SiviWonder

TravelBlog

Et bryllup, en kamelsafari og en feiring badet i farger

Fra Mumbai gikk turen videre nordover til en by som heter Udaipur. Hvis det er noen som har sett, og husker, James Bond’s Octopussy, kan jeg fortelle at over halvparten av handlingen finner sted nettopp i Udaipur. Det var således obligatorisk å ta en filmkveld på en av byens mange takterasser.

Den første kvelden kom jeg tilbake til Lal Gath Guesthouse ganske tidlig. Jeg var sliten etter å ha kjørt buss hele natten og halve morgenen, så jeg hadde store planer om å komme meg i seng i rimelig tid. Mens jeg stod ute og pusset tennene, kom en engleskmann løpende bort til meg. Han var iført dress og et stort, småstresset smil. “I’ve been invited to a wedding party, they told me I could bring friends, do you want to come?” Om man er aldri så utslitt og uopplagt, en sånn mulighet sier man bare ikke nei til. Jeg bad om to minutter, slang et sjal over skuldrene og slo følge.

Festen fant sted noen kilometer utenfor byen, under en presenning provisorisk knyttet opp mellom to hustak. Gjestene var mange, men brudeparet selv fraværende. De var opptatt med egne ritualer og forberedelser til morgendagens seremoni. Dansegulvet var dominert av barn og hemningsløse tenåringsgutter, mens kvinnene satt pent og pyntelig og betraktet fra sidelinjen. Stedet glitret av fargerike sarier, perler, gullborder og smykker. Mennene stod i grupper og snakket lystig seg imellom, tidvis kraftig gestikulerende, som for å overdøve den høye musikken.  Det ble selvfølgelig stor ståhei da vi ankom, og på et mikrosekund var vi omringet, for deretter å bli dyttet hit og leid dit. “What is your good name?” “Meet my cousin”. “This is my brother, and these are his children, Manu and Raj”… Det ble en underholdende kveld, og mange nye vennskapsbånd ble knyttet. Da jeg dro derifra, hadde jeg lovet alle sammen å komme i selve bryllupet dagen etter.

Jeg hadde ikke lyst til å dukke opp i et indisk bryllup i slitne alibababukser, så jeg stod opp tidlig og dro til skredderen på hjørnet for å få sydd en passende kledning. For en liten slant ekstra, fikk jeg den blide mannen til å legge alt annet til side og prioritere min bestilling. Den skulle være klar til klokken seks samme kveld, akkurat i tide til festlighetene. I mellomtiden handlet jeg litt tilbehør og tok en tur til City Palace. Bare å vandre rundt i gatene i Udaipur er en opplevelse i seg selv. Den nydelige innsjøen, omkranset av kritthvite hus og trange gater, føles som et sted fra en eventyrbok. Jeg fant raskt mine faste holdepunkt; en restauant som serverte god og billig Thali, og et chaisted med Udaipurs hyggeligste ansatte. Jeg var trofast kunde fra den dagen jeg kom til den dagen jeg dro.

Ashish, han som hadde invitert meg til bryllupet, tok meg med til et bursdagsselskap på veien. Niesen hans fylte femten år, så han hadde veldig lyst til å dra innom for å si gratulerer og spise litt kake med familien. Jeg var naturligvis ikke vond å be. Etterpå byttet jeg sjåfør og kjørte med en kompis av Ashish i stedet. Han hadde lurt med seg en flaske lokal rum og insisterte på å dele den med meg. Jeg var ikke vond å be denne gangen heller…

Mottakelsen var gedigen! Jeg aner ikke hvor mange gjester som var oppmøtt, men vi snakker flere hundre. Alle oppkledd i den fineste finstasen – et hypnotiserende syn jeg kunne sittet og betraktet i timesvis. Etter en stund, kom brudgommen ridende på sin hvite hest, tett fulgt av en parade av mennesker, musikk og fyrverkeri. Jeg ble revet med i dansen, kastet blomster over folkehavet og velsignet gjesfriheten som omga meg.

Det var et arrangert ekteskap mellom to muslimer. Mannens ritualer foregikk i all åpenhet, mens kvinnen, gjemt bak et slør, satt omringet av kvinnelige venner og slektninger i et eget telt i bakgrunnen. To av småjentene skjønte at jeg var nysgjerrig og tok meg velvillig i hver sin hånd for å trekke meg nærmere, så jeg kunne se bedre. Jeg fikk komme helt inn i teltet og rakk akkurat å bevitne at bruden, hvis ansikt forble ukjent for mine øyne, skrev under ekteskapspapirene.

Da all mat var inntatt, alle barna fotografert minst hundre ganger og festen i ferd med å dø ut, fant jeg sjåføren min sjanglende i retning motorbiken sin. Han var min eneste mulighet til å komme meg tilbake, men det var ikke snakk om å sitte på med en som hadde promille høyere enn iq. Jeg snappet derfor nøklene fra han, mens jeg bestemt uttalte “get on the back, I’m driving”. Dette var visst noe av det morsomste kompisene hans haddde vært med på noen gang. De lo og fulgte etter oss, mens de mobbet han nådesløst hele veien tilbake. Dagen etter fant de det, om mulig, enda morsommere, og historien spredde seg til hele byen, virket det som. Overalt hvor jeg gikk, fikk jeg høre at jeg var “a perfect driver”.

Den siste dagen i Udaipur, tok Ashish meg med til en landsby i nærheten. Han viste meg også et Shivatempel og det berømte Mansoon Palace,  nydelig beliggende på en fjelltopp med utsikt over hele byen.

Jeg ble kjent med en tysk jente som heter Mona. Hun skulle til Jaisalmer for å møte en kompis, Nico, så jeg bestemte meg for å slå følge. På den samme bussen var også Michael fra Australia, Anna fra England og Mark fra Tyskland. Alle hadde planer om å dra på kamelsafari samme dag, og hva var vel bedre enn å samle en  hel gjeng?

Jaisalmer kan vanskelig beskrives med ord. En ørkenby med et digert fort, som reiser sine gyldne vegger mot horisonten og minner om et overdimensjonert sandslott. Smale, snirklete gater, kameler og turbaner i alle regnbuens farger. Jeg følte at det eneste som manglet var et flyvende teppe og noen magiske bønner.

Vi la av sted tidlig i soloppgangen. Selv om klokken knapt var syv om morgenen, var det allerede kvelende varmt. Jeg forberedte meg på et aldri så lite hetehelvete, noe jeg gjorde rett i. Det er det varmeste jeg noensinne har opplevd! Å sitte på en kamelrygg i ørkenen, under en stekende sol, uten muligheter for skygge, er bortimot uutholdelig. Jeg drakk sikkert fem liter vann den første dagen, allikevel føltes strupen tørrere enn rugmel.  Men, sett bort fra temperaturen, er det noe av det beste jeg har gjort i India å brette ut teppet mitt på sanddynene, under en krystallklar stjernehimmel, mens sangen og varmen fra bålet vugget meg forsiktig i søvn.

Jeg presterte å falle av kamelen! Jeg hadde klatret opp og satt meg godt til rette, men jeg holdt en sigarett i den ene hånden og hadde tydeligvis helt glemt hvor vanskelig det er å holde seg fast når kamelen reiser seg. Det er komplisert nok med to hender, og mer eller mindre umulig med én utrent hånd. Alex, som kamelen min het, gjorde et byks for å stable seg på beina og sendte meg hodestups over sin venstre skulder. På magisk vis, greide jeg å gjøre en perfekt rotasjon i luften og lande elegant i en ryggrulle på sanden. Det eneste jeg rakk underveis, var å registrere hva som var i ferd med å skje og begynne å le. Jeg gapskrattet før jeg traff bakken, og jeg var langt ifra den eneste som lo. Så fort alle var betrygget om at jeg ikke hadde skadet meg, knakk dem sammen, én etter én.

Da vi kom tilbake til byen dagen etter, fikk vi høre at Holi-feiringen tok til samme kveld. Til vår store glede, ble vi fortalt at Jaisalmer begynner feiringen flere dager i forveien, og at vi var hjertelig velkomne til å ta del i galskapen. Vi skyndte oss tilbake til hotellet for å hive på oss noen gamle klær og legge fra oss alt av eiendeler. Vi hadde hørt rykter om hvordan festivalen har en tendens til å utarte seg, så vi var føre vare og tok alle forhåndsregler vi kjente til: Olje i håret, oljet på huden, turban på hodet, lange ermer og absolutt ingenting av verdi (unntatt mitt vanntette kamera).

Det begynte i rolige former, på torget utenfor der vi bodde, med alle barna i gaten. Kilosvis med fargepulver ble slengt rundt omkring, ved hjelp av ivrige hender, vannpistoler, bøtter og andre kreative kastevåpen. Det er ikke lett å være liten og vite hvor grensen går, så leken ble til tider i overkant voldsom. Det latet også til at man kunne være ekstra rampete ovenfor turister. Dette til tross, hadde vi det kjempemoro, der vi sprintet gatelangs med et tog av oppspilte unger i hælene.

Den voksne delen av feiringen gikk av stabelen utenfor hovedporten til fortet, der menn samlet seg for sang, dans og felles marsj gjennom gatene. Vi hang oss på toget, men holdt oss litt i bakgrunnen. Ettersom det er Holi, er nemlig alt tillatt. Det er en uskreven lov som sier at man kan gjøre akkurat som man vil denne dagen, bare man avslutter med å trekke på skuldrene og si “it’s Holi”. Og den fikk vi mange ganger. Klyping og grafsing og tafsing gjentok seg selv til det kjedsommelige, og folk var rett og slett gale! Det begynte rimelig harmløst, med fargekasting, et par forsiktige bakholdsangrep og småvågal dansing gjennom sentrum. Etterhvert som tiden gikk og mørket falt på, eskalerte det imidlertid til å bli et kaos uten sidestykke. Vi ble dratt med inn i en bakgård, der Maharadjakongen og hans to sønner var møtt opp for å delta på feiringen. Det var satt ut digre baljer med farget vann, og alle ga seg straks til å stupe uti, plaske og fyre avgårde skjebnesvangre bøtteladninger på alle som befant seg i umiddelbar nærhet. Det var intenst, men fryktelig moro. På vei hjem den kvelden, var vi gjennombløte, mørkerosa og godt fornøyde.

Jeg sa hadet til Michael og Anna og avtalte å møte Mona og Nico igjen i Jaipur to dager senere. Mark og jeg hadde lyst til å ta turen innom Bikaner, for å besøke rottetempelet. Det tok en natt å komme seg dit, men det var verdt det. Jeg tror jeg sent kommer til glemme følelsen av å tråkke rundt barbeint i et tempel med over tusen rotter svinsende rundt.

Mark reiste til Pushkar, og jeg hoppet på bussen til Jaipur. Tilbake til the Pink City for å feire Holi sammen med Mona og Nico – og også Vince, som jeg reiste med fra Goa til Hampi. Vince hadde allerede sjekket inn på et dobbeltrom, så alt jeg trengte å gjøre da jeg kom frem, var å finne hotellet. En amerikaner ved navn Ben hadde avtalt å møte Mona, så han sjekket også inn, noen timer etter meg.

Dagen før Holi, var det en elefantfestival i Jaipur. Jeg ringte vennen min, Yash, fra sist jeg var i byen og fikk han til å komme og hente oss. Festivalen var helt ok. Litt for turistifisert for vår smak, så vi ble ikke veldig lenge. I stedet tok vi en tidlig kveld for å lade batteriene til neste dag.

En fargerik Yash hentet oss i rickshawen sin klokken ti. I det øyeblikket vi rundet svingen og kjørte ut på hovedveien, var leken igang. Andre rickshawer kom opp på sidene og i baken på oss og fyrte avgårde digre ladninger med farger og vann. Hver gang vi måtte stoppe på grunn av trafikken, ble vi overfalt av folk på gaten. Jeg hadde latterkrampe hele veien hjem til Yash.

På taket til Yash var det fest! Musikkanlegget var rigget opp, og en tjue-tretti euforiske sjeler var allerede i full gang med feiringen. Det var dansing og ellevill jubel, fargekasting og hyppig skåling. Vi ble i noen lykkelige timer, før moroa fortsatte hjemme hos Yashs onkel med familie. Der ble vi vartet opp med mat og drikke og møtt av en gjestfrihet man skal lete lenge etter. Holi ble en kjempesuksess, et minne jeg vil leve lenge på.

I skrivende stund, befinner jeg meg på taket av en restaurant. Bussbillett til Amritsar er kjøpt og sekken pakket. En god natts søvn står på egendaen, før nye tjue timer i et humpete bussete. You gotta love India!

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comment (1)

One Response to “Et bryllup, en kamelsafari og en feiring badet i farger”

  1. Therese Alstermo says:

    Fantastisk lesning! Jeg får nesten ikke jobbet:)

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment