SiviWonder

TravelBlog

På nye nepalske eventyr…

Stefan, Katie, Fredrik og jeg dro tilbake til Pokhara, mens Selma måtte reise rett til Kathmandu for å rekke flyet hjem til Nederland. Stefan lot seg friste av landeveien, leide seg en motorsykkel og forsvant etter et døgn. Vi andre, derimot, syntes livet i Pokhara var meget bedagelig og rørte oss ikke av flekken på nesten en uke. Vi gjorde så og si ingenting, annet enn å spise, sove og spise litt til. Det er faktisk ikke helt sant, for jeg greide å klemme inn en runde med intensiv og dedikert shopping. Dagen før jeg reiste derfra, overlot jeg sekken med alle kjøpskuppene mine til sjefen på guesthouset og betalte han for å pakke og sende det hjem for meg. Dette er nå tre uker siden, og det har enda ikke dukket opp, noe som får meg til å tro at det ikke kommer til å gjøre det heller. Normalt sett tar det i underkant av to uker fra Nepal til Norge, og postkortene jeg sendte to dager etterpå kom frem som de skulle. Men sånn er det, litt svinn må man dessverre regne med.

Katie og jeg slang oss på en to dagers rafte- og campingtur til Chitwan National Park. Det var vel ikke rafting i ordets rette forstand, ettersom rett før regntiden ikke akkurat er den beste sesongen – men det var et mye bedre transportalternativ enn en hel dag tilbragt på en eller annen halvhjertet skranglebuss. Vi hadde et par partier med litt futt i, samt en hysterisk morsom steinkollisjon, men bortsett fra det, gikk det temmelig rolig for seg. Vi fløt nedover elven, gjennom nydelig natur, forbi barn som badet og kvinner som gravde i risåkrene. Tidvis gikk vi til bakholdsangrep på den andre flåten, kastet bøtter med vann over dem og rev dem uti elven. Da det ble for varmt, slo imidlertid lojaliteten sprekker, og krigen brøt ut blant våre egne. Alle begynte å gå løs på hverandre og dytte hverandre i, under påskudd av å være behjelpelige med avkjøling. Jeg tror vi svømte bortimot alle de dypeste strykene.

På kvelden slo vi opp telt på elvebredden og gjorde opp bål under en krystallklar stjernehimmel. Det var en av de sommernettene hvor alt føles så riktig. Det lukter lykke i luften, og du kan ikke tenke deg å være noe annet sted på denne jord enn akkurat der, akkurat da. Selv om myggen biter og bakken er hard som stein, sover du usedevanlig godt – og om du hadde husket noe av det du hadde drømt om, er jeg bombesikker på at det ville vært for vakkert for ord. Sjelefred er vel den beste beskrivelsen jeg kan finne på norsk.

Noen kilometer nedenfor campen, flatet elven ut, og vi dro båtene opp på land. Baggasjen vår hadde blitt sendt med lokalbussen fra Pokhara, som var den samme bussen vi måtte ta den siste biten til Chitwan. Da den endelig kom, var den selvfølgelig stappfull, og vi ble høflig henvist til taket. Heldigvis var det ikke mer enn en drøy time. Jeg mener, det er moro og spennende og alt det der, i cirka en halvtime. Deretter gjør det bare knallvondt i baken og beina du ikke kan strekke ut. Men utsikten var upåklagelig, og det er alltid like stas å vinke til folk langs veien.

Vi kjørte forbi en bensinstasjon som nettopp hadde åpnet pumpene for dagen og kunne ikke tro våre egne øyne. Nepal er hardt rammet av bensin- og dieselmangel, så fyllemulighetene er begrenset til fire altfor korte timer daglig. Dette resulterer i et køhelvete jeg sjelden har sett maken til. Vi trodde først det var et motorstevne.

Da vi hoppet av bussen et sted rett utenfor Chitwan, traff vi en jente fra Wales. Hun het Flora og var opptatt med å holde alle, skal vi kalle dem, selgerne på en armlengdes avstand. Det ga meg et aldri så lite flashback til India, men jeg ristet det raskt av meg. Vi hoppet inn i ringen, slo oss sammen mot mobben og fant til slutt en bil som tilbød seg å kjøre oss gratis til et guesthouse vi hadde hørt skulle være både rimelig og ålreit. Det viste seg å stemme bra, så vi sjekket inn på et hyggelig tremannsrom med veranda.

Denne første ettermiddagen tok vi oss en liten rusletur gjennom en av de nærliggende landsbyene, samt besøkte the Elephant Breeding Center. Begge deler var hyggelig, men kirsebæret var allikevel en kald øl i solnedgangen nede ved elven. Vi satt i det høye gresset og betraktet silhuettene av vannbøflene som vadet over vannet, da en gutt plutselig kom sprintende forbi oss med høye kneløft. “Want to see rhino? Follow me!” Vi var på beina på null komma svisj og satte etter han. Bare et steinkast unna, hadde et nesehorn våget seg nesten helt opp til innhegningen. Vi ble stående i stillhet og beundring, helt til det forsvant inn mellom buskene igjen, like lydløst som sin egen skygge.

Dagen derpå var det opp før hanen gol og avsted på jungle walk. Vi så en hel flokk med rådyr, to nesehorn – og skremte vettet av en påfugl som fõr opp fra buskaset rett foran oss og omtrent sendte alle mann i bakken.

Etter en drikkepause i skyggen, meldte vi oss til ettermiddagens elefantbading. Trolig det mest turistifiserte opplegget jeg har vært med på, men unektelig forfriskende og underholdende å bli sprayet ned av en leken elefantsnabel. Jeg har faktisk gjort det en gang tidligere også, i elven Kwai i Thailand for mange år siden. Den gangen var det for å gi elefanten det daglige morgenbadet og føltes derfor hakket mer eksotisk enn å stå i kø for å krangle om en liten plaskeplass innimellom et titalls andre elefanter.

Dagens høydepunkt var utvilsomt jeep safarien som fulgte et par timer senere. Vi dro på jakt etter den bengalske tigeren, men jeg må erkjenne at forventningene var lave, og at vi anså det mer som en avslappende biltur enn noe annet. På den fronten fikk vi rett. Det nærmeste vi kom det sjeldne kattedyret var et par fotspor i sanden, men det skulle vise seg å bli en spennende utflukt for det. Først fant vi en hel haug nesehorn spredt rundt omkring innenfor en forholdsvis liten radius, og på vei tilbake fra en krokodillefarm vi besøkte, kjørte vi oss på et følge soldater som sa de nylig hadde sett en vill elefant i området. Vi startet bilen igjen og fortsatte langsomt langs den samme veien, mens vi speidet omhyggelig utover slettene og busklandskapet på høyre side. Vi som satt bakpå så den først. Jeg minnes at jeg reiste meg, strakk meg på tå og så vidt rakk å summe meg, før sjåføren og guiden vår oppdaget det samme som oss og slang seg på gasspedalen. Det digre beistet hadde kurs rett mot bilen! Ville elefanter er livsfarlige og langt mer fryktede enn tigre. Hvis de er aggressive nok, som de veldig ofte er, kan de krølle en bil som en blikkboks og sette seg på den etterpå. Jeg innså ikke alvoret i situasjonen med det samme og var bare ellevill av glede over litt action, samt dypt fascinert av støttennene, som jeg anslo til å være nogenlunde samme lengde som armene mine. Først da bilen spant avgårde i en støvsky, begynte det å demre at noe ikke var helt som det burde, og da vi bråstoppet en halv kilometer lenger fremme, og vår mann bak rattet snudde seg og avslørte ansiktsuttrykket sitt, begynte pulsen min å hamre.  “Very dangerous”, var alt han greide å stotre frem.

Vi klatret ut av bilen og småløp ned til elven for å få et siste glimt av det enorme dyret før det forsvant inn blant det grønne igjen. Nå var vi oppspilte og klare for mer. Det er ikke alle forunt å støte på en vill elefant.

Knappe ti minutter senere hadde vi flaks igjen. En Leppebjørn løp over veien rett foran oss og tillot oss en kjapp titt idet den stoppet, endret retning og ble borte like brått som den først hadde dukket opp. Katie var overbevist om at alle gode ting var tre og tigeren rett rundt hjørnet, men så heldige var vi nok ikke. Tigermangel til tross, hadde vi en alldeles utmerket ettermiddag bak på jeepen, og vi var enige om at vi burde være godt fornøyde med det vi hadde sett. Katie slo seg til ro med at selv om hun ikke hadde sett tigeren, så hadde tigeren mest sannsynlig sett henne.

Neste dag dro vi på elefantsafari. Det innebar halvannen time i en kurv på elefantryggen. Igjen hadde vi ingen forhåpninger om å se noe særlig, men atter en gang ble vi gledelig overasket.

I tillegg til rådyr, påfugler, aper og en sjakal, snublet vi over gjemmestedet til et nesehorn med baby. Til fots hadde det vært en meget uheldig situasjon, men takket være størrelsen på farkosten vår, satt vi trygt. Av samme årsak vi fikk også kommet oss nesten helt innpå og var bare et par meter unna på det nærmeste. Det var nesten så jeg kunne lent meg ut og berørt moren, skjønt det ville vært utrolig tåpelig å engang prøve på.

Da vi kom tilbake, pakket vi sekkene våre og flyttet til et guesthouse idyllisk beliggende ved elvebredden. Der gjorde vi null, niks, nada resten av dagen og bare latet oss i solen, til happy hour bragte øl på bordet og en australiener ved navn Ash.

Morgenen etter var det tid for farvel. Flora, Ash og jeg skulle til Kathmandu, og Katie til Lumbini. Dessverre for Katie var det transportstreik i Nepal denne dagen, så hun kom seg  ikke fra Chitwan. Vi andre var heldige og fant den eneste bussen som gikk til hovedstaden.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comment (1)

One Response to “På nye nepalske eventyr…”

  1. Alfhild Mary Østlund says:

    Takk for turen! Jeg er med.

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment