Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Blog Archive » Mine drømmers øy – herunder et dykkeeventyr, Komododrager, en hobbitlandsby, tre magiske innsjøer og et indonesisk bryllup

SiviWonder

TravelBlog

Mine drømmers øy – herunder et dykkeeventyr, Komododrager, en hobbitlandsby, tre magiske innsjøer og et indonesisk bryllup

Det har blitt 12. august, og eventyret er, utrolig nok, over halvveis unnagjort. Det er helt fjernt å tenke på at jeg har vært på reisefot i mer enn seks måneder allerede. På mange måter føles det som om det bare har vart noen få uker. På andre måter virker det som en hel evighet av opplevelser.

I skrivende stund befinner jeg meg på en øy som heter Rangiroa, i Fransk Polynesia. Det nærmer seg avreise, og både jeg og bankkontoen kjenner at det er helt greit å begynne å tenke på å pakke sammen og fortsette ferden til billigere strøk. Rapa Nui, også kjent som Påaskeøya, står for tur om kun fem korte dager. Deretter venter sør- og sentral-Amerika, med all sin lidenskap, kultur og natur.

Jeg har satt meg som mål å komme à jour med skrivingen innen utgangen av måneden, sånn at jeg kan oppdatere oftere med kortere innlegg. Så, for å plukke opp igjen tråden der jeg slapp den sist, her kommer siste beretning fra sørøst-Asia:

Hovedgrunnen til at jeg valgte å reise til Flores i Indonesia, var at jeg hadde hørt det skulle være det beste utgangspunktet for dykketurer til og rundt Komodo Island. Målet var derfor å finne seg en ledig plass på en dykkebåt (live aboard) så raskt som mulig etter ankomst. Flaks som jeg innimellom har, lyktes jeg på første forsøk. Bajo Dive Club manglet én person for å kunne dra ut påfølgende morgen, og siden det var i aller siste liten, fikk jeg i tillegg prutet ned prisen betraktelig. Glad og fornøyd, fant jeg veien opp til Paradise Bar, et sted jeg hadde fått anbefalt av noen gutter på gaten utenfor der jeg bodde, for å feire med middag i solnedgangen. Stedet var nesten helt dødt, med unntak av bandet som vanligvis spilte på kveldene. De hadde tatt seg fri på grunn av lite folk og satt i stedet i baren og drakk arak (lokal sprit). Det gikk ikke lange stunden før jeg satt sammen med dem.

Båten la fra kai usansynlig tidlig. Det tok meg et par kopper te og en liten time å komme meg ut av tåkeheimen fra kvelden i forveien og få med meg navnene på de andre ombord. Vi var ikke mer enn elleve stykker totalt; én kaptein, to divemastere og åtte dykkere. Rafalea fra Chile var den første personen jeg lærte meg navnet på, mye mulig fordi hun var den eneste andre som reiste alene. Jeg var på daværende tidspunkt foreløpig uvitende om at hun skulle bli en ny, god venninne.

Rafaela og jeg valgte å sove under stjernene på dekk, mens de andre foretrakk lugarene inne. Dette var totalt uforståelig for både meg og Rafaela. Jeg tror det var da jeg begynte å like henne skikkelig godt.

Ja, hva skal man si om dykkingen rundt Komodo? Jeg tror vel heller bilder vil kunne formidle det jeg nå skal prøve å beskrive på en langt bedre måte, men de må dessverre la vente på seg en liten stund til. Først og fremst er det verdt å nevne at området er kjent for sine sterke strømmer. Timing er derfor alt. Om man somler et lite sekund, eller ikke kommer seg ned umiddelbart etter at man har truffet vannet, misser man inngangen og ender opp på helt feil sted. Dykk mislykket. Her er det ikke tid til å henge i overflaten så mye som et åndedrag; det er all luft ut av BCD’en før bakoverrulla og synk som en stein som gjelder. Og militærpresisjon. På tre er på tre, ikke på to eller fire.

Det neste man kan si om Komodo som dykkedestinasjon, er at man omtrent ikke finner andre dykkere i vannet der. Vi hadde alle stedene helt for oss selv, noe som selvølgelig er en enorm fordel med tanke på marineliv, pluss at det er helt magisk å slippe både å se og svømme med en hel skokk med folk (mange andre populære dykkereisemål har dessverre en tendens til å være litt sånn).

Vi gjorde totalt ti dykk på de tre dagene vi bodde på båten, og listen over hai, skilpadder og mantas er uendelig lang. Korallrevet er sunt, friskt og fargerikt, det yrer av liv i alle former og fasonger, og strømmene setter selve kronen på verket. Jeg har aldri sust avgårde over havbunnen i så stor fart som jeg gjorde utenfor Komodo. Hold på hatten, for her går det fort!

Den første natten var det fullmåne, så etter å ha sett solen gå ned i havet fra toppen av et lite fjell på en av de små naboøyene til Komodo, rigget vi opp og koste oss med et fantastisk nattdykk under en overraskende opplyst himmel. Det er noe trolsk over å dykke om natten. Omgitt av bekmørke, på oppdagelsesferd i en annen verden, ustyrt kun med en liten lommelykt. Spenningen ved å la den smale lyskjeglen gli over revet, på jakt etter det minste tegn til bevegelse. Små øyne som lyser mot deg fra skjulte kriker og kroker. Et større par øyne midt i det svarte. Hva er det for noe? En hai glir forbi et par meter unna, kroppen kommer til syne idet lyset fra lommelykten faller i riktig vinkel. Du holder pusten. Du smiler, men ingen kan se det.

Den siste dagen gikk vi i land på Rinca Island, den eneste øyen hvor du er mer eller mindre garantert å se Komododragene. Komodo National Park ligger her, og skogvokterstasjonen stiller med guide og beskyttelse om du ønsker å ta deg en gåtur og utforske naturen litt nærmere. Beskyttelsen var så som så. Rafalea og jeg lo så vi holdt på å kveles da vi oppdaget at han som skulle redde oss fra et eventuelt angrep av en av disse kjøttetende øglene, var en spinkel guttunge utstyrt med en meterlang kjepp.

Vi behøvde ikke gå særlig langt før vi fant en hel gjeng som lå og døste i solsteken. De virket rimelig harmløse der og da, men vi fikk ikke, under noen omstendigheter, gå nærmere enn tre meter. Guttevalpen fortalte oss skrekkhistorier fra virkeligheten; om hvordan en av skogvokterne hadde blitt bitt og nesten omkommet, og om hvordan de barbariske monstrene kan lukte blod på flere kilometers avstand. Det som gjør Komododragene så skumle, er at de har mer enn seksti(!) ulike bakterier i spyttet. Så om ikke kjevene tygger deg i filler i første omgang, kan du være ganske sikker på at infeksjonene i bittene vil sende deg til dødsriket, om ikke legehjelp og dyre medisiner når deg først. Og selv om det på oss virket som de halvsov der de lå, kunne han forsikre oss om at de alltid var på vakt, som rovdyr flest, og at når de gløttet på øynene og så på deg, så var det for å måle om du var liten nok til å spise.

Rinca Island var nydelig. Vi gikk i flere timer, gjennom varierende natur og terreng. Det var vannbøfler som badet i små pytter, og aper som kjeftet på oss fra trærne. Solen skinte fra en knallblå himmel, men den svale brisen fra havet virket kjølende og gjorde det levelig å være i bevegelse. Livet var på sitt aller, aller beste – nok en gang.

Vi ankom Labuanbajo på Flores rett etter mørkets frembrudd den tredje dagen. Alle var slitne etter turen, men halvparten av oss avtalte allikevel å møtes til middag en liten time senere. Steve, den ene divemasteren, Rafaela og jeg ble sittende igjen en liten stund etter at de andre var gått, skjønt vi holdt ikke lenge, vi heller. Jeg vurderte å ta turen opp til Paradise, men slo det fra meg da jeg la meg ned på sengen og kjente hvor deilig og myk den var (hvilket absolutt ikke var tilfellet, men den slo den provisoriske soveplassen på dekk).

Neste dag hadde Rafaela og jeg avtalt å dra til en liten landsby i et område ved navn Liang Bua, på jakt etter etterkommerne av ”the Flores Hobbit”. For noen år tibake ble det funnet levninger etter noe forskerne diskuterer kan være en annen form for hominider (Homo floresiensis) i en grotte i Liang Bua. Det er foreløpig ikke vitenskapelig bevist, men det spekuleres i om det er snakk om en annen gren av menneskeslekten enn den vi stammer fra – et kortvokst slag, som kan minne om det vi i dag forbinder med ordet hobbit. Skjelettet ble gitt navnet ”the Flores Hobbit” og har tiltrukket mange arkeologer fra rundt om i verden. Ikke langt fra grotten hadde vi hørt at det skulle eksisterer et lite samfunn som hevder å være etterkommere av denne slekten. Det eneste vi fikk vite, var at de var veldig små, og at de så annerledes ut enn oss. Det skulle være minst én av de eldre som fortsatt var i live, og det var han vi ville se. For hver generasjon har de nemlig blitt mer og mer utvannet og derfor høyere og mer ”normale” utseendemessig. Men det skulle altså finnes én gjenlevende, liten mann, og det var denne mannen vi la i vei for å finne.

Det skulle vise seg å bli litt av et mission. Først måtte vi ta en lokalbuss i fem timer, til en by som heter Ruteng, og derfra var vi avhengig av en egen bil med sjåfør som kunne kjøre oss de siste kilometerne til grotten i Liang Bua. Videre var det ikke en kjeft som snakket engelsk, så å begynne å spørre lokalbefolkningen etter ”little men” eller ”hobbits” var rimelig dødfødt. Heldigvis snublet vi over en eldre herremann som behersket bittelitt av det engelske vokabularet, og som visste hva vi snakket om. Han stotret og gestikulerte seg frem og fikk til slutt forklart at vi måtte be om et møte med landsbyens overhode, for å spørre han direkte om det var mulig å hilse på den kortvokste. Det var tydelig at hobbitetterkommeren var en vel bevoktet skatt, og at penger ville bli det avgjørende i saken.

Den elendig engelsktalende mannen eskorterte oss så til et lite hus, bebodd av en hyggelig familie på fem. Der ble vi bedt om å vente, mens noen kjørte for å hente den gamle, som det ble sagt var herre over det lille, bortgjemte samfunnet. Vi var som to forvirrede spørsmålstegn der vi satt og vippet på hver vår stol, i påvente av svar på om hele dagsekspedisjonen vår hadde vært fullstendig bortkastet eller ikke.

Inn gjennom døren kom en krøket, tannløs mann, innhyllet i en tradisjonell kledning, og med hatt på hodet. Han strakte ut en skjelvende hånd til oss begge, før han knirket seg ned på en liten krakk i motsatt ende av rommet. Tolken vår bega seg straks til å snakke til han, mens han nikket ivrig i vår retning etter annenhver setning. Noen minutter senere, henvendte han seg til oss og sa at det ikke var mulig å dra til landsbyen, men at de kunne bringe den lille mannen til oss. Rafaela og jeg utvekslet et rakst blikk og ristet synkronisert på hodene våre. Nei, det var ikke det vi var kommet for. Vi ville se hvor de bodde, hvordan de levde. Vi ville dra på besøk og hilse på han i hans hjem. Diskusjonen tok til igjen, noe mer høylytt denne gangen, og utfallet ble omsider at vi kunne få komme til landsbyen, men at vi da måtte betale hva enn den gamle ba oss om. Det bar i riktig retning, men vi forstod at det kom til å bli en knallhard forhandling på pris.

Over en time senere, og først etter å ha innhentet landsbyens overhodes yngre bror, kom vi endelig til enighet om en sum som alle parter kunne leve med. Jeg tør påstå vi trakk det lengste strået, for sluttprisen var langt nærmere vårt utgangspunkt enn deres – og så absolutt akseptabel, med tanke på at pengene skulle gå til alle beboerne (hvilket lå i avtalen).

Jeg glemmer aldri det oppstyret som møtte oss da vi kom. Barn, voksne og gamle stormet til fra alle kanter og flokket seg rundt oss. Vi ble ledet inn i et tradisjonelt hjem som huset syv familier, og plassert på gulvet, i en sirkel av nysgjerrige øyne. Spørsmålene haglet, og tolken vår, som vi hadde dratt med oss, ble helt svett, stakkars. Det gikk nok en kule varmt for han der en stund, men han klarte seg meget bra og oversatte etter beste evne. Hovedpersonen selv dukket ikke opp før etter at den verste ståheien hadde lagt seg. Da kom han snikende opp bakfra og satte seg ned litt bortenfor oss. Det var ikke før vi brøt opp og alle reiste seg, at jeg så hvor liten han faktisk var (ca 135 cm). Det kostet meg mye å motstå fristelsen til å spørre om å få lov til å løfte han opp og be Rafaela ta et bilde.

Da vi kom tilbake på kvelden, var det duket for fest. Det var lørdag, og ryktene skulle ha det til at det var den o’store dagen på Paradise. Dessuten skulle Rafaela reise hjem morgenen etter, så det var klart vi måtte finne på noe skøy. Og skøy ble det. Stedet var stappfullt da vi danset oss inn gjennom dørene en eller annen gang etter klokken ti. Bandet stod på scenen og showet vilt, og jeg fant flere kjente fjes blant de svaiende kroppene i baren. Beklageligvis gikk tiden så altfor fort, slik den vanligvis gjør når man har det gøy, og før vi visste ordet av det var moroa over. Jeg sa hadet til Rafaela, med løfte om å besøke henne i Santiago et par måneder senere, fant veien tilbake til rommet mitt og sloknet godt og lenge.

Jeg bestemte meg for å tilbringe én dag til i Labuanbajo før jeg fortsatte ferden østover på Flores. Den ble rimelig lat, men som alltid, kviknet jeg til på kvelden og tok turen opp til Paradise for å høre guttene spille. Vi ble sittende å skravle og skråle en god stund etter stengetid, og det var så hyggelig at jeg virkelig vurderte å utsette avreisen. I stedet lovte jeg at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å legge turen innom byen igjen før jeg forlot Flores. Så, med et ”see you later”, hoppet jeg bakpå mopeden til gitaristen i bandet og ble skysset hjem til en ryggsekk hvis innhold lå strødd over hele rommet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har pakket den hersens sekken til nå, men det er definitivt nok til at jeg har utviklet en kraftig allergi mot den plagsomme aktiviteten.

Jeg tok bussen tilbake til Ruteng, hvor jeg hoppet over på en annen buss som skulle ta meg hele veien frem til en by ved navn Ende. Der tilbragte jeg natten og halve neste dag. Målet mitt var Moni, et bittelite sted kjent for sine tre magiske innsjøer. Etter en kort, men veldig hyggelig, runde på det lokale markedet i Ende, var det derfor på tide å komme seg videre. Jeg fant busstasjonen noen kilometer utenfor sentrum, og ikke lenge etterpå satt jeg inneklemt i en minibuss på vei til dette mystiske stedet jeg hadde hørt så mye om.

William, gitaristen i bandet fra Paradise, hadde fortalt meg at han var oppvokst i Moni, og at broren hans fortsatt bodde der. Forklaringen jeg fikk var “he has the same curly hair as me”. Oppfordringen, og jeg trodde utfordringen, var å finne han. Det skulle imidlertid vise seg å være den enkleste sak i verden. Mindre enn fem minutter etter at jeg hadde satt meg ned i caféen som tilhørte mitt nye hjem, Bintang Lodge, slo en fyr med stort, krøllete hår seg ned ved siden av meg, holdt frem hånden og sa “hello” med et smil jeg følte jeg hadde sett før. Det var Cristo, broren til William. Jeg er usikker på hvem av oss som ble mest imponert over det snåle sammentreffet. Jeg var lettere sjokkert over at det første mennesket som snakket til meg, var nettopp han jeg lette etter, og øynene til Cristo doblet omtrent størrelse da jeg spurte han om han var broren til William. Etter det var det gjort og lenkene smidd. Jeg hadde fått min personlige guide for Moni-oppholdet, og skal si gutten mestret oppgaven med glans.

Cristo hentet mopeden sin, mens jeg løp opp på rommet for å røske med meg bikini og håndkle. Det er to varmekilder rundt Moni,  én offentlig som koster penger, og én gratis en som ligger midt uti en risåker. Vi la i vei for å finne den sistenevnte en drøy time før solnedgang.

På vei nedover den smale, opptråkkede stien gjennom åkeren, kunne jeg høre dempede stemmer og forsiktige plask i det fjerne. Det kom nærmere og nærmere jo lenger inn i det grønne vi tråklet oss, og etterhvert gikk det opp for meg at det var lyden av lokale bønder og familiene deres som vasket seg etter en hard dags arbeid. De hadde vel neppe forventet å få besøk av en norsk jente midt i kveldsstellet, så det ble en del fnising og knising da jeg dukket opp på toppen av den siste lille bakken ned til plaskedammen de satt nesten oppå hverandre i. Av respekt for både dem og meg selv, drøyde jeg med å hoppe i til de fleste hadde funnet veien hjem.

Kvelden fortsatte så med en flaske arak på en liten veranda et par hundre meter ovenfor der jeg bodde. Mellom verandaen og rommet mitt lå huset til onkelen til Cristo og William, og da vi passerte det på tilbakeveien en eller annen gang rundt midnatt, latet det til å være full fest der inne. Cristo lurte på om jeg ville være med innom og hilse på. Det var klart jeg ville det! Og det skulle vise seg å bli langt mer enn bare en liten hilserunde. Huset var smekkfullt av folk, unge som gamle. Barna sang og danset midt på gulvet, til stor glede og underholdning for de voksne, som satt tett sammen langs alle de fire veggene i den romslige stuen. Alle hadde et vennlig smil om leppene, latteren satt løst, og den vennlige stemningen bredte seg rundt meg som et varmt og deilig teppe. Jeg ble ledet rundt hele rommet og introdusert for alle i familien, samt resten av de mange feststemte gjestene. Det virket som om hele landsbyen var samlet under ett og samme tak.

Vi ble altfor lenge. To timer etter at hodet mitt traff puten, banket Cristo på døren og stod klar til å ta meg med opp til Kelimutu, eller “t­he three coloured lakes” som stedet er mer kjent som. Jeg hadde hørt at å se solen stige opp over de tre kratersjøene skulle være noe av det vakreste man kunne oppleve på Flores. Det krevde ganske mange påminnelser om nettop det for å hale meg ut av sengen den dagen. Jeg mobiliserte alt av krefter, dro på meg godt med klær og krabbet opp bak Cristo på mopeden. Det var iskaldt i det tunge morgenmørket. Moni ligger forholdsvis høyt, og de tre sjøene tusen meter høyere. Om nettene kan temperaturen derfor krype godt ned på gradestokken. Ikke at det er så ille med litt kulde, men når man sitter på en moped i fart i nærmere en time, kan det fort bli en liten anelse ubehagelig. Heldigvis hadde den omtenksomme privatsjåføren min tatt med et ullteppe til meg. Jeg besvarte den fine gesten med å tulle det tett rundt oss begge.

Jeg kan fortsatt mane frem bildet av de første solstrålene som fant veien gjennom det mystiske tåkesløret og traff vannflatene langt der nede. Vi satt bak noen steiner, i ly for vinden, og tviholdt på hver vår tekopp vi hadde vært så heldige og fått kjøpt av en enslig mann på toppen av utkikksplassen. Sakte men sikkert, avtok mørket og avslørte en ubeskrivelig utsikt. Under oss trådte konturene av tre innsjøer i tre ulike farger frem fra skyggene, og snart kunne vi se fra breddene av den ene til den andre til den tredje. To lå foran oss. På det tidspunktet jeg var der, var den ene av dem grønnturkis og den andre dyp blå. Den siste befant seg bak oss, på den andre siden, og stirret opp på oss med et dystert, kullsvart ansikt. Langvarig kartlegging viser at den dyp blå stort sett holder seg en nyanse av blå, mens de andre to kan variere i betraktelig større grad (for noen år tilbake var den svarte rustrød). Det er ingen fasit på hvor ofte fargene endrer seg, ettersom årsaken er uforutsigbar gassaktivitet fra vulkanen, Kelimutu.

Jeg var dypt fascinert av både det jeg så og det jeg fikk høre. Cristo fortalte meg om hvordan forfedrene hans tilba dette hellige stedet, og om hvordan de trodde at alle døde sjeler fløy hit for å hvile. Hvilken sjø hver enkelt sjel fikk synke ned i, var avhengig av alder, karakter og gjerninger utført i livet. I dag vet man selvfølgelig at fenomenet skyldes sammensetningen av forskjellige mineraler i vannet, men før i tiden, da vitenskapen enda var uoppdaget, tilegnet man stedet overnaturlige egenskaper og magiske krefter. Meget forståelig, spør du meg. Og kjemi eller ikke kjemi – det var helt klart noe spesielt i luften der oppe. En skjønnhet så inderlig skaper utvilsomt sin egen magi.

Jeg dro tilbake til Labuanbajo for å tilbringe de siste dagene mine der. William holdt på å ramle av stolen da jeg viste han bilder av faren og broren hans og forklarte at jeg hadde vært på fest med nesten hele familien. Han hadde vel ikke trodd at jeg skulle ha så flaks å støte på Cristo med det samme jeg ankom den lille landsbyen, og enda mindre at det skulle sammenfalle med familiære festligheter.

Den første kvelden jeg var tilbake, ble vi, som vanlig, sittende på Paradise en god stund etter at de andre gjestene var dratt. Guttene fortalte meg at de skulle spille i bryllupet til en felles venn to dager senere og spurte om jeg kunne tenke meg å være med. Det var ikke noe å lure på. Jeg takket ja med et gigantisk smil og begynte å glede meg med det samme.

Vi var en gjeng på nærmere tjue stykker som la i vei tidlig fredag morgen. To biler og en sju-åtte mopeder var i følget, og det var duket for litt av en roadtrip. Kjøreturen var kanskje enda morsommere enn selve bryllupet. Med et helt band i baksetet i godt over fem timer, er det ikke akkurat mangel på underholdning. Vi sang og gaulet oss gjennom hakesleppende natur. Og vi lo til krampa tok oss.

Bryllupet var også en veldig positiv opplevelse. Det krydde av gjester, som var kommet fra fjern og nær for å feire brudeparet, maten var noe av det bedre jeg noen gang har smakt, og musikken hadde enda ikke stilnet da vi satte oss i bilen og kjørte hjemover i de tidlige morgentimene en gang. Planen var egentlig at alle skulle sove over, men sjåføren vår ble kjempefull og sloknet pinlig tidlig, så da han våknet og ville hjem, var det bare for oss andre å stå opp og  bli med. Det var egentlig like så greit, for det var utrolig godt å komme tilbake til Labuanbajo tidlig på dagen i stedet for sent på ettermiddagen, slik vi opprinnelig hadde tenkt. Det var dessuten lørdag og min siste dag før avreise.

Jeg vinket farvel til Labuanbajo og Flores fra dekket på en ferge grytidlig den påfølgende søndagen. Kroppen var sliten etter avskjedsfesten kvelden i forveien, og minnene om alle de gode klemmene og varme ordene som ble utvekslet, fikk tårene til å trille. Hver eneste celle i meg strittet imot å dra, men jeg måtte nå flyet mitt til New Zealand fra Jakarta kvelden etter, og reiseveien var lang. Å utsette billetten enda en gang var ikke noe alternativ, ettersom jeg hadde datoer som måtte overholdes og folk å møte når jeg kom til Fransk Polynesia. Det er jammen ikke så greit å bryte opp og si hadet alltid, spesielt ikke når man møter så fine folk som jeg gjorde på Flores…

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comments (4)

4 Responses to “Mine drømmers øy – herunder et dykkeeventyr, Komododrager, en hobbitlandsby, tre magiske innsjøer og et indonesisk bryllup”

  1. Maja says:

    Det er SÅ spennende å lese om opplevelsene dine! Det er som om du er i et pararelt univers sammenlignet med mine hverdager, hehehe…
    “Ja, så gikk jeg ned og hentet posten, så lagde jeg koteletter til middag ….with a twist… hjemmelaget potetmos!! Så var vi ute og lekte litt med guttene, en tur i butikken, en film og så senga”.
    Nå skal det sies at jeg er godt fornøyd med hverdagslivet, men kjenner det rykker litt i reisefoten når jeg leser og jeg blir en anelse misunnelsesgrønn ;-).
    Jeg tror du kunne gjort big bucks ved å leie deg ut som reiseleder for oss som ikke orker tanken på charter-bamseklubb-reiser, men kunne tenkt oss å se det virkelige liv rundt omkring i verden med tryggheten om å bli ivaretatt av noen som har greie på verden som du har :-D!
    Glad i deg, snupp og god reise videre! Hils påskeøya fra meg og si jeg er evig facinert og kommer på besøk en dag i fremtiden;-)

  2. siviwonder says:

    Hehe…jeg er vel kanskje det også;) Mulig du nettopp ga meg en idé for fremtiden der, kanskje jeg skulle starte eget firma og spesialisere meg på off the beaten track-reiser. Ikke noe stress å gjøre jobben selv, det er jo nesten det samme som å reise:)

    Veldig glad i deg også, vennen! Gleder meg til å komme på besøk når jeg er hjemme igjen. Hils gutta!!! Klem

  3. Alfhild Mary Østlund says:

    Jeg leser så øyet blir stort og vått. For en tid du har og har hatt., og skrivekunsten din er imponerende. Forfatternåtid i rette øyeblikk som forsterker opplevelsen for leserne. Flott, altså. Selvfølgelig må du fullføre dette året. Dette er jo noe å leve på resten av livet. Love you!! Mam

    • siviwonder says:

      Tusen takk, mamma:) Du er og blir min mest trofaste leser, og det setter jeg så umåtelig stor pris på! Veldig kos at du er så interessert i å dele opplevelsene med meg – det gjør det nok litt lettere å komme hjem. Hvis noen spør meg hvordan jeg har hatt det og hva jeg har gjort, har jeg jo ikke snøring på hvor jeg skal begynne…

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment