SiviWonder

TravelBlog

En busstur fra helvete, avløst av halvannet døgn i himmelen

Bussturen fra Jaipur til Amritsar var så jævlig at den fortjener et eget kapittel! Jeg havnet på en skranglebuss fra en annen tidsalder. Dere vet – av det slaget som ikke har seter, men benker med vinkelrett rygg og null polstring. Benken var kanskje ment for tre, men jeg tror ikke det var en eneste rad som hadde mindre enn fem bakender kreativt klemt på plass eller stablet i høyden. Selv hadde jeg en baby på fanget og en gutt sovende med hodet på låret mitt. Et par timer senere fikk jeg også pappaen siklende på skulderen.

Mellom beina mine, hadde jeg så vidt greid å lirke inn ryggsekken – og innimellom der igjen, presterte en kortvokst manneskikkelse å krølle seg sammen på beundrelsesverdig vis. Så sånn satt jeg, fastlåst i ni og en halv humpete time, frem til første pause. Det var da en ti minutters stopp, som bød på en skrøpellig chaisjappe og tissing i veikanten.

Totalt varte turen i nesten nitten timer. Rompa mi tok kvelden et eller annet sted nord for Delhi, og etter det var det bare å bite tennene sammen og sende tankene tilbake til slummen i Mumbai…

Det er den desidert værste bussturen jeg noensinne har erfart – men jeg kom frem, dog noget fortumlet og med en gange som til og med fikk utslitte meg til å trekke på smilebåndet. Jeg kavet meg opp i en sykkelrickshaw og oppga adressen til Tourist Guesthouse i Old Town.

Det måtte en cowboystrekk til for å kunne få noe vettugt ut av dagen. Uten den, hadde jeg kollapset i varmen, før jeg hadde kommet meg en meter. Greit uthvilt, fosset jeg gjennom Punjabsidene i Lonely Planet og fant raskt ut hva jeg ville ta meg til. Den pakistanske grensen er bare tre mil unna, og hver dag møtes indiske og pakistanske grensevakter til en spesiell, underholdende og fryktelig populær stengeseremoni. Det skjer ved solnedgang og trekker tusenvis av mennesker hver eneste dag. Jeg slang meg i en rickshaw i god tid og satte kursen mot Pakistan.

Seremonien var, som lovet, veldig underholdende. Det minnet om en slags maktdemonstrasjon mellom to stridende nasjoner. Paradoksalt nok, var det fantastisk stemning på begge sider av grensen. I Pakistan ropte folkehavet slagord jeg ikke kunne forstå, skjønt patriotismen var, uten tvil, oversettbar. I India skrek vi av full hals for å overdøve naboene i vest; “Hindustan zindabad!” (lenge leve India!).

Amritsar er aller mest kjent for sitt spektakulære Sikhtempel, Golden Temple. Den gyldne domen glitrer med all sin prakt midt ute i et hellig basseng, og det sies at den skal være belagt med syvhundredeogfemti kilo rent gull! Som en uutsprungen lotusblomst, står den som et symbol på sikhenes mål om å leve et rent liv. Det var så overveldende at jeg måtte dra tilbake til solnedgangen for å ta inn synet en siste gang.

I mellomtiden gikk jeg meg på innspillingen av en Punjabfilm! De var midt i en dansescene da jeg entret settet, og det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i bildet og bedt om å delta i dansen. Etter et par opptak, ble jeg beordret til forreste rad. Gudene må vite hvorfor, men jeg hadde på ingen måte tenkt å kaste bort tid og krefter på å spørre om hvorfor. Giret og begeistret, adlød jeg ordre og fremviste min klossete dansekunst med den største fornøyelighet.

I en av pausene, ble jeg presentert for hovedrollen, produsenten og noen av danserne. Produsenten tok mailadressen min og lovte å gi meg beskjed når filmen var klar. Han estimerte tre måneder…

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comments (4)

4 Responses to “En busstur fra helvete, avløst av halvannet døgn i himmelen”

  1. CBronson says:

    Hva er en Punjabfilm?

  2. Alfhild Mary Østlund says:

    Hehehe. Det er ikke kjedelig rundt deg.

  3. Elin Østlund says:

    Artig å følge med deg, Siv Hege 🙂

  4. Odd Arild says:

    Gleder meg til filmen sleppes! Jeg lover aa se den mins 5 gangenr 🙂

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment