Notice: register_sidebar was called incorrectly. No id was set in the arguments array for the "Sidebar 1" sidebar. Defaulting to "sidebar-1". Manually set the id to "sidebar-1" to silence this notice and keep existing sidebar content. Please see Debugging in WordPress for more information. (This message was added in version 4.2.0.) in /customers/4/a/b/siviwonder.com/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 4161 SiviWonder » Blog Archive » Kathmandu, Sundance Festival og en tilfeldig hønsefarm

SiviWonder

TravelBlog

Kathmandu, Sundance Festival og en tilfeldig hønsefarm

Man kan si at Kathmandu er hektisk, forurenset, slitsomt og masete, men om man kommer rett fra India, oppleves det faktisk som helt ok. Jeg tror at å besøke India først var noe av det smarteste jeg kunne ha gjort, for det fikk meg til å verdesette Nepal så utrolig mye mer enn jeg ville ha evnet om jeg hadde ankommet direkte fra komforten av min egen vestlige sofakrok. Nå skal det sies at jeg for det meste holdt meg i Thamel, som er det forholdsvis rolige backpacker- og turiststrøket i Kathmandu, men jeg føler allikevel at jeg så nok av utsiden til å kunne ha en reell formening.

Det aller første jeg tok tak i etter at vi, Ash, Flora og jeg, hadde sjekket inn på et tremannsrom på The Dutch Home, var planene mine for neste land. Jeg var enda ikke sikker i min sak, men Bhutan hadde lenge knivet med Bangladesh om den gjeveste plassen på listen, og jo mer jeg tenkte på det, jo mer lyst fikk jeg. Jeg tuslet derfor innom et reisebyrå Ash kjente til og gikk god for, i utgangspunktet bare for å forhøre meg om priser, innreiseregler og mulige datoer. Jeg kom ut derifra nesten 10 000 NOK fattigere, med fllybilletter, visum og en femdagers rundtur bestilt.

Bhutan er et av få land i verden som fortsatt er veldig lukket og regulert når det kommer til turisme. De slipper kun inn cirka 5 000 besøkende årlig, og uten personlig invitasjon og et hav av papirarbeid, er det klin umulig å farte rundt i landet på egenhånd. Det enkleste er, med andre ord, å reise organisert, altså at du har en guide som møter deg på flyplassen, en sjåfør som kjører deg fra A til B, alt av hotellovernattinger forhåndsbooket og -betalt – og en reiserute ferdig lagt opp. Du må nemlig besitte en såkalt tour permit bare for å bevege deg langs veiene om du ikke er bhutansk statsborger.

Men jeg forlot ikke reisebyrået med kun den planen. En fugl hadde kvitret meg i øret at det var en musikkfestival på gang i grensetraktene til Tibet den kommende lørdagen, og det passet ypperlig med mine planer om å reise til nøyaktig det samme området for å juve. Jeg var ikke sen om å slå til på tilbudet om å kjøpe en kombinert juving-/camping-/festivalbillett.

Ash og Flora dro etter et par dager, og  jeg sullet rundt i Katmandu på egen hånd, mens jeg ventet på helg og nye eventyr. Jeg støtte på en del tidligere bekjentskaper (det slutter aldri å forundre meg hvordan du møter de samme backpackerne overalt hvor du reiser), blant annet Louise og Marc, som Katie og jeg møtte på rafteturen til Chitwan. De hadde turens hittil beste historie å dele. Jeg fortalte tidligere om den ville elefanten vi var så heldige å se da vi var på jeep safari i nasjonalparken, og om hvor livredd guiden vår ble da den kom løpende i retning bilen vår. Vel – Louise og Marc gikk seg på den samme elefanten til fots dagen etterpå! Den hadde styrtet ut av buskene foran dem og sendt hele gruppen flaksende i alle retninger. Panikkslagne ben snublet og falt, og elefanten hadde passert kun få meter fra en jente som lå på bakken, stiv av skrekk. Jeg holdt på å sette lunsjen min i halsen da jeg hørte det. For en opplevelse! Den slår virkelig alt jeg hittil har vært med på en lang gang.  (Jeg har riktignok fortsatt over åtte måneder på meg…)

Last Resort het stedet hvor Sundance Festival gikk av stabelen for sjette år på rad. Solen skinte fra en lettskyet himmel og lystige, forventningsfulle stemmer steg opp fra den lille folkemengden som hadde slått seg ned på bakken foran scenen. Rundt omkring på gressflekkene som omringet selve festivalplassen og baren, var det slått opp drøyt hundre små tomannstelt.  Alt lå til rette for en magisk helg.

Etter en lang dag, kveld og natt med live musikk, god stemning og masse hyggelige folk, lot jeg stjernehimmelen lyse meg vei tilbake til teltet mitt. Jeg krøp ned i soveposen og sovnet til rytmen av trommer et sted i det fjerne. Før i tiden ville jeg sporenstreks snørt på meg skoene og lagt i vei på jakt etter kilden. Det er godt man blir eldre og mer fornuftig med årene, det var tross alt morgendagens juving som var hovedårsaken til min tilstedeværelse.

Jeg våknet til lukten av nytraktet kaffe og duggfriskt gress. Morgensolen hadde rukket å varme opp teltet såpass at det var lekende lett å stå opp uten å slumre, og alle de glade stemmene utenfor virket dessuten mer forlokkende enn søvnen. Frokosten var servert, himmelen blå og livet en dans på magiske bønnestengler.

Vi fikk beskjed om å møte opp for avhenting av utstyr først to timer senere, så det ble god tid til å la maten synke og fregnene boltre seg. Juvingen skulle finne sted et lite stykke unna campen, men ikke lenger enn at vi kunne ta oss dit til fots. Det tok oss noe sånt som en liten halvtime å komme til utgangspunktet, som lå på toppen av en liten foss øverst i juvet. Totalt hadde vi syv nedstigninger, hvorav to var naturlige sklier uten tau, og fem var rapelleringer (med tau). Alle de sistenevnte foregikk mer eller mindre i vinkelrette fossefall, så det var såpeglatt og krevde konsentrasjon og til tider bedre teknikk enn hva mine rustne klatreferdigheter kunne skilte med. Heldigvis greide jeg å børste støvet av dem relativt raskt og før vi kom til den høyeste fossen på førtifem meter, med en dundrende vannsprut i hodet hele veien ned. Jeg var klar, jeg var skjerpet, og jeg elsket utfordringen og pulsen den ga meg. Det er i sånne situasjoner man virkelig føler at man lever, og det smilet man sitter igjen med etterpå kjennes ut som det aldri vil forsvinne. Denne dagen skulle det derimot jages vekk av noe helt uventet.

På veien tilbake måtte vi gå gjennom en liten landsby som lå rett i nærheten. Da vi var like ved, ble vi tatt igjen av en håndfull løpende barn. Jungeltelegrafen fortalte oss at en eldre kvinne hadde dødd. Det hadde nettopp skjedd, så da vi krysset den åpne plassen et lite stykke lenger fremme, lå hun fortsatt utenfor det jeg antar var hjemmet hennes, med hele det sørgende lokalsamfunnet knelende rundt seg. Det var helt grusomt, og jeg følte meg så utilpass og i veien som jeg sjelden før har gjort. Barn og kvinner gråt hysterisk. Det skar gjennom marg og bein. Jeg slo blikket ned på føttene mine og skyndte meg alt jeg kunne, mens jeg gjorde meg så liten og usynlig som bare mulig. Det er rart, er det ikke, hvor kort det er fra ekstatisk glede til tyngende nedstemhet. Fra å føle at man er på toppen av verden, til at man bærer en families blytunge sorg på skuldrene. Man reiser til steder som Varanasi i India og ser Døden overalt, men når man snubler oppi menneskers første, desperate sorg på denne måten, blir det straks litt mer følelsesladet og vanskelig å takle.­

Jeg forble nedstemt en god stund etterpå, men fikk ristet det av meg med et par konserter og godt selskap. Festivalen varte til et lite stykke utpå ettermiddagen på søndagen, og mens nedriggingsarbeidet tok til, satt jeg på en buss på vei tilbake til Kathmandu. Jeg hadde tre dager i hovedstaden, før jeg skulle reise videre til Bhutan, og jeg hadde kun én eneste plan; å besøke familien Karki.

Roger, en kompis hjemmefra, har en venn som bor i en av landsbyene rett utenfor Kathmandu. Han og familien hans driver en liten gård/hønsefarm og lever av det de selv produserer. Det var helt tilfeldig at jeg fikk tipset mens jeg var i Nepal. Hadde det kommet noen dager senere, hadde det vært for sent. Jeg ble hentet av Mr. Karki i Thamel tidlig en tirsdag morgen. Med tanke på den drivstoffmangelen som hersket, syns jeg dette var en stor og rørende gest og bestemte meg for å like han allerede fra første sekund.

Stedet var helt fantastisk, og det samme var familien og alle som jobbet der. Mr. Karki selv har bodd i Norge i tre år, så han snakker perfekt engelsk og har til og med litt norskkunnskaper gjemt i bakhodet. Konen hans, som jeg dessverre har glemt navnet på, var kjempesøt og pratsom, og snart to år gamle Ramon er intet annet enn en hjerteknusende storsjarmør: Store, mørkebrune øyne glitrende bak de lengste øyevippene jeg noen gang har sett, nydelige, ravnsvarte krøller og et låvedørbredt, konstant smil. De har også en sønn til, men han var på skolen hele dagen, så han fikk jeg beklageligvis ikke møtt. Ikke denne gangen.

Gården bestod av en innkjørsel og gårdsplass innrammet av blomstrende rhododendrontrær, et koselig romslig hus, en enda romsligere grønnsakshage, et fjøs med et par kyr, en grisebinge med tre griser, diverse skur og skjul – og, selvfølgelig, en hønsefarm, bebodd av bortimot 2 000 høner. De hadde også en fasan, noen andre rare fjærkre jeg aldri har sett før, en bedagelig hund og et bredt utvalg frukttrær. Det var et lite himmelrike, og det stod til min disposisjon for en dag. Besøket ble toppet av nydelig mat, tilberedt med kun ferske råvarer og kjærlighet i bøtter og melkespann. Jeg stortrivdes og tenkte, stille i mitt lykkelige sinn, at jeg kom til å finne meg selv tilbake der en gang i fremtiden.

De øvrige dagene forsvant i avslapning, shopping, sightseeing og festligheter med gjengen jeg ble kjent med på Sundance Festival. Jeg fikk også ordnet det siste papirarbeidet til Bhutanturen, samt forlenget det nepalske visumet mitt (det gikk ut to dager før avreise). Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne skryte av at jeg brukte den ledige tiden til å blogge om alt du leser om nå, neste tre uker senere, men det er faktisk sånn at Kathmandu har fjorten timer uten elektrisitet hvert eneste døgn. Og når du legger sammen det med det faktum at diesel er omtrent umulig å oppdrive, så forstår du at generatorer støver ned i mørke hjørner og reisende skribenters bærbare PC’er forblir strømtomme. (I regntiden forkortes det riktignok med noen timer, men det er fortsatt lange perioder midt på dagen uten strøm.)

Den ene kvelden var jeg ute med en svenske som het Peter. Etter stengetid, som er senest midnatt omtrent uansett hvor du går ut i hele Nepal, ble vi sittende og skravle på en trapp like ved en av hovedgatene i Thamel. Plutselig kom en femten år gammel gutt haltende og dyttende på rickshawen sin. Vi spurte han hva som hadde skjedd, og han holdt opp den venstre foten sin til svar,. Han hadde vært utsatt for en ulykke og skadet storetåen så ille at han ikke greide å sykle lenger. Peter tok en halv titt på den blodige stubben, la armen om skulderen på gutten og insisterte på at han matte bli med på hotellet og få såret renset ordentlig. Det var ingen protester å spore, og gutten fulgte lydig med. Vi ble bestevenner etter dette, og hver gang jeg så han i gaten i dagene som fulgte, fikk jeg et stort smil, et “how are you?” og til og med en klem, hvis han ikke hadde passasjerer med seg. En herlig gutt, som kommer til å vokse opp til å bli en fin mann.

Jeg dro fra Nepal med en følelse av at jeg forlot hjemme på nytt. Jeg falt virkelig pladask for dette nydelige, lille fjellandet med sine elskverdige innbyggere, og er det et sted i verden jeg er bombesikker på at jeg kommer til å reise tilbake til, så er det definitivt Nepal!

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have No Comments

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment