SiviWonder

TravelBlog

En svipptur innom Bangkok, 17. mai i røntgenkø og et noe amputert Laos

På flyplassen i Bangkok ble jeg møtt av et kjent fjes. En ukes tid før planlagt ankomst, fikk jeg rede på at Jon var i byen og hadde anledning til å treffes. Det var kjempekoselig å se han igjen, og bare det å kunne snakke norsk og være seg selv, uten filter, var utrolig deilig.

Vi hoppet på toget til så nære Khao San Road som mulig, for så å lure rush hour på hver vår motorsykkeltaxi. En stor takk til Jon som tok ryggsekken min – jeg hadde mer enn nok med å passe på knærne mine, der vi snirklet oss frem mellom busser, biler, lastebiler, tuctucs og what not. Det er vel neppe det tryggeste transportalternativet man kan oppdrive, men fryktelig effektivt når all annen trafikk står.

Vel fremme, sjekket jeg inn på D&D Inn i god gammel stil, slang fra meg pikkpakket og durte ut i gaten, som, til min store glede, var akkurat like herlig kaotisk og levende som jeg forlot den fire år tidligere. Ikke mye var forandret; til og med bartenderne og servitrisene var de samme. Vi tok en liten, men obligatorisk pubrunde, før vi endte på en av de mange kjente og kjære nattklubbene i området. Jons kjæreste, Natty, kom også ut, og da Khao San stengte dørene, tok vi moroa videre til en annen bydel. Det var rukket å bli tidlig morgen da vi omsider avsluttet klubbmaratonet og karret oss i seng.

Neste dag møtte jeg Jon og Natty over en sen frokost på Khao San Center. Vi fortsatte dagen med biljard og drinker på taket av D&D Inn, før vi satte kursen ned mot elven en eller gang etter solnedgang. På veien fikk jeg øye på et par med barnevogn et stykke foran oss på fortauet. Jeg syntes det var noe kjent med gutten. Håret og gangen minnet meg om en gammel venn fra Koh Lanta, men det virket fullstendig usannsynlig å skulle møte på kjente midt i Bangkok. Jeg var allikevel nysgjerrig nok til å sette opp farten for å ta en nærmere titt, og da jeg var kun et par meter bak dem, oppdaget jeg teksten på t-skjorten hans: “Why Not Bar, Kantiang, Koh Lanta”. Jeg tror jeg ropte. “Ali!!!” Ali snudde seg og ropte tilbake: “Siv!!!” Vi hadde ikke sett hverandre siden 2007, så begge var like sjokkerte. Hva i alle dager var oddsene for å gå omtrent rett på hverandre på et tilfeldig gatehjørne i en millionby som Bangkok?

Jeg hilste på kjæresten hans og den nydelige datteren deres, og avtalte deretter å møte Ali utenfor politistasjonen en drøy time senere. Jon, Natty og jeg slo ihjel mellomtiden med å se på båtene fra en benk ved elvebredden.

Det som skulle bli en tidlig kveld, og som lå an til å bli det også, ble brått forstyrret av en gjeng thaier på fortauet utenfor hotellet mitt. Ali og jeg hadde oppdatert hverandre på hva som hadde skjedd på hverandres fronter over et par øl og coverlåter i annenetasje på Khao San Center og sagt god natt i rimelig tid. Jeg var derfor på vei tilbake rundt klokken ett, som også er den samme tiden de fleste stedene på Khao San stenger. Etter det, flytter folk seg ut i gaten og slår seg ned hulter til bulter der i stedet. Og det var nettopp en sånn hyggelig, liten gatefest som virket så altfor forlokkende i det jeg passerte den, bare noen målbevisste skritt fra inngangsdøren til D&D. Målbevisstheten glimret imidlertid med sitt fravær, det nølende seiret, og før jeg visste ordet av det hadde jeg sittet på fortauskanten med mine nye venner i nesten tre timer.

Det var en søvnig Siv Hege som pakket sekken halvveis i svime og fant veien til bussen til Vang Vieng, Laos, neste dag. Heldigvis har sovehjertet mitt vokst betraktelig på denne turen, så jeg falt i koma nesten umiddelbart. Med unntak av et par mat- og dopauser og, selvfølgelig, grenseovergangen, registrerte jeg ikke stort før jeg var i Vientiane og måtte bytte buss. De siste våkne timene ble jeg kjent med et par meget søte jenter; Maria fra Sverige og Kim fra England. Vi endte med å sjekke inn på samme sted og dele et tremannsrom.

Vang Vieng er vel kanskje aller mest kjent for den berømte tubingen elven som renner gjennom den lille byen har å by på. For de som ikke allerede vet hva det er, skal jeg prøve å trekke opp en aldri så liten skisse. En tube er en stor badering laget av gummi. Hensikten med hele opplegget, er å starte øverst i elven, noen kilometer utenfor byen, for deretter å cruise nedover i ringen og stoppe innom de mange barene som ligger forholdsvis tett langs begge breddene. Alle barene har en eller  annen form for huske, zipline, sklie eller lignende, og de fleste stedene er bygget på påler, sånn at du kan slenge deg i vannet fra nesten hvorsomhelst. Da jeg var der, var vannstanden helt grei. Med det mener jeg nok til at det ikke var for grunt til å hoppe, og ikke mer enn at det gikk an å komme seg ut av strømmen uten for mye styr og stress. Noen steder trengte du fortsatt at noen kastet  ut en line fra baren og dro deg inn, hvis ikke suste du rett forbi og måtte pent finne deg noen nye venner på neste sted, mens du ventet på at resten av følget ditt skulle komme etter.

Jeg hadde hørt utallige historier fra tubingen i Laos, og jeg må vel si at jeg var både forventningsfull og skeptisk da vi, Maria, Kim, en kanadier ved navn Max, en engelskmann ved navn Daniel og meg selv, satte oss i en tuctuc og bad sjåføren kjøre oss opp til startstreken. Klokken var midt på dagen og byen fullstendig forlatt. Hvor var alle sammen? Jeg skulle snart få svar på spørsmålet.

Vi ankom den første baren og fikk regelrett bakoversveis. Det krydde av folk, både på og langs elven. Musikken dundret fra gedigne høytalere, alkoholen fløt, og de mange festdeltakerne forsøkte uelegant å gjøre det samme. Stemningen stod i skyene. Latteren og dansen satt løst. Solen skinte fra en blå himmel. Alle var våre beste venner.

Typisk nok, hadde vi ikke fått med oss at vi måtte leie ringene nede i sentrum, så vi kastet et raskt blikk på elven og tok et kort møte på hva som var den mest fornuftige løsningen. Det ble enstemmig; vi fikk rett og slett svømme i stedet.

Jeg trodde ærlig talt jeg var for gammel for galskapen, men jeg kan ikke si annet enn at jeg storkoste meg. Jeg ble ti år igjen og kunne bare ikke få nok av å kaste meg i elven fra alt som var av tårn og liner. Det eksisterer ikke noe offisielt tall på hvor mange ulykker som faktisk finner sted i Vang Vieng, men jeg mistenker at det er mange. Problemet er at folk blir altfor fulle, overvurderer egne evner og undervurderer elven proposjonalt. Trikset er å holde litt igjen, eller droppe den mest vågale akrobatikken og de lengste svømmeturene. Å holde seg på land etter solnedgang er heller ikke så dumt.

Dagen etter ble en lat en. Litt utpå ettermiddagen fikk jeg imidlertid nok av mitt tiltaksløse selv og tuslet meg en tur inn til byen. Det var en festival i Vang Vieng denne kvelden. I ukesvis i forveien, hadde barna i byen jobbet på spreng for å forberede seg til et av årets gjeveste arrangement; The Rocket Festival.

Festivalen går ganske enkelt ut på å fyre av hjemmelagde raketter og sanke poeng for størrelse, tid i luften, høyde, bane etc. Det sjokkerende er at det er barn og unge som lager og sender dem opp, og det finnes overhode ingen sikkerhet rundt noen av stadiene. De har null respekt for ild og eksplosiver, det er uskyldig lek og moro for dem. På den korte stunden jeg stod fremme ved avfyringsrampene, bevitnet jeg fire nestenulykker. Ved tre tilfeller skled raketten til siden, slik at den gikk av i horisontal vinkel og suste rett over hodene på de perplekse publikummerne. I det siste tilfellet, ble raketten avfyrt før den stakkars gutten oppe på stillaset rakk å komme seg i dekning. Han kom styrtende ned i en røyksky, vettskremt og kullsvart i hele ansiktet.

Da jeg kjente meg fornøyd med den risikoen det faktisk innebar å stå og se på, presset jeg meg gjennom folkemengden for å komme meg tilbake i sikkerhet. På veien ble jeg passert av en tenåringsgutt med en rakett på størrelse med en tuba over den venstre skulderen og en sigarett i høyre hånd. Jeg trodde ikke mine egne øyne og visste ikke om jeg skulle le, gråte, filleriste han eller legge på sprang.

Jeg hadde ikke planlagt å bli i Vang Vieng spesielt lenge. Tanken var å ta en dag med kajakkpadling, kanskje en dag med klatring/buldring, og en siste runde med tubing. Det sistenevnte havnet tilfeldigvis først i rekken, noe jeg skulle komme til å angre bittert på. Det ble en skjebnesvanger affære og endte med å parkere meg mye lenger enn ønskelig, samt forhindre meg fra å gjøre alle de andre tingene på listen.

Det er ganske så ironisk, er det ikke, at man kommer seg helskinnet gjennom to runder med ellevill elvefesting, for så å skli i en trapp og vri kneet på gåturen hjem den siste dagen. Jeg hadde så vondt at jeg trodde jeg skulle besvime. På et eller annet mirakuløst vis greide jeg allikevel å stable meg på beina og halte meg den siste kilometeren hjem. Det er muligens det dummeste jeg har gjort hittil på turen, for den hevelsen jeg våknet med noen timer senere er noe av det verre jeg har sett.

Kim og Maria ble sykepleiere for en dag. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Maria dro på sykehuset og kjøpte krykker til meg, mens Kim løp ut og inn av rommet med puter, mat, drikke og smertestillende. Jeg var fullstendig lenket til sengen, og det tok meg halvannet døgn før jeg i det hele tatt greide å ta i bruk krykkene og komme meg til en lege.

Jentene måtte reise videre dagen etter. Støtteapparatet mitt var dermed forduftet, og jeg måtte pent klare meg selv. Lettere skremt av muligheten for at noe kunne være brukket, bet jeg tennene sammen og fikk en av de ansatte på Jammee til å kjøre meg til sykehuset. Det var 17. mai. Tankene mine gikk til norske flagg, venner, familie og folksomme gater svøpt i fargerike bunader. Jeg var ikke spesielt høy i hatten der jeg satt i røntgenkø på et halvshabby venterom, med et helt kontinent mellom meg og feiringen der hjemme.

Det skulle ta meg en drøy uke før jeg kunne kaste krykkene. Ingenting var brukket, men det ene leddbåndet hadde mest sannsynlig fått seg en liten rift, og kneet generelt en kjempetrøkk. Jeg greide å holde tålmodigheten oppe noen dager, men da Vang Viengoppholdet passerte en uke, hadde jeg fått nok. Første mulige bussavgang var først to dager etterpå, og ettersom jeg simpelthen nektet å tilbringe en dag til på rommet mitt, bestemte jeg meg for å gi tubing på krykker et forsøk.

Jeg dro med en gjeng israelere, men mistet dem fort. I stedet fant jeg noen kjempehyggelige argentinere, som faktisk viste seg å bo på samme sted som meg. Om alt går etter planen, ser jeg dem i Argentina om noen få måneder. Hell i uhell, får man kanskje si…

Den siste morgenen i Vang Vieng, våknet jeg tidlig og med fornyet mot og syn på tilværelsen. Jeg stabbet meg på krykkene og hinket meg ut på baksiden for å ta inn de vakre omgivelsene en siste gang. Det var et av de øyeblikkene som klasker deg på kinnet og røsker deg ut av tåkeheimen. Jeg hadde helt glemt å sette pris på dette vidunderlige stedet, som hadde vært hjemmet mitt bittelitt lenger enn ønskelig. I stedet for å verdsette muligheten til å slappe av på dørstokken til Paradis, hadde jeg betraktet det som et fengsel, et hinder, en kjepp i det evige reisehjulet. Så utrolig tåpelig at man kan tillate seg selv å bli så til de grader psykisk påvirket av en liten fysisk skade.

Jeg spisset ørene og lot øynene vandre. Gibbonapenes distinkte hyling hjallet mellom tretoppene, slik de alltid gjorde på den tiden av døgnet, og Cicadaene, akkompagnert av tusen på tusen ulike sirisser og gresshoppearter, stemte i med sin vante morgensang. Noen kilometer unna gol en hane. Deretter en til, litt nærmere. Foran meg lå risåkrene som et tykt neongrønt teppe, og bak dem lurte en variert jungel med høye kokospalmer og frodige banantrær. Gjennom den lettende morgentåken, kunne jeg så vidt skimte kalksteinklippenes kvasse tagger i det fjerne. Mellom dem visste jeg at elven rant bred og brun etter regnet som falt natten i forveien. Jeg myste mot solen, mens jeg smilte for meg selv og tok et stille farvel med Vang Vieng.

Det er vel neppe nødvendig å si at bussturen til Luang Prabang var alt annet enn behagelig. Én ting er at man ikke har plass til å strekke ut beina, en annen ting er all ristingen og humpingen. Det var som om hver eneste lille ujevnhet i veibanen sendte ti tusen kniver gjennom kneet mitt, for så å le av meg etterpå. Og som om om ikke det var ille nok, måtte jeg slepe den tjue kilo tunge ryggsekken min rundt halve byen for å finne et sted å bo. Ryggsekk + krykker = upraktisk, er herved notert bak høyre øre.

Jeg fant Kim og ble i Luang Prabang i to døgn. Byen var supersjarmerende, så jeg kunne helt klart tilbragt flere dager der, men i og med at jeg hadde “mistet” så mye tid i Vang Vieng, følte jeg at jeg måtte dra videre, for i det hele tatt å få sett noe som helst av Laos.

Kim og jeg var hjertens enige om at den berømte Kuang Si-fossen måtte prioriteres, så vi leide hver vår scooter og la av sted langs landeveien tidlig neste formiddag. Fossen ligger i overkant av tre mil utenfor Luang Prabang. Den nydelige turen tar deg gjennom et utall små landsbyer, langs en idyllisk elv og forbi uendelige lappetepper av åkre. Vi kom til å rote oss bort et sted på veien, med det resultat at vi ble invitert til å sitte sammen med en familie som var midt i slaktingen av dagens middag. Jeg elsker hvordan disse tingene bare skjer når man minst venter dem.

Fossen var helt utrolig vakker. Selve hovedfallet var svimlende høyt, men kunne kun beskues på avstand.Vi foretrakk derfor de mange mindre rett nedenfor. Der kunne man til og med driste seg til et lite bad, om man holdt ut med all småfisken som tygget og gnagde en på tærne.

(Det eneste som er verdt å trekke frem av sosiale aktiviteter fra disse to dagene, er at Kim og jeg ble vinket over til et høylytt og tilsynelatende lystig bord den ene kvelden vi var ute for å ta et rolig glass vin. Det viste seg å være politisjefen og hans nokså tvilsomme venner som var ute på vift. Det tok oss cirka et halvt minutt å oppdage at politisjefen i Luang Prabang var en skrekkelig motbydelig karakter med lange fingre, et aldri så lite snev av maktsyke – og mest sannsynlig et ikke fullt så sunt forhold til alkohol. Vi takket for oss og gikk før de rakk å fylle opp glassene våre.)

Neste destinasjon bød på et maraton av en reise. Jeg gruet meg grønn, med tanke på kneet, men jeg var fast bestemt på å få med meg 4 000 Islands før jeg forlot landet. Laos har naturligvis så utrolig mye mer å by på, også i nord der jeg kom fra, men omdiskuterte demningsplaner på Mekongelven truer med å sette hele området under vann, samt utslette en av verdens siste bestander av Irrawaddydelfiner (eller Mekongdelfiner, som de også kalles). Det gjorde avgjørelsen min enkel å ta – kanskje vil ikke øyene være der neste gang jeg befinner meg i Sørøst-Asia.

Vi valgte å bosette oss på Don Det, som er den minste øyen med muligheter for overnatting. Stedet vi sjekket inn på, lå vis-à-vis en bar som het Happy Bar, og som tilfeldigvis arrangerte sin ukentlige båtutflukt den samme ettermiddagen. Vi meldte oss selvfølgelig på.

Båtturen bød på nydelig landskap, iskald øl og en liten, eksotisk øy midt uti elven. Der slang vi oss ned på sanden og skravlet og koste oss til solen gikk ned. Idet det siste dagslyset tapte kampen mot det tykke teppet av mørke som svøpte seg tett rundt oss, hadde vi akkurat rukket å sanke nok drivved til å tenne et beskjedent bål. Vi ble sittende til de siste glørne var dødd ut og veien tilbake til båten en famlende gåtur i blinde.

Neste dag var det ingen tvil om hva jeg hadde lyst til å gjøre. Delfinene måtte letes etter. Jeg fikk høre at det var noe sånt som 100 igjen av dem i Mekong (dette er på ingen måte et offisielt tall), så jeg hadde vel ikke de aller høyeste forhåpningene da vi satte av sted. Uansett utfall, hadde jeg ikke tilgitt meg selv om jeg ikke hadde gitt det et forsøk når jeg først befant meg så og si i deres habitat.

Vi, Kim, en amerikaner ved navn Edward, et par engelske gutter fra båtturen kvelden i forveien og jeg, ble sluppet av på en diger stein, omgitt av vann på alle kanter. Om vi så hadde måttet reise derifra uten å ha sett noen delfiner i det hele tatt, skulle jeg fortsatt greid å smile. Opplevelsen av bare å sitte der og skue utover den brunoransje elven, med sitt trollbindende perlekjede av små, grønne øyer, var fantastisk. Og da de første delfinene ga seg til kjenne, simpelthen eksploderte vi i ekstase og  jubelfryd. Vi kløp hverandre i armen og minnet hverandre på å klatre ut av eget hode et lite øyeblikk, for å kunne betrakte opplevelsen utenfra og prøve å fatte hvor utrolig heldige vi var. Solen skinte fra en skyfri himmel, fuglene kvitret, og vi satt på en stein midt uti Mekongelven, mens noen av planetens siste Irrawaddydelfiner lekte i vannet rundt oss. Jeg følte min egen eksistens helt ut i fingertuppene.

Dette ble den siste dagen min på Don Det. Utrolig synd, men jeg visste at jeg allerede hadde halvert Indonesiaoppholdet mitt ved å henge igjen for lenge i både India og Nepal, og jeg var lite interessert i å kutte det ytterligere. Det er nettopp det der som er så vanskelig med å reise på denne måten. Man må hele tiden finne balansen mellom å bli for lenge og å forflytte seg for ofte. Man står ovenfor prioriteringsvalg absolutt hele tiden, og jo tidligere man innser at man ikke kan få med seg alt, jo mer avslappende og takknemlig blir reiseopplevelsen. For mitt vedkommende, var jeg klar for å komme meg sørover. Gode, gamle venner ventet på Koh Lanta i Thailand, Borneo lokket med noen av havets største skattekamre – og Iris & Rino var klare for beach party på Bali.

Noen korte fakta om Laos’ historie:

I krigsårene mellom 1965 og 1974, slapp USA over 260 millioner klasebomber over Nord- og Vest-Laos, noe som gjør Laos til det mest bombede landet i verden. Den hemmelige operasjonen, som USA hevdet kun varte fra mars 1969 til mai 1970, gikk under kodenavnet Operation Menu og ble iverksatt i et håpløst forsøk på å hindre Viet Cong i å benytte seg av the Ho Chi Minh Trail, som gikk fra Nord-Vietnam, gjennom Laos og Kambodsja, og videre til Sør-Vietnam. Nærmere 80 millioner av bombene detonerte aldri, og siden bombingen opphørte, har over 20 000 uskyldige mennesker blitt skadet eller drept ved å tråkke på disse ondskapsfulle levningene som fortsatt ligger spredt rundt og truer den fattige landsbygda i Laos. 40% av ofrene er barn.

USA nektet skyld og ansvar i åresvis, inntil bevis ble lagt på bordet. Siden da, har de verken kompensert Laos, eller bidratt særlig til ryddingen av landet. Jeg ble fortalt at amerikanske myndigheter, frem til den dag i dag, har betalt en sammenlagt sum tilsvarende det de brukte på skamfulle tre døgns bombing under perioden. Man skulle tro at et uskyldig folk som aldri var i krig med USA til å begynne med, og som fortsatt drepes av stormaktens grusomme og kaldblodige handlinger, hver eneste dag, fortjente bedre…

posted by siviwonder in Sørøst-Asia and have Comment (1)

One Response to “En svipptur innom Bangkok, 17. mai i røntgenkø og et noe amputert Laos”

  1. Alfhild Mary Østlund says:

    Lest og kost meg. God tur videre, jenta mi!

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment