Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Blog Archive » Over Thorung La, 5 416 m.o.h.

SiviWonder

TravelBlog

Over Thorung La, 5 416 m.o.h.

Stefan og jeg ankom Pokhara, Nepal, etter et 38 timer langt kombinert bil- og bussmareritt. Selve grenseovergangen gikk, utrolig nok, raskt og fullstendig smertefritt, men bussen fra den nepalske siden av grensen til Kathmandu var av den noe mer slitsomme sorten. Igjen den typen sete uten mulighet for noe annet enn å sitte rett opp og ned, med beina krøllet inn på en kvadratdesimeter. Heldigvis fant vi en bassengbar(!) i påvente av avgang, så vi slo ihjel noen tørste timer der og var vel, i så måte, så rustet og forberedt som vi kunne få blitt.

Jeg skulle til Pokhara for å møte Thomas og Are, de to norske guttene jeg ble kjent med i Mumbai. Vi hadde avtalt, allerede da, at dersom vi befant oss i Nepal på nogenlunde samme tid, så skulle vi forsøke å få til en fjelltur i Annapurna sammen. Ganske tilfeldig, kom jeg til Pokhara kun få dager etter dem, så de bestemte seg for å vente med å snøre støvlene til jeg var på plass. Stefan slang seg også med.

Dagen etter ankomst, stod jeg opp med solen og begynte på toppen av gjøremålslisten. Det var hundrevis av ting som måtte ordnes før jeg kunne begi meg ut i naturen, deriblant innhandling av ymse klesplagg, anskaffelse av sovepose og trekking permit, ompakking, lagring av baggasje og vasking av klær (for å nevne noen). Jeg løp rundt Pokhara som en hodeløs høne i en par-tre timer, men kom meg tilbake med samtlige linjer utstrøket og alle hjerteklaffer i orden. Eventyret kunne begynne.

Vi fikk tak i en bil som var villig til å kjøre oss de fire timene det tok til utgangspunktet, Besisahar, for en rimelig penge. Ettersom vi ikke hadde kommet oss avsted tidligere, tenkte vi det var like så greit å droppe lokalbussen, i håp om å kunne ta igjen litt tapt tid. Da vi kom frem, fikk vi imidlertid høre at vi, for det første, ikke hadde mange nok timer med dagslys til å gå den første etappen, og at det, for det andre, ikke gikk noen buss den veien før et par timer senere. Valget falt på bussen, da vi ble fortalt at det eneste andre alternativet ville være å tilbringe natten i Besisahar. Jeg er til dags dato overbevist om at vi hadde hatt tid til å gå distansen, samt at vi hadde kommet frem til Bhulbhule før bussen.

På kvelden feiret vi Thomas’ bursdag og ble sittende oppe og nyte det som trolig var den siste smaken av alkohol på en god stund. Med oss rundt bordet var Selma fra Nederland og Christian fra Mexico, og  firerbanden vokste således til seks.

Neste morgen var det alvor. Turen var i gang på ordentlig, og foran oss lå to uker med fjell, kulde, latter, blod, svette og tårer. Målet for dagen var Ghermu, 13 kilometer foran og 290 meter over oss. Med unntak av to begynnende gnagsår og cirka to tredjedeler av turen unnagjort i flipflops, gikk det så det suste. Vi befant oss foreløpig kun på rett over 1 000 høydemeter, så verken oksygen eller vær var noe tema…enda. Vi kom oss frem tidlig på ettermiddagen og hadde noen timer til å slappe av og nyte solveggen. Stedet vi bodde på var drevet av en herlig familie, med en nydelig frøken på rett under året. Moren så raskt hvor begeistret jeg var og plasserte den lille dokka tillitsfullt i fanget mitt. Jeg var ikke fullt så begeistrert da hun tisset på meg en liten halvtime senere…

Dag tre bød på en noe større utfordring. Vi skulle til et sted som het Dharapani, og dit var det 18 kilometer, med 730 meter stigning. Vi gjorde, i følge min mening, én stor bommert denne dagen, og det var at vi holdt et altfor høyt tempo og hadde langt for få pauser. Det gikk kjempefint der og da, men smellen sved godt i beina neste dag. Jeg våknet opp totalt kraftløs. Veien fra Dharapani til Chame klatret 810 meter på 16 kilometer, og med følelsen av at noen hadde helt betong i fjellstøvlene mine, var det den tyngste dagen på hele turen. Det var helt i begynnelsen, så benstyrken var på ingen måte opparbeidet enda – og det hjalp også lite at livet mitt de siste to månedene hadde bestått utelukkende av å sitte på baken og drikke chai.

I Chame begynte det å bli kjølig. Det var fortsatt varmt og fint mens solen var oppe, men kveldene og nettene bragte iskulde. Tehusene vi overnattet i var trekkfulle og ribbet for isolasjon, så jeg priset meg lykkelig over at jeg hadde valgt å bære med meg et par ekstra kilo, i form av en ordentlig vintersovepose. Vi var nå på 2 710 meter over havet, mer eller mindre halvparten av det høyeste punktet på turen, og jeg husker at vi spurte hverandre om hvordan i all verden vi skulle greie å holde varmen på toppen når vi frøs allerede der nede.

Naturen i Annapurna er vakrere enn noe sted jeg noen gang har sett. Fordi det er en rundtur, og fordi den spenner over en såpass stor høydeforskjell, endrer landskapet og vegetasjonen seg hver eneste dag. Ingen dag er lik, og du går bare og gaper bak kameraet ditt. Gjennom mørkegrønne skoger, vindblåste busker og kratt, langs strie elver, forbi tordnende fossefall, mellom snødekte fjelltopper og gjennom sjarmerende landsbysamfunn, hvor folk lever som de gjorde for hundrevis av år siden. Den friske luften stryker deg over kinnet som en nyvasket hånd i en silkehanske, og stillheten er så dyp og oppslukende vakker at du ikke ønsker å forurense den.

Den femte dagen ble Are syk. Vi hadde sagt vi skulle tilbringe natten i Upper Pisang, på 3 310 høydemeter, men Are kom seg aldri så langt. Vi ble delt i to fra tidlig av. Selma, Christian og Thomas gikk i front, mens Are, Stefan og  jeg dannet baktroppen. Det var helt i orden for meg å ta en rolig dag, for jeg var både tung i beina, og gnagsårene mine hadde vokst til to store, gapende kjøttsår, som jeg måtte teipe opp igjen med jevne mellomrom. Vi tok flere pauser underveis, men til liten nytte. Are ble bare dårligere og dårligere, og da vi kom til Dhukur Pokhari, måtte vi stoppe for dagen. Stefan og jeg tenkte først å la Are være igjen, for så å gå opp til Upper Pisang, informere de andre og komme ned igjen neste morgen – men ti minutter før Upper Pisang, sendte samvittigheten min meg tilbake. Jeg kunne ikke la han være alene når han var så dårlig, så jeg kom heseblesende tilbake og tok på meg rollen som hønemor og sykepleier for en kveld.

Klokken seks neste morgen banket det på døren. Det var Selma og Stefan. Jeg hadde forventet meg å se Thomas der, men han var ingen steder å skimte. Jeg fikk straks forklaringen. Thomas hadde også blitt syk, med de nøyaktig samme symptomene som Are. Nå ble jeg litt urolig. Det jeg tidligere hadde mistenkt kunne være høydesyke, latet plutselig til å være noe smittsomt. Og om det var smittsomt, kunne det slå ut hele gjengen i løpet av dagen. Vi holdt et lite frokostmøte og kom frem til at vi måtte få Thomas ned til Are så fort som mulig, slik at de var sammen, og vi andre kunne komme oss til Manang som planlangt. I Manang skulle vi uansett ha en aklimatiseringsdag eller to, så det gjorde ikke like mye å ligge syk der. I tillegg visste vi at Himalayan Rescue Center holdt hus i den lille landsbyen og hadde høydesykespesialister og andre leger på jobb til enhver tid.

Det tok oss tilsammen seks timer å gå alle turene opp og ned med beskjeder, pasienter og baggasje. Stefan var en helt og gikk opp og ned tre ganger, mens jeg greide meg lenge med mine to. Rett etter klokken tolv var vi omsider klare til å fortsette mot Manang og 3 540 meter over havet. Vi gikk oss på den første snøen denne ettermiddagen, og jeg gjennomførte hele strekningen i flipflops (gnagsårene mine gjorde så vondt, at jeg ikke hadde sjans til å ha på meg vanlige sko). Dagens kallenavn ble et velfortjent “Siv Sherpa”.

Vi ankom Manang sent, godt slitne etter å ha gått over 20 kilometer i raskt tempo. Det var mye folk der oppe, så det tok oss et par forsøk å finne et sted å sove – men det løste seg, slik det alltid gjør. Vi var faktisk så heldige at vi fikk rommet over peisestuen, altså steg all varmen rett opp i soveposene våre.

Det ble to hviledager i Manang, mens vi ventet på at kroppene våre skulle tilpasse seg høyden. Den første dagen gjorde jeg en dagstur opp til et tempel på 4 000 høydemeter sammen med noen svensker jeg traff. Den neste dagen hadde vi tenkt å bevege oss videre mot Tilicho Lake, som var en tredagers tur frem og tilbake, men vi ble overasket av et heftig snøvær og værfaste en ekstra dag. Da været omsider letnet, fikk vi rede på at det ikke ville være mulig å gå til innsjøen på grunn av all snøen. Vi  hadde måttet vente i flere dager på at veien skulle bli fremkommelig og trygg igjen, så vi lot det være.

I Manang ble jeg kjent med Katie fra Irland, så da Christian gikk mot passet i snøværet en dag før oss andre, flyttet Katie inn og tok hans plass. Noen ganger møter man mennesker man bare klikker med fra første sekund, og Katie var en av disse. Etter den første dagen i hverandres selskap, hadde vi allerede lagt planer for alt vi skulle finne på når vi kom ned igjen fra fjellet.

Fredrik, den ene av svenskene, slo følge med oss da vi forlot Manang og satte kursen mot Yak Kharka, 9 kilometer lenger fremme. Når man kommer såpass opp i høyden som vi var da, bør man ikke øke avstanden mellom stedene man sover med mer enn maksimalt 600 høydemeter. Overskrider man denne grensen, øker man sjansene for høydesyke og utsetter seg selv for fare. Yak Kharka lå 510 meter over Manang og var akkurat innenfor. Ingen av oss hadde hatt noen problemer, annet enn lett hodepine, så vi gikk ut fra at det ville være i orden.

På veien ble vi overasket av et helikopter som plutselig dukket opp fra bak skyene. Det suste rett over hodene våre i retning Yak Kharka, forsvant ut av syne og  lydsone, for så å returnere, like lavt, en liten halvtime senere. Da vi kom frem fortalte landsbybeboerne oss at redningmannskapet hadde måttet hente ut en kvinne som hadde fått AMS (acute mountain sickness) og mistet bevisstheten bare noen kilometer unna.

Heldigvis gikk det bedre for oss. Vi dristet oss til og med til en øl på kvelden, da vi fikk greie på at det var nepalsk nyttår. Det måtte naturligvis feires – dog noget beskjedent.

Mitt eneste problem med høyden var at jeg ikke fikk sove. Det var ikke snakk om! Problemene meldte seg for første gang i Dhukur Pokhari, den natten Are lå syk. Jeg trodde det  bare var fordi jeg var urolig på grunn av han, men da det vedvarte gjennom hele oppholdet i Manang, og jeg ble fortalt at søvnforstyrrelser er veldig vanlig i høyden, skjønte jeg at det ikke kom til å bli bedre før vi var over passet. Jeg sov ikke på fem netter. Jeg sier at jeg ikke sov, men det er ikke helt riktig, for jeg slumret innimellom. Jeg anslår det til å ha utgjort kanskje to timer elendig søvn hver natt.

Den tiende morgenen var kald, fryktelig kald. De første timene før solen tittet over fjelltoppene var alltid de verste. I tillegg var jeg skikkelig sliten og underernært på søvn, så selv om det bare var 6 kilometer å gå, var det fryktelig tungt. Det skal sies at veien steg 400 meter i løpet av disse kilometrene, så det var temmelig bratt til tider – og vi kunne føle at luften ble tynnere og tynnere for hver høydemeter vi tilbakela. I Manang lå oksygennivået på to tredjedeler av hva vi var vant med fra lavlandet, nå nærmet vi oss halvparten…

Vi kom oss til Thorang Phedi i rimelig tid og fikk noen timer liggende rett ut på rygg, før solen ble borte og mørket sank på. Det var den siste dagen før den o’store kraftanstrengelsen, og enda så mye vi gruet oss til blodslitet som lå foran oss, kunne vi ikke vente med å komme oss til tops og klappe oss selv på skulderen. Vi bestemte oss for å starte før soloppgang, for å rekke over passet før de verste ettermiddagsvindene fikk ordentlig tak.

Det var en tapper gjeng som stod ved bunnen av skråningen og tittet opp i det tette morgenmørket. Over oss der et sted lå Thorung La med sine 5 416 meter over havoverflaten. Jeg sendte noen tanker til Thomas og Are, bet tennene sammen, minnet meg selv om at jeg gjorde dette helt frivillig og la i vei. Det ble et blodslit uten like.

Etter omtrent tre kvarter kom vi til High Camp. Der tok vi et pust i bakken og en rask titt på kartet. Det så ut til at vi hadde unnagjort den bratteste biten, men totalt skulle vi klatre nesten 1 000 høydemeter opp til passet, for så å komme ned igjen over 1 600. Det vi hadde lagt bak oss var ingenting mot det som ventet. En annen ting vi ikke hadde tatt med i betraktningen, var at å gå i snø er mye mer slitsomt enn å gå på bar bakke. Det ble mange pauser, litt syting og klaging, haugevis med fantastiske bilder, og en ellevill feiring da vi omsider kom opp. Det er, kors på halsen og ti kniver i hjertet, det mest fysisk utfordrende jeg har gjort i hele mitt liv, men samtidig noe av det desidert vakreste jeg har opplevd! Himmelen var så blå som jeg aldri har sett den før, solen var stor, varm og virket unaturlig nærme – og den roen som senket seg over meg da jeg dumpet ned i snøen på toppen, kom fra et sted inni meg jeg ikke visste eksisterte. Jeg er usikker på om jeg verken vil eller kommer til å oppleve å være så sliten igjen, noensinne.

Etter en seiersdans og en kopp svindyr te, var det på tide å ta fatt på nedstigningen. Den var på ingen måte en lett oppgave, for det var farlig bratt og glatt til tider, men sammenlignet med det jeg nettopp hadde presset meg selv gjennom, virket det som en dans på roser en søndag i parken, med barnemat i nistepakken, eller noe i den duren. Det gikk i alle fall unna. Katie og jeg regelrett fløy ned fjellsiden, overlykkelige over å være på den andre siden av passet. Det var som om stoltheten min bar meg hele veien frem til Muktinath.

I Muktinath tok jeg min første ordentlige dusj på nesten to uker , og den var varm. Det er den deiligste dusjen jeg har stått i så lenge jeg har levd. Etterpå spiste jeg den beste maten jeg noen gang har smakt, og fortsatte med den mest smakfulle ølen jeg har lesket strupen med på denne siden av årtusenskiftet. Den natten sov jeg bedre enn et foster i mors liv, det er jeg hellig overbevist om.

Jeg våknet full av liv og plagsom energi og var klar for å gå den siste biten ned til Jomsom. Det var 19 kilometer slakt nedover, så det var en fryd etter alle dagene med bratt stigning. Jeg småløp hele veien og var førstemann fremme, akkurat i tide, før ettermiddagsbygene skylte over dalen.

Jomsom var ikke et spesielt hyggelig sted, så vi kom oss fort derfra neste dag. Vi fant en buss som gikk til Ghasa, byttet til neste buss og ankom omsider Tatopani på ettermiddagen (jeg sier omsider, for vi støtte på to jordskred på veien). Vi hadde hørt at varmekildene i Tatopani (som betyr varmt vann) var vel verdt et besøk og bestemte oss derfor for å stoppe innom en natt på veien tilbake til Pokhara. Ryktene stemte meget bra. Vi fant veien ned til varmekildene i fem-tiden og ble til vi ble kastet ut klokken ni. Det gjorde godt for en sliten kropp, skjønt jeg ble fryktelig forkjølet etterpå.

Dagen derpå, stod vi opp forholdsvis tidlig og tok en taxi tilbake til Pokhara. Vi var ikke så langt unna, så prisen var overkommelig. Komforten av å sitte i et bilsete kontra på taket av en humpete buss var dessuten prisløs.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comments (2)

2 Responses to “Over Thorung La, 5 416 m.o.h.”

  1. Alfhild Mary Østlund says:

    Wov og uff! Jeg ble anpusten av å lese jeg, samtidig som jeg gjerne skulle vært med. Gnagsårene hørtes helt j…… ut. Har de grodd sammen uten noen infeksjon?
    Jeg følger med videre. Klem ! Kjempeglad i deg!

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment