Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Blog Archive » På Balibesøk

SiviWonder

TravelBlog

På Balibesøk

Jeg fikk tak i en rimelig flybillett fra Sandakan, bare en halvtimes kjøring fra Sepilok, og slapp derfor å reise hele veien tilbake til Kota Kinabalu for å komme meg til Kuala Lumpur.

Det var langt på natt da jeg omsider hoppet av flybussen et ukjent sted i sentrum av den malaysiske hovedstaden. Nok en gang hadde jeg gjort den klassiske feilen å ankomme en storby etter midnatt, uten å ha noen reservasjon, plan eller guidebok. Hva var det David hadde sagt det stedet han bodde på het? Hadde han ikke gitt meg et kort? Jeg ble plutselig usikker på om hukommelsen min spilte meg et puss, men ga meg allikevel til å grave dypt i bukselommene og fant til slutt en adresse. Det var verdt et forsøk. Jeg hev meg i en overpriset taxi og dro avsted.

Førsteinntrykket av stedet var vel ikke akkurat tipptopp, men det viktigste var tross alt å komme seg i hus for natten. Jeg fikk vekket den sovende nattevakten, en søvnig, kortvokst mann, som stinket av billig brennevin, og ble vist til et tomt, halvmøkkete og klaustrofobisk firemannsrom. Det fikk duge. Det var en seng å sove i, og jeg hadde de kanskje tolv begredelige kvadratmeterne helt for meg selv. Jeg sovnet til den dundrende musikken fra en nattklubb i underetasjen.

Neste dag stod jeg opp tidlig og sjekket ut. Jeg lot bagasjen min ligge, for så å ta en taxi ned til the Petronas Twin Towers. Var det noe jeg følte at jeg burde se i løpet av de få timene jeg oppholdt meg i byen, så var det de berømte tårnene. Jeg kan vel ikke akkurat påstå at jeg gikk i bakken av begeistring, men det føltes greit å ha vært der og tatt de obligatoriske bildene.

Flyet mitt til Bali gikk på ettermiddagen samme dag, så det var bare så vidt jeg rakk en kjapp matbit, før jeg måtte plukke opp sekken igjen og finne en buss ut til flyplassen. Jeg sørget for å ta ut penger og veksle til meg amerikanske dollar, som jeg visste de ville kreve som valuta for visumet da jeg kom til Indonesia. På de områdene er jeg alltid forberedt, men det er nok bare fordi det er litt verre å være spontan når det kommer til immigrasjonsmyndighetene.

Faktisk var jeg fullt forberedt da jeg landet på Denpasar flyplass sent den kvelden. Den eneste grunnen til at jeg hadde valgt å forhåndsbooke bosted, var fordi jeg visste at Bali var dyrt og midt i høysesong. I tillegg ønsket jeg å bosette meg i nærheten av Iris og Rino, som på daværende tidspunkt bodde i Seminyak. Iris hadde rådet meg til å prøve å finne et sted i Seminyak eller Legian, og det var nettopp det jeg hadde gjort. The Island Hotel, het det, og de skulle sende en sjåfør for å plukke meg opp. Endelig skulle jeg slippe å knote meg frem på et ukjent sted etter mørkets frembrudd. En seng stod allerede og ventet på meg, og enda bedre, en bil var på vei for å hente meg og alt jeg hadde å bære på. Det var unektelig en velkommen forandring.

The Island var perfekt! Det lå stille og rolig til i en liten bakgate, de hadde en liten restaurant med bar på taket, svømmebasseng i hagen, det var skinnende rent overalt, frokosten var gratis, internett var forholdsvis raskt, og den romslige, svale sovesalen hadde brede, myke og komfortable senger med kritthvitt sengetøy og dyner! Jeg visste umiddelbart at jeg hadde gjort lurt i å utforske litt på nettet i forkant. Bali er et sånt type sted. Hadde det vært en liten øy et annet sted i sørøst-Asia, en mindre by i India, fjellområdene i Nepal eller landsbygda i Laos, hadde ikke noen av stedene hatt nettsider og man måtte lett seg frem uansett. Men Bali er annerledes, mer utviklet, mer turistifisert.

På flyet ned havnet jeg ved siden av Ivan, som også var på rundtur. Han hadde valgt Bali for å surfe et par uker. Vi utvekslet mailadresser, og jeg inviterte han til å bli med ut kvelden etter. Hver tredje fredag i måneden er det nemlig en stor strandfest på et sted som heter La Plancha i Seminyak. Timingen min var helt riktig; dagen etter jeg landet var nettopp den tredje fredagen i juni, og Iris og Rino hadde varslet fest lenge før jeg kom. De hadde i tillegg besøk av to venninner fra Nederland, Marloes og Anneloes, så vi var en bra gjeng som hadde gledet oss til denne fredagen i lang tid. Ivan tok imot invitasjonen med et smil. Vi avtalte å mailes nærmere neste morgen.

Det viste seg å bli en aldri så liten utfordring ikke å ha mobil. Jeg hadde nummeret til Iris, men fikk ikke tak i henne den første gangen jeg fikk lånt meg en telefon for å ringe. Jeg husket imidlertid navnet på stedet festen skulle være, så jeg sendte både henne og Ivan en mail om at jeg kom til å sette meg der, og at de måtte komme dit. Videre leide jeg meg en scooter og kjørte opp til Seminyak, hvor jeg parkerte ved stranden og spaserte over til nærmeste butikk. Jeg spurte mannen bak disken pent om å få bruke mobilen hans et lite minutt, han sa ja, men Iris svarte fortsatt ikke. Jeg tenkte at jeg fikk sjekke om jeg hadde fått noen mail tilbake før jeg satte meg på La Plancha og ventet, så jeg fant en liten internettkafé et stykke oppi gaten. Ivan hadde svart og bekreftet at han kom om et par timer, men de andre hadde tydeligvis ikke vært på nett enda. På veien ned til stranden igjen, hørte jeg plutselig noen komme løpende og hoiende bak meg på fortauet. Jeg oppfattet ikke helt at det var meg de ropte til til å begynne med, men da lydene vedvarte og stadig kom nærmere, snudde jeg meg og oppdaget at det var mannen fra butikken. ”Your friend called back!”, skrek han med pusten i vranga og telefonen veivende i hånden. Jeg måtte le litt av alt oppstyret, men takket han pent og smilte oppriktig idet jeg slo nummeret til Iris. Endelig svarte det. De hadde avtalt å spise middag et annet sted, samt varme opp på en bar i Kuta først. ”Fader”, tenkte jeg, ”Ivan har jo heller ikke telefon, og nå har jeg sagt at jeg skal møte han på La Plancha”. Vi ble enige om at det var enklere å planlegge ansikt til ansikt, så Iris sa de skulle komme ned på La Plancha før de dro for å spise.

Jeg hadde knapt rukket å tømme den første ølen da Rino dukket opp. Vi fant ut at jeg skulle vente til Ivan kom, for så å ta med meg han i en taxi til Kuta og møte dem på Sky Garden, som baren de skulle til het. Det lød som en bra plan, og den funket som bare det. Ivan var på plass en liten time senere, og vi rakk faktisk frem til Sky Garden noen minutter før de andre.

Det var så utrolig koselig å se igjen både Iris og Rino! Venninnene var kjempesøte, Ivan skled rett inn, og vorspielet ble generelt veldig vellykket. Da de to timene med ubegrenset øldrikking for en beskjeden prislapp var over (sted og tidpunkt var ikke valgt tilfeldig, må vite), fortsatte vi til en annen bar i nærheten. Iris og Rino kjente jentene som jobbet der, så vi ble et par drinker for å hilse på dem. På scenen stod et band og spilte coverlåter. Jeg har ikke peiling på hvor det kom fra, men uten at jeg engang rakk å registrere det selv, hadde jeg avtalt med bandet at jeg skulle synge den neste sangen. Jeg klatret opp, tok mikrofonen og ga bånn gass. Det var hysterisk morsomt! Ingen hadde forventet det, aller minst meg selv, og hele baren sang med for full hals. Jeg skjønner nå hvorfor folk liker å opptre.

Veien gikk så videre til La Plancha, som var kveldens endelige destinasjon. Det var masser av folk, dansing i sanden og fantastisk stemning. Jeg skulle ønske jeg hadde holdt ut lenger enn jeg gjorde. En tidlig start og de siste dagers reising tok knekken på meg pinlig tidlig, men jeg hadde det veldig gøy så lenge det varte.

Dette var den første av fire dager på Bali. Jeg hang i og var relativt effektiv, noe mopeden bidro betraktelig til. Det eneste som bremset effektiviteten min, var alle de pokkers énveiskjørte gatene i  Kuta. Jeg hatet å måtte kjøre gjennom byen – og til og med de gangene jeg ikke trengte det, havnet jeg for tusan meg midt i runddansen allikevel. Det tok alltid mellom en halvtime og en time og finne veien ut derfra. Jeg kjenner at jeg fortsatt blir frustrert når jeg tenker på det. Jeg er ikke så dum når det kommer til orientering, men når hovedveien mellom Legian og Kuta kun går i én retning, og den andre retningen består utelukkende av små, snirklete smug og bakgater uten skilt, da hjelper det fint lite å ha kompassnåla aldri så fininnstilt i hodet.

Dagen etter festen, og etter å ha rotet rundt i Kuta som antatt, fant jeg veien ned til Uluwatu. For de som ikke kjenner igjen navnet, så er det det mest kjente surfestedet på Bali. Jeg hadde på ingen måte tenkt meg uti, da bølgene er altfor store og jeg altfor uerfaren, men jeg hadde hørt det var vel verdt turen bare for å se. Det stemte bra. På klippen breaken slår inn mot, har de bygd opp en sjarmerende surfcamp med flere små barer ytterst på kanten, så det er mulig å få seg noe kaldt å drikke mens man ser på de som er i vannet. Da jeg var der, var det høyvann et par timer før solnedgang og et helt ypperlig tidspunkt å slå seg ned på en barkrakk på. Jeg telte over seksti surfere i vannet, minst halvparten av dem meget gode. Mens jeg satt der og drømte meg bort og ønsket at jeg kunne beherske bølger på den størrelsen, ble jeg invitert over til et bord av en munter gjeng fra Autralia og USA. Det som skulle bli én rolig øl og tilbake til Legian før det ble mørkt, ble ikke noe i nærheten. Det gikk fullstendig skeis da jeg bestilte den tredje ølen og oppdaget at det allerede var stupmørkt. Veien tilbake var lang, uopplyst og ukjent, og jeg hadde drukket mer enn jeg burde. Det var som om Mel, en irsk jente bosatt i Australia, leste tankene mine. Før jeg rakk å si et ord, hadde hun ordnet meg en seng å sove i, samt et lån, så jeg hadde råd til å spise middag med dem. Jeg hadde nesten ikke tatt med meg kontanter, da jeg bare hadde tenkt å bli en liten stund. Men Mel visste råd. Jeg kunne levere tilbake pengene til en engelskmann som bodde på et hotell i Legian dagen etter. Forundret og evig takknemlig, tok jeg imot både invitasjonen og sedlene og fortsatte kvelden i hyggelig selskap.

Bakdelen med denne spontane utflukten, var at jeg skulle bli hentet for å dra og dykke klokken 0700 neste morgen. Jeg kalkulerte at veien tilbake ville ta meg en knapp time hvis jeg kjørte rett på, og nærmere to dersom jeg rotet meg bort i Kuta. Det siste skjedde selvfølgelig. Heldigvis hadde jeg forutsett at det ville skje og kjørt allerede klokken 0500. Det var så vidt jeg nådde det.

Dykketuren gikk til Tulamben og USAT Liberty, et vrak som ligger rett utenfor nordvestkysten av Bali, og det var nesten en tretimers biltur for å komme seg dit. Da jeg fortalte at jeg hadde kjørt helt fra Uluwatu samme morgen, så de storøyd på meg, ryddet plass i baksetet og sa sov godt. Det gjorde jeg.

Vi gjorde to dykk – ett på vraket, og ett på korallveggen like ved. USAT Liberty stod så absolutt til forventningene, selv om sikten kunne vært bedre den dagen jeg var der. Deler av skipet er ganske medtatt, men det finnes fortsatt et par steder man kan svømme inn og gjennom. Det som gjør det til et ekstra spesielt vrakdykk, er at det yrer av liv i og rundt det. Jeg har dykket en del vrak tidligere, men dette var eksepsjonelt. Det var enorme stimer av fisk, og i hver eneste krik og krok, skjulte det seg et eller annet spennende. Beklageligvis så jeg ikke noe til den sjeldne Mola molaen området er så kjent for, men livet er langt, og det er neppe siste gangen jeg befinner meg i indonesiske farvann.

På veien tilbake holdt jeg meg våken og fikk med meg utsikten fra bilvinduet. Vi kjørte forbi templer og vulkaner, gjennom sjarmerende landsbyer og nydelig landskap hyllet med uendelige, grønne risterasser. Solen skinte fra en skyfri himmel. Det luktet friskt av blomster og vanilje. Den fredelige stillheten kilte meg i ørene, og jeg kunne høre meg selv tenke ”om jeg reiser til Bali igjen, skal jeg utforske mer av den nordlige delen”.

Jeg dumpet ned i en av sofaene på the Island, hvor jeg kom i snakk med en australiener som het Udit. Han var pilot for et lite flyselskap i Indonesia og fortalte meg at han var på vei til Thailand på ferie. Jeg fikk låne telefonen hans, ringte Iris og avtalte å møte dem på La Plancha. Det var Marloes’ siste kveld (Anneloes hadde allerede reist), i tillegg til at noen venner av dem skulle spille konsert der. Det hørtes hyggelig ut. Det syntes Udit også og ble med. På veien kjørte vi innom hotellet jeg hadde fått skrevet ned adressen til på en lapp og leverte de lånte pengene i en konvolutt i resepsjonen. Kvelden på La Plancha ble rolig, men kjempekoselig.

Den neste dagen var min siste, før jeg hadde planlagt å forflytte meg til Flores. Jeg stod opp og spiste frokost med Udit, som skulle fly til Bangkok noen timer senere, pakket en liten dagssekk og hev meg på scooteren. Nok en sirkusrunde i Kuta, dog noe kortere enn de foregående dagene (hadde jeg hatt noen dager til, skulle jeg lært meg de plagsomme veiene ut og inn), og deretter en ordentlig sikksakkrute til Ubud. Som nevnt tidligere er ikke akkurat skilting det disse balineserne fortjener skryt for, men ved hjelp av en omtenksom og velvillig lokalbefolkning, finner man stort sett det man leter etter til slutt. Det skal de ha for.

Ubud var et lite og tilbakelent sted med god atmosfære og nydelige omgivelser. Jeg ruslet meg en runde i gatene, tok en ispause og knipset noen bilder, før jeg fant veien ned til templene i Monkey Forest. Jeg vet ikke hvor mange som har fulgt bloggen min fra starten av, men det kan være det dukker opp noen minner om at jeg utviklet et noe anstrengt forhold til aper i India (jeg husker det i alle fall veldig godt). Jeg var således en anelse skeptisk da jeg ruslet inn i skogen alene, vel vitende om at det krydde av dem der. Til min store glede skjønte jeg fort at apene på Bali vet å oppføre seg bedre enn sine brødre i nord. De var nysgjerrige, men aldri aggressive. Sakte, men sikkert, ble Macuaqene søte igjen. Takk og lov for det.

Da jeg kom tilbake til Kuta, og hadde sporet av som vanlig, fikk jeg låne telefonen til en sikkerhetsvakt jeg stoppet for å spørre om veien, og ringte Iris. De hadde snakket om å reise til Uluwatu for å se det daglige danseshowet i solnedgangen, så jeg ville høre om det var det som var planen for kvelden. De hadde slått det fra seg, men ville møtes senere. Jeg tittet på klokken og vurderte det dithen at jeg fortsatt kunne rekke det, bare jeg husket veien og ikke kjørte feil.

To minutter før showet skulle dra igang, parkerte jeg scooteren min på den åpne plassen nedenfor tempelet. Det hadde gått på hengende håret. Det viste seg å være en klok avgjørelse å ta turen, for ilddansen de fremførte var både underholdende og imponerende. En fin avslutning på Balioppholdet, tenkte jeg. Men kvelden var ikke over helt enda, og jeg fant ut at jeg ville svinge innom baren der jeg hadde møtt den hyggelige gjengen to kvelder i forveien, før jeg kjørte tilbake. Jeg hadde ikke snøring på om de ville være der eller ikke, men jeg syntes det var for dumt ikke å sjekke når jeg først var i nærheten.

De satt og skålte rundt nøyaktig det samme bordet; Mel, Jason, Daniel og Michael. Jeg ble møtt av klemmer og smil – og nesten uglesett da jeg sa jeg ikke hadde tid til å bli så lenge. Tilbudet om overnatting ble lagt på bordet nok en gang, men jeg forklarte at jeg måtte tilbake, siden jeg skulle reise neste dag, måtte levere tilbake scooteren og ville si hadet til vennene mine. Hadde jeg hatt flere dager, hadde jeg naturligvis slått til og blitt med på festen.

Jeg møtte Iris og Rino på en restaurant på stranden i Seminyak. Derfra fortsatte vi til en bar, der en venninne av dem skulle spille. Hun hadde begynt da vi kom, og beklageligvis var vi så trøtte og slitne, at vi måtte gå litt før hun var ferdig. Men vi fikk hilst på i pausen, og aller viktigst – støttet opp om en fantastisk dyktig gitarist og sangerinne. På veien hjem, ble jeg med hjem til Iris og Rino for å se hvordan de hadde det. Jeg ble sittende en liten stund, før jeg klemte begge hadet og tuslet tilbake til the Island for å pakke og legge meg. Jeg ble liggende våken og tenke på dagene som hadde gått og de mange opplevelsene og meneskene de hadde bragt med seg. Noen ganger går tiden bare så altfor fort. Jeg lurte på om jeg skulle greie å bremse tempoet litt når jeg kom til Flores.

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

One Response to “På Balibesøk”

  1. Alfhild Mary Østlund says:

    Har vært med. klem!

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment