SiviWonder

TravelBlog

India – det første møtet

I overkant av tre uker skulle passere før jeg fant tid til å sette meg ned og forfatte første innlegg. Dagene flyr, til tross for at man har fri, og det å trekke inn for å skrive på en PC er absolutt ikke det som frister mest når fantastiske India kaller utenfra.

Jeg ankom et Delhi i grålysning tidlig om morgenen 2. februar. Å traske gatelangs på jakt etter husrom var alt annet enn morsomt. Jeg manøvrerte sikksakk blant sovende kropper på fortauene, mens flokker av møkkete løshunder bjeffet i hælene mine. Hellige kyr stod og rotet i digre berg av søppel, og overalt hvor jeg snudde meg, møtte jeg stengte dører. Jeg var trøtt og sliten og husker at jeg lurte på hva i all verden jeg hadde begitt meg selv ut på. Men det ordner seg jo alltid, og en drøy time senere hadde jeg funnet meg en koselig lite krypinn til nitten kroner natten. Innehaveren het Mama og tok straks på seg rollen som nettopp det.

Etterhvert som dagen grydde, kom bydelen til liv. Delhi er overveldende! Jeg har reist en del tidligere, men jeg har aldri vært noe sted som har vært så intenst. Heldigvis blir man fort vant, og etter en dag var skuldrene nede og livet finfint. Det neste som skjedde, kunne derimot fort endt i katastrofe. Etter å ha vært ute og tatt noen øl på kvelden, oppdaget jeg plutselig at hele mappen med pass/visum, mastercard, visakort og penger var borte. Søkk vekk! Jeg visste at jeg hadde tatt det med meg ut, og jeg var etthundrede prosent sikker på at jeg hadde hatt vesken den lå i tett på kroppen hele dagen. Jeg fikk et lite snev av panikk, men ristet det fort av meg. Det var jo ikke verdens undergang, skjønt et lite øyeblikk, føltes det faktisk som det. Løsningen ble å gå hjem og legge seg, for så å ta tak i problemet neste morgen. Utfordringen min var at jeg ikke hadde verken telefon eller penger, så jeg fikk ikke ringt og sperret noen av kortene mine. Uansett var det ingenting jeg fikk gjort med verken det ene eller det andre midt på natten, det fikk pent vente til solen hadde stått opp.

Jeg våknet noen timer senere med et litt klarere hode. En kjapp titt i Lonely Planet fastslo det jeg fryktet mest – det latet til at eneste løsning ville være å reise hjem til Norge, for så å få utstedt nytt pass og visum. Jeg bestemte meg allikevel for ikke å ta sorgene på forskudd og brukte heller energien min på å lage en liste over bevegelsene mine dagen i forveien. Rimelig motløs la jeg i vei på jakt. Jeg gikk innom alle stedene jeg hadde vært og kom til slutt til en internettkafe. Idet jeg gikk inn gjennom døren, spratt en liten blid inder opp fra bak pulten sin og regelrett løp meg i møte.  “Yes madam, I have your wallet!”. Jeg trodde ikke mine egen ører og sa sikkert “Really?” fem-seks ganger. “Yes, yes – upper drawer. Take, take!”. Han langet over mappen, og etter en rask sjekk, kunne jeg konstatere at alt var inntakt, så nær som pengene. Først da innså jeg hva slags suppetallerken jeg nettopp hadde karret meg opp fra og knakk sammen på kne. Jeg lo og tårket gledestårer og takket til jeg ikke hadde pust igjen. Så plukket jeg opp den lille ridderen min og klemte han til han var langt forbi ukomfortabel. Jeg forlot kafeen med et helt nytt syn på Karma.

Etter Delhi, reiste jeg nordvestover til en by som heter Pushkar. Toget mitt gikk klokken seks fra New Delhi togstasjon, men ettersom impulsive og noget uansvarlige meg havnet på fest hjemme hos noen indere kvelden i forveien, greide jeg å forsove meg kraftig. For å si det sånn – skal man ta tog fra en stor stasjon i dette landet her, bør man beregne ankomsten til helst en time før avgang. Jeg kom heseblesende inn på stasjonen åtte minutter på. Jeg huket tak i en tilfeldig forbipasserende og spurte om toget til Ajmer. “Oh, you in very much hurry!” Han tok meg i armen og dro meg gjennom folkehavet, brøytet seg vei frem til sikkerhetskontrollen, slang sekken min på båndet og puffet meg sidelengs inn i metalldetektoren. Før jeg visste ordet av det, stod jeg med sekken på ryggen i bunnen av en rulletrapp (som selvfølgelig ikke fungerte). “Up, up – platform eight”, skrek en stemme, og jeg løp. Tre minutter på stod jeg på spor åtte, men jeg var helt alene. Hvor var toget? Jeg grep tak i en gutt, men han forstod ikke et ord av hva jeg sa. Det gjorde heller ikke neste, eller neste… Ett minutt før klokken slo seks løp jeg til slutt opp igjen på broen og fikk endelig tak på noen som visste hvor toget mitt gikk fra. “Platform two, madam. Hurry!”. På daværende tidspunkt trodde jeg ikke beina kunne bære meg lenger, men utrolig nok, kom jeg meg frem mens toget fremdeles stod der. Problemet er bare å finne ut hvor man skal sitte! Og ni av ti ganger er plassen din tatt, i alle fall hvis du kommer sent. Å ta tog i India er et sant kaos, men det er utrolig morsomt, og du kommer stort sett med…selv om det kan hende du må finne deg i å sitte beglodd i den åpne døren eller stå fastklemt mellom tusen svette kropper og ti ganger så mange lange fingre (og da snakker jeg ikke om tyveri) et lite stykke.

Pushkar ligger rundt en hellig innsjø og er mål for mange tilreisende pilgrimmer. Jeg gikk helhjertet inn i rollen og holdt meg unna kjøtt, egg og alkohol mens jeg var der – og gikk barbeint og dekket meg til der det var påkrevd. Et fantastisk sted jeg veldig gjerne skulle vært lenger. Siste dagen i Pushkar var jeg ute og ruslet for å ta inn omgivelsene en siste gang. Plutselig kom en hellig ku opp bakfra og stanget meg i baken så jeg fløy en god meter fremover! Mennene på gaten begynte raskt å dele nyheten knisende mellom seg, og tre kvartaler unna fikk jeg fortsatt høre “careful of Indian cow”.

Neste stopp ble Jaipur og the Pink City. Jaipur er hovedstaden i Rajastan og en travel handelsby med i underkant av tre millioner innbyggere. Jeg ble i to dager, noe som egentlig holdt. Jeg fikk sett det jeg kom for å se, og jeg snublet til og med over et overklassebryllup med hvite hester og dekorerte elefanter. De inviterte meg til å danse med dem, så jeg ble en liten lykkelig stund. Ellers fikk jeg meg en god venn og sjåfør som lot meg kjøre rickshaw for en kveld. På dagtid ville det vært selvmord, men om kvelden er trafikken roligere, og man slipper i alle fall å bekymre seg for kameler og andre rare trekkdyr som blokkerer veibanen.  Jeg sier som min kjære sjåførvenn, Yash, sa til meg: “What you need to drive in traffic in India? Good horn, good breaks and good luck”.

Agra stod for tur. Jeg ankom tidlig på formiddagen og hadde cirka sju timer på å se Taj Mahal og Agra Fort, før jeg måtte sitte på kveldstoget tilbake til Delhi. Det gikk som bare det, mye takket være de stadig forbedrede pruteevnene mine. Alt er pruting i dette landet her, og det er egentlig bare å forvente at prisen starter på minst fire ganger så mye som varen/tjenesten er verdt. Taj Mahal var forøvrig helt fantastisk! De melkehvite veggene i sterk kontrast til den mørkeblå himmelhvelvingen bak var et trollbindende syn. Jeg tok sikkert hundre bilder.

Det ble en kort natt i Delhi og fly til Goa neste morgen. Da jeg kom frem hadde bussene sluttet å gå, så jeg endte med å haike med tre russere til en by som heter Panaji. Der fikk jeg sove på gulvet hos en lokal familie, som vekket meg tidlig påfølgende dag og forklarte meg veien til busstasjonen. Jeg dro helt nord til Arambol og ble i fjorten dager.

Oda og Ingunn kom opp og møtte meg en langhelg, og jeg traff også igjen flere jeg hadde møtt tidligere på turen. Stedet jeg bodde på var helt magisk, så det var vanskelig å reise. Hver kveld var det sikkert tjue musikere samlet rundt bålet, og stemningen var så tilbakelent at man nesten glemte tid og sted.  Siste uken fant jeg imidlertid ut at det var på tide å gjøre noe, så jeg leide jeg meg en motorbike og begynte å utforske mer av Goa. Det ble en kveld i Anjuna, en natt i Baga for å møte Joe, en engelskmann jeg har reist en dag bak hele veien fra Delhi, og to netter i Palolem, som ligger helt sør og er en god firetimers kjøretur fra Arambol. Jeg dro sammen med en amerikaner som heter Vince, og utrolig nok klaffet timingen vår med planene til en Hamargjeng som er på ferie i India. Selv om jeg bare har vært borte tre uker, og selv om Oda og Ingunn nettopp hadde forlatt meg, var det deilig å kunne snakke litt norsk igjen. Jeg lurer på hvordan det blir å komme tilbake neste år…

Siste døgnet i Goa, dukket flere kjentfolk opp. Nigel, som jeg bodde på rom med i Jaipur, hadde plutselig sjekket inn der jeg bodde i Arambol mens jeg var i Palolem – og østeriske Martin, som også bodde på samme rom som oss, møtte vi plutselig på veien til onsdagsmarkedet i Anjuna. Et amerikansk par fra det samme hotellet i Jaipur, Celeste og Parker, hadde allerede vært i Arambol et par uker, så på et eller annet mystisk vis, var gjengen atter samlet. Dessverre var det på tide for meg å pakke sekken, forlate nye venner og strandliv og reise videre, så det ble en kort gjenforening.

I skrivende stund, befinner jeg meg i Hampi, tolv timer sør for Goa. Vince og jeg tok nattbussen ned hit i går, og dagen i dag har vært den lateste i manns minne. Jeg fikk ikke sove et sekund på den latterlig humpete veien, og her i innlandet er det altfor varmt til å orke noe som helst midt på dagen. Planen er derfor å ha en rolig hente-seg-inn-dag i dag, for så å gi full gass med oppdagelsesferdpedalen i morgen grytidlig.

posted by siviwonder in Sentral-Asia and have Comments (3)

3 Responses to “India – det første møtet”

  1. Alfhild Mary Østlund says:

    Så godt å høre fra deg, og at alt er bra. Unner deg all verdens fine opplevelser. Klem fra mamma.

  2. Marion H. Kristensen says:

    Hei, jenta mi!
    Så utrolig artig å få “være med” deg på ferden :-). Høres ut som du har det fantastisk :-)!
    God tur videre og jeg gleder meg allerede til neste innlegg!
    God klem fra Maja

  3. mamma says:

    Da har jeg klart å registrere meg. :-)
    Du skriver godt, men det vet jeg jo. Vi pratet jo i går så da har jeg ikke mere nytt å fortelle deg. ta vare på deg selv og forsett med å sende livstegn når du får det til. God tur videre. Glad i deg! Mamma.

Place your comment

Please fill your data and comment below.
Name
Email
Website
Your comment