SiviWonder

TravelBlog

Leaving Mumbai…

Beklager å måtte skuffe dere, folkens – det ble ingen stormfull Bollywoodkarriere på meg. Jeg gjorde et ærlig forsøk, men timingen min viste seg elendig. De agentene jeg snakket med var for øyeblikket kun på jakt etter gutter til å spille i en krigsscene. Talegaven min til tross, greide jeg ikke å overbevise dem om at jeg kunne passere som britisk soldat…

Jeg ble fire fantastiske dager i Hampi. Hadde jeg hatt mere tid og færre steder å besøke, hadde jeg uten tvil blitt der mye, mye lenger. Stedet er ubeskrivelig vakkert, med sitt mystiske steinlandskap flettet rundt risåkre og urgamle tempelruiner, som ligger spredt som bortglemte skatter fra en svunnen stortid. Man kunne vandre rundt i timesvis og undre seg over hvordan millioner av år med vulkansk aktivitet og erosjon kan ha skapt noe så fortryllende.

Tvers gjennom byen renner en elv og skiller livene på de to breddene fra hverandre etter siste båt legger fra land rundt seks. Det var derfor nødvendig å følge med klokken når det lakket mot kveld. Ellers var tiden flytende og fullstendig ubetydelig. Vi spilte kort, leste, spiste og nøt livet. De dagene solen stekte som verst, leide vi mopeder og kjørte til en innsjø fem kilometer unna og stupte fra klippene, ut i det kalde, forfriskende vannet. Den første dagen vi dro dit, betalte vi en gammel mann for å ta oss med på padletur i en liten kurvbåt. Han tok først med seg to engelske gutter, men de kom fort tilbake. De veivet og kavet og ropte “crocodile”, mens de sloss om å komme først av båten. Vi vendte oss mot den tannløse mannen som en gjeng spørsmålstegn. Ansiktet hans brøt opp i et bredt smil, før leppene strammet seg igjen og øynene falt alvorlige. “Dead for four days, came from the river”. Vi så på hverandre, og deretter på de to guttene som nettopp hadde hatt hjertet godt over drøvelen. Alle knakk sammen i latter. Den lille inderen i båten lo høyest av alle. Etter dette ville selvfølgelig også jeg se kadaveret med egne øyne, så jeg langet over en seddel og klatret opp i den flytende kurven. Krokodillen var diger, faktisk kjempestor! Det bekreftet ryktene vi hadde hørt; det var krokodiller i området.

Aper! Jeg kunne skrevet en hel avhandling om aper i India. Ved innsjøen krydde det av dem, og de er noen ordentlig frekke jævler. Alle som har vært steder med aper vet at å gå rundt med enten mat, flaske eller, til og med bærepose, er en åpen invitasjon til bølleri. Den samme dagen vi fant krokodillen, var jeg ikke klar over apestammen som holdt til ved innsjøen, så jeg kom hoppende over steinene med en pose potetgull i hånden. Kjempetabbe! Før jeg rakk å innse bommerten, stod jeg øyne til øyne med en illsint hannape. Han sjekket meg ut i to sekunder, før han hveste og gjorde et byks i retning potetgullposen. Jeg rakk å hoppe unna, plukke opp en tomflaske og fyre den avgårde. Han rygget, men kom tilbake med fornyet mot og sinne. Jeg skrek og stampet, mens jeg febrilsk prøvde å stappe posen i vesken. Det fungerte, og tjuvradden trakk seg tilbake. 1-0 til meg. Da jeg hadde satt meg ned ved vannet ved de andre og for lengst glemt det lille nestenangrepet, snek den skitne banditten seg opp bakfra og fisket potetgullposen opp av vesken min, rett bak ryggen på meg. Jeg rakk ikke engang å reagere, før haletippen hans forsvant inn blant steinene og forble ute av syne. 1-1. Fader heller, tenkte jeg, og løp etter. Ikke at det var så viktig med potetgullet, men av prinsipielle årsaker. Stjeling er ikke lov! Så jeg bremset farten idet jeg nærmet meg steinene, stoppet og lyttet. “Knas, knas….knas, knas, knas”. Jeg bøyde meg ned for å titte inn gjennom en sprekk mellom to svære steiner, og ganske riktig – der satt han fornøyd og glad, men den åpne posen mellom to bedagelig utstrakte bein, og smattet høylytt. Jeg fisket frem kamera, knipset et par bilder og returnerte til plassen min ved vannet. 2-1 til meg, tenkte jeg, og smålo for meg selv.

Dette er ikke den eneste konfrontasjonen jeg og/eller andre har hatt med aggressive aper. I Hampi møtte jeg to stykker som hadde blitt bitt stygt og måtte på sykehus for rabies-vaksiner og fandens oldemor. Selv har jeg kjeppjaget dem fra taket mitt midt i Dehli, nesten fått kamera mitt stjålet, og i Monkey Temple i Jaipur var det faktisk en som hoppet på hodet mitt og klorte seg fast i hårtustene mine en ubehagelig stund. Så til alle dere som syns alle aper er bare søte og sjarmerende – ta dere en tur til India for et fornyet syn på våre kjære oppreiste slektninger…

Tempelet midt i Hampi sentrum har en elefant som velsigner sine besøkende for ti rupee. Dette måtte jo selvfølgelig prøves. På veien tilbake, følte jeg meg så dyreglad og tja, velsignet, at jeg slo meg ned med en slangetemmer og hans tre kobraer ved elvebredden. Jeg er litt usikker på hva dem faktisk gjør med slangene, og jeg tror det varierer, men de skal i utgangspunktet ikke være giftige. Noen fjerner tennene/giftkjertlene, hvilket er helt horriblet, for uten dem kan ikke dyret spise og dør etter noen måneder. Andre melker giften regelmessig, slik at bittet ikke er farlig. Uansett hvilket tilfelle, dette er India, og man vet aldri om ting er som de utgir seg for å være. I et svakt øyeblikk plukket jeg opp den ene kobraen, overbevist om at den ikke var giftig. Jeg vet fortsatt ikke om den var det, og jeg er glad jeg slapp å finne det ut.

Neste stopp på veien var Gokarna. Jeg hadde hørt så masse bra om stedet, at jeg fant ut at det var på sin plass å undersøke saken selv. Den opprinnelige planen min var å fortsette sørover til Kerala, men varmen og avstanden fikk meg til å tenke nytt. Jeg bestemte meg derfor for å reise nordover mot Mumbai i stedet, med tre dager på stranden i Gokarna underveis.

Jeg ankom Gokarna sentrum midt på natten. Heldigvis vet rickshawsjåførene å tjene sine penger, så de lå og sov tvers over setene sine ved bussholdeplassen da jeg hoppet av en eller annen gang etter klokken tre. Et dårlig tidspunkt å prute på, men jeg fikk ned prisen til et akseptabelt nivå og satte kursen mot Om Beach noen kilometer unna. Vel fremme, var det eneste alternativet å brette ut serongen på stranden under stjernene. Jeg sov som et lite barn og ble vekket av at de første solstrålene kilte meg på øyelokkene noen timer senere.

Rasta Cafe ble mitt nye hjem, og der storkoste jeg meg med stor s. Nabolaget bestod av en finne med verdens lengste dreads, en tysker som hadde bodd på de samme fire kvadratmetrene i fire måneder, og en franskmann som likte å turne i takbjelkene. Det var et fargerikt fellesskap, og vi holdt det gående utenfor de små hyttene våre, kun et steinkast fra vannkanten, til langt på natt hver kveld. Lokal rum, spill og gitar stod på den daglige agendaen. Et herlig liv, som nok en gang måtte vike for landeveien. Et tolvtimers nattog, to lokaltog og en rickshawtur senere, befant jeg meg midt i et yrende Colaba sør i Mumbai. Tidlig morgen, stekende varmt, tung sekk, trøtt og sliten…og ingen ledige rom. Jeg trasket rundt i et par timer, før jeg endelig fikk napp på India Guesthouse. Det var mer flaks enn jeg fortjente, for mens jeg stod der og psyket meg opp til å plukke opp sekken (som nå veier pinlig mye)  og lete videre, ringte det inn en avbestilling.

Mumbai var helt herlig! Jeg elsket byen fra første sekund og kan ikke skjønne dem som ikke trives der. Alle religionene, alle nasjonalitetene, alle språkene, alle kontrastene side om side i en fargesprakende metropol av en storby. Men Mumbai er dyrt. Og mye mulig ble min opplevelse av byen sterkt farget av at jeg møtte en basspiller i et indisk metallband, og at han tok meg med rundt på masse moro som kanskje ikke alle er like heldige å få oppleve. Den kvelden jeg traff han, tok jeg lokaltoget til en bydel som heter Bandra med en skotte og en amerikaner, som begge bodde på samme sted som meg. Jesse, amerikaneren, skulle møte noen venner av seg på en nattklubb i nærheten av Bandra, så jeg og Willy, skotten, slang oss med. På toget bestemte jeg meg for å bli med guttene. Normalt sett ville jeg satt meg i damenes avdeling, men ettersom jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hvor jeg skulle hoppe av, klemte jeg meg inn sammen med dem – og sikkert tre hundre andre menn, alle indiske. Lokaltogene går i evigheter utover i de uendelige forstadene og slumområdene til Mumbai, og de er alltid fylt til randen. Det var ingen unntak denne kvelden, jeg slet for å holde meg oppreist i trengselen. Rett som det var mistet en uoppmerksom kropp balansen og gikk over ende. Faren for dominoeffekten var overhengende.  En liten gjeng satt og spilte for å underholde seg selv på vei hjem etter en lang dag i byen, mens resten av vognen stemte i på de delene av sangene som lot seg kalle frem fra minnet. Det var varmt, klamt og overdøvende bråkete. Folk hang ut av vinduer og åpne dører, og alle glante, som de alltid gjør. Noen fikk til og med lurt seg til et lite klyp her og der. Men, trist nok, så blir man vant til det, og det er fint lite å gjøre med saken. Man må rett og slett bare ta det som en del av opplevelsen og enten finne seg i det eller unngå trange steder med masse mennesker…hvilket er relativt vanskelig i et land med rett over en milliard innbyggere (og det er bare det registrerte offisielle tallet).

Da vi nærmet oss Bandra stasjon, så vi et oransje skjær på himmelen. Luften lå tykk med røyk, og alle passasjerene prøvde frenetisk å få et glimt ut av vinduene for å finne ut hva som var på ferde. “Fire!”, ropte en mann. “Whole station on fire!!”. Men toget rullet rett inn i flammehavet og ut rant paniske armer og flokete ben på flukt. Vi midt oppi kaoset. I midlertidig trygghet på den andre siden av sporet, bevitnet vi brannen sluke hele stasjonsbygningen og alle hjemmene i slummen bak. Tusenvis av hjem opp i røyk. Hjemmene til de som i utgangspunktet kun eide tre vegger og et lekk tak. Vi sank hodene våre i sympati og kom oss derifra.

Vi fant utestedet der vi skulle møte de andre, og det var også der jeg fant min nye venn, Ravi. Han var ute med en fotografvenninne som var på oppdrag, og satt derfor på et bord for seg selv. Jeg kom raskt frem til at både han og jeg hadde havnet på helt feil sted, og det var også sånn vi først begynte å skravle. En småhip, overpriset nattklubb med dansegulv har aldri vært min preferanse, og hans lange, svarte dreads sa meg at han nok heller ikke var i sitt rette element. Han var veldig enig og mente jeg hadde gjort en meget god observasjon. Etter et par øl hadde jeg greid å lure han til å ta på seg jobben som guide dagen etter.

Vi møttes i Colaba  og endte egentlig bare opp med å bli der resten av dagen og kvelden. Vi tok en liten tur ned til Chowpatty Beach for å se Mumbai by night, men returnerte raskt og avsluttet kvelden med en obligatorisk pils på Leopold’s.

De neste dagene ble det imidlertid litt mer sightseeing. Selv tok jeg en tur til grottene på Elephanta Island, og med Ravi som kart, kompass og bodyguard, utforsket jeg også deler av slummen. Det var en veldig annerledes opplevelse som gjorde kraftig inntrykk på meg, men det var på ingen måte ubehagelig. Jeg følte meg aldri uglesett eller uønsket, skjønt jeg kjente veldig på min egen samvittighet. Vi navigerte oss frem gjennom labyrinter av skur, mens vi smilte ydmykt og hilste Namaste i alle retninger. Overalt ble vi møtt med smil og oppriktig åpenhet, men allikevel greide jeg ikke helt å riste av meg en ekkel følelse av skam og skyld. Skam for alle de gangene jeg har klaget uten grunn. Skyld for at jeg er født i vesten og har muligheter disse menneskene ikke engang kan drømme om.

Overgangen til Colabas moderne gater var enorm. Jeg tittet meg rundt i stillhet, dypt forundret og delvis sjokkert over det enorme havet av urettferdighet jeg nettopp hadde krysset…

Jeg ble i Mumbai i fem dager og var stort sett med Ravi hele tiden. Siden det ikke ble noen Bollywoodskuespiller av meg, sørget jeg i det minste for å se en Bollywoodfilm før jeg reiste videre. Jeg dro meg meg Ravi og fikk hele filmen oversatt på bakerste rad, til alle de andre tilskuernes irritasjon.

Den siste dagen stod jeg opp tidlig og ble med en australsk jente og to norske gutter jeg hadde blitt kjent med på India Guesthouse til fiskemarkedet for å se båtene komme inn i grålysningen. Det var et yrende liv, og det virket som om halve Mumbais kvinnelige befolkning var møtt opp med bøtte på hodet. Stanken var kalvmende, men opplevelsen fantastisk! Etter å ha pustet noen kubikkmeter frisk luft og opparbeidet en brukbar apetitt for frokost, fortsatte vi til et tempel i nærheten av Ocean Drive. De norske guttene hadde blitt kjent med en kanadisk munk da de tilfeldigvis snublet innom det samme tempelet en av de første dagene i byen. Han hadde tatt godt imot dem og gitt dem en stående frokostinvitasjon da de tok farvel. Det var denne frokosten vi nå møtte opp til, barbeinte i soloppgangen, innenfor murene til et nydelig lite tempel, kun et steinkast unna Gandhis gamle residens. Vi ble ønsket velkommen med åpne armer og vist ut i en sjarmerende hage, hvor vi fikk vite litt mer om livet i ashramet, samt en kort innføring i meditasjon. Deretter ble vi tatt med inn på kjøkkenet og plassert i matkø sammen med alle de andre munkene. En herlig start på dagen, tenkte jeg, og lurte på om jeg noensinne kunne bodd og levd sånn.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comments (6)

6 Responses to “Leaving Mumbai…”

  1. mamma says:

    Du skriver så fantastisk lekende og lett, nesten så jeg føler at jeg er med deg. Du har opplevelser nok ser jeg. God tur videre. Morsomt å følge deg på ferden. ;-) Love you!

  2. Christopher says:

    Du skriver riktigt bra!

    Kram!

  3. Pia says:

    Det høres ur som en fantastisk opplevelse å være i slummen! Altså, alt høres ganske fantastisk ut, men akkurat d tror jeg hadde satt litt ekstra dype spor hos meg hvertfall..
    Digger å lese om alt du opplever og gleder meg allerede til neste innlegg:)

  4. Agnete says:

    Du skriver helt fantastisk bra – det er ikke alle som klarer å skrive så levende om alle spennende ting de opplever. Kunne lest en hel reisebok med dine skriverier ;) Tenkte først at jeg savner MOD-permen på Sagene, men det her er jo enda bedre. Gleder meg til neste innlegg…

    God reise videre!

    Klem fra Agnete

  5. Bente says:

    Åååååh, du er fantastisk Siv. Takk for at du gir oss et innblikk i alle opplevelsene dine, – og lyser opp min A4-hverdag:)

  6. Alfhild Mary Østlund says:

    Du har opplevelser på løpende bånd, ser jeg.
    Tilværelsen her hjemme blir helt blodfattig. ;-) . Har vært på kakefest hos Live og Stig Are da. Feiret Lives bursdag, og det var koselig. Arvid hilser! klem fra oss begge.

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment