jeg hadde karret meg over på båten, ville jeg pent måtte bli værende der. Baugen lå nemlig omtrent en meter fra kaien, og det var litt av et prosjekt å få dyttet meg og krykkene over. I tillegg kan ikke Kamala svømme, så jeg var livredd for at hun skulle falle i. Det gikk heldigvis bra, men jeg var på ingen måte fristet til å gjenta stuntet med det første. Ikke før en fest på en av nabobåtene lokket meg en ukes tid senere. Det skulle virkelig ha vært filmet. Tre personer måtte til; to for å trekke båtene nærmere, og en for å hjelpe meg av og på.

Festen var på en båt som het Yoda. Skipperen, en finurlig, festglad franskmann i slutten av de førti, gikk under navnet Jedi og hadde hele kroppen dekket av Star Wars-tattoveringer. Han hadde vært på sjøen i åresvis. For øyeblikket hadde han med seg et mannskap bestående av to franske gutter på min egen alder, Stephan og Mathieu. Mathieu fortalte meg at hver gang de ankom en ny havn eller ankret opp et sted, rev Jedi av seg t-skjorten, vrengte opp volumet på kjenningsmelodien til Star Wars og stilte seg opp på dekk med lasersverdet sitt. Jeg ler enda når jeg ser det for meg. Kjære vene, for en skrue. En meget hyggelig en sådan, og jeg ble etterhvert spesielt godt kjent med Stephan og Mathieu. De lå i havn i påvente av noen deler til båten, så det ga rom for mange felles middager og sene kvelder med vin og kortspilling (på vår båt, vel å merke).

Ellers gikk dagene stort sett med til å skrive, lese, spille kort og slappe av. Kroppen trengte tid, og da var det tid jeg måtte gi den. Jeg endret billetten min til Rapa Nui, sånn at jeg fikk to og en halv uke lenger i Fransk Polynesia. Det ville vært fryktelig synd å måtte forlate landet uten å ha sett nesten noe som helst. Det var faktisk helt uaktuelt. Jeg tror det verste var å befinne seg midt i et tropisk øyparadis og ikke kunne så mye som å stikke tærne i vannet. Sykehuset hadde ikke kunnet sy meg sammen, ettersom det var gått såpass mange timer etter ulykken da jeg omsider kom meg dit. Ergo ville kuttene bruke evigheter på å gro, og i denne groperioden ble jeg altså nektet å bade. Det var jo krise for en dykkeentusiast som meg selv. Legen bedyret at jeg måtte gi det minst tre til fire uker. Jeg var fast bestemt på å holde meg tørr i maksimalt to, kanskje to og en halv.

Jeg fikk meg enda en fransk venn mens jeg bodde på seilbåten. Han het Leo. Det var Kamala som først ble kjent med han, ettersom han solgte egenproduserte armbånd, og Kamala ville kjøpe et til Kevin. Leo var mannskap på en stor seilbåt som kom inn mens jeg var på Moorea. Han hadde hoppet på i sentral-Amerika og skulle hoppe av på Tahiti for å prøve å finne seg en annen jobb. Gutten var “bare” tjueto og hadde reist i fem år sammenhengende. Det står det søren meg respekt av.

Da det var gått nesten to uker siden ulykken, bestemte jeg meg for at tiden var moden. Selv om Kamala var en stjerne og løp på både apotek og butikk for meg nårenn jeg måtte ønske eller trenge det, holdt jeg på å bli helsprø av bare å være på båten. Jeg bestemte meg derfor for å ta turen ned til Teahupoo på Tahiti Iti, den andre delen av Tahiti. Det ville være en perfekt test; kort vei og lett å dra tilbake om livet på reisefot skulle vise seg for vrient.

Jeg hinket meg bort til turistinformasjonen og spurte mannen i skranken om hvordan bussene gikk. Han var, som alle andre i Fransk Polynesia, fryktelig hjelpsom og stilte seg omtrent på hodet for å bistå meg (kan hende trigget krykkene litt ekstra omsorg og velvilje). Jeg fant ut at jeg kunne dra nytte av kunnskapen hans og spurte om han visste om et billig sted å bo i Teahupoo. Der kom han dessverre til kort. Svaret jeg fikk, var at det ikke fantes noen budsjettsteder der nede i det hele tatt, men det nektet jeg rett og slett å tro på. Et av klodens mest kjente surfesteder med et utall tilreisende surfere fra hele verden, året rundt, har ikke et budsjettalternativ? Jeg insisterte på at det måtte finnes noe og overbeviste han til slutt om å ta en telefon til en venn som bodde i Teahupoo. Og ganske riktig, vennen visste om et sted. Det var ikke registrert noen plass, men han hadde et navn og et telefonnummer til en Simon fra Australia. Jeg ringte og ble møtt av en superhyggelig stemme, som sa at han alltids skulle finne et madrasshjørne på gulvet til meg, hvis jeg nøyde meg med det. Jeg takket ja, noterte meg veiforklaringen og sa jeg ville være på plass neste ettermiddag.

På vei tilbake til båten fikk jeg høre at det skulle være et gratis utendørs danseshow i byen senere på kvelden. Jeg hinket innom Leo, som hadde fått seg ny jobb som guide på en katamaran med daglige utflukter til en liten øy i nærheten, og inviterte han over på en pils. Han takket ja. Etterpå slo vi følge bortover mot torget, alle tre; Kamala og jeg for å sjekke ut danseshowet, og Leo for å tusle rundt blant publikum og selge armbåndene sine. Vi mistet han der. Jeg dro faktisk ut alene den kvelden. Det må ha vært gleden av endelig å være i stand til å bevege seg som smått igjen som utløste sosialiseringslysten. Kanskje også litt det at Yoda hadde reist et par dager tidligere. Kamala er nemlig ikke noe nattdyr, snarerer tvert imot, så da Stephan og Mathieu forsvant, ble kveldene på båten plutselig litt ensomme.

Det var en trøtt frøken som satte seg på bussen til Teahupoo tidlig neste morgen. Jeg hadde veiforklaringen med meg, samt nummeret til en venn av Simon notert i håndflaten. Simon selv var i Papeete og kom ikke før sent på kvelden, men en som het Hugo skulle være i huset og ta meg imot. Jeg fulgte Simons beskrivelse til punkt og prikke og befant meg til slutt i utkanten av en stor hage med et grønt gjerde rundt, akkurat som Simon hadde forutsagt. Da tre armer i tillegg vinket til meg fra terrassen, var jeg temmelig sikker på at jeg var kommet riktig.

Guttene hadde rigget til med madrass og myggnetting på stuegulvet og skulle omtent ikke ha noe for overnattingen. Han som faktisk bodde i huset var bortreist, så Hugo sov på rommet hans. Videre bor Simon egentlig med kona si i Papeete, men han bruker huset i Teahupoo de gangene han ikke kan motså kallet fra bølgene. Ellers sov en eldre mann ved navn Tantan på verandaen, Heiaree, et surfetalent fra rett utenfor Papeete, sov hvorenn han fant en ledig plass, og resten av huset var fullt av surfere, som alle var venner og bekjente, eller venner av venners venner og bekjente. Og så var det handikappede meg midt på stuegulvet. Jeg elsket det. Alle var fantastisk koselige, og jeg trivdes fra første stund. I tillegg var jeg så heldig å ha Hugo, som kjente hele Teahupoo, ved min side. Han fikset og ordnet så jeg fikk plass på en båttur neste morgen, og han skaffet skyss til og fra en roulade (liten restaurant på hjul), sånn at jeg fikk kjøpt meg noe å spise på kvelden.

En franskmann som het Michael, kom og hentet meg i en liten båt tidlig på morgenen den andre dagen. Planen var først å dra til en ferskvannsfylt grotte på østsiden av Tahiti Iti, og deretter kjøre ut for å se nærmere på monsterbølgen. Det jeg ikke var klar over, var at grotten lå et lite stykke innlands. Terrenget var derfor ulendt og så absolutt ikke noe for to skadde bein og føtter. Men jeg greide det – skjønt jeg stokket meg fremover som en giktbefengt dame på godt over nitti.

Bølgen er noe av det drøyeste jeg har sett på veldig, veldig lenge. Da jeg var der, var den gjennomsnittlig i størrelse. Det betyr at den kan bli så vanvittig mye større. Jeg fatter og begriper ikke at noen har mot nok til å hive seg inn i de kreftene der. Jeg hadde slått meg fordervet, blitt revet i filler av korallene, eller druknet på få sekunder. Mest sannsynlig alle tre, og i ovennevnte rekkefølge. Michael er surfer selv, så han kjenner breaken godt. Vi kom oss derfor helt innpå med båten, og jeg kan rapportere at det kilte godt i magen bare ved synet av de enorme vannmassene.

Det ble en tidlig kveld, etterfulgt av en sen morgen. Da jeg stod opp i ellevetiden, var allerede alle guttene i vannet. Et par fra Hawaii, Moriah og Ken G, kom ruslende på besøk, og mens Ken G hev seg ut i bølgene med de andre, satt jeg og Moriah på verandaen og skravlet i finværet. Tantan lå i sengen og spilte ukulele og sang for oss. Timene smøg seg ubemerket av sted, slik de har en lei tendens til å gjøre når man hygger seg, og før vi visste ordet av det, var det blitt ettermiddag. Guttene kom tilbake, én etter én – og til slutt dukket Guilherme, en brasilianer som bodde der, opp med en gedigen tunfisk han hadde kjøpt av naboen. Det var dermed duket for stormiddag og fest.

Tahitis mest kjente matrett er noe som kalles for poisson cru, det vil si rå fisk marinert med limesaft og kokkosmelk. Jeg er ikke egentlig noe fan av sushi, så jeg trodde ikke jeg kom til å like det noe særlig, men det gjorde jeg faktisk. Det smakte overraskende godt, og det var dessuten en helt genial måte å mette mange munner på. I tillegg er det sosialt, fordi det er mer fingermataktig. Med det mener jeg at det kan tilberedes på mange forskjellige måter, sånn at man forsyner seg litt av hver rett i flere runder. Og enda mer sosialt blir det selvfølgelig når man har drikke til. Teahupoo er et lite sted, så det er dessverre dårlig med steder å få kjøpt ting etter at den eneste butikken har steng for dagen. Da er det godt man har snille naboer som selger øl fra garasjen. Tre ganger vekte vi Alexi i nabohuset den natten, og han var like blid hver gang.

Jeg pakket sakene mine og dro i soloppgangen morgenen derpå. Jeg husker godt at jeg hvisket til meg selv at det nok ikke var siste gangen jeg gikk langs stranden i Teahupoo. Det siste Simon hadde sagt til meg før han dro tilbake til Papeete dagen før, var at jeg var hjertelig velkommen tilbake når som helst. Jeg hadde tenkt å ta han på ordet på det, en eller gang, før eller siden. Men aller først, ble jeg nødt til å se litt mer av Fransk Polynesia, og det virket fornuftig å begynne med det mest nærliggende. Jeg hoppet derfor av bussen da jeg kom til en by som heter Taravao. Der deler nemlig veien seg; én vei går langs vestkysten opp til Papeete, mens den andre slynger seg langs den roligere og mindre trafikkerte østkysten. Sistenevte går forbi Point Venus, bukten der løytnant William Bligh og HMAV Bounty (ref. mytteriet på Bounty) lå forankret, før den fortsetter sørvestover igjen den siste biten ned til hovedstaden. Jeg hadde hørt at det var verdt omveien, så jeg fant en buss som gikk østover og klatret ombord.

Etter å ha knipset noen bilder av fyrtårnet, minnesteinen og den særegne svarte, vulkanske sandstranden, vendte jeg nesen tilbake mot Papeete. Jeg stilte meg opp i veikanten å påvente av en buss, men det latet ikke til å konme noen. Det føltes ut som jeg stod der en halv evighet, uten at noen busser passerte i verken den ene eller den andre retningen. Forbipasserende bekreftet at jeg stod på riktig sted, men ingen hadde kjennskap til busstidene. Jeg begynte å mistenke at den siste avgangen allerede hadde vært og konkluderte med at det ville være lurere å haike. Det var det. Jeg tror det tok mindre enn to minutter fra jeg stakk ut tommelen til jeg satt i baksetet på en bil på vei tilbake til Papeete.

Kevin var tilbake på båten, og kompisen hans, Tom-André, rett rundt hjørnet. Jeg spurte Kevin om når vi tenkte å heise seilet, for om det enda var er par dager til, hadde jeg lyst til å gi Moorea et forsøk til. Jeg hadde fortsatt et ubenyttet dykk, og jeg hadde ikke tenkt å vente stort lenger på at sårene skulle gro. Antibiotikaen hadde virket, så betennelsene var borte. Jeg vurderte det dithen at så lenge jeg renset godt etterpå, kunne det ikke sette legningsprosessen så langt tilbake. Det var tross alt snakk om kun ett dykk og maksimalt en time i vannet.

Kamala hjalp meg av båten i grålysningen. Selv om jeg nå nesten kunne gå vanlig igjen (med skinne), var det fortsatt lenge til ankelen ville tåle et hopp. Jeg var også spent på hvordan det ville gå med svømmeføtter og ba til høyere makter om at det ikke skulle være noe særlig strøm. Mine bønner ble tydeligvis hørt.  Det var selvsagt litt vondt å bruke ankelleddet så aktivt, men samtidig tror jeg det var sunt for bevegeligheten. Hva dykket angår, var det både vel og bra. Vi så masse hai, henholdsvis blacktips og grey reef sharks, men bakdelen var at vi var altfor mange dykkere i vannet. Folk supte i seg luften på null komma svisj, og etter trettito minutter måtte vi derfor avbryte. Jeg var lettere irritert på vei tilbake til land, men glemte det fort da jeg fikk haik med en hyggelig franskmann, som dreide samtalen over på alt jeg kunne glede meg til å se utenfor Rangiroa i stedet. Han hadde selvfølgelig helt rett. Det var ikke på Moorea jeg hadde tenkt å bruke pengene mine på dykking, det var ikke Moorea som var kjent for et svimlende antall haiarter, delfiner, hvaler og mantas – det var the Tuamotos, og fortrinnsvis Rangiroa. Om jeg fikk det som jeg villle, kom jeg til å avslutte Fransk Polynesia-eventyret mitt der.

Da jeg sjekket inn igjen på Motu Iti, ble det stor ståhei og voldsom jubel. Begge de søte damene som jobbet der, spratt opp idet de så meg og kom løpende rett bort. De lurte på hvordan det gikk med skadene, strøk meg omtenksomt på ryggen og ønsket meg hjertelig velkommen tilbake. Og det var godt å være tilbake. Jeg hadde fått en ny mulighet til å oppleve øya, samt gjøre alt jeg hadde hatt lyst til å gjøre, men aldri fikk anledning til sist gang.

Jeg begynte med å leie en scooter og kjøre rundt den første ettermiddagen og kvelden. Siden det var uaktuelt å bedrive noe særlig fysisk aktivitet, syntes jeg det virket som en god idé å utforske øyen med et motorisert kjøretøy. Jeg dro først opp til en utkikksplass som går under navnet The Belvedere, og ble sittende der og myse utover det nydelige landskapet, helt til solsteken til slutt tvang meg videre. Jeg tror det var først da jeg satt der oppe, at det gikk opp for meg hvor utrolig nydelig Moorea faktisk er. Med sine vulkanske fjelltopper, frodige ananasåkre og krystallklare laguner, er hun virkelig en av Tahitis vakrere søstre.

Videre gikk turen hele veien rundt øyen, men en rekke stopp underveis. Finest var solnedgangen i Hapiti. Morsomst var det å gå bensintom to usle kilometer fra den ene av Mooreas to bensinstasjoner. Jeg begynte å småbekymre meg allerede da jeg dro fra Hapiti, for jeg hadde bare litt over kvart tank og innså at jeg ikke kom meg verken rundt eller tilbake med det. Men jeg beroliget meg selv med at det helt sikkert fantes et eller annet sted å fylle i løpet av de nærmeste kilometerne. Jeg hadde tross alt ikke sett en bensinstasjon siden jeg startet runden, og jeg var kommet godt over halvveis. Men sånn var det altså ikke. Det fantes ingen bensinstasjon før jeg var kommet rundt sørspissen og nesten helt opp til fergeleiet, og det kom til å holde hardt med bare halvannen liter igjen på tanken. Det tok ikke mange minuttene før lampen begynte å mase.

Jeg gasset på, i håp om at det skulle holde, men kun få minutters kjøring fra bensinstasjonen var det full stopp. Jeg fikk øye på en gjeng arbeidskarer samlet rundt en lastebil, parkert i veikanten, og trillet nølende bort til dem. Før jeg hadde rukket å spørre om noen hadde anledning til å hjelpe meg, var den ene mannen allerede på plass i førersetet og motoren startet. Et kvarters tid senere, returnerte han triumferende med en tiliterskanne med bensin, fylte opp tanken min – og ristet smilende på hodet da jeg forsøkte å betale han. Lettet og takknemlig, kjørte jeg av sted i solnedgangen og håpet å rekke hjem før det ble for mørkt langs veien.

En dag med absolutt ingen aktivitet overhodet fulgte. Jeg skulle egentlig på hvalleting på morgenen, men selskapet ringte Motu Iti og avlyste på grunn av problemer med båtmotoren. Så da ble det en full dag med avslapning, sol og strand i stedet, noe som egentlig ikke gjorde meg så veldig mye. Jeg ble lovet at vi kunne dra ut neste dag og sendte en melding til Kevin og Kamala, for å forklarte at jeg kom tilbake litt senere enn planlagt, men at jeg allikevel rakk å være der før solnedgang 5. august, som var planlagt avreisetidspunkt.

Hvalletingen bar dessverre ingen frukter. Det var fortsatt tidlig i sesongen, og jeg var klar over at det kunne bli vanskelig å finne de første få som hadde rukket å ankomme øyen, men jeg ble naturligvis skuffet allikevel. Guiden og hvaleksperten lovte meg imidlertid en gratistur hvis jeg så at jeg fikk tid til å komme tilbake til Moorea før jeg forlot Fransk Polynesia. Jeg takket pent og sa jeg skulle prøve så godt jeg kunne.

På fergen tilbake, møtte jeg radiologen fra sykehuset. Han slo seg ned og lurte på hvordan det gikk, før han plutselig kom til å huske på at jeg på ingen måte burde være på beina så tidlig og ga seg til å kjefte vennlig et lite minutt. Deretter spanderte han en øl på meg og holdt meg med selskap resten av overfarten.

I marinaen var forberedelsene i full gang. Kamala hadde fått avslag på visumforlengelsen sin, hvilket betydde at båten måtte være ute av Fransk Polynesia kun få dager etter. Plutselig hadde vi altså fått det travelt, så det gjaldt å komme seg av sted så snart som mulig. De siste innkjøpene ble gjort, dekket ble skrubbet – og , til slutt, tauene løsnet. Da vi var kommet ut av den smale passasjen som leder inn til marinaen i Papeete, kunne vi endelig sette seil og kursen mot Bora Bora. Solen gikk ned over Moorea og badet skyene i rødt, oransje og rosa, og bak oss var Tahiti snart bare et mørkegrått omriss i det fjerne. Et par timer senere sovnet jeg til behagelig rugging og høye lyder av bølgeskvulp.

Vi ankom Bora Bora rett etter mørkets frembrudd den andre dagen og hadde dermed to alternativ. Enten kunne vi velge å gå frem og tilbake utenfor atollet, eller så kunne vi forsøke å gå inn, til tross for meget begrenset sikt. Vi bestemte oss for det siste. Tom-André og jeg hopppet over i dingyen med den kraftigste lommelykten ombord, startet motoren og putret langsomt avsted i natten. Det gjaldt å finne en ledig bøye, for deretter å signaliserer til Kevin og Kamala, så de kunne navigere etter lyset. Det krevde litt mysing og tålmodighet, men til slutt fant vi en som lå greit til og fikk loset seilbåten trygt inn. Vel tilbake ombord, tilberedte Kamala nok en av de smakfulle kyllingmiddagene sine, før alle krøp utslitte til køys, forventningsfulle og ivrige etter å våkne til et Bora Bora i dagslys.

Det ble totalt fem netter og fire dager på øyen, som ofte omtales som verdens vakreste. Kamala, Kevin og Tom-André så seg dessverre nødt til å reise videre allerede etter et døgn. Jeg, derimot, ble ilandsatt og var fri til å gjøre akkurat som jeg ville. Jeg valgte å dra ut og dykke den samme morgenen som de andre heiste seilet. Kamala og jeg stod derfor opp tidlig i grålysningen. Beklageligvis, fikk jeg ikke sagt ordentlig hadet til guttene, som fortsatt lå og sov, men Kamala kjørte meg inn til land i dingyen og ventet med meg til dykkebilen kom en liten halvtime senere. Det var skikkelig rart og trist å ta farvel, spesielt etter all hjelpen og støtten jeg hadde fått av Kamala etter ulykken. Hadde det ikke vært for henne og det faktum at jeg kunne bo på båten til jeg ble bedre, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Så om du noen gang leser dette, fine deg – tusen hjertelig takk!

Det første dykket skulle kanskje kunne by på mantas hvis vi var riktig heldige. Utenom det var det visst lite å trakte etter. En halvtime av dykket var allerede gått, og håpet på god vei til å svinne fullstendig hen, da to nydelige eksemplarer plutselig svømte opp foran oss. Gleden var enorm! De svevde på stedet hvil noen få minutter, før de fant det for godt å forsvinne ut i det blå  igjen. Det er disse øyeblikkene man verdsetter så ubeskrivelig mye når man dykker. Den korte, men intense nærkontakten, som bare forsterker den pirrende følelsen av å være en ydmyk gjest på besøk i en fremmed verden, så utrolig fjern fra vår egen.

Dykk nummer to ble lagt til utenfor lagunen, og Alex, divemasteren min, garanterte meg lemonsharks (sitronhaier). Overoppspilt var jeg førstemann til å hoppe i og stikke hodet under for å få et overblikk. Og ganske riktig – der, bare drøye tjue meter under svømmeføttene mine, lusket en gedigen sitronhai. Jeg kunne ikke vente med å komme meg ned for å ta en nærmere titt. Vi spanderte den neste timen på å jage de svære fiskene rundt med kamera, og jeg var både smørblid og storfornøyd da jeg omsider gikk med på å avslutte dykket og returnere til båten.

Da vi kom tilbake til dykkesenteret, tilbød Alex å kjøre meg til Matira Point, som visstnok skulle være min beste mulighet med tanke på å oppdrive et rimelig bosted. Det hadde han helt rett i. Jeg fant en ledig seng i et koselig lite hus med fire rom. Rommene var opptatte, men sengen som stod ved trappeoppgangen i annen etasje, var min, om jeg ville ha den. Det kunne ikke vært mer perfekt. Huset lå nydelig til, noen få meter trukket tilbake fra sin egen, private sandstrand. Der var en liten vindskjev veranda med hengekøyer og puter i alle regnbuens farger, samt et felles kjøkken for oss som ikke tok oss råd til restaurantluksus. Badet var skinnende rent og, til enhver tid, fylt til randen med friske, velduftende blomster. På den lille, grønne gressflekken som tjente rollen som hage, døste et titall kaniner, katter, hunder og kyllinger. En deilig, avslappet atmosfære hersket i den solvarme luften. Jeg følte meg hjemme.

De neste dagene, brukte jeg all min tid på å se og oppleve så mye som mulig. Jeg dro ut og dykket igjen, jeg slang meg med en helikoptertur, og jeg tilbragte hele den siste dagen på en båttur rundt til de mange lagunene som omringer øyen. Jeg tror nok høydepunktet må ha vært båtturen. Vi stoppet og snorklet med hundrevis av blacktip-haier, vi hoppet ut blant kanskje femti stingrays, og vi avsluttet med en nydelig poison cru-lunsj og snorkling på en øde sandstrand.

Jeg følte virkelig at jeg fikk sett og gjort alt jeg hadde lyst til mens jeg var på Bora Bora. Den siste kvelden dristet jeg meg til og med til å spise middag på den verdenskjente Bloody Mary-restaurantet, som har servert mang en kjendis opp gjennom de siste tiårene. Maten var upåklagelig og vel verdt pengene.

Neste stopp var Rangiroa, en øy som tilhører øygruppen Tuamotos i Fransk Polynesia. Idet flyet tok av fra Bora Bora, tittet jeg ut vinduet og tenkte, stille i mitt sinn, at det virkelig måtte være en av verdens vakreste steder. Jeg forsøkte å se for meg hvordan det hadde vært for James Cook å sette fot der for knappe 250 år siden, hvordan det så ut før alle hotellene, kulturlandskapet og, ikke minst, turismen fikk fotfeste…

Jeg la veien om Rangiroa utelukkende for å dykke. Som undervannsdestinasjon, står de tre atollene, med sine to strømfylte pass, kanskje høyest på rangstigen hos de fleste dykkere som har besøkt polynesiske farvann. Da jeg dro derfra fire dager senere, kunne jeg ikke si meg annet enn hjertens enig.

Jeg bosatte meg på et lite, beskjedent rom på stranden. Innehaveren var tilknyttet Raie Manta Club, en dykkeklubb drevet av en fransk undervannsfotograf ved navn Yves Lefevre, noe som forenklet logistikken min betraktelig. Yves har tilbragt mesteparten av livet sitt under vann i samtlige verdenshav. Han har, gjennom sin karriere, utgitt fire bildebøker og bidratt til flere dokumentarer, samt jobbet på et antall ulike prosjekter (blant annet for UNESCO) rundt om på den blå planeten vår.  Jeg kunne ikke bedt om en bedre dykkepartner. Det var som om han visste akkurat hvor de ulike artene gjemte seg til enhver tid. På ett og samme sted i det ene passet, fant vi alltid mellom 100 og 300 grey reef sharks på rundt førti meters dyp – uten unntak! Og den ene dagen han bestemte seg for at forholdene tilsa at vi kunne ha flaks på åpent hav, så vi både en svær silvertip shark, en silky shark, en manta og en great hammerhead (jeg så den dessverre ikke, da den kom opp fra dypet rett bak meg og sjekket oss ut kun noen få sekunder før den dykket ned igjen), i tillegg til masser av grey reef og white tip sharks. Som om ikke det var nok, fulgte åtte delfiner oss gjennom bortimot halve dykket. Jeg er og blir evig fascinert av haier, men den dagen lærte jeg at det er lite som kan slå en delfin som kommer helt opp til deg, holder blikket ditt og hermer etter bevegelsene dine. De la seg på rygg, sank som steiner, for så å komme skytende opp igjen mens de snurret rundt og showet som små barn. Jeg var trollbundet, bergtatt, lykkelig.

Meget tilfreds og klar for nye eventyr, satte jeg meg på flyet tilbake til Tahiti. Simon hadde sagt han skulle hente meg på flyplassen, sånn at jeg slapp å tilbringe natten i Papeete. Målet var nemlig Teahupoo og the Billabong Pro warm up. Selve konkurransen var først et par dager senere, så den fikk jeg beklageligevis ikke med meg, men trialsene var helt klart også en høydare. Spesielt ettersom Heiaree, det lokale talentet og wildcardet, kom på andreplass og dermed kvalifiserte seg. Alle de konkurrerende surferne var allerede på plass, og det vanligvis så døsige Teahupoo var brått blitt forvandlet til en gedigen camp med masse liv og røre.

Huset var stappfullt, men det ble ryddet plass til meg på en sofa i stuen. Mange av de samme guttene var der fortsatt, pluss at en hel haug nye var kommet til. Nabo Alexi hadde trofast fylt opp garasjen med øl for anledningen, og fiskeren tre hus nedenfor, disket opp med fersk sjømat til alle som ville ha.

Den ene dagen, inviterte en lokal jentegjeng meg med til en foss i nærheten for å bade. Heiaree, Hugo og to australske gutter jeg ikke husker navnet på, ble også med. Det var unektelig en aldri så liten prøvelse for vaklefoten min, men jeg karret meg, utrolig nok, opp og ned uten de altfor store vanskelighetene. Da vi kom tilbake til huset, var det duket for fest og moro – og for en fest det ble!

Jeg fikk haik tilbake med en fyr fra Taina (like utenfor Papeete) et par dager senere. Mens jeg satt på stranden og ventet på at han skulle plukke meg opp, kom plutselig Biff (han som faktisk bor i huset, men som var bortreist sist jeg var på besøk) småløpende bortover veien med surfebrettet sitt i et fast grep under armen. Han så lettere sjokkskadd ut, og da jeg til slutt fikk ut av han hva som hadde skjedd, forstod jeg hvorfor. Han var nettopp blitt utsatt for et haiangrep. Jepp, det stemmer. For første gang i Teahupoos historie, hadde en surfer blitt angrepet av hai. Heldigvis bommet tennene på hånden hans og fikk “kun” med seg en jafs av brettet, men hendelsen var uansett skremmende nok i  seg selv.

Vel tilbake i Papeete, sjekket jeg inn på det samme stedet jeg hadde bodd på den aller første natten på Tahiti. Jeg skulle fly til Rapa Nui dagen etter, men ikke før nærmere midnatt. Jeg hadde derfor nesten en hel dag igjen og valgte å bruke den på å reise over til Moorea for tredje gang. Det kom ikke på tale å dra fra Fransk Polynesia midt i hvalsesongen uten å ha sett en eneste én. Det hadde til og med blitt observert flere langs stranden i Teahupoo mens jeg var der nede, men selvfølgelig aldri da jeg var i nærheten av vannet. Nå hadde jeg imidlertid skaffet meg selv en ny sjanse; en siste dagstur til vakre Moorea. Jeg så ingen grunn til ikke å gi det et forsøk – jeg hadde tid, og turen var dessuten på selskapets regning.

Klokken rett etter 0600, stod jeg, trøtt og omtåket, på fergeleiet og gned meg i øynene. Plutselig kjente jeg en hånd på skulderen, samtidig som bevisstheten min fanget opp en velkjent stemme et sted i det fjerne. Jeg snudde meg og tittet rett inn i ansiktet på, hvem andre enn, radiologen min. Vi lo litt av det snåle sammentreffet, spiste frokost sammen  – og avtalte å ta en kaffe/te sammen på overfarten tilbake senere på ettermiddagen.

Endelig hadde jeg flaks! Først fant vi en mor med kalv, deretter en ung hval alene, og til slutt en gedigen hannhval som hoppet bare et steinkast unna båten. Både den første kalven og den andre halvvoksne hvalen, greide vi å peile oss inn på mellom pustepausene, slik at vi rakk å hive oss over bord og posisjonere oss i vannet, rett  foran dem. Jeg har vel neppe følt meg så liten og underlegen før. En knølhval er relativt enorm, selv om den ikke er fullvoksen, og det å henge kun få meter over en som glir forbi under dine lusne 173 centimeter, gjør utvilsomt inntrykk. Om ikke det var en verdig avslutning på Fransk Polynesia-beretningen, så vet ikke jeg…

posted by siviwonder in Oceania and have Comments (2)

2 Responses to “En seilbåt, en ulykke, øyloffing og Stillehavsidyll”

  1. Jan-Arve says:

    Herlig lesning! En smule misunnelig på alt du opplever :)

  2. Alfhild Mary Østlund says:

    Oj, oj. Her skjedde mye, men det meste visste jeg jo fra samtalene våre. Du har en enorm flaks i alle uhell da. :-) Kommer i mål på en eller annen måte bestandig. Du har nok en “hjelper” Kanskje mormor? Du er jo blitt litt av en fotograf også. Stå på videre, nyt hvert sekund du har igjen av turen. Er så veldig glad i deg! Mam

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment